Hvem er best – mor eller far?

Hvem som «eier» barna er greit så lenge foreldrene bor sammen, men etter samlivsbrudd, hvem «eier» dem da? Bør de bo hos far eller hos mor? Hvem er mest egnet og hvor vil barna få det best?

De aller fleste foreldre kommer frem til enighet om hvem som skal ha den daglige omsorgen, men noen kommer ikke til enighet. Hva med dem? Det de ofte gjør er å bruke rettsapparatet til å løse saken. Om rettsvesenet er den riktige instans til å løse denne typen saker, er det forskjellige meninger om, men idag synes det ikke å være andre instanser som er bedre egnet. Dersom saken av retten vurderes som «grei» vil retten ikke oppnevne sakkyndige. Men dersom saken er komplisert ved at det f.eks. fremkommer beskyldninger om at en av foreldrene er voldelig, har begått incest mot et eller flere av barna, er psykopat eller rusmisbruker, vil retten ofte oppnevne sakkyndige for å belyse saken. Det er rettens ansvar at saken belyses tilstrekkelig til at den kan fatte en riktig avgjørelse. Det er her de sakkyndige kommer inn. De skal hjelpe retten i å opplyse saken. Enten vil de komme til en konklusjon som støtter mor eller en konklusjon som støtter far. Den som opplever at de får den sakkyndige på sin side i konflikten, vil ofte synes at den sakkyndige har gjort en god jobb, mens de som får den sakkyndiges konklusjon mot seg, vil ofte si at den sakkyndige har misforstått eller på annen måte vært faglig udugelig. OFTE FORLIK Den sakkyndige som ofte er psykolog, har alltid terapeutenrollen med seg i «baklomma», dvs. at han har det i seg at han vil hjelpe partene. I denne sammenheng vil det si hjelp til å komme frem til forlik. Svært ofte vil det være slik at når partene har lest den sakkyndiges erklæring, synes de det er rimelig og partene blir enige. Dette er alltid det beste. Istedet for å få en dom tredd ned over hodet, beholder foreldrene selv kontroll over saken og kommer frem til en enighet om hvordan de skal ordne daglig omsorg, foreldreansvar og samvær. En slik enighet er det beste garanti for at foreldrene i fremtiden ikke forsøker å sabotere samværsretten. Dersom en av foreldrene velger å sabotere samvær vet vi at domstolen egentlig har lite å stille opp. Det er vanskelige å «bevise» at det har vært sabotering, og domstolen har få måter å reagere på. De kan bruke bøter, men vegrer seg oftest mot å gjøre det. Det har også hendt at den av foreldrene som klart har sabotert samvær, har mistet den daglige omsorgen. Men dette er unntakstilfellene. VANSKELIG Å GJØRE ALLE TIL LAGS Den sakkyndige har alltid en vanskelig oppgave. På den ene siden skal han skrive en erklæring som ikke i unødig grad sårer foreldrene. Man skal unngå å gi dem negative karakteristikker og diagnoser som kan være vonde å bære på i fremtiden. Ofte er dette første og eneste gang foreldrene utsettes for en granskning av psykolog. Det den sakkyndige kommer frem til vil de derfor ofte legge stor vekt på. Det ble engang sagt at den sakkyndiges erklæring ville bli lagret øverst i nattbordsskuffen, og lest av hele familien, besteforeldre, onkler og tanter. På den annen side forventer advokatene og retten at den sakkyndige er klar i sin beskrivelse av foreldrene og i sin konklusjon. I denne balansegangen mellom hensynsfullhet/klarhet vil den sakkyndige alltid bevege seg og vil derfor ofte kunne utsettes for kritikk. KAMPEN OM Å FÅ RETTEN SIN Når man leser aviser hvor foreldre som har fått en sakkyndigkonklusjon imot seg, står frem og beklager sin nød, kan man lett få inntrykk av at alle samlivsbrudd ender i en bitter rettssak. Som nevnt er det langtfra tilfellet. De aller fleste kommer til enighet uten rettssak, og svært mange kommer til enighet etter at den sakkyndige har vært inne i saken. Man kan stille spørsmål om det er særlige trekk ved de foreldrene som ikke greier å forlikes? Er det spesielle trekk ved deres personlighet som gjør at de ikke blir enige? Her bør det forskes mer. Kanskje er det særlig sårbare personer som går til rettssak? I tillegg er det en liten gruppe mennesker som synes å like å være i retten. De skal ha retten sin og gjør mye ut av seg. De har aldri fått den tidligere i livet og nå ser de endelig en anledning til å få oppreisning. De kan heller ikke fordra å bli motsagt og de har liten evne til å se en sak fra andre synsvinkler enn sin egen, dvs. de har en egosentrisk oppfattelse av hva saken gjelder. Jo lenger saken går, jo mer blir de viklet inn i sin egen oppfattelse, og får mindre og mindre evne til ta motpartens perspektiv. I dette resonnementet ligger noe almenmenneskelig. Vi er alle slik at i en konfliktsituasjon er det vanskelig å oppfatte motpartens syn. Men for noen mennesker er dette vanskeligere enn for andre. De blir lett sittende fast i rettssaken og kampen «om å få retten sin» kan ta tragiske dimensjoner. Det kan etterhvert bli et livsinnhold, og de bruker år etter år av sitt liv til rettssaker og nye anker. Jo mer de kjemper jo mer sikre blir de på at de har retten på sin side. Vi sakkyndige vil ofte se det skjeve i dette, og den dype tragedie som ligger bak. Slike saker har rettsapparatet vanskelig for å avvise, de ruller og går. GODKJENTE OG SKJULTE ARGUMENTER I barnefordelingssaker er det 2 sett argumenter. Det er de «godkjente» argumentene om «barnets beste», om foreldrene greier å sette barnas behov fremfor sine egne, om samspillet foreldre/barn osv.. Men det er også et sett med «skjulte» argumenter som det aldri snakkes høyt om. Disse argumentene er ofte viktigere enn de «godkjente». Det viktigste av disse argumentene er at foreldrene hver for seg, for sin egen del ønsker å ha barna hos seg i det daglige, for et liv uten egne barn oppleves som tomt og meningsløst. Altså et moment som vektlegger egne behov og ikke barnets. Siden Barneloven bare snakker om «barnets beste», og ikke «foreldrenes beste», er dette et argument det aldri snakkes om, men som like fullt er der og kan være det foreldrene legger størst vekt på. Et annet skjult argument er at det lønner seg økonomisk å ha barna. Bidragsordningene er såvidt harde at den som får den daglige omsorgen for barna, og bidrag pluss barntrygd, kommer økonomisk best ut. Fordi også dette momentet smaker av egoisme, så blir det heller aldri snakket om dette i barnefordelingssaker, men vi sakkyndige vet at det hele tiden ligger under. Av enslige foreldre er 90% mødre, slik at det stort sett er mødre som har den følelsesmessige fordelen av å ha barna boende hos seg, pluss at de får den økonomiske fordelen det er å få bidrag istedet for å betale det. De skjulte argumentene går altså stort sett i kvinnens favør. MOT AMERIKANSKE TILSTANDERHvilke utviklingstendenser ser vi i barnefordelingssakene? I de fleste rettssaker som dreier seg om barnefordeling, er det stort sett en rolig, saklig tone under forhandlingene. Men i de senere år har man sett tendens til at vi får mer og mer amerikanske tilstander, hvor advokater i barnefordelingssaker er mer opptatt av prosedyreteknikk enn jus. Det synes å være en tendens til at noen advokater tenker at i den grad man greier å så tvil ved den sakkyndige arbeidsmetode, resonnement og konklusjon, i den grad vil man også kunne vinne saken. I saker hvor denne type advokater er inne i bildet blir stemningen oppkavet og det trengs en myndig dommer for å styre saken slik at den ikke går av sporet. For den sakkyndige kan det være en psykisk påkjenning å bli saumfart av en pågående, aggressiv advokat. Men er det innenfor rimelighetens grenser er det en del av spillet. SVAK RETTSSIKKERHET Hva med rettssikkerheten i barnefordelingssaker contra straffesaker? I straffesaker må alle sakkyndige erklæringer først sendes til Den medisinske kommisjon for godkjennelse før retten vil bruke erklæringen. I dette ligger det en kvalitetssikring og en ivaretagelse av rettssikkerheten. Den rettsmedisinske kommisjon har også kritiske bemerkninger, anmodning om revurdering og ber om tilleggsopplysninger i cirka 20% av erklæringene. For erklæringene i barnefordelingssaker, som av de involverte parter oppleves som svært avgjørende saker for livet deres, er det ikke en tilsvarende kvalitetssikring. Nå vil det være slik at i de fleste tilfellene vil de sakkyndige erklæringene i barnefordelingssaker holde faglige mål, men ikke alltid. Etter mitt skjønn burde det være en tilsvarende kommisjon for sakkyndige erklæringer i barnefordelingssaker, som godkjente erklæringene før de kom til retten. Barne og familiedepartementet har utgitt en NOU: 23 for 1995 som omhandler sakkyndige. De anbefaler en 2årig etterutdannelse for psykologer som vil arbeide som sakkyndige. Det er positivt, men etter mitt syn erstatter det ikke at en egen kommisjon godkjenner hver enkelt sakkyndige erklæring. Vi vet at ingen etterutdannelse gir noen garanti for at den sakkyndige holder en faglig høy standard. Man kan tenke seg at en person tiltross for en 2årig etterutdannelse, fortsatt skriver sakkyndige erklæringer som ikke holder faglige mål. Det er kun en gjennomlesning av den enkelte erklæringen, som kan si om denne erklæringen er faglig god nok. En slik kommisjon vil også tvinge frem at det blir utarbeidet retningslinjer for hvordan en erklæring skal skrives. Hvilke momenter bør tas med, og hvordan skal erklæringen bygges opp. Nå er det alt for mye skjønn i forhold til dette.
Arild Holth, f. 45, privatpraktiserende psykolog ved Vestfold Psykologsenter, Tønsberg, kurslærer i Acem

acem.full.acemarticle.tags juss, barneoppdragelse, psykologi
| Mer

Produkter

Dyade 1996/04: Hvem eier våre barn?

 

Relaterte artikler