Dyade 1990/02: Hvordan vi ble så fornuftige

Er vi blitt mer «fornuftige» i løpet av de siste hundre-årene? Hvor langt rekker vår fornuft? Er den forskjellig fra andre kul­turers fornuft? Fornuften er til å undres over. Men hvorfor er vi så opptatt av disse spørsmålene?

Produkttype
Dyade
Språk
Norsk
Pris
kr 70,00

Fordi de rammer idégrunnlaget til den vestlige sivilisasjon som i dag sprer seg over alle deler av kloden. De gjelder arven fra den moderne vitenskapens og fornuftstroens gjennombrudd på 1600- og 1700-tallet, et gjennombrudd som toppet seg i opp­lysningsfilosofien. Voltaire, Condorcet og de andre tok avstand fra fortidens tillit til tradisjon og gitte autoriteter. Istedet satte de sin lit til fornuften, menneskets angivelige evne til selv å vel­ge sin framtid. Med fornuften som våpen var veien åpen mot framskritt og sivilisasjon. Denne klare og lyse drømmen, opplysningsprosj ektet, ble snart nyansert. Tidlig ute var den romantiske bevegelse. Senere har fornuftskritikerne stått i kø. Mange har betonet maktbegjæret og det evig irrasjonelle i mennesket. I dag krangler moder­nister og postmodernister om de siste restene av menneskelig rasjonalitet.

Vi har ikke tenkt å diskutere postmodernisme. Vi vil få noen sider ved fornuftens problem i tale ved å belyse en egen genre innenfor historieskrivningen: mentalitetshistorie. Mentalitetshistorie ble utviklet i Frankrike innenfor et tone­angivende miljø av historikere, den såkalte Annalesskolen. Gjennom denne historikerskolen leder mentalitetshistoriens røtter tilbake til århundreskiftet, men det var først fra omkring 1970 studiet av mentaliteter fikk vind i seilene. De siste årene har bildet igjen blitt uklart, og mentalitetshistorien er vel nå i ferd med å splittes opp i forskjellige kulturhistoriske retninger. Med sin særegne profil ga den likevel viktige bidrag til vår for­ståelse av fortiden.

Fransk mentalitetshistorie har hatt en ikke liten innflytelse på vestlig tenkning som sådan.Mentalitetshistorie var på sett og vis franskmennenes versjon av ånds- og kulturhistorie. Men på noen punkter skilte den seg fra slektningene i andre land. Mentalitetshistorie var ikke rettet mot store åndsverk, men mot dagliglivets tilforlatelige tanke­verden. Den undersøkte forøvrig ikke bare tanker, men også følelser og psykologiske tema. Mentalitetshistorien har derfor ikke vært så opptatt av menneskets bevisste hensikter og kalku­lerte handlinger. Den har heller søkt det skjulte og det implisit­te, det som ligger under kulturens overflate.

Mentalitetshistorikere har skrevet om det kollektivt ubevisste og om menneskets forestillingsverden. De har også forsøkt å vise hvordan våre psykologiske grunnstrukturer har endret seg gjennom tidene. Det er altså ikke tilfeldig at temaene mentalitet og fornuft opptrer sammen. En av mentalitetshistoriens oppgaver har vært å undersøke forutsetningene for vår vitenskapspregede tenke­måte. Det er mulig denne tenkemåten har noe allmenngyldig ved seg, noe som gir den et fortrinn framfor andre. Det er også mulig den er lokal og tilfeldig. Kanskje er den bare én blant mange fornuftsformer, som i sin egenart ikke kan vurderes mot hverandre. Enten det er slik eller slik, får vi anta at vår omstridte fornuft er blitt til gjennom en historisk prosess som i sin helhet hverken var forutsett eller planlagt av mennesker.

Dette er utgangs­punktet for mentalitetshistorien, som bl.a. ønsker å si noe om hvordan vi ble så «fornuftige». La oss tilføye at det ikke bare er franske Annales-historikere som har vært opptatt av mentalitet. I dette Dyade møter du også en russisk og en amerikansk forsker, og vi ser nærmere på en fransk ideolog som skrev en slags mentalitetshistorie lenge før uttrykket fantes. En artikkel om svensk mentalitet viser hvor­dan begrepet er i bruk også om samtiden.

Dag Jenssen: Hvordan ble vi så fornuftige

Kai Østberg:Ideologienes fødsel

Dag Jenssen: Historien som tragedie — Philippe Aries og døden i vesten

Roland Nilsson: Den svenska mentaliteten: oberoende och konflikt- undvikande