|
Den narsissistiske revolusjon
av Christopher Grøndahl
Fra Dyade temanummer
Iran - nestemann ut? (nr 2 2003)
"Hvis folk ikke har brød, hvorfor kan de ikke spise kaker i stedet?" spurte
en indignert Marie Antoinette, franskekongen Ludvig den sekstendes hustru,
som endte sine dager et hode kortere på Place de Greve i Paris.
I hennes manns dagbok for den 14. juli 1789 står det "Rien" - ingenting
å melde. Dagen feires nå hvert år som begynnelsen på revolusjonen og den
franske republikkens fødsel.
Ellers den sommeren var Frankrikes siste konge stort sett opptatt av resultatene
av jaktturene sine i Versaillesskogen. Ludvig den sekstende var svært
nærsynt og nektet å gå med briller. For at kongen i det hele tatt skulle
ha noe å melde fra jakten, måtte tjenerne jage sammen store horder av
vilt foran den skyteglade kongen. Det hendte også at de svake sikte-egenskapene
gikk utover de ansatte.
Fortellingene om Ludvig den sekstende på slutten av syttenhundretallet
finner sin parallell i beretningen om sjahen av Iran på slutten av nittenhundretallet.
Iran er åstedet for det 20. århundrets siste revolusjon. På nyåret 1979
ble den siste sjahen styrtet, og en religiøs folkebevegelse ført frem
av Ayatollah Khomeini overtok styret. Pendelen svingte fra det ekstremt
vestliggjorte til det ekstremt religiøst ortodokse. Og landet Iran gikk
gjennom alle revolusjonens faser? som om det fantes en lov om politiske
revolusjoners struktur. Var ikke sjahen av Iran en moderne mann? Hadde
han ikke lest historie? Skjønte han ikke hvor det bar? Burde ikke to hundre
år gamle erfaringer kunne komme et moderne kongehus til gode?
Innhentet av virkeligheten
Mot slutten av sin regjeringstid, da sjahen satt alene i palasset i det
nordlige Teheran, kom det ham for øre at det var opptøyer i byen. Det
var ingen av hans nære medarbeidere som ville fortelle ham noe som helst
- han hadde lenge vært skjermet fra den politiske temperaturen i sitt
eget land. Selv ikke amerikanske etterretningsagenter brød seg om å informere
ham - de, som hadde hjulpet ham å komme til makten. Derfor ville sjahen
endelig finne ut om ryktene om opptøyer hadde noe ved seg. Han fikk tak
i sin private pilot og fløy en tur over hovedstaden i sitt private helikopter.
Der fikk han bekreftet ryktene: Gatene var fulle av kamphissige, protesterende
iranere. "Demonstrerer alle disse menneskene mot meg?" spurte sjahen vantro
sin pilot. Piloten turde ikke svare, men tausheten hans bekreftet for
Sjahen at virkeligheten så svært annerledes ut enn han hadde forestilt
seg.
En uke senere var han i landflyktighet sammen med familien. Alle de innflytelsesrike
vennene han hadde spandert sinnsyke mengder kaviar og sjampanje på under
feiringen av det persiske rikets 2500-årsdag noen år tidligere, kom ham
ikke til unnsetning. Blant dem var Norges kong Olav V. Sjahen forsøkte
å komme seg til USA, men i mellomtiden hadde det nye regimet i Teheran
gjort de blå diplomatpassene hans ugyldige. Sjahen måtte bli i Marokko.
Seks år senere døde han i eksil i Egypt.
Islamske grøss
Karim vet litt om livet i eksil. Han har tilbrakt mer enn tyve år utenlands
og regner ikke med å flytte tilbake til Iran. "Nå er jeg skandinav," sier
han. "Barna mine vet mer om Kjell Magne Bondevik enn de vet om Ayatollah
Khomeini."
Det blir etterhvert mange samtaler med Karim. Det er stille på kontoret
like utenfor Oslo, firmaet hans har få oppdrag etter ellevte september.
Vi sitter i kantina eller på et nøytralt møterom og Karims stemme er jevn
og behersket. Likevel spør han meg ved flere anledninger: "Kommer du til
å avsløre bakgrunnen min?" Den engsteligheten han viser, er dessverre
typisk for iranere i eksil. Alt du sier, kan fortsatt få konsekvenser.
Enten direkte, ved at du nektes å reise tilbake, eller for dem av din
familie som bor igjen i Iran. Karim forteller om en venn av seg. Hun mistet
stillingen som barneskolelærer etter at broren hennes, som levde i eksil,
hadde uttalt seg frisinnet om det sittende regimet til en vestlig avis.
Nå var hun arbeidsledig, og lærermannen måtte ta ekstrajobb som drosjesjåfør
når han var ferdig med dagens undervisning, for å få endene til å møtes.
