New article

Helt i utkanten av katastrofen smitter nedfallet etter Anders Behring Breivik også kjønnsdebatten. I sitt uhyggelig paranoide og aggressive manifest bruker ABB mange sider på det han kaller ”Radical Feminism and Political Correctness.” Mye av tankegodset er utvilsomt klippet fra andre kilder. ABBs tekster hevder at radikalfeminisme er et marxist-styrt komplott mot den hvite mann, som blir stadig mer feminisert og derfor pysete og pasifistisk, mer følsom og pinglete, ikke-selvhevdende og ubesluttsom. De nye mannebladene handler om utseende, parfyme, moter. Om pene, veltilpassede menn. Feminiseringen av europeisk kultur er snart fullført. De siste mannsbastioner – politi og forsvar – er under angrep.

Feminisme er intet nytt fenomen. Det som – ifølge ABBs tankegods – nå gjør den farlig, er at den har blitt totalitær. Radikalfeminismen får sin tyngde fra Frankfurter-skolen, som lager en håndbok for psykologisk krigføring mot mannsrollen ved å hevde at den autoritære personlighet er et produkt av patriarkatet. Radikalfeminismen forlanger at mannen skal underkaste seg den feministiske agenda. Gjør han ikke det, venter gapestokken.

For den paranoide er alt dette våpen som skal ødelegge det bestående og innføre en ny verdensorden. Hvem står bak? Baby-boomerne, 68-erne, ”The New Totalitarians” og ”den farligste generasjonen i Vestens historie”, som nå kontrollerer offentligheten både i Europa og i USA. Den stille revolusjonen, som begynte med motkulturer i deres ungdom, er snart fullført. Og det bærende element i denne revolusjonen er feminismen, fordi den angivelig ”represents that largest political and social constituency among their potential followers”. Det store spørsmålet blir derfor:

Who will rise to challenge Political Correctness? The fate of European civilisation depends on European men steadfastly resisting Politically Correct feminism. Even more, they must resourcefully oppose the wider grip of Political Correctness, the cultural Marxism for which radical feminism is only one avenue of attack.

 Så tar ABB på seg rollen som korsfarer, en europeisk mann som trygt og stødig motstår den politisk korrekte feminisme. Hjelpe oss alle.

Forsøker man å analysere seg fram til hvilken dystopi ABB frykter, kan man lett psykologisere og hevde at han må ha kjent sin maskuline selvfølelse krenket og utsatt. En selvfølelse som ikke kan ha vært utpreget trygg i utgangspunktet. Han gir korstoget mot islamsk innflytelse en slags kristen overbygning, men det er vanskelig å finne spor av trosliv i hans manifest. Her er det snarere frykt for at det kristne bud om å vende det annet kinn til har gjort Europa motstandsløst mot en førmoderne maskulinitet, som styrer og behersker kvinnen. En maskulinitet som har en helt annen tilgang på aggressivitet og selvhevdelse. Så må ABB vise at han virkelig er en mann med fallisk tapperhet for å komme seg ut av denne kjønnede skammen. Han skriver sin forsvarstale, som han vil holde etter at han er funnet skyldig, inn i manifestet:

 

The (…) traitors I executed were killed in self defence through a pre-emptive strike.

Og vi andre analyserer ham og holder oss trygt på riktig side for ikke å bli smittet av nedfallet. Slik kan den undrende samtalen bli et perifert offer for katastrofen.

Men det er årsakssammenhengene og komplottforestillingene som er hinsides, og løsningen som er patologisk. De observasjonene som utgjør utgangspunktet, har ABB og hans gelikere trolig sugd til seg fra langt mer vettuge og balanserte mennesker, som attpåtil har skrevet kritikerrost om den stusselige, forbigåtte vestlige mannen. Manifestet bruker disse analysene og faktaene til å iføre seg offerrollen. Mannen er utsatt for en ond vilje, en konspirasjon som kastrerer. Manifestets svinger mellom omnipotens og impotens – der den første åpenbart kompenserer for den siste. Med katastrofale følger.