Den meditative tankestrømmen

Fragmenter av en mentalitetshistorie

Tankestrømmens historie er lang og flertydig. Denne artikkelen utforsker enkelte eksempler på hvordan meditative retninger i nåtid og fortid har forholdt seg til tanker som kommer og går.

Moderne former for meditasjon har et mer aksepterende og jordnært forhold til tankenes vandring enn mange meditative tradisjoner har hatt. Mens det tradisjonelle synet både i øst og vest gjerne var at tankene må bort, bygger moderne retninger typisk på aksept for tankestrømmen. Det gjelder ikke bare Acem-meditasjon, men også mange former for mindfulness, vipassana, zen, transcendental meditasjon og den kristne meditasjonsformen centering prayer.

Men kontrasten mellom tradisjon og modernitet er ikke entydig. På den ene side har tradisjonelle meditative retninger ofte i seg kimen til aksept for tanker som kommer og går. På den annen side inneholder mange former for moderne meditasjon elementer som i realiteten fungerer som bremser for tankestrømmens frihet. Som vi skal se, står Acem-meditasjon på mange måter i en særstilling.

 

De syv dødssynder

La oss starte i fjern fortid, i en av de religiøse og kontemplative retningene som tilsynelatende har hatt det mest fiendtlige forholdet til tankestrømmen. Det gjelder den tidlige kristendommen.

I Bergprekenen sier Jesus til sine disipler at den som ser på en kvinne for å begjære henne, allerede har begått ekteskapsbrudd (eller drevet hor) med henne i sitt hjerte. Den største trusselen fra strømmen av tanker er at den bærer i seg spiren til synd og fortapelse.

En av dem som senere bidro til utviklingen av forestillingen om tanker som syndefulle, var ørkenfaderen Evagrios Pontikos. Han levde på 300-tallet i ulike deler av det som nå er Tyrkia, Israel og Egypt.

Evagrios kunne ha god grunn til å merke seg Jesu utsagn. Mens han var diakon i Konstantinopel, skal han ha forelsket seg i en gift kvinne. En dag fikk han etter sigende en visjon der kvinnens mann fikk soldater til å sette ham i fengsel, og der en engel kom til ham med advarsler. Han flyktet til Jerusalem. Selv der følte han seg imidlertid forfulgt av syndige tanker, og attpåtil ble han alvorlig syk. Han bestemte seg for å bli munk, hvoretter han ble frisk igjen og tilbrakte resten av livet i et kontemplativt liv i den egyptiske ørken.

Evagrios er særlig kjent for sine idéer om logismoi, et gresk ord som i utgangspunktet ganske enkelt betyr "tanker", men som hos Evagrios knyttes til fristelser. All syndig adferd har sitt opphav i dem. Hans åtte fristelser kan oversettes som: fråtseri, begjær, grådighet, stolthet, tristhet, vrede, hovmod og latskap. Etter et par hundre års historie slo pave Gregor I sammen tristhet og latskap, stolthet og hovmod, og la til misunnelse. Resultatet ble de syv dødssynder, som er alle synders opphav og bærer i seg trusselen om evig fortapelse. Ikke rart det kunne oppleves farlig å slippe tankene løs!

Her gjaldt det altså å stå vakt ved sinnets port. Påpasselighet (prosochi) og vaktsomhet (nipsis) ble sentrale prinsipper i den kontemplative tradisjon som vokste ut av den tidlige kristendom. I dette verdensbildet er ikke tanker bare en naturlig psykologisk realitet, men kan i verste fall representere djevelske makter som søker å trenge inn i ens sjel og slå rot der. Som presten Hesychios fra Sinai sier en gang i det åttende eller niende århundre:

Vaktsomhet består i at vi ustanselig setter fast og stopper tanker ved inngangen til vårt hjerte. Slik merker vi oss rovgriske og morderiske tanker idet de nærmer seg, og noterer oss hva de sier og gjør; og slik kan vi se på hvilket hyklersk og bedragersk vis demonene forsøker å narre vårt intellekt. Er vi samvittighetsfulle i dette, kan vi oppnå mye erfaring i og kunnskap om åndelig krigføring.

Fra et moderne ståsted kan dette virke fremmed og primitivt. Men den kontemplative tradisjon Evagrios og Hesychios tilhører, er langt fra bare primitiv. Hesychios har en fireleddet definisjon av vaktsomhet, og det er bare første ledd som består i å "saumfare hvert eneste mentale bilde", fordi Satan kan bruke slike bilder for å "fabrikkere onde tanker" og "lede vårt intellekt på ville veier". En annen form for vaktsomhet består i "å fri hjertet fra alle tanker og la det dvele i stillhet og bønn", og dette er hverken spesielt krigersk eller umoderne, men kan høres ut som en moderne kombinasjon av mindfulness (tanketomhet) og kristen inderlighet (stillhet og bønn). At en tredje form for vaktsomhet består i "uavbrutt og ydmykt å be Herre Jesus Kristus om hjelp", er ikke spesielt overraskende all den tid det dreier seg om kristen tro, og det minner oss om at kristendommen bygger på tilgivelse, som kanskje kan ses som et annet uttrykk for grunnleggende aksept. Endelig er den fjerde formen for vaktsomhet hverken spesifikt kristen eller særlig tankefiendtlig, men også i moderne tid plagsomt realitetskonfronterende: "Ha tanken på døden i ditt sinn!" Uavhengig av hvordan vi forholder oss til tankestrømmen, kan bevisstheten om døden få oss til å skille klarere mellom hva som er viktig og uviktig i våre liv.

 

Glemselens sky

I kristen kontemplasjon er tanker og fantasier tett forbundet med begjær og kjødets lyst. Her er det ikke skillet mellom kropp og sinn som gjelder, men et skille mellom vår fenomenelle verden - inkludert både kropp og sinn - og det som overskrider den og i kristen sammenheng tilhører Gud. Det vi med et moderne sinn lett leser som fiendtlighet overfor tanker, kan derfor snarere leses som forsøk på å nå en dimensjon som ligger hinsides hele skapelsen, i det guddommelige. Tankene blir en del av det dennesidige, som man må komme forbi for å oppnå kontakt med det hinsidige.

I senmiddelalderen og renessansen spredte den kontemplative impulsen seg til mesteparten av det europeiske området. En av dem som skrev om sine erfaringer, var en anonym engelsk landsbyprest som på 1300-tallet henvendte seg til en ung og like navnløs kontemplativ munk i den etter hvert så berømte boken The Cloud of Unknowing. Landsbypresten er ikke rede til å stemple spontane tanker som uttrykk for personlig synd eller skyld:

En spontan tanke som uvilkårlig og uinvitert kommer til ditt sinn, kan ikke regnes som synd.

Men kanskje for å unngå å provosere inkvisisjonen legger han til:

Den [tanken] kan være synd, om du vil, i den betydning at den er et resultat av arvesynden, som tok fra deg makten over alle dine tanker - men skylden for det ble du renset fra da du ble døpt.

Likevel ser han tankene som et hinder på veien mot kontemplativ erkjennelse:

... en enslig tanke om hva som helst, når den oppstår av seg selv i ditt sinn, bidrar til å fjerne deg lenger fra Gud enn du ellers ville vært (den kommer i veien for deg og gjør deg dårligere rustet til å oppleve hans kjærlighet) …

Men det er ikke de spontane tankene landsbypresten føler seg mest truet av. Det han frykter mest, er at man begynner å holde aktivt fast ved disse tankene, så en flyktig behagelig tanke blir til langvarig grådighet, og en flyktig ubehagelig tanke til langvarig vrede. I utgangspunktet står alle tanker mellom mennesket og Gud. Selv tanken på helgener, engler og andre åndelige vesener er etter hans mening “mer til hinder enn til hjelp”, selv om han - kanskje igjen for å unngå inkvisisjonens oppmerksomhet - skynder seg å legge til at de er gode, ikke onde.

I kampen mot tankene kan The Cloud of Unknowing til tider høres nesten like kampvillig ut som Evagrios og Hesychios. Den unge kontemplative munken oppfordres til å legge tankene raskt ned, trå dem under foten, undertrykke dem i glemselens sky og skyve dem ned så fort de dukker opp, gjerne ved hjelp av et kort, enstavelses bønneord - for eksempel "GOD" eller "LOVE" - som fungerer som en "hammer". Tross de litt voldelige uttrykksformene er det imidlertid til syvende og sist kjærlighetens pil som skal hjelpe den unge munken til å bryte gjennom skyen av ikke-viten og komme nærmere Gud, uten at vi i denne sammenheng skal gå nærmere inn på alt det innebærer.

Mange kontemplative tradisjoner har merket seg at forsøk på å fordrive tanker ikke alltid fører en til målet, men tvert imot kan skape nye lag av indre strid og splid. The Cloud of Unknowing foreslår derfor to alternativer for dem som ikke blir kvitt tankene (og det er kanskje de fleste?). De kan gjøre hva de kan for å handle som om de ikke visste at tankene skyver seg inn så sterkt mellom dem og Gud, altså nærmest late som om tankene ikke eksisterer. Eller de kan gi opp, krype ned foran tankene som en fange overvunnet i kamp, regne det som fånyttes å kjempe mer mot dem, og overgi seg til Gud mens de er i “fiendens” (altså tankenes) hender! Begge metoder angir en slags motvillig aksept av tankenes tilstedeværelse. Men dermed innebærer de også en forståelse av at selv om målet ligger hinsides hele skapelsen, er vi selv en del av denne skapelsen, og tankene en del av oss.

 

Den tankeløse tanke

Som vi har sett, plasserer Vestens kontemplative tradisjoner tankestrømmen sammen med kroppen, ikke i kontrast til den, slik Descartes’ skille mellom kropp og sinn skulle tilsi. Tankestrømmen tilhører det fenomenelle, mens det man søker gjennom meditasjon og kontemplasjon, ligger bortenfor den fenomenelle verden. Det er derfor tankene ofte ses som et hinder for meditativ og kontemplativ virksomhet. Her står vestlig tradisjon langt nærmere meditative tradisjoner i India og Kina enn vi vanligvis tenker oss.

I kristendommen er det avgjørende skillet mellom Skaperen og skapelsen, mellom Gud og verden. I yoga og beslektede indiske retninger er det tilsvarende skillet mellom Selvet (purusha, atman) og et sterkt utvidet begrep om materien (prakriti), og Selvet ses dessuten ofte som mer eller mindre ensbetydende med Gud (Ishvara, Brahman). Buddhismen benekter at det finnes noe evig selv eller for den saks skyld noen evig gud, men også den søker et ståsted bortenfor den verden vi kjenner, hinsides liv og død, og igjen tilhører tankestrømmen den del av virkeligheten som må overskrides. I taoismen går det et lignende skille mellom Veien (tao/dao) og den verdslige virkelighet, og tankestrømmen er en del av det verdslige, ikke av Veien. Det er mange nyanseforskjeller her, blant annet mellom det som kalles kristendommens og yoga-tenkningens dualisme, buddhismens ikke-dualisme og taoismens monisme, men grunntrekkene er forbausende like.

Yoga-tradisjonens grunnskrift Yoga Sutra definerer yoga på følgende vis:

Yoga er å bringe sinnets omskiftelighet til ro.

Først når all slik omskiftelighet har stilnet, kan full erkjennelse nås, og selvet kan “dvele i sin egen natur”. På veien dit går man gjennom ulike stadier av “one-pointedness” (ekagrata, ekagrya), konsentrasjon (dharana) og absorpsjon (dhyana, samadhi). Dette har ofte vært tolket som oppfordring til konsentrativ meditasjon, der tankestrømmen stoppes aktivt, og der man prøver så godt man kan å unngå digresjoner. Men i en annen tolkning be­skriver definisjonen et resultat, ikke en aktiv handling. I så fall er det ikke snakk om bevisst konsentrasjon, men snarere en form for mental absorpsjon som kommer som spontan effekt av langvarig meditativ praksis. I den første tolkningen er det snakk om å få vekk tankene med viljekraft, i den andre å skape betingelser for at spenningene og energien i tankene lades ut av seg selv.

I en annen indisk klassiker, Bhagavad Gita, heter det at yoga hjelper en å disiplinere sinnet, så tankene ikke vandrer av sted. De som mangler slik disiplin, “forvirres av mange tanker, fanges i selvbedragets garn, er besatt av sine begjærs tilfredsstillelse”, og ender med å “falle ned i et helvete av fordervelse”. Men igjen er det ikke klart om metoden for å komme til målet forutsetter aktiv utelukkelse av tankestrømmen. Skriftet har ofte vært tolket slik, og mange har opp gjennom århundrene vært opptatt av å holde påtrengende tanker på avstand. Men ikke bare kan det være at den tankefriheten som søkes, er et spontant resultat snarere enn en bevisst handling. Det kan til og med være at slik tankefrihet ikke forutsetter fravær av tanker, bare fravær av bundethet til tankene, på samme måte som “handling” og “ikke-handling” ses som to sider av samme sak: “Den som ikke er avhengig av noe, og som ikke lenger er bundet til resultatet av sine handlinger, er for alltid tilfreds, og selv når han handler, gjør han overhodet intet.”

I buddhismen ser vi den samme flertydigheten. Den kinesiske zen-munken Hanshan Deqing (1546-1623) beskriver i sin selvbiografi hvordan han igjen og igjen oppsøker ulike mestere i jakten på metoder for å kontrollere sin tendens til tankevandring. Både han og andre buddhistiske mestere oppfordrer sine disipler til å "utslette", "fordrive", "slukke", "oppløse", "stoppe", "avbryte" og "utvise" tankene fra sinnet. Spontane tanker kalles i kinesisk buddhisme nesten alltid “bedragerske tanker”. “Hvis tankene smelter bort, kommer din dypere natur til syne,” sier Hanshan. Men etter hvert tilkjennegir han en dypere forståelse av problemet. “Tanker er som villkatter, og vi ville aldri bruke én villkatt til å temme en annen.” Det viktige er ikke å få tankene bort, men å erkjenne at både “den som tenker, og tankene han tenker, er uten substans”. Da kan vi “frigjøres fra det som binder oss til tanken om ikke å ha tanker”, og vi kan “høre den lydløse lyd, se det usynlige syn og tenke den tankeløse tanke”.

Det taoistiske verket Indre trening fra noen hundre år før vår tidsregning oppfordrer oss til å “kvitte oss” med tankene og “stoppe” dem, samt å “rengjøre deres bolig”, altså sinnet. Men det er vel så opptatt av å “harmonisere” og “regulere” tankene, uten dermed å bli kvitt dem, og sier klart at man skal unngå å “trekke og dytte" i dem.

 

Slipp elefanten fri

Både i India og Kina finnes det også mer eksplisitt positive oppfatninger av tankestrømmen. Meditativ utvikling skjer ikke ved å stoppe eller undertrykke tankene, men ved å la dem slippe til.

Den indiske jain-filosofen Hemachandra (1088-1172) er kjent som en av de få tenkere i indisk meditativ tradisjon som ikke bare mekanisk gjentar de samme instruksene som har figurert i skrifter gjennom århundrer, men i tillegg prøver ut tingene på egen hånd og deler sine erfaringer med leseren. Hemachandra sammenligner våre spontane tanker og impulser med en seksuelt opphisset elefant. Jo mer du forsøker å stoppe den, desto villere og farligere blir den. Lar du den isteden tilfredsstille sine behov, blir den myk og medgjørlig. Slik må vi også behandle påtrengende tanker. Her skiller Hemachandra seg fra den tradisjon han selv springer ut av. Også innen jainismens meditasjonslitteratur er de fleste beskrivelser av tankestrømmen negative. Men Hemachandra hadde altså andre erfaringer, og han tok dem på alvor. Lignende erfaringer har nok også mange andre hatt, selv om de ikke har etterlatt seg skriftlige vitnemål.

I tradisjonell buddhistisk mindfulness- og innsiktstenkning har det også ofte vært vanlig å godta at tanker kommer og går. En kinesisk meditasjonslærer fra 1800-tallet sier det slik:

Du tror tanker er en hindring for Buddha-resitasjon? Men hvem er den som ser tanken oppstå? Ser du tanken, har du avstand til den, og har du avstand til den, er du en buddha. Bare la tanken oppstå, mens du fortsetter å resitere Buddhas navn.

Dette minner om Hanshan Deqings erkjennelse et par hundre år tidligere av at når både den som tenker, og tankene han tenker, er uten substans, frigjøres vi fra det som binder oss til tankestrømmen. I noen av Hanshans meditasjonsinstruks­er blir tankene selv fokus for oppmerksomheten:

Observer tanken der den oppstår, for å se hvorfra den oppstår, og hvem som lar den oppstå og forsvinne. Og når tanken forsvinner, pass på å observere hvor den forsvinner hen. På denne måten vil du oppdage at den oppstår fra intet og forsvinner inn i intet … Sinnets grunn vil bli fredelig og fullstendig fri.

Hanshan sier eksplisitt at man ikke skal undertrykke tankene. Det er nok å erkjenne at de ikke kommer fra noe sted og ikke forsvinner til noe sted, og at de dermed er uten egentlig substans. Da kan man overskride dem og finne et ståsted bortenfor den verden vi vanligvis forholder oss til.

Hanshans instruks bygger på lange tradisjoner innen buddhismen. I tillegg til metoder for meditativ konsentrasjon og absorpsjon har buddhismen lenge inneholdt teknikker der man fokuserer på tilværelsens omskiftelighet, slik denne spiller seg ut gjennom pust, kroppsbevegelser og tanker som kommer og går. I denne tradisjonen kan altså tankestrømmen fungere som meditasjonsobjekt. Mål­et er å nå “innsikt” - vipassana - om at intet i tilværelsen ligger fast, og at alt hele tiden er i forandring.

 

Tankefrihet og tanketomhet

Som nevnt innledningsvis har moderne meditasjonsretninger gjerne et mer åpent og fra vårt synspunkt realistisk forhold til tankestrømmen enn de fleste av de tradisjonene vi har sett på.

Da Mahesh Yogi brakte indisk mantra-meditasjon til Amerika og Europa rundt 1960, la han vekt på kontrasten mellom det han lærte bort, og det som ofte ble omtalt som årtusen gammel indisk tradisjon, især innen yoga. Hans form for meditasjon, som etter hvert fikk navnet transcendental meditasjon, senere forkortet til TM, anvendte ikke konsentrasjon, men avspenning. Den var heller ikke tankefiendtlig, men bygget snarere på en oppfatning om at tankene skulle få leve seg ut, slik at man til slutt kom frem til “tankens kilde”. Selv om alle tanker og følelser skulle få komme og gå, fikk imidlertid opptattheten av lykketilstander (bliss) mange mediterende til å bryte med prinsippet om tankestrømmens frihet i jakten på positive sinnstilstander.

Den kristne meditasjonsformen centering prayer ble utviklet av tre amerikanske trappistmunker på 1970-tallet. De la vekt på dens røtter i tidlig kristen tradisjon, men var også tydelig påvirket av 1960- og 1970-tallets TM-boom. Blant annet anbefalte de avslappet sittestilling, lukkede øyne og gjentagelse av et “hellig ord”, og vanlig meditasjonstid angis til 20 minutter. I vår sammenheng er det viktigste at de oppfordret til å godta det som kom av tanker, følelser, sanseinntrykk, bilder og assosiasjoner, men rette oppmerksomheten mot meditasjonsobjektet når man ble klar over at andre ting har tatt over. En av trappistmunkene, M. Basil Penning­ton, sammenligner tankenes legende kraft med drømmer: “Akkurat som drømmer gir utslipp for spenning i våre liv mens vi sover, gjør tanker og bilder som flyter gjennom sinnet det samme mens vi hviler i kontemplativ bønn.” Kravet om å starte øvelsen “i kjærlighet og tro på Gud”, samt bruken av meningsfylte “hellige ord”, kan imidlertid ha satt subtile grenser for tankestrømmens frihet. Der Mahesh Yogi talte om å nå “tankens kilde”, sier Pennington at centering prayer er “et veldig enkelt og effektivt middel til å innrette oss og skape en situasjon så vi kan gå eller trekkes ut av vår vanlige selv-reflekterende tilstand til en tilstand av ren bevissthet … , der vi kan være ganske enkelt til stede i virkelig­heten - Gud og alt det som er i og av Gud - på en udelt måte”.

Ulike former for enkel buddhistisk pustemeditasjon som har gått under navnene zen, vipassana og mindfulness, har også som regel gitt stor grad av frihet til tanke­ne, i motsetning til den tradisjonelle konsentrative øvelsen å telle pusten, som er utbredt i Øst-Asia. Bortsett fra at oppmerksomheten rettes mot pusten snarere enn et mantra, ligner grunninstruksen i moderne pustemeditasjon den for TM. Hver gang man oppdager at oppmerksom­heten har beveget seg bort fra åndedrettet, retter man den igjen uanstrengt mot pust­en, slik den går ut og inn gjennom nese, luftrør og bevegel­ser helt ned i mave­regionen. Det er imidlertid større fokus på klarhet, våkenhet og oppmerksomhet i denne formen for meditasjon enn i TM. Søvn under meditasjon ses gjerne som et problem snarere enn noe som må få leve seg ut. Og en del retninger nøyer seg ikke med å gå tilbake til meditasjonsobjektet når man oppdager at det er borte, men retter først oppmerksomheten mot de tankene som har dratt sinnet av gårde. Noen søker å “legge fra seg” tankene før de går videre, andre å sette “merkelapp” på det som fyller sinnet. Målet er gjerne å øke sinnets årvåken­het ved å redusere tankestrømmens innflytelse. Tross all frihet for tankestrømmen oppgis ofte målet å være å redusere tankevandring.

Dypere ro og stillhet

I likhet med andre moderne meditasjonsformer gir Acem-meditasjon større grad av frihet til tankestrømmen enn de fleste meditative tradisjoner. I sin meditasjonspsykologi og veiledningspraksis går Acem et avgjørende steg videre i vekt­en på tankestrømmens frihet.

Tankestrømmen er en del av en spontanaktivitet som ikke bare omfatter tanker, men også følelser, stemninger, impulser, lengsler, fantasier, drømmer, søvn, kroppsfornemmelser, spontane kroppsbevegelser, samt vegetative prosesser som pust, puls og fordøyelse. Disse kommer i tillegg til meditasjonsteknikkens egenaktivitet: den uanstrengte gjentagelsen av en meningsløs, men virkningsfull metodelyd i sinnet.

Når man mediterer og slapper av, er det typiske at spontanaktivitetene reduseres. Tankene faller til ro, følelser og fantasier blir mindre påtrengende, pust og puls går langsommere. Dette skjer reflektorisk som følge av metodelydgjentagelsen, ikke som følge av en beslutning om å slappe av. Aktive forsøk på å spenne av vil tvert imot hemme avspenningsrefleksen. Det viktige er at spontanaktivitetene får forbli spontane og uten innblanding. Så langt er mye likt med de andre moderne meditasjonsretningene nevnt over.

Avspenningen bringer imidlertid også med seg en motsatt prosess, nemlig aktualisering av ubevisste spenninger. Det er her Acems meditasjonspsykologi og veiledningspraksis skiller seg sterkest fra andre meditasjonsformer, både tradisjonelle og moderne.

Etter hvert som kropp og sinn slapper av, vil indre konfliktområder nærme seg bevissthetens overflate. Det fører i første omgang gjerne til en intensivering av sinnets spontanaktiviteter. Tankene kan igjen bli mer påtrengende, følelsene mer besværlige, i perioder glir man inn i sløvhet og søvn, og måling av hjertets aktivitet under meditasjon kan tyde på at det sympatiske nervesystem i slike faser øker sin aktivitet istedenfor å redusere den. Dette er paradoksale effekter, i den forstand at de står i motsetning til hva man vanligvis forventer av meditasjon. Indre spenning lever seg ut gjennom spontanaktivitetene.

I neste omgang kan aktualiseringen føre med seg en tendens til å blande seg inn i spontanaktivitetene og styre dem istedenfor å la dem forbli spontane. Det oppstår metatanker som uttrykker misnøye med tilstanden slik den er, og som inneholder impulser til å gripe inn for å forandre istedenfor å akseptere. Slike selv­kritiske tanker er en viktig del av spontanaktivitetene, knyttet til lave selvbilder. At de får slippe til, gir nye muligheter for utlevelse av indre spenning. Men når man handler på dem, for eksempel ved å “ta seg sammen” og konsentrere seg om metodelyden for å få bort uønskede tanker og følelser, forrykkes balansen mellom egenaktiviteten og det spontane. Fremdeles er dette en viktig del av meditasjonsprosessen, fordi slike handlingstilbøyeligheter i meditasjon gjenspeiler typiske reaksjonsmønstre i livet.

Veiledning og regelmessig praksis hjelper den mediterende å komme videre. Men utfordringen ligger ikke i å forandre den tilstanden de kritiske tankene retter seg mot, men i å akseptere den og derved redusere selvbildenes hemmende innflytelse. Slike forandringer starter i meditasjon og virker i neste omgang inn på livet utenfor.

Det er lett å forstå at man kan ønske mer av den ro som følger meditasjonens avspenningsrefleks. Men ethvert forsøk på å stoppe eller redusere tankestrømmen vil også hemme prosesser som over tid kan gi personligheten en dypere ro, og som især i lange meditasjoner kan gi kontakt med sinnets stillere dimensjoner. Det er bakgrunnen for at tankestrømmens (og de øvrige spontanaktivitetenes) frihet spiller en så sentral rolle i Acems meditasjonspsykologi.

Den ferske fMRI-studien av Acem-meditasjon som er omtalt på side 12, tyder på at det nettopp er tankestrømmens frihet som øker hjerneaktiviteten i de områdene som bearbeider følelser og minner. Dette bringer ubevisste spenninger nærmere overflaten, slik at noe av deres energi får utløp, og det blir mulig å nærme seg dypere lag av bevisstheten.

 

Samspill

Det er grunnleggende likheter i hvordan ulike meditative retninger ser på spontane tanker. Meditativ praksis orienterer seg gjerne i retning av en stillhet og klarhet som ligger bortenfor både kropp og sinn, og dermed også tankestrømmen, enten denne siden ved meditasjon forstås religiøst eller sekulært.

En forskjell ligger i hvordan tankene behandles i praksis. På den ene siden har vi ørkenfaderen Evagrios’ frykt for fristelser, synd og djevelsk infiltrasjon. På den andre siden har vi jain-filosofen Hemachandras tillit til at bare tankene får det som de vil, faller de til ro, på samme måte som en seksuelt opphisset elefant. De moderne meditasjonsformer ligger gjerne nærmere Hemachandra enn Evagrios. Men både moderne og tradisjonelle retninger er ofte preget av ambivalens.

Det er verdt å merke seg at skepsis til tankestrømmen ikke nødvendigvis innebærer at man ikke tror sameksistens mellom spontane tanker og meditative mål er mulig. Det kan skje motvillig, som når man overgir seg til fienden i The Cloud of Unknowing, eller gjennom innsikt, ved at den mediterende ser tomheten bak tankene, som hos Hanshan.

I enda større grad enn andre moderne meditasjonsformer aksepterer Acem-meditasjon tanker som kommer og går. Det viktigste særtrekket ligger i feno­men­et aktualisering. Meditasjonsteknikken bringer ubevisste spenninger nærmere over­flaten, med intensivering av tankestrømmen og andre paradoksale effekter som forbigående resultat. Veiledningsmetodikken hjelper den mediterende til å akseptere situasjonen, endre holdning og åpne sider ved personligheten som i utgangspunktet var lukket. Acems meditasjonspsykologi er langt på vei en brukerorientert teori om samspillet mellom meditativ egenaktivitet og spontanaktivitet. Tankestrømmens frihet er et grunnpremiss.

 

 

Kilder

Evagrios Pontikos’ og presten Hesychasios skrifter er sitert fra G. Palmer, P. Sherrard og K. Ware (overs.), The Philokalia: The Complete Text, vols. I–IV, London: Faber and Faber, 1979–95. Historien om Evagrios’ liv er hentet fra Wikipedia.

The Cloud of Unknowing er sitert fra Clifton Wolters (overs.), The Cloud of Un­knowing and Other Works, Harmondsworth: Penguin, 1978.

Yoga Sutra er sitert fra Edwin F. Bryant (overs.), The Yoga Sūtras of Patañjali: A New Edition, Translation, and Commentary, with Insights from the Traditional Commentators, New York: North Point Press, 2009. Se også Are Holen og Torbjørn Hobbel: Yogaboken: Bevegelse og pust, Oslo: Dyade forlag, 2009.

Bhagavad Gita er sitert fra W. J. Johnson (overs.), The Bhagavad Gita, Oxford: Oxford University Press, 1994.

Hanshan Deqings skrifter er oversatt direkte fra originalen Gamle Hanshans søvngjengersamling (Hanshan laoren mengyouji). Det samme gjelder sitatet fra den kinesiske meditasjonslæreren Wukai (?-1830) i samlingen Kunnskapsbrønn for rensing av karma (Jingye zhijin) og sitatene fra det tidlige taoistiske verket Indre trening (Neiye).

Sitatene fra M. Basil Pennington kommer fra hans bok Centering Prayer: Renewing an Ancient Christian Prayer Form, New York: Doubleday Religious Publishing Group, 2010.

Om aktualisering i Acem-meditasjon, se Ole Gjems-Onstad: Aktualisering i Acem-meditasjon: Velsignelse eller forbannelse (Dyade 2/2013). Om stillhet i Acem-meditasjon, se Ole Gjems-Onstad: Levende stillhet: Styrken i det meditative (Dyade 2/2014).

Produkter

Dyade 2014/03: Tankestrømmens tidsalder

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook