Noen refleksjoner til slutt

Gestaltterapi er et blandet fenomen — mye bra, men også en del pussigheter. Det siste ord om verdien vil det nok gå lang tid før blir sagt. Så langt er det gjort få undersøkelser på de virkninger man mener å se, og gestaltterapien har heller ikke funnet sin endelige form. I hendene på dyktige mennesker ligger det utvilsomt muligheter i gestalt, men som alt annet kan metoden misbrukes.

Få steder blir fantasien så virkelig som i en gestaltgruppe. Som Don Quijotes vindmøller får fantasiskikkelser gjennomgå, brutalt og hensynsløst blir de sparket og slått, skreket og brølt til. I neste øyeblikk lyder hjerteskjærende gråt for at mamma ikke liker en. Intensitet og kontraster er sterke — og alt skifter fort og uventet. Å delta i en slik gruppeprosess, kan representere virkelig høydepunkter av opplevelse. Man føler seg sprudlende av liv og engasjement, og opplever kanskje at ting faller på plass i en forestillingsverden. Eller full av spenning og undring oppdager man følelser og fantasier man ikke visste å ha. Det kan for eksempel være et merkelig sjokk å oppleve at man har masse forakt for sin mor, når man hele livet har trodd man elsket henne. Uten tvil: Gestaltøvelser åpner for kontakt med følelser! Og det er befriende å slippe til spontanitet som får det skjulte og holdte til overflaten.

Kanskje særlig første gang man tør slippe seg løs, vil det være nytt og spennende. De neste gangene er det muligens ikke fullt så fascinerende. Kanskje begynner man lett å gjenta seg selv og sine «vellykkede» gestalter, som var en spontan førsteopplevelse man gjerne husker godt. Eller man jakter etter de store og sterke opplevelser som kan fylle et tomrom triviell hverdag ikke så lett makter. For som opium kan gestalt virke: Det var Fritz Perls's stolthet at folk ble «høye» på gestalt, uten narkotika. Man blir fylt enkelt og fullstendig med forførende, betydningsfulle fantasier og følelser. Et frodig univers er plutselig åpnet. Man er med på det helt store. Livet lever og ting skjer.

Men gjør det det, uten videre?

Uvante som vi er med å forholde oss til sterke følelsesladede fantasier, er det lett å bli ukritisk, slik at alt som kommer, synes ekte og verdifullt. Med vår kulturelle bakgrunn hvor fantasien ligger nede, er det lett å miste seg selv i det kaotiske virvar som kan velte opp i gestaltøvelser. Hva er verdifullt, og hva er ikke? Hva forandrer, og hva ikke? Slike spørsmål er det ikke alltid like lett å bedømme rett, — å ha en opplevelse behøver ikke være tegn på vekst.

Man lever på mange måter et pseudoliv i en gestaltgruppe, tross all spontaniteten. Det er et fristed hvor man kan være seg selv på godt og vondt, egne fantasier og følelser er det eneste som betyr noe. Man er i gruppe, men er ikke involvert i de andre og har ingen forpliktelser foruten å ta vare på seg selv. Gestalt er å bli kjent med sine egne fantasier, frykt og urealisme om hvordan verden og andre mennesker er. Man blir ikke kjent med virkeligheten, men med sine tanker og forestillinger om den. Dette er uten tvil verdifullt og en hjelp til å bli «realistisk». Men det er vel særlig sammen med andre mennesker og i forhold til forpliktelser, vi vokser mest. Dette samspill mellom noe utenfor oss og jeget, tar ikke gestalt seg av, og pretendere heller ikke å gjøre det. Gestalt er trening av sensitivitet for det som foregår i vår kropp og vårt sinn, ikke kommunikasjon med andre. Man er ikke opptatt av å forstå og leve seg inn i andre, men å oppleve seg selv. Dette er en styrke ved øvelsene, det gir frihet til å utforske sider av oss selv, men som livsform (som det synes å bli for noen) kan det fremmedgjøre mer enn åpne for ny vekst. Det er noe selvopptatt og uforpliktet i gestalts vesen. Fritz Perls egen gestaltbønn er for eksempel ikke lett å sluke: «Jeg gjør mitt og du gjør ditt. Jeg er ikke i denne verden for å leve opp til dine forventninger, og du er ikke i denne verden for å leve opp til mine. Du er du, jeg er jeg. Hvis vi tilfeldigvis møtes, er det flott. Hvis ikke, er det ikke noe å gjøre med.» Det er ihvertfall ikke vanskelig å tenke seg at slike meninger kan føre til utflytende livsholdning, hvor man ikke lar seg forplikte av noe, men suser av gårde fra det ene tilfeldige engasjement til det neste.

