CO2-kvoter – hva er poenget?

Denne artikkelen forklarer grunntrekkene i handelen med CO2-kvoter.

Kyoto-avtalen innførte for første gang internasjonale regler om CO2-kvoter, samt handel med CO2-kvotene, for landene som godtok avtalen. De fleste vil forstå at formålet har vært å redusere verdens samlede utslipp av CO2. Men hva som er poenget med å tillate kvotehandel, og hvordan kvotesystemet fungerer i praksis, fortoner seg komplisert. Skal vi forsøke å forklare grunntrekkene i systemet må vi forenkle.

Rentlandia

Tenk deg at du er miljøvernminister i Rentlandia. Du ønsker å redusere ditt lands utslipp av CO2, som utgjør ca. 60 prosent av klimagassutslippene i landet. Mesteparten av CO2-utslippene i Rentlandia kommer fra kraftsektoren. Hvis du klarer å redusere utslippene fra denne sektoren, vil det ha mye å si for klimaet. Du har rådgivere som skal hjelpe deg å finne den beste løsningen.

Hva er alternativene?

Kraftsektoren i Rentlandia slipper ut 2000 tonn CO2 i året. 1000 tonn kommer fra Gammelkraft AS og 1000 fra Nykraft AS. Gammelkraft driver et kullkraftverk, og Nykraft et gasskraftverk. Skal miljøet vernes, bør det bare slippes ut til sammen1000 tonn CO2 årlig fra disse to kraftverkene. De samlede årlige utslippene må altså reduseres med 1000 tonn. Hvordan skal du få det til? Dine rådgivere presenterer to alternativer: direkte regulering og CO2-kvotehandel.

  1. Direkte regulering

Ved direkte regulering innfører Rentlandia en øvre grense på hvor mye et kraftverk kan slippe ut av CO2 hvert år på 500 tonn. Slike reguleringer er brukt på andre områder, for eksempel forbud mot nye oljefyringskjeler i hus i Norge og EUs krav om maksimale CO2-utslipp for biler.

Problemet er bare at Gammelkrafts kraftverk bruker svært gammeldags teknologi. Skal Gammelkraft redusere sine utslipp med 500 tonn, vil det bli meget kostbart, og selskapet vil da sannsynligvis gå konkurs. Gammelkraft har nemlig bare økonomi til å redusere CO2-utslippene sine med 200 tonn. Nykraft, derimot, er moderne, og kan redusere sine utslipp med 500 tonn CO2 uten større problemer – ja, de kunne greid 800 tonn ganske billig, om det så var nødvendig.

Konsekvensen av direkte regulering - av å innføre et tak på utslipp av CO2 på 500 tonn per år som skal gjelde likt for alle kraftverk - er med andre ord at Gammelkraft går konkurs, mens Nykraft har redusert sine utslipp med 500 tonn uten større problemer. Men Rentlandia trenger mer kraft enn hva Nykraft alene kan produsere. Hvis kraften skal importeres fra Skittlandia, hvor det ikke er slike reguleringer, er man i grunnen ikke kommet særlig langt. For da slippes 1000 nye tonn CO2 ut fra Skittlandia, som Rentlandia nå må importere kraft fra. Man har derfor allikevel ikke fått de samlede utslippene ned på det nødvendige nivået, men bare dyttet dem over grensen til Skittlandia. Samtidig har man kjørt en viktig bedrift i Rentlandia konkurs, og skapt arbeidsledighet, mens de skitne kraftverkene i Skittlandia spyr ut enda mer CO2.

2. CO2-kvotehandel

Rådgiverne dine presenterer et annet alternativ for å redusere utslippene fra kraftsektoren i Rentlandia: CO2-kvotehandel. Istedenfor å kreve at hvert kraftselskap skal redusere sine utslipp med 500 tonn, bestemmer myndighetene at det ikke skal spille noen rolle hvem som reduserer, bare summen av utslippene fra alle kraftselskapene er 1000 tonn. Staten gir hvert kraftselskap 500 CO2-kvoter, der hver kvote gir rett til å slippe ut et tonn CO2. Forskjellen er at kraftselskapene nå kan handle sine kvoter seg imellom.

Nykraft kan da velge å redusere sine utslipp med 800 tonn, og trenger da bare 200 kvoter for å dekke utslippene sine. Gammelkraft reduserer 200 tonn ved å gjøre kraftverket sitt mer effektivt, og slipper ut 800 tonn CO2. For å dekke utslippene som overstiger sin kvotemengde, må Gammelkraft kjøpe 300 CO2-kvoter fra Nykraft. Nykraft, på sin side, kan selge 300 kvoter til Gammelkraft, siden de bare trenger 200 kvoter for å dekke sine utslipp. Selskapene blir så enige om en pris - som vil være lavere enn hva det hadde kostet for Gammelkraft å redusere tilsvarende mengde CO2.

Til sammen har de to kraftselskapene redusert 1000 tonn CO2, Gammelkraft har ikke gått konkurs, og Rentlandia har sluppet å importere ”skitten” strøm fra Skittlandia. I tillegg har kostnaden for å redusere utslipp blitt lavere enn med en regulering, siden Nykraft reduserte sine utslipp med 800 tonn til en lav kostnad.

3. Det beste alternativet

CO2-kvotehandel forhindrer bedrifter fra å gå konkurs, eller å påføres unødig høye kostnader for å redusere sine CO2-utslipp. Muligheten til å selge kvoter gjør at bedriftene som kan redusere mye til en lav pris gjør det, og selger overskuddskvotene sine til de bedriftene som økonomisk ikke tåler å redusere like mye. Dette gjør systemet mer økonomisk effektivt enn en regulering, fordi man dermed reduserer utslipp til en lavere pris. CO2-kvotehandel gir med andre ord mest mulig CO2-reduksjon per investert krone.

EUs kvotehandelsystem

EUs kvotehandelsystem fungerer mer eller mindre slik i eksempelet over – bortsett fra at tusenvis av kraftverk og fabrikker deltar. Systemet dekker kraftsektoren og mye industri, blant annet sement, metall og papirprodusenter. Hvert år deler EU ut en viss mengde kvoter til hver bedrift – en kvote gir rett til å slippe ut et tonn CO2, som det så er anledning til å kjøpe og selge.

Getting the cap right

Det sier seg selv at det kritiske i et kvotehandelsystem er å sette det samlede kvotetaket på et nivå som er under det kraftverkene og industriene ville sluppet ut uansett – slik at den totale mengden utslipp reduseres. Hvis kvotetaket er for høyt har det ingen effekt – da blir ikke utslippene redusert. På den andre siden, hvis det settes taket for lavt, vil prisen bli så høy at bedriftene samlet ikke vil tåle det. Det er altså en balansegang politikerne i EU må gå, og siden det ikke finnes noen fasit for hvor grensene skal settes, må de bare prøve seg frem.

Hvordan gikk det så med utslippene i forhold til kvotetaket i EU?

EUs kvotehandelsystem startet med en testfase fra 2005 til 2007. Utslippsdata for 2006 viste at de samlede utslippene var mye lavere enn kvotetaket. Det var derfor ikke særlig behov for bedriftene til å kjøpe flere kvoter. Kvoteprisen falt kraftig og endte på null etter noen måneder. At kvotetaket ble satt for høyt, skyldtes både mangelfulle utslippsdata, at noen selskaper blåste opp historiske data og manglende erfaring. Kanskje ikke så overraskende at det gikk slik, når 11,000 installasjoner i 25 land skulle være med?

EUs politikere gjorde så et nytt forsøk for perioden 2008 – 2012, i det som kalles ”fase 2”. Da justerte de kvotetaket kraftig ned. Og da kom resultatene! I 2008 var de forventede utslipp høyere enn den tilgjengelige mengden kvoter: kvoteprisen nådde nesten 30 euro/tonn CO2, og EUs bedrifter måtte begynne å kutte sine utslipp.

I 2009 kom finanskrisen. Den hadde naturligvis politikerne ikke forutsatt og tatt med i sine beregninger. Krisen førte til sterk nedgang i den økonomiske aktivitetene i EU, og dermed også i utslippene. Plutselig lå utslippene i 2009 under kvotetaket igjen!

Når kvotetaket igjen er for høyt, fører da EUs kvotehandelsystem til reduksjoner? På kort sikt er svaret klart nei. Per i dag er det til sammen nok kvoter til å dekke utslippene fra kraftverkene og industriene som er dekket av kvotehandelsystemet.

Men dette svaret må nyanseres av to grunner:

  • Kvotetaket skal justeres kraftig ned fram mot 2020
  • Hvordan kvotene er fordelt mellom de forskjellige sektorene

Kombinasjonen av disse to skaper insentiver for bedriftene til å redusere sine utslipp på lengre sikt.

1. Innstramming i horisonten

Selv om kvotetaket for tiden er for høyt, vet bedriftene at kvotetaket skal reduseres helt frem til 2020. Til sammen er reduksjonen på 21 prosent innen 2020. Det betyr at mengden kvoter blir mindre og mindre for hvert år som går.

Det er som en person som skal slanke seg og gå fra 100kg i dag til 80kg om et år. Personen må begynne å slanke seg i dag hvis vedkommende skal nå målet sitt når et år er omme. Den fremtidige knappheten på kvoter gjør at bedrifter begynner å redusere i dag for å kunne klare seg med stadig færre kvoter framover.

I tillegg vil det at det blir stadig færre kvoter sende prisen oppover. Prisen forventes å ligge mellom 30 og 40 euro pr. tonn i 2020 (sammenlignet med rundt 15 euro i dag). Dette hindrer prisen på CO2-kvoter i EU til å gå til null i dag - noe man kunne forventet ettersom det i dag er større tilbud (kvoter) enn etterspørsel (utslipp).

2. Fordeling av kvotene i EU

Selv om summen av kvotene i EU nå er høyere enn utslippene, er kvotene dessuten fordelt ujevnt mellom sektorene. Da EUs politikere skulle fordele kvotene, valgte de nemlig å gi minst (relativt til utslippene) til kraftsektoren, og mest til industrien. Kvotetaket for kraftsektoren ligger ca. 30 prosent under utslippene deres, mens industribedriftene har kvoter til overs.

Det er i hovedsak to grunner for at EUs politikere valgte denne ujevne fordelingen. Den ene er at det er størst potensial for reduksjoner i kraftsektoren – det finnes mange måter å produsere strøm på. Den andre er at kraftsektoren i liten grad påvirkes av internasjonal konkurranse. Hvis kvoteprisen blir høy, kan ikke Tysklands kraftprodusent RWE bestemme seg for å flytte kullkraftverkene sine til Kina – strømmen til tyskerne må produseres i Europa. I motsetning til kraftsektoren er industri utsatt for internasjonal konkurranse, og hadde de fått altfor få kvoter i forhold til utslippene sine, hadde det å flytte utenlands vært en reell mulighet.

Den ujevne fordeling påvirker markedsdynamikken i systemet. Kraftsektoren er stadig kjøpere. Hver gang de selger kraft, må de kjøpe CO2-kvoter som dekker tilsvarende C02-utslipp. Og selv om industribedrifter har kvoter til overs, er det ikke slik at disse oversvømmer markedet, blant annet fordi flere av industribedriftene velger å spare dem til senere, når kvotetaket skal nedover. Denne dynamikken holder kvoteprisen er på et relativt høyt nivå, som igjen skaper insentiv til kraftsektoren for å redusere utslipp. Prissignalet gjør at bedriftene slipper ut mindre enn hva de hadde gjort uten et kvotehandelsystem.

Oppsummering

Så langt har EUs kvotehandelsystem bare lykkes med å sette et kvotetak som ligger under forventede utslipp ett år – i 2008. Ellers har kvotetaket ligget over utslippene. Det er kanskje ikke så rart når systemet kun har eksistert i fem år. I et tidsperspektiv er både EUs kvotehandelsystem og internasjonal kvotehandel fortsatt i sin barndom. For høyt kvotetak er en barndomsykdom EU nå er i ferd med å bli kvitt.

Til tross for denne svakheten skaper EUs kvotehandelsystem insentiver for å få bedrifter til å redusere utslipp. Det er fordi kvotetaket skal reduseres fram til 2020 og fordi kvotene er ujevnt fordelt. Kvotetaket reduseres fra år til år slik at det etter hvert vil ligge under forventede utslipp. Når det skjer vil EUs kvotehandelsystem tjene sin fulle hensikt.

Klimakvoter fra Kina?

Du har kanskje lest om regjeringens kjøp av klimakvoter fra vannkraftverk i Kina? Disse kvotene kommer fra den grønne utviklingsmekanismen - Clean Development Mechanism (CDM). Kyotoprotokollen etablerte denne markedsmekanismen. CDM-prosjektene reduserer CO2-utslipp i forhold til en gitt referansebane i utviklingsland. For eksempel, hvor mange tonn CO2 reduserer man ved å bygge en vindmølle i Kina? Man regner ut forskjellen på utslipp fra det mest realistiske alternativet – et kullkraftverk – og utslippene fra en vindmølle. Forskjellen mellom de to gir klimakvoter, som her kalles Certified Emission Reduction (CERer). CDM-prosjekter skal først godkjennes av FN, deretter skal utslippsreduksjonene verifiseres og til slutt kan FN utstede kvoter.

Både regjeringer og bedrifter kan kjøpe slike kvoter, enten for å nå målene sine under Kyotoprotokollen eller dekke egne utslipp. Men det er et begrenset tilbud av slike kreditter – blant annet fordi godkjenningsprosessen er så lang og tungvint. Så langt er 445 millioner slike kvoter blitt utstedt av FN, som betyr at like mange tonn CO2 er blitt redusert i u-land.

Den grønne utviklingsmekanismen tar høyde for at klimaendringer er et globalt problem. Den gjør det mulig for europeiske selskaper og regjeringer å finansiere utslippsreduksjoner i utviklingsland, noe som er mye billigere per tonn CO2 enn i Europa. Man får altså mer utslippsreduksjoner for pengene. Når den norske regjeringen investerer flere millioner kroner i klimakvoter fra kinesiske vann- og vindkraftprosjekter, reduserer den CO2-utslippene mye mer enn hva man kunne gjort for samme sum i Norge.

Om artikkelforfatteren

Carina Heimdal har jobbet som analytiker av europeiske og internasjonale CO2-kvotemarkeder siden 2008. Hun har en master i finans og bachelorgrad i statsvitenskap fra Sciences Po Paris, i Frankrike.

acem.full.acemarticle.tags klimakvoter, klima
| Mer

Produkter

Dyade 2011/01: Økokalypse: Hva så?

 

Relaterte artikler

2017-årgangen av Dyade

1/17: Liv i bevegelse

2/17: Revolusjon

3/17: Skam

4/17: Meditasjon og helse

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

Dyade ISSN
0332-5790 (trykt utgave)
0807-2736 (digital utgave)

Nyhetsbrev

Her kan du melde deg på vårt nyhetsbrev. Du får melding hver gang et nytt nummer er i handelen, og noen ganger når vi inviterer til temamøter i forlengelsen av en utgivelse.

Meld deg på nyhetsbrevet

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.