Kulden har drept ham for lenge siden

Krenkelse som dramatisk drivkraft

Hun heter Gunhild og er krenket. Meget krenket. Hun bor i hus med sin mann John, men har ikke snakket med ham på åtte år. Hun hører ham gå i etasjen over. Som en syk ulv i bur. Kunne hun ikke ta et første skritt til forsoning? Hun? Etter alt han har gjort mot henne? Nei takk! La heller ulven fortsette å tasse rundt der oppe. Han har ødelagt livet hennes, trukket henne ned i den stygge, forferdelige vanæren. Gunhild er offer.

Og John? Han er krenket så det monner, han også. Ambisjoner, store drømmer. Han fikk attpåtil tilbud om å bli statsråd, men takket nei. Så blir han sveket og avslørt. Tre år i varetekt, fem år i fengsel for økonomisk utroskap. Han har ikke vært utendørs siden han slapp ut. Han dyrker krenkelsen. Kjenner seg som en Napoleon skadeskutt i sitt første slag. For han har ikke gjort noe galt. Han har frikjent seg selv. Han er offer, han også. De andre er skyldige. En venn har misbrukt Johns tillit og er tvers igjennom forgiftet og forpestet. Og kvinnene – de forderver og forvansker livet for oss! Fremfor alt mener John at han er misforstått og stygt undervurdert – det er forbannelsen som det utvalgte menneske må bære på. Massen og mengden – alle de gjennomsnittlige - forstår ham ikke. John er nok opptatt av å få hevn, men det skjer i fantasien. De som krenket ham, skal pent få komme krypende og trygle om hjelp. For John er den eneste som kan drive de svære prosjektene. Han har tenkt ut hvor han skal stå når de kommer, hvilken positur han skal innta, og hvilke betingelser han skal stille for å få oppreisning.

La oss være ærlige
Kjenner du igjen – noen? En krenket onkel kanskje, en som ikke vil ha noe med familien å gjøre? Eller en søster som har avvist deg i perioder? Og du selv? La oss være ærlige. Vi har vel alle hatt våre runder på loftet. Om ikke i åtte år, så kanskje en krenket dag eller tre når verden gikk oss i mot? Når vi ikke fikk den bekreftelsen vi trengte og fortjente? Nei, da kan det være det samme! Vi behøver ikke se Gunhild og John bare fra utsiden.

Skadeskutt Napoleon
Johns fulle navn er John Gabriel Borkman, og han er hovedperson i et Ibsen-skuespill om mennesker som lever trygt forankret i sine krenkelser, mens livet går dem forbi. John Gabriel Borkman er det nest siste skuespillet Henrik Ibsen skrev. Kanskje deler av et selvoppgjør og et livsregnskap.

Selvoppgjør? Uansett hva Ibsen kan ha ment om seg selv – en Napoleon skadeskutt i sitt første slag var han vel i hvert fall ikke? Tja. Johns finansielle selvtekt og hans monumentale krenkelse er kanskje ikke Ibsens hovedanliggende. Han skjærer dypere enn som så. For John gjorde noe som var mye verre. Han hadde et intenst kjærlighetsforhold til Ella. Men for å komme seg i posisjon som banksjef trengte han støtte. Mannen som kunne gi ham den støtten, forlangte å få Ella som gjenytelse. John sa ja: Hun er din. Så tok han Ellas tvillingsøster Gunhild i stedet.

Myrde kjærlighetslivet
Den store scenen i John Gabriel Borkman er møtet mellom Ella og John mange år senere. Ella fant seg ikke i å være handelsvare. Hun valgte seg aldri noen annen mann. Nå går det opp for henne hva hun ble utsatt for. Hun har levd med avvisningen. Hun har trodd at John slo opp fordi han ikke var glad i henne. Nei, sier han, du var det dyreste og kjæreste jeg hadde. Da velter krenkelsen opp i Ella:

Du tusket meg bort! Du solgte min kjærlighet for en – for en banksjefpost! Forbryter! Du er en morder! Du har begått den store dødssynd! Du har drept kjærlighetslivet i meg. Forstår du hva det betyr? Det står i bibelen om en synd det ikke finnes tilgivelse for. Jeg har aldri kunnet begripe hva det var for noe. Nå begriper jeg det. Den store nådeløse synd – det er den synd å myrde kjærlighetslivet i et menneske. Du svek den kvinnen du elsket!

Dette er også en dypt krenket kvinne. Hun er ikke alene.

I Henrik Ibsens skuespill myldrer det av rasende kvinner som mener seg høyst berettiget til hevn. Han begynner med en gang - i sitt første skuespill Catilina. Furia skal drepe Catilina, fordi han har forført hennes lillesøster, som så gikk på sjøen. Hjørdis i Hærmennene på Helgeland dreper Sigurd, som har avvist henne. Brands mor kommer aldri over krenkelsen – at hun ble tvunget eller lurt til å si fra seg kjærligheten og velge rikdom. Hun hevner seg på mannen og sønnen. Lona Hessel i Samfunnets støtter vender krenket tilbake fra Amerika og stiller den mannen som elsket henne og avviste henne, til ansvar. Nora går fra en mann som overhodet ikke innfrir forventningene. Helene Alving i Gengangere avslører en prest som avviste henne og ikke våget kjærligheten. Hilde kommer som en nemesis nordfra og driver byggmester Solness i døden. Til slutt – i Når vi døde våkner - sitter Irene klar med kniven og skal hevne seg på Rubek, som krenket og ødela henne.

Else Sofie
Alle disse krenkede kvinnene som vil hevne seg – hvorfor har de fått så stor plass i Ibsens dramatikk?

Vi kan selvfølgelig finne en kilde i at Henrik Ibsen som attenåring fikk barn med en ti år eldre kvinne: Else Sofie Jensdatter Birkedalen. Hun var høyst gifteferdig og vel så det, og hun satset kanskje sin framtid på den unge, lovende apotekerlærlingen. Hvordan i all verden kunne hun vite at han var et geni og skulle bli en av verdens fremste dramatikere? Hun ble avvist, sveket, sendt ut til skam, levde og døde i fattigdom med Henrik Ibsens sønn, som ble smed og alkoholiker. (Mer om Else Sofie og kjærlighetssviket i Dyade 1 2005.)

Henrik Ibsen ble skadeskutt i det som trolig var hans første kjærlighetsforhold. Det finnes ingen tegn på at han noen gang brydde seg om hvordan det senere gikk med henne. Hvem vet – kanskje har hun som den krenkede og hevnende fått mange røster i hans skuespill.

Mye tyder derfor på at John Gabriel Borkman – i tillegg til mye annet - er et av Ibsens selvoppgjør. Er det Else Sofies stemme vi hører i Ella – slik den må ha slitt og rispet langt inne i Ibsen? Det hun i så fall vant, var udødeligheten. Hva nå det skal være godt for. Det finnes sannsynligvis spor etter Else Sofie i flere av verdenslitteraturens største verk.

Bjørnson
Vi kan kanskje også finne en årsak til all denne krenkelse i skuespillene her: Henrik Ibsen hadde et nært forhold til ære og skam. Han ser ut til å ha vært en usedvanlig nærtagende og krenkbar mann. Smålighet og hevngjerrighet ligger i ham som en grunnstemning: ”Har man engang villet meg så ille, som å sette meg inn i denne verden og gjort meg til den jeg er, så får det gå deretter”, skriver han 38 år gammel i et brev til Bjørnson i 1866. Når krenkelsen blir fet nok, kommer sinnet og hevnlysten:

Min samtid der oppe, enkeltvis, person for person, skal jeg ta for meg; jeg skal ikke spare barnet i mors liv, ikke tanken eller stemningen bak ordet hos noen sjel, som fortjener den ære å bli tatt med.(…) Utover en viss grense kjenner jeg ingen hensyn og passer jeg bare på, hva jeg også formår, å parre denne stemningens ubendighet med koldblodighet i valg av midler, så skal mine fiender få føle, at kan jeg ikke bygge opp, så skal jeg være mann for å rive ned omkring meg.

Mye av Ibsens krenkede raseri kommer ut i forholdet til Bjørnstjerne Bjørnson og gir rikt materiale for den som vil studere krenkelsens uttrykk hos penneføre menn. Hvorfor akkurat i forholdet mellom disse ruvende og vidt forskjellige menn i en liten, trang nasjon? Korrespondansen mellom dem viser at krenkelse oppstår i møtet mellom ambisjon og selvfølelse: Min egen ambisjon får uttrykk som ikke gir den bekreftelse jeg må ha. Eller: Den andres ambisjon ydmyker meg. De vandrer krenket rundt på loftet begge to. Bjørnson kommer seg fort derfra, Ibsen har stort sett slått seg til der. (Noe av brevvekslingen mellom dem er gjengitt i Dyade 3 2002.)

Bjørnson: ”Å prøve å innlede en korre-spondanse med deg vil jeg ikke mer; du tretter alt forsøk.” (20.1.1869) Ibsen: ”Mellom meg og Bjørnson er brevvekslingen gått i stå, og jeg har i flere henseender grunn til å være misfornøyd med hans opptreden, som ikke forekommer meg å være en hederlig mann verdig.” (20.2.1896)

Så tar Ibsen hevn og parodierer Bjørnson i komedien De unges forbund (1869).

Bjørnson: ”Dette er et overfall av allergemeneste art. (…) Meg, som har dratt ham opp av smusset.” Han tar igjen med å dra til Danmark og holde foredrag, der han hevder at Ibsen stammer fra trelle-ættene. Omtrent den verste krenkelse han kunne utsette Ibsen for: ”At herr Bjørnsons onde samvittighet bringer ham til å se en fiende i den mann som han offentlig i manges nærværelse på det infameste har æresskjendt”…

Bjørnson rister krenkelsene av seg. Han er raus og romslig og støtter Ibsen når alle går løs på ham etter utgivelsen av Gengangere (1881). Ibsen, derimot, har det muligens best som krenket. Han dukker engang ikke opp i bryllupet hjemme hos Bjørnson på Aulestad i 1892, da hans ektefødte sønn Sigurd giftet seg med Bjørnsons datter Bergljot. Som får et brev fra sin far etter forlovelsen: ”Du er for ung til å forstå alt det onde Ibsen har gjort meg.”

”Jeg oppfatter Ibsen som i mange stykker gjærende, ulykkelig, ofte rent ut syk”, skriver Bjørnson noen år tidligere. Kanskje det, men Ibsens historie og psy-kologi er ikke interessant i seg selv. Hans forhold til sin egen selvfølelse, Else Sofie og Bjørnson er antydet her først og fremst fordi det underbygger at Ibsen hadde grunnleggende forståelse av krenkelsen som sterk og avgjørende dramatisk drivkraft:

Peer Gynt: Du skjems fordi jeg ser ut som en fant.

Solveig: Det gjør du ikke, det er ikke sant!

Peer Gynt: Og så er jeg litt på en kant;
men det var på tross, for du hadde krenkt meg.

Det er vel egentlig hele Gudbrandsdalen som har mobbet ham og krenkt ham. Og dermed forsøker han å forføre Solveig, blir avvist, henter ut brura Ingrid, som har låst seg inne på stabburet, røver henne til fjells, tar henne og avviser henne. Denne krenkelsen på Hegstad-tunet former på avgjørende måte livsskjebnen til seks mennesker og driver Peer gjennom hans livsløp. Han krenker og blir krenket og må komme seg bort, flykter fra landet. Han går utenom alt det som kunne holdt ham fast og konfrontert ham med svik og ynkelighet.

Investert i krenkelsen
Da er vi ved en kjerne: Krenkelsen har mye og sammensatt psykisk energi i seg og er derfor usedvanlig godt egnet som motiv for handling i en dramatisk karakter. En god definisjon på drama er: en karakter vil noe intenst og har problemer med å oppnå det. John Gabriel Borkman vil at verden skal be ham om unnskyldning, så han kan få sitt grandiose selvbilde bekreftet. Hans nærmeste visner rundt ham. Han styres av indre krefter mot et selvsentrert mål, som han må oppnå ut fra et investert perspektiv. Hvorfor? Fordi det er for mye – sannsynligvis uerkjent - smerte på baksiden. Hvis jeg gir opp å få til dette, blir jeg redusert til ingenting – en liten klump av skam og ynkelighet. John Gabriel Borkman holder seg isolert på loftet for å bevare sin storhet som industrireiser. Han gir ikke slipp på sitt selvbilde som en skadeskutt Napoleon. Hans investering i krenkelse holder skyld og skam unna.

Selvsentrert eller forsonende
Jo mer intens den drivende, investerte viljen er, desto mer engasjerer vi oss i den dramatiske karakteren. Poenget er ikke om viljens mål er moralsk eller umoralsk, generøst, selvopptatt eller kriminelt. Det kan oppstå underveis, det kan forandres, men det må ha kraft. Det er styrken i drivet mot dette selvsentrerte mål som avgjør vår emosjonelle tilknytning til den dramatiske karakteren. Men i enhver sammensatt dramatisk karakter finnes det en underliggende og mer forløsende vilje: Det John Gabriel Borkman burde gjort fra mer genuint, forsonende perspektiv: John – kom deg ned fra andre etasje, snakk med de kvinnene du har krenket, se hva du har gjort, forson deg med dine valg og ditt liv og be noen om unnskyldning. Det er i brytningen mellom den selvsentrerte og den underliggende, mer forsonende viljen den dramatiske spenningen oppstår. Ella kommer ikke for å hevne krenkelsen. Hun forsøker å få John til å forsone seg med sitt liv og innrømme sitt svik. Dermed oppstår motsetningene, og dimensjonene åpner seg.

Kraften i krenkelsen
Postmoderne dramatikk ser ut til å ha problemer med å skape sterke ambisjoner og viljer i en karakter. Årsaken er kanskje enkelt sagt at det postmoderne menneske ikke har noen kjerne eller essens å nå fram til, det konstruerer selv sin identitet, det blir til på nytt i hver ny situasjon. Henrik Ibsen har neppe opplevd seg selv og sine karakterer slik. Det vises kanskje best i hans bruk av krenkelse som drivkraft. Ikke situasjonens eller øyeblikkets krenkelse, men den som har satt seg fast i vår grunnstruktur. Med alt den kan aktivisere av tunge drivkrefter som skam og hevntørst, sugende resignasjon, inntreden i offerrollen i full mundur eller desperat handlekraft. John og Gunhild har stivnet i sine for-tellinger om den andre som bøddel og seg selv som offer. For meg selv og mine omgivelser vil en slik krenkelsesposisjon være en stor belastning. Men som dramatisk drivkraft er den uovertruffen. Nettopp fordi den røsker opp så mye av magmaen i vår struktur, skaper konflikter i oss og rundt oss og skjærer ut motsetningen mellom det som driver oss, og det vi dypere sett burde gjort. Den dramatiker som fatter det med magen og talentet, har reservoarer å ta av. Men det forutsetter at dramatikeren aner det sammensatte i krenkelsen og ikke behandler den politisk korrekt.

Kautokeino-opprøret
Nils Gaups film Kautokeino-opprøret (2008) er et godt eksempel. Filmen har krenkelse som drivkraft. 7. november 1852 drar 57 samer til Kautokeino for å hevne lang tids ydmykelser fra kjøpmenn og embedsfolk, som har herjet med dem, forgjeldet dem med sprit og tatt fra dem livsgrunnlaget. Samene slår i hjel kjøpmannen og lensmannen. To av dem blir halshugd for den dåden. En krenkelse førte til vold, som førte til fornedrende straff (hodeskallen til de henrettede ble sendt til universitetet i Christiania og forsket på) og dermed til ytterligere krenkelse.

Svakheten ved filmen er at den skapende visjonen er så solid forankret i det krenkede perspektiv og derfor bruker propagandaens virkemidler: forenklingen. Den idealiserer og demoniserer. Samene er ofre som filmskaperen må ivareta. Dermed er de bare edle, rasjonelle. I trygg tributt til tidens selvfølgelige sannhet blir de ledet av en edel, rasjonell heltinne. Rollene drives ikke av motsetninger, bare av krenket og rettferdiggjort selvhevdelse. Kraften i den skal man ikke undervurdere. Den kan tjene mange formål. Det er bare å finne videoer fra protestene mot de danske Muhammed-karikaturene. Men det krenkede perspek-tiv som dramatisk drivkraft skaper offer-dramatikk, der alle motsetninger er forstått og forklart, og gåtene er uønsket.

Filmen Kautokeino-opprøret er krenkelse behandlet omhyggelig politisk korrekt. En modigere og mer nyansert film ville trolig slått mye sterkere.

Han tålte ikke frisk luft
En kvinne heter Gunhild og er meget krenket. Hun bor i hus med sin mann, men snakker ikke med ham. John øver inn den posituren han skal innta når verden kommer for å be om unnskyldning. Til sist river han seg løs fra sitt bur og vil ta igjen det tapte liv. Ut i snøen. Så kommer skriket, han griper seg for brystet og siger ned på benken. Ella føler lenge på hans puls og på hans ansikt: Best så, John Borkman. Best så for deg. Gunhild kommer til: Han kunne ikke tåle det friske drag. Det var nok snarere kulden som drepte ham, sier Ella. Gunhild: Kulden, sier du? Kulden – den har drept ham for lenge siden.

Ut fra loftet
John Gabriel Borkman er et skuespill om kraften og kulden i den krenkede posisjon, der det står en formende kamp mellom æren og skammen. I Gunhild og John er våre hverdagskrenkelser forstørret og forsterket. Det er dramaets funksjon. Men skuespillet viser oss vel ganske enkelt at krenkelsen ikke er et blivende sted. Det kan gjøre vondt, vi må svelge i oss mye, men livet har mye mer for seg når vi kommer oss ut av loftet før det er for sent.

Stikkord: ibsen, krenkelse, psykologi

Produkter

Dyade 2008/04: Klager, krav og krenkelser

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook