| |  |
|
 | |
Klager, krav
og krenkelser
- om indignasjon, offerposisjon og narsissisme
(Dyade nr 4 2008)
Dette nummer av Dyade retter søkelys mot narsissistiske
krenkelser, de tilhørende personlighetstrekk og deres
relasjoner til
samtiden. Det er særlig innen en gruppe alvorlige personlighets-forstyrrelser
at sterke narsissistiske krenkelser oppstår.
Hvorfor tar vi opp et slikt emne? Vi våger å påstå
at vårt samfunn ureflektert har videreført mye
av den narsissistiske kultur som
Christopher Lasch beskrev i sin bok Culture of Narcissism
i 1979. Etter vår oppfatning forsvarer samtiden den
krenkedes rett i for
stor grad og unnslipper dermed et selvoppgjør med personlige
og kollektive livsverdier. Man gir fritt spillerom for og
støtte til krenkede personers subjektivitet; på
alvorlige måter kan det belaste barn og omgivelser.
På samme måte har man vansker med å gå
imot fundamentalistiske strømninger innen kultur, politikk,
religion.
Alle vil oppleve krenkelser i livet. De rammer selvfølelsen,
men går over i løpet av timer eller dager for
de fleste. Narsissistiske krenkelser derimot går ikke
særlig raskt over; de henger gjerne lenge i, tilgis
og glemmes kanskje aldri. Sett med utenforståendes øyne
er de utløsende hendelser mange ganger ikke så
alvorlige. For den krenkede får de allikevel store dimensjoner,
særlig med tiden, og de kan oppsluke mye av tanke- og
følelseslivet. I omtalen av sin sak vil slike personer
ofte presse tilhørere til enighet om sin versjon som
oser av indignasjon. Når aktivert, kan den narsissistisk
krenkede reagere kraftig med å anklage, vri på
sannheten og manipulere omgivelsene.
Det ligger i deres natur at de selv ikke ser sine væremåter
som problematiske, men anklager i stedet omgivelsene. De er
projektive. Er noe galt, er det alltid omgivelsenes ”feil”
og ansvar. Den krenkede ser seg selv som liten og uskyldig,
som offer og berettiget, men tråkker ofte selv over
grenser i forholdet til
andre. Om den krenkede ser seg selv som svak og forsvarsløs,
fremstiller han krenkeren som den store, stygge ulven –
kald, kynisk og hensynsløs, et smart uhyre som manipulerer
andre til å tro på seg. Selv slipper han nesten
alltid glatt unna uten å måtte ta ansvar for sine
misgjerninger.
Som borgere av et velferdssamfunn har vi rettigheter som skal
sikre oss et godt liv. Isolert betraktet er det vel og bra.
I kampen mot nød, undertrykkelse og fattigdom har de
vestlige samfunn gjort viktige historiske løft. Samtidig
må man erkjenne at en del uheldige psykologiske holdninger
og forventninger kan ha utviklet seg som følge av disse
samfunnsvilkår. Rettighetssamfunnet tar vekk noe av
det eksistensielle ansvaret – for en selv, for fellesskapet
og for samfunnsgodene. Det gode liv blir en selvfølge,
noe verden skylder en, og som man har krav på uten forpliktelser.
Blir ikke livet som forventet, er det lett å støtte
den som klager eller anklager systemet, samfunnet, autoritetene
og øvrigheten. Da kan man rope opp om urett. De som
roper høyest, gjør det mange ganger ut
fra en narsissistisk krenkelse. Blant klagere i ulike sammenhenger
vil man ofte finne en opphopning av personer med krenkbar
personlighet. Samfunnet setter i dag få eller ingen
grenser for dem. De kan bli en stor belastning for familien,
arbeidsplassene, organisasjoner, offentlige kontorer og rettsvesen.
Der kan de holde på med sine prosesser. De får
ofte medhold; mange synes at de ikke burde.
Som nevnt er en gruppe alvorlige personlighetsforstyrrelser
nokså krenkbare. Deres personlighetsavvik synes å
være lite sett, forstått og håndtert av
samtiden med unntak av psykopaten. Det sistnevnte personlighetsavvik
har lenge vært godt identifisert, mens øvrige
projektive personlighetsavvik neppe er gjennomskuet av allmennheten.
Det gjelder hvordan de fremtrer, hvilke problemer de skaper,
hvilke urimeligheter de kan påføre andre, barn
som voksne. I takling av dem er grensesetting ofte nødvendig.
Når grenser settes, blir det gjerne klage, protest og
indignasjon. Ingen liker å bli satt grenser for. Grensesetteren
anklages og karakteriseres ofte som urimelig og grusom. Personer
med ideologisk ballast kan tidvis trykke den krenkede til
sitt bryst og bli deres allierte forsvarere; de støtter
offeret mot de ”sterke”. Lover og regelverk beskytter
i dag den krenkedes rettigheter ut fra et hensyn til ”rettssikkerhet”,
men erkjenner i liten grad at dette også åpner
for økende misbruk. Media kan låne den krenkedes
indignasjonsperspektiv til oppslag om overgrep og urimelighet.
Det er gjerne godt stoff som selger og forarger. Vi gremmes
over urett,
men tenker neppe over at bak indignasjonen ligger ofte en
helt annen historie enn den vi kjenner.
Den krenkede retter gjerne sine anklager mot dem som opprett-holder
grenser eller holder tilbake goder, som sier nei i en ja-tid,
er prinsipielle, som tar upopulære avgjørelser
og holder igjen, tar støyten og demmer opp for urimeligheter,
krise og konflikt. I en
postmoderne tid liker man lite dem som setter grenser eller
setter spørsmålstegn ved en persons subjektivitet
samt ved berettigelsen
av indignasjonsperspektivet som grunnlag for klage, anklage,
støtte og oppreisning. Det projektive perspektiv er
nesten alltid egosentrisk, introspeksjonsfiendtlig og selvrettferdig;
det liker ikke nyanser og balanserte vurderinger.
Vårt poeng er ikke at faktiske overgrep skal overses,
unnskyldes eller unnslippe sanksjoner, men vi ønsker
å dra i tvil berettigelsen
av posisjonsmakten som i senere årtier er tillagt den
”svake”. Vårt standpunkt er heller ikke negativt
til velferdsstaten, men i en del sammenhenger vil vi hevde
at det er blitt for lett å oppnå beskyttelse og
fordeler på feilaktig grunnlag når man med krav,
anklager og indignasjon får manøvrert seg inn
i offerposisjon. Den ”svakes” rettigheter er blitt
for store og skjeve. Omvendt: De som
skal håndtere personer som handler ut fra narsissistiske
krenkelser eller tilsvarende, blir alt for ofte skyldige,
anklaget og stemplet av
fellesskapet. På dette området mener vi at samfunnet
trenger å korrigere sin kurs. Det må bli mer rom
for balanserte overveielser og
nyanser - for begge parter.
God lesning!
Innhold:
Are Holen:
Indignasjon under lupen
Hva er krenkelse?
Turid Suzanne Berg-Nielsen:
Kampen for
selvfølelsen
Være noe i egne og andres øyne
Carl Henrik Grøndahl:
Kulden har drept
ham for lenge siden
Krenkelse som dramatisk drivkraft
Maria Gjems-Onstad:
Med meg eller
mot meg?
Møte med den krenkede
Ole Gjems-Onstad:
Anklagesamfunnet
|
|
