Med lov skal landet vårt bygges og ikke med ulov ødes, het det i den gamle norske Frostatingsloven.
    Jus kan gi en ramme, et utgangspunkt, en beskyttelse. Men et sted slutter jussen. Der begynner et eksistensielt ansvar.
   Hvor overgangen går, synes uklart for mange moderne lovgivere.
   Det er neppe noen som ennå tror at man kan gi lover som påbyr takknemlighet. Men deler av den velferdstenkning og det enkelte faktisk kaller happiness economics, mener lovgivning kan redusere misunnelsens forbannelse.
   Livet er som en meditasjon. Man kan skrive så mange detaljerte instrukser om meditasjon man vil. I skoddeheimen der inne tar den enkeltes ansvar over.
   Å gripe sjansen, å gjøre livet meningsfylt, kan ingen regler gjøre for en.
   Ett er å ha rett til pensjon og velferd. Omfattende rettighetslovgivning kan nøre den illusjon at det finnes juridiske garantier for lykke og livskvalitet.
   Man kan lovgi om retten til muligheten for det gode liv. Å lovgi det gode liv er å ta feil av den enkeltes og statens ansvar.
   Dette Dyade nærmer seg regelveldet fra flere dimensjoner: Regelfetisjisme vs eksistensielt ansvar. Jus som konfliktskaping og opphav til enten-eller-løsninger. Rettigheter og friheter ender med juridisk klesdrakt lett som statlig sentralisme og individuell avmektighet. De kristne autoriteter proklamerte at vi alle er syndere. En sekularisert lovgiver som gir regler om absolutt alt fører tradisjonen videre: Et gjennomregulert velferdssamfunn skaper ikke bare trygghet, men også sårbarhet overfor anklagen: Lovbryter!

Innhold: