Fra Dyade temanummer
Frem fra skyggene (nr 3 2009)

Hvorfor kunne George W. Bush i sine presidentperioder spille hemningsløst på kristendom i kamp mot islam, mens Tony Blair måtte skjule sin dype religiøsitet så godt han bare kunne så lenge han var statsminister? Hvorfor tørker statskirkekristendommen inn i Europa og viker plassen for en usynlig privatreligiøsitet som likevel inkluderer nesten alle, mens det offentlige rom i USA bugner over av høylytt het religion? Spør Rolf Brandrud og mener svarene finnes i opplysningstida og datidens revolusjoner.

Opplysningstida tok et oppgjør med kirkens fortolkningshegemoni. Oppgjøret dreide seg ikke bare om ulike meninger om sentrale spørsmål - var jorda sentrum i universet eller bare en av planetene som sirklet omkring sola? Nei, det var også et oppgjør med selve fundamentet for kirkens maktstilling. Det var to grunnleggende forskjellige perspektiver på oppbygning av holdbar kunnskap som sto mot hverandre.

For kirken står Gud i sentrum. Der er utgangspunktet åpenbaringer fra Ham - til Moses, Maria, Kristus og andre - som er formidlet til ettertiden gjennom Bibelen. De er så blitt fortolket gjennom tusen år av en stadig mer omfangsrik geistlighet med Paven i Peters stol i Roma på toppen. Den hadde bygd seg opp via folkenes tiltro til denne åpenbaringstradisjonen og de gaver de hadde gitt til kirken i form av tiende, avlatsbrev og arv i bytte mot syndsforlatelse og forbønn på terskelen til døden. I kraft av dette var det reelt viktig for konger å få kirkens velsignelse og unngå å bli lyst i bann av Paven. Slik hadde det vært - og selv om nedturen for kirken begynte før opplysningstida, så var kirken fortsatt en tung makthaver.

For opplysningsfilosofene sto det enkelte menneske i sentrum. De hentet ikke Sannheten fra Gud eller kirken, men fra utforskning av naturen, og utprøving, refleksjon, diskusjon og drøftelser på vei mot en erfaringsbasert kunnskap. Opplysningsfilosofene var utfordrerne, og det ble dem som seiret i striden med kirken i 1700-tallets Europa.

Fra opplysningstida går det flere linjer videre: Sekularisering og statskirkekristendom i Europa, fritt religionsmarked i USA og etter hvert utbredelse av privatreligiøsitet i hele Vesten.

Sekularisering og statsstatsstatsstatskirkekristendom i Europa
Europas opplysningstid ender opp i Den franske revolusjon. Kirken ble opplevd som en tett integrert del av det gamle regime sammen med Kongen og adelen - og feid tilside. I 1794 ble det holdt gudstjenester i bare 150 av de 40.000 sognekirkene i Frankrike som var i aktiv bruk før revolusjonen. Etter dette ble båndene mellom radikalisme og anti-kirkelighet - og mellom konservatisme og pro-kirkelighet - sementert i Europa.

Senere kom Karl Marx som erklærte at religion var ”opium for folket” og Charles Darwin med sin tese om ”the survival of the fittest” som var vanskelig å forene med kirkens tro på en allmektig skaper. Et hardt slag for kirken var også boken ”The life of Jesus” (1835) av David Friedrich Strauss, som ut fra historieforskning hevdet at store deler av Bibelen ikke stemmer, og at boken i seg selv er blitt til på helt andre måter enn kirken hevder. Nietzsche hevdet at Gud er død. Og Sigmund Freud mente at det å miste sin kristentro er en del av det å vokse opp. Disse og andre røster har ført til at Europa - og særlig den nordvestre delen - har gått langt i sekularisering av allmennkulturen. I dag er det bare 21 prosent av europeerne som sier at Gud spiller en viktig rolle i deres liv, sammenlignet med 60 prosent i USA og 90 prosent i mange muslimske land.

