Skrev bok som hundreåring: - Oppskriften er meditasjon, havregrøt og tidlig til sengs

Berit Østbye har akkurat gitt ut Til syvende og sist – Hundreårsbetraktninger (Emilia forlag, 2020).

Hun har meditert i mange år og er trolig den eldste aktive forfatteren i Norge. Idet hun passerer 100, utforsker hun på 106 knappe og svært lesverdige sider hva som ga retning i eget liv. Det handler om hvordan livsløpet hennes henger sammen og er forankret i noen nøkkelepisoder. Likner det ikke på meditasjon? Berit Østbye er gjerne med på at boken kan kalles en meditasjon. For som å skrive boken, er meditasjonen «å måtte innse sannheten, måtte, enten man vil eller ikke».

Jeg møter henne i leiligheten på Bekkestua. Hun serverer te og kjeks, vi sitter ved kjøkkenbordet.

Den eldste?

Er du den eldste aktive forfatteren noensinne?

Det vet jeg ikke. Men 100, det har jeg ikke noen gang støtt på i litteraturen.

Hvordan var det å skrive boken?

Først og fremst tidkrevende, vil jeg si, og med lange pauser innimellom. Jeg ga opp mange ganger underveis. Men så tok jeg det opp igjen fordi jeg fikk så veldig oppmuntring fra en venninne. Hun sa: «Du blir berømt hvis du gjør det!» Da tenkte jeg at det må jo være morsomt å bli berømt.

Når på døgnet arbeidet du med den?

Alt jeg gjør, må jeg gjøre om morgenen, for da er jeg våken. Da kan jeg tenke. Og så slukner jeg langsomt. Ved to-tre-tiden begynner øynene mine å falle sammen, og når klokken blir seks, da duger jeg ikke mer.

Meditasjon, havregrøt og tidlig i seng

Du gir oss tre råd for å leve lenge.

Ja, det er meditasjon, å spise havregrøt til frokost og å legge seg tidlig om kvelden. Det er mine tre leveregler. Jeg husker ikke lenger hvilket årstall jeg begynte å meditere. Og jeg er faktisk ikke så veldig flink med meditasjonen for tiden. Jeg har gått over til å legge kabal. Da har jeg noe mellom hendene, så jeg har illusjonen av å gjøre noe. Jeg kan sitte i timer med dette.

Hvordan begynte du å meditere?

Jeg var ikke interessert i meditasjon til å begynne med. Men så var det en forfattervenninne av meg som sa: «Du skulle prøve det. Jeg tror det er noe for deg.» Nei takk, det var ikke noe for meg. Så sa hun: «Men du kan iallfall bli med å høre Are Holen – han skal holde et foredrag.» Jaja, tenkte jeg, det kan jeg jo alltids gjøre. Og jeg falt – det var humoren hans. Den snakket rett til meg. Hans måte å rulle med øynene og fortelle ting på, og formulere seg, gikk rett inn i meg. Så jeg sa med en gang: «Jeg begynner å meditere.» Så det gjorde jeg, og utelukkende på grunn av Are Holens humor!

I fengsel, glad for å være alene

Fikk du noe utbytte av meditasjonen?

I første omgang ga det meg mye opprør og motstand. Jeg husker første sommerkurset ute på Ås. Da opplevde jeg hele området der ute som en luftegård, og alle ledere på kurset som «nazister». Så her gjaldt det å passe seg. Det var så underlig. Jeg var så preget av å gå i en luftegård, som da jeg satt på Bredtveit kvinnefengsel under krigen. Å gjenoppleve fangenskapet var et første utbytte av meditasjonen.

Jeg har i ettertid prøvd å tolke dette som skjedde på Ås. Jeg har tenkt at jeg, da jeg satt på Bredtveit, ikke følte meg noe redd. Men jeg har nok vært redd, og dette har jeg nok fortrengt, og så har meditasjonen hatt den virkningen på meg at den har gjenskapt den angsten jeg har fortrengt. Det syns jeg er interessant, så det vil jeg kalle utbytte.

Om Bredtveit-erfaringen sier du nokså overraskende at du var mest glad for å kunne være alene! Du satt altså der på en celle i et nazistisk fengsel og var såre fornøyd.

Ja, jeg satt på enecelle i en brakke etter at jeg var tatt for motstandsarbeid. Jeg ble forbauset selv. Jeg sa til meg selv: «Dette kan du ikke tenke! Dette går ikke an, for nå er du jo i fengsel. Det går ikke an å synes dette er en lettelse, endelig å få være alene.» Så jeg tok avstand fra den tanken. Men den var der.

Om alle var borte!

Det er flere episoder i boken som handler om det forlokkende ved å være alene. For eksempel går du langs Nordnes i Bergen, og du får en fantasi om at alle mennesker er borte.

Ja, endelig får jeg lov til å være alene! De er borte alle sammen! Rubb og rake, bare jeg igjen – og jeg ble så lykkelig over det. Jeg ser det helt tydelig for meg – jeg går nede ved Muren og kikker oppover på skrå. Bildet er like skarpt i dag som den gang – jeg kunne vel være 10-11 år. Det er rart!

Og så er det noe med en sydvest.

Ja, det husker jeg godt. Den har en bred brem og så skotter jeg ut. Ingen kan se øynene mine, og de ser ikke hva jeg ser på. Jeg er under sydvestens skygge og kan se alt rundt meg, men uten at de ser meg.

…og en passer.

Ja, det er også et av disse presente bildene. Det var i første middel – vi gikk syv år på folkeskole, deretter middelskole i tre år, og så gymnas på toppen. Jeg hadde begynt med matematikk, og noen passer, det hadde vi ikke i folkeskolen. Jeg husker godt den passeren, satt og slo den sirkelen og tenkte: «Nå slår jeg den rundt hjertet mitt.»

En beslutning

Noe av forklaringen på disse erfaringene ligger vel i en episode fra rundt 1926?

Ja, jeg vet hva du tenker på. Min bror, som er to år yngre, og jeg, satt ute i gangen på gulvet og lekte tog. Og så måtte vi rope høyt for toget gikk så fort – vi måtte rope høyt for å stanse det! Vi hadde fyrstikker som vi stakk inn mellom gulvplankene som skinner. Og mor ropte: «Ikke bråk sånn!» Men vi måtte bare fortsette, for toget likesom forlangte det, da. Og så kom mor styrtende og sa: «Nå orker jeg ikke mer! Nå går jeg og drukner meg!» Så tok hun kåpen sin, som hang på en knagg i gangen der, og gikk og lukket døren.

Jeg var fem og broren min var tre. Han begynte å gråte, så da måtte jeg til å trøste ham. Og han lot seg nå trøste etter hvert ved forskjellige tiltak fra min side. Så kom mor tilbake, og da ble broren min så glad og løp til henne. Men jeg ble sint og tenkte: «Nei takk! Jeg skal aldri snakke med mor mer. Når hun kan gjøre dette, så vil ikke jeg ha noe med henne å gjøre.» Og det har jeg holdt hele livet.

En slags beslutning?

Ja, det kan du kalle en beslutning.

Sjalusi og linjalrettferdighet

Da jeg leste om den episoden, kom jeg til å tenke på at det må ha vært et mønster der allerede, noe som har bygget seg opp over tid.

Å ja, og det handler om sjalusi. I min familie var det likesom bare jenter som ble født, og det var siste sort. Det var gutter som egentlig var verdt noe. Min morfar var prest i en dissentermenighet. Han fikk åtte døtre! Mor var den aller siste – ergo en skuffelse. Det siste barnet måtte jo være gutt, som han hadde bedt til Gud om å få. Men nei, det ble mor. Og så fortsatte hennes eldre søster med en jente, og så fikk mor en jente, som var meg. Bare jenter! Men så kom gutten, broren min. Han ble jo dyrket.

Min tante, som var hos mor da hun fikk denne herlige gutten, har fortalt at jeg kom til henne og sa at nå har ikke Berit mere mor. «Nei, slik må du ikke snakke!», sa hun. Så hun tok meg inn til mor som lå der i sengen med barnet og prøvde å formilde meg og vise at barnet kanskje ikke var så storartet likevel.

Hun prøvde så godt hun kunne, min tante. Men sjalusien vekket en veldig påpasselighet i meg. Hele mitt rettferdighetskrav i livet kommer fra den sjalusien. Her skal det være rettferdighet, altså. Linjalrettferdighet!

Dette preget allerede mitt forhold til mor da denne episoden med toget fant sted. For meg var det slik at hun favoriserte ham fordi han var gutt.

Ny innsikt ved 100 år

Det er en levende og interessant beskrivelse du gjør i boken av disse livstemaene.

Vel, det har tatt meg 100 år å innse dette.

Så man utvikler seg også etter fylte 90?

Å ja, og på en måte er det vel dette som er meditasjon, eller kabaler. Man ser nye sammenhenger. Nå er jeg over 100, og daglig innser jeg nye ting.

Hva om far hadde …?

Mot slutten av boken tenker du på at din far kunne ha tatt deg på fanget og trøstet deg da mor forsvant ut døren den gangen i 1926. Han kunne fortalt deg at kanskje var det ikke så farlig.

Ja, der er det en lengsel. Det er en av de nye tankene – jeg har ikke tenkt den før jeg skrev den ned i boken. Det er et flunkende nytt element i sammenhengen.

Og det hele kunne da fått et alternativt løp?

Det var veldig tilfredsstillende for meg, denne tanken om min far. Jeg visste ikke at boken skulle slutte slik. Ante det ikke. Du kan, om du vil, kalle dette et resultat av meditasjon. Det er sammenhenger som plutselig går opp for meg. Akkurat som når jeg sitter i vanlig meditasjon, så ser jeg plutselig sammenhenger. Jeg husker en gang da jeg mediterte på en retrett, da lo jeg høyt fordi jeg så en veldig rar motsetning. Så fortalte jeg en annen som også mediterte på retretten: «Tenk i dag satt jeg og lo høyt.» Hun ble helt forskrekket. Men jeg syntes det var flott, jeg.

Tross ønsket om ensomhet, i boken er det de nære relasjonene som er nøkkelen.

Ja, det er riktig. Jeg hadde jo vært enebarn i to år, og sikkert blitt beundret og jeg hadde sikkert gjort meg til for å bli beundret. Og så kommer dette englebarnet og tar fra meg hele showet. Klart!

Motstand

Du skriver en del om indre motstand.

Jeg vet hva det innebærer å gå inn i stoffet, det er som i meditasjonen. Det har jeg helst ikke lyst til. Hvis du spør om hva meditasjonen innebærer, så er det å måtte innse sannheten, måtte, enten man vil eller ikke. «Nei takk, vil ikke!» Og så prøver jeg med andre forklaringer. Men det går ikke, jeg kommer ikke unna. For meditasjon er et forlangende, det er et krav om sannhet som du ikke kommer utenom. I hvert fall ikke jeg. Jeg slipper ikke unna. Jeg prøver å vri meg unna så lenge jeg kan. Men så kommer det.

Er boken en meditasjon, da?

Det gleder meg om du oppfatter det slik. For meg er det en bok. Det er min 12. bok. Men det er også noe annet, den har tittelen Til syvende og sist, og det er en Shakespeare-tekst der om livsfasene. Det er et dikt som har betydd mye for meg.

Det er lite av ytre hendelser i boken, det er ikke en vanlig selvbiografi.

Nei, det ville føre for langt. Jeg har opplevd ufattelig mye i mitt liv. Det har vært et kolossalt begivenhetsrikt liv. Jeg har jobbet i India, jeg har reist verden rundt, en masse ting. Så det ville ikke gått an å skrive om alt dette. Men det gleder meg at du sier det er en meditasjonsbok. Det har jeg ikke tenkt på. Men det er det faktisk. Jeg vil kalle det en jakt på sammenheng. Jeg oppdager sammenhenger, og det er igjen også et svar på spørsmålet om hva meditasjonen gir. Det gir meg innsikt i sammenhenger. Ordet «sammenheng» er interessant, for jeg ser en veldig lang kjede. «Så kommer det, så kommer den, så henger det seg på der» osv. Jeg tenker i bilder – jeg ser disse kjedene som utgjør mitt eget liv.

Hva gir mening ved 100?

Du nevner betydningen av barnebarna.

Ja, de betyr svært mye. Når det gjelder dem, er jeg bare fornøyd – hva de enn gjør, det er ålreit. Det kaller jeg kjærlighet. Bærer over med alt de gjør. Jeg har så lett for å se gode sider. Jeg snakker med min datter og spør «Hvordan har gullgutten det?» For meg er han det. Det er meningen med livet. Om du spør hvorfor vi lever, så sier jeg at det vet jeg hva er, det er enkelt nok, bare å forplante seg. Å fortsette livet er meningen med det.

Og det er også gleden ved å gi ut en bok. Du setter spor etter deg, fotefar. Og når det er gjort, så tenker du at der står det mye dumt og jeg skulle nok sagt ditt og datt. Men, det er et fotefar.

Og med barnebarna – det jeg venter på nå, det er at de skal skaffe meg oldebarn! Jeg prøver å spørre om det ikke snart skal skje. Men nei, de driver med jobbing og greier, og tenker ikke på det. Men jeg har ikke så god tid, så nå må det snart komme oldebarn. For venninnene mine som fortsatt er i live – jeg er snart den eneste igjen på skansen – men de som kanskje fortsatt er litt yngre enn meg, de har fått sine oldebarn, kommer og viser meg bilder og alt – «Åh, se!». Og jeg går jo og ser oppi vogner og sånn, på sånne unger som ligger der – jeg trekkes mot spedbarn!

Jeg takker for samtalen. Berit Østbye er kanskje mest kjent som forfatter av haiku-dikt. På vei ut i gangen ser jeg en strofe fra et av haiku-diktene – det henger på veggen – og det er som en karakteristikk av den høyst levende 100-åringen jeg har møtt:

Tidlig morgen

Over koppen med te

Hurra

Intervjuet av Dag Jenssen

Les også: Bokomtale  av Til syvende og sist - Hundreårsbetraktninger