Medieutviklingen er som ketchup. Først kommer det ingenting. Så kommer det ingenting. Og så kommer alt sammen på en gang. I lange perioder kan mediebildet være relativt stabilt, på grensen til det statiske. Fra Gutenberg til 1920-tallet ledet de trykte mediene an. Så kom et halvt århundre med kringkastingsmonopoler i Europa - etterfulgt av et par tiår med duopoler med en lisensfinansiert og en reklamefinansiert kringkaster i priviligerte og dominerende posisjoner.

Men så kom internett, mobiltelefoni, multikanal digital-tv og digitalradio for fullt i tiåret omkring tusenårsskiftet, og nå er disse mediene i ferd med å forandre vår medievirkelighet dramatisk.

De brede allmennkanalene mister seere til nisjekanalene. Kringkasting mister brukere til internett. Og på internett ekspanderer nå de sosiale nettverkstjenestene voldsomt. Nettsamfunnet Facebook vokste fra 3000 til 1 million registrerte brukere bare i Norge i løpet av 2007. Videoportalen YouTube, hvor brukerne kan laste opp egne videoer, gir nå tilgang til hele tre milliarder videoklipp. Og enmannspublisistene boltrer seg - der er nå mer enn 112 millioner bloggtjenester på verdensbasis.

Vi står midt oppe i en medierevolusjon. Dagens makthavere er massemediene som produserer og distribuerer innhold på kringkastingsmåten fra ett punkt til mange - enten det skjer via tv, radio, aviser eller nettaviser. De er tunge organisasjoner med store apparater og journalister med sterk laugsmentalitet. Utfordrerne er de store massene av internettbrukere som begynner å publisere eget innhold i raskt økende omfang - via tjenesteplattformer som Facebook, YouTube, Blogger, WordPress og andre. De nye publisistene er enkeltpersoner, vennekretser og små grupper eller foreninger som arbeider med enkelt utstyr og gjerne preges mer av lidenskap og engasjement for sitt innhold enn av profesjonell publisistbakgrunn.

Dette er også en kulturrevolusjon. Men denne gangen retter ikke opprøret seg mot politisk ensretting slik det gjorde i øst under jernteppets fall. Nå er det den kommersielle ensrettingen som utfordres. Jaget etter bestselgerne, kjendisene, sensasjonene og andre kioskveltere som har preget store deler av media og kulturlivet de siste tiårene, må i økende grad dele scenen med en grasrotkultur som er langt mer mangfoldig - både i hva den interesserer seg for og hva den selv skaper. Massekulturen får konkurranse fra et mangfold av nisjekulturer.

Dette er også del av et generasjonsskifte. På vei mot solnedgangen er en 1968-generasjon som vokste opp med monopolkringkasting og selv tilkjempet seg plass på talerstolene i maktens sentrum hvor man kan tale til alt folket. Men folket er ikke lenger like villige til å lytte til talene fra sentrum. Særlig gjelder det dagens tenåringer som aldri har opplevd en verden uten multikanalfjernsyn, internett og mobiltelefoner. For dem er det en selvfølge å skifte kanal når det kommer noe som ikke fenger. Like selvfølgelig er det at kontakten med vennene via ustanselig SMSing og sjekking av Facebook har prioritet framfor det meste annet.

Og sist, men ikke minst - engasjementet omkring nettverkstjenestene gir håndfaste resultater. Utviklingen av operativsystemet Linux som konkurrerer med Microsoft og driver Googles titusener av servere, er ett eksempel. Nettleksikonet Wikipedia er et annet. Med bare femten heltidsansatte, men hele fem millioner gratisarbeidende redaktører har Wikipedia i løpet av sju år kommet opp i 10 millioner artikler og 250 språkversjoner - og har utkonkurrert selv det tradisjonstunge og hederskronte Encyclopedia Britannica i både omfang, aktualitet og nøyaktighet. Denne oppsiktsvekkende suksessen med å la internettbrukere verden over få bidra som medskapere er noe langt flere enn bare leksikonbransjen har grunn til å merke seg og ta lærdom av.

God lesning! Rolf Brandrud

Innhold: