Dyade 2016/02: Tapte verdener

Flodhesten Lady Hamilton veide godt over ett tonn. Nils fra Svarverenga var den siste fra bygda som skilte mellom halvtjukk og heltjukk n-lyd i sin dialekt. Olav Engelbrektsson var den siste erkebiskop i Nidaros. Guy Rolands kone ble aldri igjen funnet i Paris. Skotten George Sinclair endte sine dager ved Kringen i Gudbrandsdalen. Felles for disse er at de tilhører fortiden, og de kommer aldri mer tilbake. Dette i motsetning til tusenbeinskrepsen på Geithetta, som hvert år formerer seg og svømmer omkring der, i en liten dam, etter 230 millioner år.

Alle disse møter du i dette nummeret av Dyade. I en verden som stadig mer styres av antall klikk, likes, nedlastninger eller siteringer, går vi her motsatt vei og skriver litt om noen av de tilsynelatende uviktige ting som er i ferd med å bli glemt. Og om hvorfor noen allikevel fortsatt prøver å huske dem. Er det noe poeng å minnes noe som har vært en gang? For eksempel røde flammer som brant et sted i Serengeti for 50 år siden? Har de en eksistens, uavhengig av tiden? Minner eksisterer. De er lagret som synaptiske spor i hjernen. Kanskje overføres de også til andre, kanskje dine barn vil fortelle videre historier som du selv opplevde en gang som liten. Eller kanskje dør de med deg.