Med meg eller mot meg?

Den krenkedes reaksjon er imperativ og utsetter den som lytter for et press til å være enig i eget perspektiv. Det særegne ved den krenkede er at han alltid er urettferdig be-handlet og selv uskyldig. Som lytter er det forventet at du skal godta dette. De fleste gjenkjenner krenkelsen også fra seg selv. Handlinger fra andre vekker slik indignasjon at man ikke lett blir ferdig med følelsene. Tvert imot, de forstørres og lever sitt eget liv. Så hvordan håndtere krenkelser? Er det mulig å forsone seg med det som virker uforsonlig, legge noe bak seg og se fremover? Kan man som lytter eller samtalepartner gjøre noe som hjelper den krenkede i retning av å slippe disse altoppslukende invaderende følelsene av urettferdighet?

Hvem har ansvar?
Følelsen av å være krenket eller urettferdig behandlet kan være adekvat. Hendelser og relasjoner kan være så destruktive at de uunngåelig setter spor. Ulykker, sykdom, reell trakassering, økonomisk uføre, vil prege enkeltindivider.

Noen får flere reelle belastninger enn andre. Når ulykken rammer, spør mange: Hvorfor skal dette skje meg? Et forståelig spørsmål, likevel kanskje forankret i en mer eller mindre implisitt tro på at livet skal være rettferdig. Og hvis spørsmålet ender i et uforsonlig behov for gjenreisning, og et vedvarende tankespinn som preger personen, får krenkelsen sitt eget liv, og har tendens til å ekspandere, forbitre og formørke sinnet.

Følelsen av å være krenket eller rammet kan utløses av en uforutsett ulykke, sykdom eller hendelse. Da har man selv ikke noe ansvar. Det utløsende kan også være en bagatell, for eksempel en relativt uskyldig replikk fra en annen, som forstørres, fordreies og blir en gedigen fornærmelse. Egen forvridde opplevelse forårsaker krenkelsen. Ansvaret er hovedsakelig ens eget. Mellom disse ytterpunkter ligger mange mulige årsaker, der mottageren har mindre eller større bidrag til den utløsende hendelse.

Selv om den krenkede ikke har ansvar for det som utløser reaksjonen, er det han som fortsetter å være krenket, og må ta ansvar for det videre forløp. Selv opplever han det ikke slik. Hvis man spør den krenkede om hvorfor han blir så hengende igjen i det som har skjedd, er svaret alltid knyttet til størrelsen og alvorlighetsgraden av det den andre gjorde. ”Hvorfor kan du ikke slippe den fornærmelsen og gå videre?” ”Jo, det hun gjorde var for grovt”. Derved gjør man seg selv ansvarsfri, ikke bare overfor det som skjedde, men også overfor hvordan man selv reagerer. Man tillater uforsonlige tanker og stemninger å ta bolig i egen husholdning.

Den eksistensielle utfordring
Uansett årsak til krenkelsen, om du er bidragsyter eller ikke; utfordringen er den samme: Å slippe de martrende følelsene, gjenvinne energi og gå videre, befriet, og med mer livsvisdom. Det er beskrevet i Biskop Grans selvbiografi: En hånd på min skulder. I et kloster gjenomgikk man hver søndag, siste ukes hendelsesforløp og kom med personlige reaksjoner til hverandre. Selv når noe var svært urettferdig, grep ikke de overordnede inn for å balansere tilbakemeldingene. Etter en stund skjønte munkene; de skulle lære å tåle urettferdighet. Skulle de kunne oppgi materielle behov, måtte de også kunne oppgi en mindre krenkelse.

Er det å oppgi de krenkede følelser ensbetydende med å vende det andre kinnet til, glemme, bli holdningsløs, underdanig og godta det meste?

Det kan være nyttig å skille mellom følelsesmessige reaksjoner og standpunkt. Å reagere med sinne og sorg, for eksempel på mobbing, er naturlig. Utfordringen er å gjennomarbeide følelsene og så gå videre. Samtidig kan man godt ta stilling til og ta oppgjør med forhold som muliggjør mobbing, og med dem som har vært mobbere. Mer livsvisdom er ikke å godta alt, men ta stilling uten å bli følelsesmessig stengt og innskrenke mental kapasitet. Av og til kan det være vanskelig å ta stilling til hva det betyr å ta oppgjør med noen og om dette er sammenfallende eller forskjellig fra å la krenkede følelser få form i hevnpregete handlinger. Her trenger den krenkede hjelp fra en samtalepartner. Samtalepartneren skal hjelpe den krenkede til å ta lærdom av livets tilskikkelser, ikke bli holdningsløs og naiv, men heller ikke bitter, vedvarende indignert og krenket.

Krenkelsens dynamikk
Den krenkede har en agenda hvor han vil oppnå tilslutning til eget standpunkt. Jeg har rett. Han skal rettferdiggjøre seg og gjerne også ta igjen for det som har skjedd. Fordi årsaken, slik den enkelte opplever det, ligger utenfor en selv, er den krenkede hele tiden i konflikt med omverdnen. For en som lett blir krenket, er dette en del av personligheten. Vedkommende har tendens til å regissere sitt sosiale liv rundt krenkelsene. De som er enige med ham, blir venner, de uenige blir fiender. Verden deles i sorte og hvite kategorier. Den krenkedes samtalepartner blir utsatt for et press til å godta den andres virkelighetsoppfatning. Under dette press reagerer man forskjellig. Innenfor kategoriene venn – fiende, finnes ulike roller.

”Den medsammensvorne”
I den krenkedes press er det et uuttalt underliggende budskap; Jeg er et offer som har lidt urett og trenger oppreisning. Det blir lett å innta en rolle som en medsammensvoren. Særlig er dette et sannsynlig utfall hvis vennen, kollegaen eller samtalepartneren har karaktertrekk som disponerer for å unngå konflikt, eller selv er svært krenkbar. Den konfliktskye unngår konfrontasjoner. Kanskje fornemmer han også den andres potensielle raseri, hvis man skulle være uenig eller utfordre den andres virkelighetsoppfatning. Den krenkede oppfatter lett den som ikke er enig som en motstander, av og til en fiende. Enten er du med meg eller mot meg.

Den som selv er svært krenkbar, lever ut noe av eget konfliktmateriale ved å være medsammensvoren. Et engelsk ordtak sier: ”It takes one to know one”, kanskje lignende vårt eget: ”På seg selv kjenner man andre.” Synspunktet i denne sammenheng er at for å (gjen)kjenne noe hos en annen, må det skape resonans i en selv. Den krenkbare lytter gjenkjenner noe av sitt eget, overidentifiserer seg med den krenkede, og lever ut deler av egen aggresjon gjennom allianse med den krenkede.

”Redderen”
Psykoterapi handler mye om krenkelser. Ofte er det et møysommelig arbeid å prøve og frigjøre den krenkede fra rollen som offer, slik at vedkommende får tilbake styring i eget liv. Jo sterkere tendensen til å reagere med krenkelse er, desto vanskeligere er prosessen. Psykoterapeuten blir utsatt for et sterkt trykk i retning av å være anderledes enn de som har sviktet, være en ”redder”.

Roger, 46 år, kommer til terapi og forteller at han har store problemer i forhold til moren som han synes aldri har tatt ham alvorlig, som har latterliggjort ham, som drikker, som har vært og er uforutsigbar. Rogers partner, Berit, synes bildet Roger har av sin mor, er unyansert. Han opplever at mor er egosentrisk, kald og sarkastisk. Berit opplever at Rogers mor er intelligent, plaget av problemer, kontaktsøkende, men fjern, og med et for stort alkoholforbruk. Roger har brutt kontakten med mor, dels som en hevn, dels som beskyttelse for seg selv. Orker ikke være sammen med henne. Men det var en løsning som ga lite fred. Selv om han ikke så henne, tenkte han uavlatelig på henne og konflikten.

Roger , som mange andre klienter, forteller sin historie med en implisitt appell. Mor så meg ikke, nå må du være annerledes enn moren min var. Kanskje har psykologen i sin bakgrunn et ønske om å redde verden. Og kanskje ønsker psykologen å ha fornøyde klienter, ikke klienter som utagerer og reagerer med sterkt sinne ved forsøk på konfrontasjoner. ”Redderen” forstår ofte den andre slik den andre forstår seg selv. Det skaper allianse, men liten forandring. Skal det være mulig å slippe krenkelsen, bør man ikke bekreftes i å ha rett, snarere få et glimt av at virkeligheten også kan forstås på en annen måte.

Enkelte trender i psykologfaglige miljø hevder at brukerens, dvs. klientens stemme bør komme mer frem. Dette forstås eller misforstås ofte dit hen at klientens virkelighetsoppfatning uforbeholdent skal støttes, og at klienten selv, med noe hjelp, finner riktig løsninger. Når det gjelder den krenkede klient, stemmer ofte ikke dette. For å illustrere klientens egen tilkortkommenhet kan det være mer nærliggende å bruke et bilde om flua i vinduet. Uvitende om forskjellen på gjennomsiktighet og gjennomtrengelighet, støter flua stereotypt mot vinduet til den omkommer, slik klienten gjentar sine anklager mot verden uten å komme noe videre.

Også andre enn psykologer blir ”reddere”. At man hjelper andre kan være en del av eget selvbilde, og også en del av egen forventning til omverdenen. Hvis jeg forstår og hjelper uten å stille for nærgående og kritiske spørsmål, kan jeg forvente det samme. Ved å være forståelsesfull overfor andre krenkede, legger man også egg i egen kurv.

Etterforskeren
Den sannhetsøkende venn ønsker å avklare de historiske detaljer og overbevise den krenkede om hva som faktisk skjedde i forbindelse med den utløsende hendelse. Hvis Roger hadde vært med i en togulykke, der det også hadde vært en del andre vitner, kunne man avdekke en faktisk historie, ved siden av den individuelle opplevelse. Å kartlegge hva som har foregått mellom to personer som har stått hverandre nær, er langt vanskeligere.

Allerede når noe skjer, når mor sier noe, vil Roger og mor oppleve det forskjellig og prente ulike minner. Når partneren til Roger kommer inn i bildet, vil også hun oppleve det som skjer mellom Roger og hans mor på sin særegne måte.

Krenkelse utløses ofte av konflikt mellom personer, eller mellom personer og en gruppe, kanskje en organisasjon. Etterforskeren handler som om en juridisk dom kan løse konflikten. I jus er man opptatt av innhold i konflikter og av den riktige fortolkning av loven i forhold til den aktuelle konflikt. Man dømmes til vinnere og tapere.

Krenkelseskonflikter handler mest om følelser og har lite reelt innhold. Den utløsende årsak kan være liten. Å bli en vinner eller taper er ofte ikke til hjelp. En dom i den krenkedes favør befester hans posisjon som offer. En dom i hans disfavør, skaper konflikt.

Megleren
Megleren er gjerne nær beslektet med etterforskeren. Han opererer innen samme sfære; en har rett og en har feil. Ved hjelp av sunn fornuft må man finne kompromisser. Kompromisser kan fungere godt mellom jevnbyrdige personer, men sjelden bra i forhold til dem som er dypt krenket. Den krenkedes logikk er ofte hinsides sunn fornuft, og kompromisser har liten plass. Å godta et kompromiss blir som å godta en dom.

Vennen som blir ”megler” opererer ofte ut fra egen bestilling. Som ”redderen” påtar han seg en oppgave. Den krenkede er lite interessert i at denne oppgaven utføres. Megleren kan legge mye energi i å få kollegaene til å enes, eller få Roger og mor til å møtes på halvveien. Men han kan ende med å være skuffet over lite takknemlighet fra den krenkedes side, og bli oppfattet mer som fiende enn som venn.

Den som forlater
Etterforskeren og megleren blir hurtig fiender fordi de ikke helt godtar den krenkedes perspektiv. Andre kan være uenige, frustrerte og bare forsvinne fra feltet. Orker ikke mer. Kanskje forsøker de en gang eller to å uttrykke uenighet, for så å gi opp. Dette kan være en sunn reaksjon, selv om de som oftest blir fiender i den krenkedes øyne. De unngår oftest å få en aktiv rolle i dramaet.

Men det kan være en vanskelig posisjon å innta når du uunngåelig og gjentagende møter den krenkede, som i kontorfellesskapet, i familiekretsen etc. Den krenkede også kan ha kvaliteter som gjør at man ønsker å ha noe kontakt.

Et drama med skiftende roller
Som redder eller medsammensvoren, støtter du offerets posisjon og befinner deg på hans banehalvdel. Ofte skal det ikke mye til, før den medsammensvorne blir en krenker, kanskje en fiende. Hvis den medsammensvorne sier til Roger: ”Så partneren din opplever ikke mor så håpløs som du gjør. Hva tenker du om det?”, kan Roger svare:” Så du også tar mors parti, ingen tror på hvor vanskelig den dama har vært”. Eller hvis redderen (her: psykologen) tar opp at mor kanskje selv hadde vanskeligheter, faller gjerne dommen: Jeg tviler på at du kan hjelpe noen som ikke skjønner at moren min ikke burde hatt barn”.

Når noen blir fiender, kommer motangrepet raskt, nærmest automatisk utløst. Som om den innebygde ideologi er at den andre skal gjennomgå noe av det offeret har opplevd. Så han kan skjønne hvordan det er.

I dette dramaet skifter rollene raskt. Når for eksempel redderen som er blitt offer, har fått gjennomgått nok, kan det være at det opprinnelige offeret fatter sympati med ham, og blir en medsammensvoren. Slike dramaer innebærer ofte intense kamper og spiller seg ut rundt personer som er svært krenkbare.

Balansekunst
Så hvordan møte den krenkede? Det overordnete mål er å forsøke å få den krenkete lirket ut av det perspektiv at hans reaksjon er berettiget av det som har skjedd der ute. Presset til å falle inn i svart-hvitt roller er så stort, at det er umulig å ikke gjøre det i perioder. Det er lite omtalt og forstått hvordan spesielt krenkbare, og ofte personlighetsforstyrrede personer, utsetter omgivelser og pårørende for et stort press.

Idealet er å forsøke å holde avstand til den krenkedes imperative reaksjon. Jeg har ikke tatt stilling til hvordan moren din er, jeg forsøker bare å utforske forskjellige reaksjoner på henne. Klarer man dette, viser man at det faktisk går an å finne en tredje posisjon som er mer nøytral i en konflikt.

Profesjonell tilnærming
I psykoterapi er det ofte møysommelig arbeid for å få den krenkede til å se eget bidrag. Ofte må man lete i fortid for å se mønstre. For Roger lå krenkelsen i fortiden. Og krenkelsen, mors stadige latter og uforutsigbarhet, hadde preget hans selvfølelse. For å føle seg noenlunde bra, måtte mor bli en ikke-person. Roger og mor kunne ikke samtidig være o.k. personer. Å se at denne kampen, som i barndommens perspektiv var en kamp for selvfølelsen, var en levning fra fortiden, mildnet hans intensitet. Dernest var det viktig å se at det å opprettholde krenkelsen, hadde å gjøre med egen sår selvfølelse.

Psykoterapeutens oppgave var å lytte til Rogers historie, og empatisk anerkjenne Rogers opplevde virkelighet. ”Det har vært ganske belastende å oppleve at du aldri visste hva mor kunne finne på å gjøre og si”. Terapeuten trenger ikke ta stilling til hvordan mor virkelig var, om Rogers eller Berits opplevelse var rett. Rogers krenkede reaksjon har manifestert seg som en konflikt med Berit.

Profesjonelle som arbeider med konflikthåndtering, mener at kompromisser ofte er en dårlig løsning, og at begge bør oppleve at de har rett for å kunne oppgi eget ståsted. Her kunne man tenke seg at terapeuten formidlet: ” Jeg tror begge har rett. Berit møter mor i voksen alder med voksne øyne. Du ser at hun er kontaktsvak, og forsøker å dekke over dette med jevnt alkoholinntak. Du kan tolerere dette. Men Roger opplevde å ha en uforutsigbar mor, som ikke var der da du trengte det, og som derfor kunne oppleves ganske kald og fraværende. Det er ikke noe rart at du er blitt værende i den oppfatning”.

Konfliktmegleren vil hevde at det gjelder å finne en ny innfallsvinkel. Det klassiske eksempel er et ektepar som er på vippen til å krangle om temperaturen på soverommet. Hun mener det er for kaldt, han for varmt. Hvis en trumfer sin vilje gjennom, kan det bli konflikt og krenkelse, og relasjonen taper. Hvis man justerer temperaturen til noe begge kan leve med fordi ingen får det de ønsker, taper begge - og relasjonen. En både- og løsning foreslått av konfliktbehandleren er at mannen foreslår: ”Kom kone, så skal jeg varme deg.”

Så hva er rådet til mannen i gata som møter den krenkede venn eller kollega? Unngå å bli en medsammensvoren, en redder, en megler eller en etterforsker, i hvert fall over lang tid. Fristill deg og tenk at du kan forstå den krenkedes indre virkelighet ut fra hans synspunkt, og samtidig være uenig. Spør deg selv hvorfor krenkelsen er så vedvarende? Vær diplomatisk. Drøft det uhensiktsmessige ved å være vedvarende krenket. Tenk at det er lov å gi opp.
Lykke til.

Referanse:
Glen O. Gabbard: Borderlinebehandling og motoverføring, 1994
Jan Atle Andersen: Folkeskikk og uskikk på jobben. Konfliktbehandling på arbeidsplassen