Samfunnsgavnlig stillhet

I dag hører man i Norge knapt om TMbevegelsen. Kort etter bruddet med det magiskmytologiske verdensbilde i TM, gikk også en del av Acems medlemmer ut. De gikk sjelden til TM, men snarere over til andre ”åndelige” bevegelser hvor de gjenfant noen av de gamle dimensjoner. Acem var for nøktern, for utførelses- og prosessorientert.

Den nøkternhet som har preget Acem, skulle man forvente at ville bli vel tatt i mot av samfunnet. Slik ble det ikke. Organisasjonen har knapt noen gang høstet anerkjennelse fra profilerte personer eller instanser i det offentlige rom. Når noen ytret seg, var det med reservasjon, skepsis, motforestillinger, tidvis også advarsler.

Særlig på 70- og 80-tallet, men også senere kunne Acem bli omtalt som organisert selvopptatthet, som en driftsfiendtlig og elitistisk organisasjon. Den ble fordømt både fra venstreradikalt og besteborgerlig hold. Kristne grupperinger og humanetikere uttalte tydelig mistro. Det ble antydet sekterisme, lederkult, snik-hinduisme, buddhisme m.m. Mistanker ble dessuten ytret om sterk inntjening, om utnyttelse av menneskers avhengighet, om ensidig politisk påvirkning av blå, brun eller svart orientering. I tillegg ble det hevdet at ingen himmel fantes over Acem. Personer som gikk ut på grunn av en konflikt, kunne nesten uhemmet uttale seg negativt og bli trodd på nokså fantastiske påstander. Motforestillingene pekte i mange og ulike retninger. I dag er bildet til dels snudd. Meditasjon er mer allment godtatt. Det finnes en mengde tilbud. Folk kan ikke skille mellom det som er godt og mindre bra. ”Det er jo noe av det samme”, hører man ofte.

Meditasjonsforskning har imidlertid vist at det er store forskjeller mellom meditasjonsformer når det gjelder psyko-fysiologiske effekter. Dessuten er det demonstrert at den subjektive bedømmelse er temmelig utilstrekkelig til å avgjøre når det foreligger omfattende, indre forandringer i kropp og nervesystem. I stunden kan man altså ikke så lett ”kjenne etter” og selv vite hva som er god og hva som er mindre effektfull meditasjon.

Svært populært i tiden er de mest overflatiske meditasjonsformer, noen ganger omtalt som stemningsmeditasjoner. Utøveren ”føler” noe, men i kropp og sinn skjer det lite. Slike meditasjoner kan man lett prøve, en nå, en annen da. Det spiller ingen rolle om man er regelmessig eller ikke. Acem-meditasjon har derimot uttalte psyko-fysiologiske effekter, men lite av stemninger å tilby. Den bør praktiseres regelmessig om man vil ha godt utbytte. Derfor finnes det en langt høyere terskel for å starte – og fortsette. Acem-meditasjon tilhører ikke de lette, raske, utforpliktende meditasjonstilbud på helsestudio, som man kan prøve sporadisk ved lyst og innfall.

Helt siden starten har Acem vokst. Antallet personer som har lært teknikken i Norge er over 60.000. Hovedgrunnen til at folk starter, er gjerne anbefalinger fra andre. Det røper en viss tillit. Personer fra elitesjiktene i samfunnet innen politikk, kunst, kulturliv, akademia og finans har også lært Acem-meditasjon. De har ønsket diskresjon – og har fått det. Også utenfor Norge har betydelige antall lært metoden. Acem har utnyttet sine beskjedne midler godt, anskaffet seg lokaler for ulike typer av sin virksomhet, bygget en omfattende organisasjon, har flere tidsskrifter og eget forlag som har utgitt bøker.

At Acem-meditasjon er samfunnsgavnlig, vil de fleste være enige i som har gjort seg nærmere kjent med metoden. På en annen måte enn idrettsbevegelsen bidrar Acem til folkelig stressmestring, innsikt i sammenhenger mellom psyke, livsstil og kropp; dessuten er meditasjon forebyggende arbeid for det sykdomspanorama som folk i aktive år ofte er borte fra jobben for. I Norge har nesten alle større organisasjoner offentlig støtte. Bortsett fra det organisasjonen har mottatt gjennom generelle ordninger via Folkeuniversitetet, mottar Acem så og si intet. I forhold til eksisterende tilskuddsordninger, faller vi stadig utenfor. Vi må derfor møysommelig tjene hver krone selv.

Når noen er nybegynner i meditasjon, anbefaler de ofte metoden til andre. Etter hvert blir man mer diskret og tilbakeholdende, dels på grunn av fordomsfulle holdninger, men også av mer personlige grunner. Det å meditere berører dype, følsomme sider ved ens tilværelse, noe man ikke så lett deler, drøfter og diskuterer i møte med overflatisk nysgjerrighet og uforstand.

De som arbeider aktivt for Acem, tar sitt engasjement alvorlig, i organisasjonen som i samfunnet forøvrig. Meditasjon gjør dem ikke innadvendte og samfunnsfjerne. En del legger om livsstil, mosjonerer mer, slutter å røyke, demper forbruket eller slutter helt med kaffe, te og alkohol. Noen velger også bort animalske fødeemner. Erfaringene er at slike omlegginger gir mer effekt i meditasjonen. Omleggingene oppleves sjelden som avståelse og må regnes som helsefremmende. Samtidig erfarer man nettopp at slike omlegginger vekker skepsis, uro og reservasjon blant folk. De strider liksom mot den post-moderne tidsånd. Man kan gjerne prøve både det ene og andre, bare man leker med det og ikke legger alvor i det. Ut fra post-modernismen finnes det egentlig intet alvor; den som velger å gå seriøst inn for noe gjennom livsstil, gjør derfor noe mistenkelig, ja nærmest noe skummelt.

Acem er født og vokst opp i motvind. Organisasjonen er bygget av egne, interne krefter. Selve tanken om å arbeide med seg selv gjennom introspeksjon som en naturlig, ontologisk og etisk utfordring i voksenlivet, støter an mot personlige og kulturelle tidsholdninger. Samtidig rører Acem-meditasjon ved grunnleggende eksistensielle lengsler, som sjelden finner uttrykk på andre måter i samtiden. I dette ligger Acems styrke, i indre avklaring og forankring. Det er disse sider ved Acem-meditasjon som har ledet til fremgang trass i motvind og skepsis. Denne indre styrke har også vært kjernekraften i organisasjonens utvikling og i enkeltpersoners engasjement. Meditasjon har ikke bare gitt avspenning og overskudd. Den har også gitt svar der intet kan sies. Den har åpnet for stillhetens fylde, for tidløshetens trygghet og formløse visjon.