Parallelt med den allmenne sekulariseringen har kirkene i Europa blitt svekket. Nedturen startet allerede med Gutenberg, boktrykkerkunsten og Reformasjonen. Bibelen ble etter hvert tilgjengelig i masseopplag på nasjonalspråkene, og dette ga alle lesekyndige mulighet til selv å fortolke Den hellige tekst uavhengig av kirken. Luthers kritikk av pavekirken ga Nord-Europas konger en ny alliert som var med på å legitimere religionskriger, konfiskasjon av (den katolske) kirkens enorme eiendommer og etablering av protestantiske statskirker under kongens kontroll. I opplysningstiden kom flere konger til å etablere ”opplyste enevelder” hvor de var opptatt av å bringe tidens nye ideer ut til folket. Og med demokratiseringen utover 18- og 1900-tallet kom statskirkene i økende grad under politisk innflytelse. Det satte dem under press fra to hold. På den ene siden førte den allmenne sekulariseringen til redusert oppslutning i menighetene. På den andre siden har den politiske styringen tvunget statskirken - mer eller mindre motvillig - til å akseptere liberale holdninger med røtter i opplysningstradisjonen. Aktuelle eksempler fra Norge er kvinnelige prester, aksept av abort og vielse av homofile par. Slik sett har statskirkene stått for en viss forening av tro og opplysning, selv om denne i stor grad er blitt påtvunget dem utenfra.

Fritt religionsmarked i USA
I USA tok opplysningstradisjonen et annet spor. Den amerikanske revolusjon rettet seg mot England og Europa. Den ble båret fram av religiøse immigranter, som sørget for at to vesentlige elementer kom inn i The First Amendment i grunnloven. Staten skulle ikke etablere noen statskirke - og det skulle være fri religionsutøvelse i USA. Det førte til at det oppsto et fritt marked for religion i USA hvor ulike religiøse samfunn konkurrerte om sjelene. Det skapte en tyngdepunktforskyvning vekk fra den etablerte Church of England i retning av nye grupper som evangeliske, metodister, baptister og andre. I dette lå også en forskyvning i type kristendom. Church of England hadde prester med utdannelse fra akademiske og liberale presteskoler i New England, mens de nye gruppene fulgte nybyggerne utover i det ville vesten med predikanter med lite formell utdannelse. De hadde til gjengjeld desto større glød og kom til å stå for en langt ”hetere” religion - med sterkere meninger og høyere følelsestemperatur i gudstjenestene. Og det var de som ble vinnerne i frikonkurransen på religionsmarkedet.

Markedskonkurransen førte til et ganske annet engasjement omkring kirkedeltakelse enn i Europa. Den som selv har valgt å slutte seg til noe, er mer interessert både i å delta aktivt og fortelle om sitt religiøse engasjement til andre. Denne trenden har vedvart og gitt en langt større oppslutning om religiøse grupper i USA enn i Europa - 92 prosent tror på Gud eller ”a universal spirit”, 75 prosent ber minst en gang i uken, 45 prosent avviser Darwins utviklingslære og 34 prosent sier de har opplevd eller vært vitne til guddommelig
helbredelse.

En slående illustrasjon av kontrasten mellom USA og Europa på dette feltet er hvordan George W. Bush og Tony Blair eksponerte sitt forhold til religion overfor offentligheten i sine styringsperioder. Bush spilte uhemmet på det og tegnet et bilde av kampen mot terror som kristendom mot islam, mens Tony Blair - den mest religiøse britiske statslederen siden William Gladstone - gjorde alt han kunne for å skille sin religiøse tro fra sin politiske gjerning. Politikere som eksponerer religiøsitet blir ikke tatt alvorlig, mente han.

Privat religiøsitet
Men så er spørsmålet om Europa er så sekularisert allikevel. For en sak er at statskirkene sliter med oppslutningen. Noe annet er det at også her svarer opptil 90% av befolkningen at de tror på en eller annen form for universell kraft, men at det ikke nødvendigvis er den kristne Gud. De sier også at de i liten grad går til gudstjenester i kirken eller i andre religiøse forsamlinger.

Dette er det som nå betegnes som privatreligiøsitet. Religion er blitt en privatsak. På samme måte som vi gjennomfører hemmelige politiske valg på valgdagen, er det heller ingen som har noe med å kreve å få vite hva vi tror på. Men det er likevel en slående kontrast mellom vårt forhold til religion og politikk. For på det politiske området føres det valgkamper og det drives også gjennom valgperiodene en omfattende debatt om politiske spørsmål hvor ulike standpunkter og retninger vurderes mot hverandre. Det religiøse området er derimot i all hovedsak unndratt fra utforskning og diskusjon i det offentlige rom. Der er holdningen at ”Enhver blir salig i sin tro” og ”Smak og behag kan ikke diskuteres” som ordtakene sier. Dette vakuumet gir på den ene siden den enkelte stor frihet til å velge selv. Men samtidig etterlater det også den enkelte alene i det å finne form til sine religiøse og eksistensielle lengsler - uten offentlig kjente kriterier eller drøftelser for å vurdere ulike tilbud.

Privatreligiøsiteten omfatter langt mer enn religion i tradisjonell forstand. Den inkluderer alle slags store og små fortellinger som setter våre liv inn i en sammenheng og gir våre bestrebelser en mening ut over hverdagen. Fortellingene kan være religioner, ideologier eller livsfilosofier - eller like gjerne brokker og biter fra forskjellige satt sammen til en virkelighetsforståelse ”som passer for meg”. Det kan være troen på framskrittet og utviklingen mot økende grad av opplysning og dannelse. Men like gjerne tiltro til astrologi, alternative helseretninger, askeavkok, auramassasje og Snåsamannens varme hender. Det kan være New Age-retninger, tilbake-til-naturen-orientering eller miljøengasjement. Og det kan være opptatthet av menneskelig utvikling gjennom meditasjon og psykologiske gruppeprosesser.

Kardemommelovens fafall
I Norge - og faktisk også i Europa - har opplysningstradisjonen lenge levd godt ut fra Kardemommeloven: ”Du skal ikke plage andre. Du skal være grei og snill. Og for øvrig kan du gjøre hva du vil”. Så lenge troen ikke skaper problemer sosialt, må den enkelte få ha sin tro for seg selv.

Innenfor opplysningstradisjonen var det en utbredt oppfatning at med økende grad av opplysning, vitenskap og modernisering av samfunnet så ville religionen forsvinne av seg selv. I dag er det ingenting som tyder på at dette vil skje. I Amerika blomstrer de religiøse gruppene som aldri før og har stor innflytelse helt opp på presidentnivå. Innvandringen til Europa etablerer nye, store og sterkt religiøse ikke-kristne grupper i ulike land. Og blant europeere står privatreligiøsiteten sterkt.

Dernest håpet man at religiøsiteten ville leve i det stille uten å gjøre så mye av seg i offentligheten. Det har Europas privatreligiøsitet for så vidt gjort. Men det samme kan slett ikke sies om de muslimske fundamentalistene som tok 5000 amerikanere med seg i døden 11. september 2001. Og heller ikke om George W. Bush’s bruk av religiøs korstogsretorikk i ”kampen mot terror” gjennom de siste 8 årene. Religion er tilbake som en uhyre viktig faktor i verdenspolitikken, skriver to redaktører av det britiske nyhetsmagasinet The Economist - John Micklethwait og Adrian Wooldridge - i ei fersk bok med den talende tittelen ”God is back”. Og selv om Barack Obama er en liberal demokrat og lener seg mer mot de svartes enn de hvites religiøsitet, som var George W. Bush’s hjemmebase, antar forfatterne at også Obama vil videreføre mye av denne tradisjonen.

Dette leder fram til noen vesentlige sluttsatser:

• Religion er blitt et for viktig tema både i verdenspolitikken og innenrikspolitikken i de enkelte land til at det kan utelates og unndras fra offentlig debatt.

• Den åpenbare konfliktlinjen går mellom muslimske fundamentalister og kristne fundamentalister i USA og andre vestlige land. Det er det skrevet mye om i andre sammenhenger så det har ikke vært tema her. Men hvor godt rustet er det sekulariserte Europa egentlig til å drøfte religiøse spørsmål med muslimske fundamentalister når vår egen privatreligiøsitet i den grad er skjermet for innsyn og utelatt fra offentlig debatt?