Hvis du går inn i et supermarked, er alle varer på et vis likeverdige. Det er din smak og ditt behov som avgjør hva du velger. Ingen vil bestride din rett til å velge fritt mellom produkter. Vi kan la dette være et bilde på relativisme som livsholdning. Alle ting har sin relative verdi, og valgene faller tilbake på den enkelte, eller den enkelte kultur. Her fins ikke rom for kritikk fra et mer allment standpunkt. Hvis noen stiller spørsmål om valgene, er det tilstrekkelig å vise til at det var nå det man valgte.

Den autoritære verden er et alternativ til relativismen. Du kan ikke fritt velge. Det er ikke lov å meisle ut sin egen vei. Det finnes en autoritet utenfor mennesket, noe det ikke selv har bidratt til å etablere. Denne autoriteten skal adlydes, det være seg en Gud, en hellig tekst, eller en gruppe makthavere som besitter sanne prinsipper.

Opplysningens ånd trenger seg inn som et eget perspektiv mellom disse ytterlighetene. Denne ånden utkrystalliserte seg historisk under opplysningstiden, perioden mellom ca 1680 og 1790 da Vesten gjennom sterke indre omveltninger løste opp i mye nedarvet religiøs og politisk autoritet.

”Universet er et stort hav, og på overflaten kan vi se noen få øyer av ulik størrelse. Deres forbindelse med fastlandet er gjemt for oss”, skrev Jean le Rond d’Alembert i 1751 i et forord til den franske encyklopedien. Opplysningstidens hovedtanke var å styre etter erfaringen, å la utforskningen av verden være en rettesnor for valg og løsninger. Utforskningens sannheter var delvise og foreløpige, og følelsen av å vite lite kunne være påtrengende, som hos d’Alembert. Men den utprøvende holdningen og troen på at det kan lede til noe, har vært med oss siden. I denne forståelsen er ikke alt av like stor verdi, man kan ikke velge seg sin sannhet. Opplysningen er imidlertid ikke autoritær, for enhver oppfordres til å tenke selv.

Artiklene i dette Dyade ser på ulike sider ved samtiden og knytter samtidig an til arven fra opplysningstiden. I artikkelen ”Den vanskelige tenkningen” drøftes opplysningens ideal om å tenke selv, samtidig som det problematiske ved å danne seg egne meninger tas opp. Artikkelen gir også en del informasjon om opplysningstidens forhold til autonom tenkning. Et glimt fra opplysningstiden gir også Eirik Jensens artikkel om de to filosofene David Hume og Jean-Jacques Rousseau, hvor det personlige og det filosofiske sterkt vikler seg i hverandre.

To av bidragene behandler forholdet mellom sekularitet og religion. Rolf Brandrud påpeker i ”Opplysningstid, religionsmarked og privatreligiøsitet” hvordan opplysningstradisjonen har spilt seg ut på ulike måter i USA og Europa. I USA har det dannet seg et fritt religionsmarked i kjølvannet av tanken om fri religionsutøvelse. Dette har medført at religiøsiteten fortsatt er vital, men som et privatisert marked. Europa ble i større grad preget av en utbredt sekularisering nedover i samfunnet, noe som også var sterkere knyttet til statsreligiøsitet. I et intervju med antropologen Sindre Bangstad, som er aktuell med boken Sekularismens ansikter, kan du lese om hvordan sekularitet forholder seg til stat og samfunn. Blant annet brukes situasjonen i India og Sør-Afrika som eksempler på at sekulariserte stater kan fungere som overbygning for dypt religiøse samfunn.

Opplysningstidens kamper skjedde ikke bare for 200-300 år siden. Mellom relativisme og det autoritære spiller dramaet seg ut igjen og igjen. Rolf Brandrud spør om ikke meditasjon slik den har utviklet seg i Norge, kan stå som et vellykket eksempel på at eksistensiell søken og erfaringsbasert kunnskap kan gå hånd i hånd. Dette har imidlertid ikke skjedd uten kamp mot alternative synsmåter.