Ut fra gestaltbønnen må man ha lov til å stille spørsmål ved den type spontanitet gestalt fremelsker. Alt som er sterkt i øyeblikket, har livets rett og må få leve. Det er en spontanitet som ustanselig skifter, brått og i tilfeldige krumspring, uten indre kontinuitet. I det ene øyeblikk gråter du, i neste ler du, så hater du osv. Har du lyst, har du lov. Perls eget liv er vel illustrerende: Han nektet seg lite, men fløt av sted på sine innfall og levde gestalt.

Observerer vi vårt sinn, er det utrolig hva som strømmer gjennom til enhver tid av bilder og fantasier, lyder og tanker, kroppsfornemmelser osv. Gestalt griper fatt i noe av dette (awareness) og setter det opp som det mest ekte i mennesket. Det er utvilsomt verdifullt å få et opplevende forhold til bevissthetsstrømmen da den ofte er mer eller mindre ukjent for oss. Men det er nok dyp i mennesket som ikke uten videre er til stede i denne strøm, og som det ikke er så lett og raskt å utvikle forhold til. På mange måter kan den type spontanitet som gestalt dyrker fremmedgjøre mennesket fra dette dypere, som forutsetter bearbeidelse, refleksjon og fordypelse i konflikter og problemer for å bh' åpnet. Ofte avvises i gestaltlitteraturen denne fordypelsesdimensjon som tvang og unaturlig. Det er bare det som gir seg selv, uten anstrengelse og forsøk, som har verdi.

Erfaring fra mennesker i dype forvandlingsprosesser synes imidlertid å være at det ofte er spontanitet av en annen orden som skal til for å forandre karakterforankrede personlighetstrekk. Å finne frem til dette er sjelden bare å være i det sterkeste i opplevelsesøyeblikket, men kanskje snarere å lytte etter lengslene, det mest stille og umerkelige i oss. Det er å åpne seg for en spontanitet som ikke bare er tilfeldige krumspring på overflaten av bevissthetsstrømmen, men noe mer varig og med større grad av «retning». Denne type spontanitet er tilstede som fornyende impulser i bevisstheten, men som regel er disse nærmest formløse impulser overbygget av det mer støyende i sinnet. Virkeliggjørelse av denne spontanitet skaper kontinuitet der sinnets innfall er flakkende og usammenhengende.

Mange vil ha mye igjen for å være i gestaltgruppe. Størst utbytte er vel forbeholdt dem som har relativt lett tilgang på følelser og opplevelser uten å ha funne! uttrykksform for dem. Enkelte som gåi i psykoterapi og har deltatt i gestaltweekender har kunnet oppleve gjennombrudd av det som har ligget latent, klart til å komme til overflaten.

Studier av ulike weekendgrupper (Undersøkelse av dr. Yalom, Stanford University) viser imidlertid varierende varighet av oppnådde resultater. De konflikter som i gruppeprosessen virket avsluttet og gjennomlevd, dukker gjerne opp igjen i dagliglivet.

Å få varig utbytte av en gestaltgruppe krever først og fremst vilje til genuin åpenhet, som ved alle andre metoder til menneskelig vekst og forandring. Men ikke sjelden er manglende åpenhet vårt alvorlige problem, selv om vi kanskje ikke er så klar over at det er slik med oss.

Ikke alt kommer enkelt, selv om det uferdige og skapende i personligheten blir tilbudt åpning. Å la det uferdige komme for gjennomlevelse krever evne og trygghet til å gi seg hen til seg selv, og det fordrer i dypere forstand en lang trening som neppe blir utviklet raskt i en gestaltgruppe eller på annen måte. I psykoanalyse kan det ta mange hundre timer å utvikle denne usensurerende åpenhet! I en gestaltgruppe kan denne vanskelighet for eksempel gi seg til kjenne ved at personen sitter og føler i det uendelige på tilfeldige og lite viktige ting som kommer til oppmerksomheten; hele tiden glir han unna det provoserende. Gestaltteori er oppmerksom på dette problem. Man snakker stadig om hvordan mennesker prøver å unngå å vokse ved å lure seg selv, for eksempel hvordan det å gli unna det ubehagelige er å avbryte nærhet til livet. Men de løsninger som presenteres, virker ofte for enkle. Av og til får man inntrykk av at det som skal til for å vokse som menneske er smarte knep og øvelser.

Produkter

Dyade 1977/05: Gestaltterapi

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook