Noen bærebjelker i barneoppdragelse

Stadig flere forskere mener at utilstrekkelig foreldrefungering er en av de største utfordringene som samfunnet må forholde seg til. Ingen annen enkeltstående miljøfaktor er så betydningsfull for barns sykdommer, ulykker, rusmisbruk, vold, kriminalitet, psykiske forstyrrelser og dårlige skoleprestasjoner (som ikke er i samsvar med evner).

Rimelig god foreldrefungering kan fungere som en buffer mot negative livshendelser, utilstrekkelig foreldrefungering kan bidra til barns problemer som igjen videreføres til neste generasjon. Foreldres psykologi former og setter rammer for barn ved oppdragelse og genetisk arv. Barn er født inn i verden med høyst ulike genetisk forutsetninger. Noen barn kan ut i fra en medfødt legning virkelig sette foreldreevnen på prøve. De aller fleste foreldre gjør så godt de kan i ut i fra deres forutsetninger.

Men hva er så rimelig god og utilstrekkelig barneoppdragelse? I denne artikkelen skal vi drøfte noen nyere forskningsresultater.

Forskning på barneoppdragelse begynte for alvor i slutten av 1960-årene. Man fulgte barn fra førskolealder frem til de ble voksne. Foreldre ble intervjuet, testet, og observasjoner av foreldre-barn samspill ble foretatt jevnlig. Oppdragelsesstil til foreldre, barnas lynne, skoleprestasjoner og sosial fungering ble kartlagt. På den måten kunne man si noe om sammenheng mellom oppdragelsesstil til foreldre og barns veltilpassethet. Mange har gjort lignende undersøkelser siden, og resultatene er forbausende entydige. Foreldre med god oppdragelsesstil får veltipassede barn. Ikke noen overraskelse. Men hva kjennetegner oppdragelsesstilen til de som får de mest veltilpassede barna? Hva er viktige dimensjoner i oppdragelsen når man vil hjelpe et barn til å utvikle sitt potensiale? To hovedelementer ved barneoppdragelse har vist seg å være vesentlige:

1. Varme

er et begrep som brukes til å omtale all positiv bekreftelse, oppmuntring støtte og emosjonell sensitivitet som foreldre viser overfor sine barn. Varmefaktoren er en bærebjelke i all barneoppdragelse og fravær av den er nesten alltid forbundet med psykososiale problemer hos barna. Når foreldre er stresset, irritable eller deprimert går det ofte utover evnen til å vise varme. Selvinnsikt i begrenset evne eller vilje til å vise varme er vanskelig å erkjenne. Man forsøker ofte å legitimere fravær av varme med barnets atferd. «Hadde han bare vært litt mer medgjørlig, skulle jeg gjerne ha rost ham mer.»

Kan man gi for mye varme til barn? Varme er et vidt begrep og inneholder en rekke forskjellige måter man kan forholde seg. I USA har noen tatt til orde for at man har vært for ensidig i betoningen av den positive bekreftelsen. De spør seg om man «hauser opp» barna ved å gi dem for mye ros og narsissistisk næring på bekostning av innlevelse i barnas følelser. Tenk deg følgende situasjon: en syvårig guttunge kommer hjem fra skolen og er mutt og lei seg. I siste time den dagen hadde de gym og skulle stupe kråke baklengs. I følge hans eget referat greide alle i klassen det unntagen ham. En umiddelbar reaksjon mange foreldre ville kjenne seg igjen i er forsøket på å oppmuntre: «Nei, men gutten min, du er da så flink til mange ting! Og «bakover-kråke» er slett ikke lett. Nei, det er ingen grunn til å henge med hodet. Med litt øvelse går det kjempefint!» Den alternative tilnærmingen med kanskje noe større innlevelse i guttens følelser ville være: «Det er ikke noe hyggelig når man har følelsen av å ikke få noe til. Særlig hvis du tror du er den eneste som ikke greier det. Det er ikke noe gøy. Kom sett deg her så prater vi litt om det.» Gutten blir møtt og hans følelser anerkjent i stedet for å bli «overtalt» til å føle noe annet. Det ideelle ville vel være en kombinasjon av både emosjonell sensitivitet og noe oppmuntring. Faren ved for mye ensidig oppmuntring er ikke bare at man ikke anerkjenner barnets følelser i øyeblikket, men at man setter en verdi på alt barnet gjør – «Det er fint, det er veldig bra, du er sååå flink» osv., underforstått finnes det da noe som ikke er bra, som er dårlig og i hvert fall dårligere enn det andre får til. Ofte identifiserer barnet seg mer med de negative verdiene, og kjenner seg ikke alltid igjen i all flinkheten. En annen måte å vise varme, er å være nysgjerrig og interessert i det barnet holder på med, dele engasjement og snakke om det uten å gi det karakter med en gang. Mye deltagende oppmerksomhet uten verdipåpekning er sannsynligvis vel så bekreftende for barnet.

Studier har for øvrig vist at barn som får altfor mye ros og støtte hjemme, viser seg siden i livet å være mer unnvikende enn andre når de møter vanskeligheter. Kanskje har barna blitt for avhengig av bekreftelse, når den uteblir, viser de mindre evne til å mestre vanskeligheter. På spørsmål om man kan gi barn for mye varme, kan det dermed tenkes at dette gjelder til en viss grad overdreven ros, men ikke for mye sensitivitet eller innlevelse. De fleste mener imidlertid at barn i de første leveår ikke kan få for mye ros .

Etterkrigstidens verdier på barneoppdragelse, som i stor grad har vært preget av Dr. Spock, har nok vektlagt varmefaktoren mer enn den neste:

2. Kontroll

Kontrollbegrepet knyttet til barneoppdragelse kan lett assosieres med noe negativt.

I denne sammenheng er kontroll en positiv faktor. Det betegner foreldres evne til å sette grenser for sitt barn på en vennlig, men bestemt måte. På engelsk kalles ofte grensesetting for disiplinering, men fortsatt snakker man om noe positivt. I seg selv kan det være tankevekkende at man generelt har negative assosiasjoner til ord som kontroll og disiplin.

Grensesetting bør være konsekvent over tid slik at den blir forutsigbar for barnet. Samtidig må den ikke være helt rigid, men gi rom for kompromisser avhengig av barnets alder. De fleste foreldre vil gjerne være så «greie» som mulig. Noen utsetter derfor grensesettingen inntil barnet gir en grunn til å bli sint. For barnet forbindes grensesettingen da til sinne, kjeft eller trusler, altså noe negativt. Dermed blir det vanskeligere for barnet å identifisere seg med de normer foreldrene forsøker å lære det. Barnet kan imidlertid lystre i øyeblikket ut i fra frykt for straff, men slik straffeangst er ikke tilstrekkelig til å regulere barnets atferd når den umiddelbare trussel om straff er over. Hvis bart tar etter foreldre i slike familier, er det ikke forbudene og normene de husker, men omgangsformen som gjentas i konfliktsituasjoner med jevnaldrende. Grensene bør være satt lenge før det er noen grunn til å bli sint. Samme synspunkter gjelder ikke bare for grenser som foreldre setter i affekt, men også urimelig hard disiplinering. Normer som et barn skal lære, blir ikke indre regulatorer for atferd, ettersom innlæringen skjer med så stort emosjonelt og/eller fysisk ubehag at man ikke identifiserer seg med dem som representerer normene. Sistnevnte forkastes fordi innpakningen blir for urimelig.

Kontroll innebærer også at man har tilstrekkelig tilsyn med sine barn, for eksempel at man vet hva toåringen holder på med når man selv er i et annet rom eller hvem tenåringen er sammen med etter skoletid. Foreldres mangel på tilsyn kan i stor grad predikere utvikling av barns atferdsforstyrrelser. Barn ønsker å bli passet på, det inngir trygghet. Hvis det blir overlatt for mye til seg selv, vil det finne på stadig mer ugagn for å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Men for mye kontroll kan også være uheldig. Det er påvist at en overbeskyttende og lite autonomi-stimulerende holdning, kan være problemskapende for et barn. Noen mener at slik overbeskyttelse er en indirekte (og som oftest helt ubevisst for foreldre) uttrykk for foreldres aggresjon og negativitet overfor ens barn. Man overkontrollerer barnet med sterke midler etter egne behov under skinn av å ville barnets beste.

Implisitt i kontrollbegrepet ligger dermed evnen til å stille aldersadekvate krav. Det er ikke få barne- og ungdomspyskiatere som er av den oppfatning at vi generelt stiller for lite krav til og dermed gir for lite ansvar til tenåringer. Deres forlengede og uforpliktende barndom, hvor de med selvfølge kan forvente å få uavhengig av innsats lenge etter at de er modne for produktivt arbeide, bidrar til å fastholde en umodenhet og kravstorhet langt inn i voksen alder. Aldri tidligere i historien har barndommen vart så lenge som i vår tid. Aldri tidligere har de unge blitt forsørget så lenge av foreldre og fellesskap før det forventes samfunnsnyttig arbeide av dem.

Hva slags oppdragelsesstil har du?

På bakgrunn av de to mest grunnleggende faktorer i foreldrefungering, varme og kontroll, kan man kategorisere i et diagram de ulike oppdragelsesstiler alt ettersom hvor mye varme eller kontroll man har.

Autoritative foreldre har mye varme og mye kontroll. De er myndige og konsekvente samtidig som de er innlevende, vennlige, bekreftende og oppmuntrende. Undersøkelser viser at stabile, autoritative foreldre har de mest veltilpassede barna. Ungdommer som ut i fra egen vurdering har autoritative foreldre, har de beste skoleprestasjoner, er mest likt blant jevnaldrende og har minst utprøving av alkohol og narkotiske stoffer.

Autoritære foreldre er lite bekreftende og støttende overfor sine barn, men har mye kontroll og forsøker å ha god tilsyn med dem. Karakteristisk for barn av mange autoritære foreldre er at de ofte har en lav selvfølelse. Barna gjør det også dårligere på skolen enn barn av autoritative foreldre. Dette gjelder imidlertid ikke for barn av autoritære foreldre med asiatisk opprinnelse. De er tvert i mot gjerne svært skoleflinke. Man har spurt seg hvorvidt asiatiske foreldre er autoritære på en annen måte enn foreldre fra vestlige land. Noen mener at i asiatiske familier fremstår foreldre mer som modeller for sine barn, de er deres «læremestere» og «trenere», barna gis mye omsorg gjennom foreldres engasjement og interesse i barnas aktiviteter. Mens i vestlige familier med autoritære foreldre gis det kommandoer og direktiver uten begrunnelse og uten at foreldrene nødvendigvis etterlever formaningene for egen del.

Ettergivende foreldre er bekreftende, varme og innlevende i forhold til barna , men gir dem lite grenser. Barn av ettergivende foreldre gjør det også dårligere på skolen enn barn av autoritative foreldre. Barn som har ettergivende foreldre er dessuten langt mer utprøvende i tidlig alder i forhold til alkohol og narkotiske stoffer. Men på et område skårer de høyere enn barn av autoritative foreldre: de har høyere selvfølelse. Det er utvilsomt en fordel å ha god selvfølelse, men blir den for høy, kan man bli ukritisk. Selvinnsikten er da liten og belastningen på omgivelsen kan være stor.

Neglisjerende foreldre har for lite av både varme og kontroll. Karakteristisk for mange neglisjerende foreldre er manglende tilsyn som følge av liten interesse og bekymring for barna. Barn av neglisjerende foreldre kommer dårligst ut på alle områder. De er særlig utsatt for utvikling av atferdsforstyrrelser.

Konklusjonen er at god barneoppdragelse må bestå av mye varme og kontroll tilpasset det enkelte barns lynne og utviklingsfase. Dårlig barneoppdragelse karakteriseres ved fravær av begge faktorer i en eller annen form. Noen forhold ved lite varme og kontroll i barneoppdragelsen har vist seg å skape særlige problemer hos barna:

Negative attribueringer

Foreldres negativitet rettet mot et barn representerer ikke bare fravær av varme, men innebærer også en form for mer eller mindre skjult fiendtlighet. Den er sjelden konstant, men mobiliseres derimot raskt i gitte situasjoner og trenger slett ikke være rettet mot alle barn i familien. En slik negativitet innebærer ofte at man tillegger barnet visse negative egenskaper eller forstørrer de som måtte være der, for så igjen å bruke disse egenskapene til å legitimere egne reaksjoner og følelser. Man kan eksempelvis tillegge barnet ondsinnede intensjoner, devaluere deres evner, oppfatte dem som mer aggressive enn de er, eller at de er spesielt bortskjemte (som om det skulle være en medfødt egenskap). Ofte tillegges de også ansvaret for det som er vanskelig i familien. Det forkastelige lokaliseres og plasseres trygt på et sted slik at andre kan gå fri. «Hun er egen og tror hun kan få det akkurat som hun vil». «Når han gråter, er han så utspekulert at han skal ha oss til å synes synd på ham».

Å tillegge andre egenskaper de ikke har eller urettmessig gjøre dem ansvarlig for noe, kalles gjerne foreldre-attribueringer (attribuere = tillegge). Det er påvist at autoritære foreldre har flere slike negative attribueringer til sine barn enn andre foreldre. Foreldres negative attribueringer synes ikke uventet å henge sammen med lav selvfølelse hos barna. Barn av foreldre som er personlighetsforstyrret på en slik måte at de har mye negative eller fiendtlige attribueringer, er aller mest utsatt for utvikling av psykiske vansker, til og med mer utsatt enn barn av foreldre med alvorlige sinnslidelser.

En annen form for attribuering som er vanlig, er ikke å tillegge aggressivitet eller negativitet til barnet, men til barnets omgivelser. Foreldre tror da at omgivelsene er negativt innstilt til barnet, «læreren forstår ham ikke», man er viss på at barnet blir mobbet, selv om ingenting tyder på det, eller tror at farer i form av lemlestende ulykker stadig kan ramme barnet. Noen er overbevist om at det skjer skadelig ting hver gang barnet er på besøk hos en fraskilt far. Slike attribueringer kan også være typiske for overbeskyttende foreldre. De kan indusere mye engstelse i sine barn og i tillegg skape konflikter i forhold til barnas omgivelser.

Noen barn kan selvfølgelig være særdeles flinke til å terge sine foreldre. Barn kan ut i fra medfødt temperament og lynne representere en utfordring for selv de beste foreldre. Det er viktig at foreldre erkjenner og «ser» sine barn, også deres mindre sterke sider. Men det er noe annet enn negativitet. I denne sammenheng er det kanskje enda viktigere at foreldre «ser» seg selv og erkjenner egne vanskelige følelser, i stedet for å gjøre barna eller omgivelsene ansvarlige for dem. Kanskje nettopp det siste er vanskelig for foreldre med mange attribueringer. Det krever et minimum av psykologisk modenhet for å kunne erkjenne eget bidrag til vanskeligheter.

En annen form for fravær av varme og særlig kontroll, som har vist seg å være problemskapende for barn er:

Inkonsistens

Karakteristisk for inkonsistent barneoppdragelse er at foreldres grensesetting og bekreftelse av et barn er mer avhengig av mors og fars behov enn av barnets faktiske atferd. Foreldres dagsform, humør og luner avgjør om barnet får ros eller ris. Samme atferd hos barnet kan en dag resultere i kjeft og neste dag i et skuldertrekk. Slik inkonsistent foreldrefungering har vist seg å være noe av det mest karakteristiske ved foreldre til utagerende, aggressive og «bøllete» gutter.

De fleste foreldre forstår betydningen av å være faste og konsekvente. men noen foreldre har av ulike grunner skyldfølelse overfor sine barn som gjør at de lett blir ettergivende. Andre har tilbøyeligheter til å utagere sitt temperament på barna. Ikke sjelden kan man se at disse to aspekter ved foreldrefungering henger sammen. Man blir sint på barna, får skyldfølelse for å ha vært urimelig og blir ekstra «snill» og ettergivende etterpå. En slik ond sirkel er ofte dynamikken i inkonsistent barneoppdragelse.

En far kan eksempel være utpreget autoritær mandag morgen etter at strukturen hjemme har sklidd ut i løpet av helgen, dessuten har han en vanskelig uke foran seg på jobb. Om ettermiddagen oppdager han at det var mer penger på konto enn ventet, solen skinte, han har litt dårlig samvittighet for sin bryskhet om morgenen og blir ettergivende og "kjempegrei" resten av kvelden. På tirsdag får han i oppdrag å levere en rapport på jobb fredag morgen, slik at de neste tre dagene er han nokså neglisjerende overfor barna og stort sett opptatt av sitt eget. Til helgen er han lettet over å være ferdig, han skal ta igjen det forsømte med barna, men krangler med kona, han blir irritabel og det går utover ungene. Han ser trekk hos barna som minner om moren og det gjør ham sint. Han forsøker å «stramme» dem opp og blir på nytt autoritær, osv. osv.

En form for inkonsistens i disiplinering som ikke er helt uvanlig i noen familier, er når en foreldrepart for egen del synes det er greit å sette grenser og krav til barna, men når ektefellen gjør det samme, opplever de fort ektefellen som urimelig og tar da parti med barna. Man kan gjerne ta ansvar, være i voksenrollen og sette grenser selv, men når noen andre gjør det, får man lyst til å opponere og blir tenåring i stedet. Man tillater ikke andre å «ta kommandoen». Det resulterer i at foreldre på mer eller mindre subtile måter kan motarbeide hverandres forsøk på å oppdra barna. Enda litt verre kan det være i de familier hvor ingen vil helt ta ubehaget med å være ansvarlig voksen.

På bakgrunn av det som så langt er skrevet kan man ha meninger om god og dårlig oppdragelse. Man skal likevel være noe forsiktig med å snakke generelt om hva som er "riktig" å gjøre med barn. I neste artikkel vil det fremgå at oppvekstvilkår kan virke helt forskjellig inn på ulike barn. I den grad man kan gi utfordringer, stille krav, disiplinere og gi varme tilpasset akkurat det enkelte barnets utviklingspotensiale, vil trolig foreldrefungeringen være mer enn god nok.

Turid Suzanne Berg-Nielsen er spesialist i klinisk psykologi, forskningstipendiat i barnepsykiatri ved Medisinsk fakultet, NTNU, kurslærer i Acem.

acem.full.acemarticle.tags psykologi, samfunn, kultur
| Mer

2017-årgangen av Dyade

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

Nyhetsbrev

Her kan du melde deg på vårt nyhetsbrev. Du får melding hver gang et nytt nummer er i handelen, og noen ganger når vi inviterer til temamøter i forlengelsen av en utgivelse.

Meld deg på nyhetsbrevet

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.