"Bare navnet islamsk republikk får europeere til å grøsse," sier Karim
med et smil. "Mange mente at sjahen drev et av de mest progressive samfunnene
i Midtøsten. Han og hans far hadde brakt fremskritt og sivilisasjon til
iranerne." Var revolusjonen takken han og hans familie fikk for nasjonal
jernbane, motorveier, utdannelsesinstitusjoner, bedre folkehelse og jevn
økonomisk vekst? Selv nobelprisvinnerjimmy Carter, daværende president
i USA, med all sin tilgang til etteretningsinformasjon, greide ikke å
forutsi den omveltningen Ayatollah Khomeini skulle bringe til Iran. Under
sitt besøk i Teheran sommeren. 1978, sa Carter høyt og tydelig til verdenspressen
og sin gjestmilde vert at Iran var en "øy av stabilitet" i et ellers svært
urolig Midtøsten.
Et halvt år senere hadde den samme Carter hendene fulle med å prøve å
få frigitt 66 amerikanske gisler, alle tidligere ansatt ved den amerikanske
ambassaden i Teheran. Hans løsning ble den topphemmelige Operation Desert
Eagle, som ble en av de store skandalene i hans utenrikspolitiske presidentvirke,
og hovedgrunnen til at han aldri ble valgt inn til andre runde i Det hvite
hus.
Når folket vil ha mer
Den iranske revolusjon er det 20. århundrets siste
revolusjon. Karim kaller den "en narsissistisk revolusjon": Sjahen var
ingen perfekt monark, men Iran lå langt foran de fleste av sine naboland,
både når det gjaldt utdannelsesnivå, økonomi og helsetjenester. Likevel
var iranerne misfornøyde. De ville ha mer. En mann visste fremfor noen
å utnytte denne misnøyen, en prest ved navn Seyed Ruhollah Musavi Khomeini.
Historien hadde dekket bordet for ham, og nå grep han muligheten. Karim
hadde allerede flyttet til utlandet for å studere da revolusjonen inntraff.
Han fulgte begivenhetene så tett som han greide gjennom vestlige medier.
"Khomeini kunne ha vært kommunist, fascist, sosialdemokrat eller miljøaktivist,"
sier Karim. "Først og fremst var han en svært veltalende folkeforfører."
Hovedstøtten til maktskiftet fant teologen Khomeini hos befolkningen i
de enorme, fattige nybygger-kvarterene i det sørlige Teheran. Gjennom
hele det tjuende århundre vokste befolkningen i Teheran og de andre store
byene kraftig. Fra landsbygda kom unge, håpefulle mennesker til hovedstaden
for å ta del i all rikdommen ryktene fortalte at byen hadde. Men rikdommen
var forbeholdt de få priviligerte. Gatene i Teheran var ikke dekket av
gull. Samtidig ble tilreisende journalister og embetsmenn som oftest gjenstand
for regimets generøsitet. Kostbare gaver og monden underholdning. På syttitallet
var Teheran kjent for å ha et av verdens heftigste natteliv.
Sjahens Iran var langt fra noe demokrati. Karim har mange historierom
Savak - sjahens hemmelige politi - som terroriserte både den politiske
og den religiøse opposisjonen. En av filmene Savak laget, finnes ennå
i det iranske utenriks mi nisteriet. Den viser hvordan organisasjonen
jobbet, og gir en pekepinn om hvilken trussel folk levde under før revolusjonen.
Vi ser et forhør av en ung kvinne. Først blir hun kledd naken, og en Savak-offiser
begynner å brenne henne med en sigarett rundt brystvortene til hun skriker,
bryter sammen og gir de opplysningene man var ute etter. Savak-offiseren
gikk for å være en av de dyktigste i jobben, og derfor var det blitt laget
en film av ham i aksjon som opplæring-materiale forandre Savak-folk. Filmen
var visstnok også blitt overlatt til CIA, som hadde sørget for å sende
kopier til Taiwan, Filippinene og Indonesia.
Personlig seddelpresse
Sjahen og hans familie så etter hvert Iran som sin personlige seddelpresse,
der det bare var å hente ut rikdom. Karim forteller at vestlige aviser
i den siste fasen av sjahveldet nesten daglig kunne melde om at sjahen,
en av hans slektninger eller en annen prominent iraner hadde skaffet seg
nye eiendommer - hus i San Fernando Valley eller Los Angeles, leiligheter
i New York og Paris, herskapshus i London eller på Rivieraen. Bare i Geneve
ble 3000 leiligheter kjøpt av iranere i de siste årene før revolusjonen.
Sjahen førte an med et gods i Surrey og Villa Suvretta i St. Moritz, som
han betalte 10 millioner dollar for. Selv om han bare tilbrakte noen få
uker hvert år i sine hjem i utlandet, måtte de alltid stå klare til å
ta i mot ham: I Villa Suvretta var oldfruen en kadsjarprinsesse med en
stab på heltid til disposisjon året rundt.
Raseriet og misunnelsen over disse eksessene var en av drivkreftene bak
revolusjonen. Khomeinis genistrek var å kombinere de religiøse motivene
med de sosiale. Han greide å samle misnøyen under seg, og da han ankom
Teheran fra Paris, ble han hyllet som om han var den tilbakevendte profeten
Mahdi.
Maktkamp og terror
"Festen fikk en brå slutt," forteller Karim. I denne perioden hadde han
nesten daglig kontakt med slektningene sine. Det var alltid noe å fortelle,
alle hadde på et eller annet tidspunkt blitt berørt av revolusjonen. "Det
var på samme tid en lettelse og en belastning å ikke kunne være i Teheran
på denne tiden," sier Karim
Snart begynte maktkampen mellom de ulike politiske fraksjonene. Da det
skulle dannes et revolusjonært råd som skulle trekke opp linjene for den
nye republikken, ble venstresiden, med Mujahedin - den marxistiske revolusjonære
bevegelsen - i spissen skviset ut. Mujahedin svarte med terror. I en periode
etter revolusjonen var det nesten daglig bombing og terrorangrep i de
store byene.
Ayatollah Khamenei, mannen som overtok stillingen som Iraks høyeste religiøse
leder da Khomeini døde, mistet førligheten i høyrearmen da en liten bombe
plantet i en båndspiller eksploderte under fredagsmøtet han ledet. Kvelden
etter ble 74 mennesker drept i en større bombeeksplosjon i det religiøse
partiets Teheran-hovedkvarter. Sommeren og høsten 1 981 ble nærmere tusen
tjenestemenn drept i Mujahedins nye terrorpolitikk, deriblant mullaher,
dommere, politisjefer, ledere i partiet (Det islamske republikanske parti)
og Khomeinis rådgivere. Aksjonene hadde ofte uskyldige ofre i tillegg
til dem de var rettet mot.
Et av Mujahedins nesten-ofre var Karims tremenning Farah. I 1981 hadde
hun og hennes mann nettopp kommet tilbake til Iran etter flere års høyere
studier i Europa. De hadde funnet seg et hus i vestre Teheran. Farah forteller:
"Melk var det lite av. Hver morgen måtte jeg stå opp tidlig for å stille
meg i kø utenfor matvareforretningen på hjørnet. Like før klokken syv
sto jeg i gaten sammen med en gruppe mennesker. Det var som en hvilken
som helst dag utenfor en hvilken som helst forretning i Teheran. Plutselig
kom en bil hvinende rundt hjørnet og noe kom flygende mot oss. Like etter
var det en øredøvende eksplosjon, og jeg lå på bakken, dekket av blod
og biter av mennesker. ,Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg kom
meg på bena og gikk hjem."
Pendelen slår tilbake
Før revolusjonen hadde Ayatollah Khomeini preket
iranernes evne til å leve i harmoni uten tvang. "Vårt folk har vært i
et fengsel i 35 år; ingen regjering skal kaste folket i fengsel igjen.
De måfå anledning til å uttrykke seg som de ønsker, selv om dette innebærer
en viss grad av kaos."
Under terroren et halvt år senere var tonen en ganske annen, da han i
en radiotale forkynte: "Jeg må fortelle dere at under det forrige diktatoriske
regime var streiker og protestaksjoner godt i Guds øyne. Men nå som vi
har fått en muslimsk regjering, en virkelig nasjonal regjering, legger
fienden onde planer mot oss. Og derfor er det forbudt å oppfordre til
streiker og protestaksjoner, fordi det er imot islams ånd." I denne perioden
var han i full gang med å renske ut politiske motstandere. Savak, sjahens
hemmelige politi ble erstattet av Savama, de religiøses hemmelige politi.
Man kunne daglig lese om henrettelsene i avisene. I gatene kunne du få
kjøpt bilder av ofrene - før og etter henrettelsene. Nakne, bleke kropper
på kjølelageret i likhuset. Etter hvert ble antallet henrettelser så høyt
at man ikke lenger offentliggjorde dem.
Et land som fortjener bedre
Khomeini brukte posisjonen sin til å tillate foreldre å gifte bort sine
døtre fra niårsalderen, han brukte den til å sende trekvart millioner
menn i døden langs Irak-grensen, til å undertrykke befolkningen og utstede
fatwaer som den over Salman Rushdie.
Jeg spør Karim om ikke Khomeini egentlig var en idealist, og peker på
at ayatollahen forble asket livet ut, til tross for at han kunne tatt
for seg av de rikdommene som hans etterfølgere mesker seg i. Karim svarer
kontant: "Hvilken rolle spiller det om han muligens var en god mann, når
alt han har gjort er å senke iranerne ned i en myr av ufrihet og lidelse?"
I dagens Iran frykter man fortsatt Savama. Det forsvinner fortsatt opposisjonelle
uten forklaring. Det som skulle være en fakkel i den muslimske verden:
En stat som forente både demokrati og muslimske verdier, har i stedet
blitt nok et vanstyrt, undertrykkende regime.
"Iran er et fantastisk land," sukker Karim. "Iranere er velutdannede og
kulturelt interesserte. De fortjener bedre enn å bli hundset av en gruppe
mennesker som bruker religionen som påskudd for å ta seg til rette."
|