Eller mindre?
Hvilke rettigheter har vi som mennesker? Vi er stadig mer opptatt av at menneskerettighetene krenkes, både i øst og i vest. Disse krenkelsene gjør flere og flere skeptiske til totalitære stater og ideologier. Skepsisen har sogar ført til at endel tidligere revolusjonære marxister i Frankrike har dannet en egen filosofisk skole. Under navnet «De nye filosofer» tar de nå sterkt avstand fra marxismen, fordi den etter deres syn må føre til brudd på menneskerettighetene.
Men hvor går da grensen? Hva kan staten med rette bruke sin tvangsmakt til? Når går statsmakten over denne grensen og krenker menneskerettighetene?
«Individer har rettigheter, og det er ting ingen person eller gruppe kan gjøre mot dem (uten å krenke disse rettigheter). Så sterke og vidtrekkende er disse rettighetene at de reiser spørsmålet om hva, hvis overhodet noe, staten og dens tjenestemenn kan gjøre. Hvor mye rom for staten tillater individuelle rettigheter? Statens natur, dens rettmessige funksjoner og dens rettferdiggjørelse, hvis den finnes, er denne bokens sentrale anliggende ...» Med dette innleder den amerikanske filosofen Robert Nozick sin bok «Anarchy, State and Utopia» (Basic Books, 1974). Den har vakt oppsikt langt utover filosofiske kretser, ikke minst fordi den på en original og stimulerende måte søker å snu opp ned på vante måter å se politiske og moralske spørsmål på.
Nozicks grunntanke er besnærende i all sin enkelhet: i utgangspunktet er statens tjenestemenn en gruppe mennesker på like linje med andre samfunnsborgere; man kan ikke i utgangspunktet gå ut fra at de har andre og mer vidtrekkende rettigheter enn andre samfunnsborgere. Nozick tenker seg derfor, inspirert av de klassiske politiske tenkere på 16- og 17-hundretallet (Hobbes, Locke, Kant, Montesquieu) en naturtilstand der mennesker lever uten noen form for statsstyre. På denne måte vil han undersøke hvorvidt og hvordan staten ville kunne oppstå uten å forutsette at den har sterkere rett enn andre.
I en slik anarkisk (statsløs) tilstand ville selvfølgelig ingen være underlagt noen tvang fra statens side. Ingen ville heller være beskyttet av lover, politi eller forsvar. I første del av boken (Anarchy) argumenterer Nozick for at en stat ville vokse naturlig frem i denne naturtilstanden. Mennesker ville frivillig slå seg sammen for å beskytte seg mot tvang fra ytre og indre fiender, og for å løse tvister seg imellom på en mindre vilkårlig og mer organisert måte. Etterhvert vil de gi andre i oppgave å ta seg av dette. Muligens ville flere tilbud kunne finnes — over tid ville de imidlertid enten slå seg sammen eller utkonkurrere hverandre. På denne måte ville et naturlig monopol, en stat, dannes for å ta seg av disse oppgavene. En slik stat kunne vokse frem uten at den krenket individuelle rettigheter, for den ville utelukkende ha som oppgave å reagere på andres krenkelser av disse rettigheter. I likhet med staten — slik Hobbes og Locke tenkte seg den, skal den altså beskytte borgerne mot tvang, tyveri, svindel eller kontraktbrudd.
I neste del av boken (State) argumenterer Nozick for at dersom staten vokser videre og tar på seg også andre oppgaver, går den over grensen: den vil nødvendigvis måtte krenke menneskers rettigheter. I tråd med dette hevder Nozick bl. a.: «Staten må ikke bruke sitt tvangsapparat i den hensikt å få noen borgere til å hjelpe andre, eller for å forby folk visse handlinger til deres eget beste». De argumenterer Nozick gir for dette standpunkt, har vakt stor oppsikt og er nå naturlig nok gjenstand for heftig diskusjon. For hvis de holder, truer de med å snu opp ned på de forestillinger de aller fleste har om hvilke oppgaver staten bør ha rett til å ta på seg. Mange mener f.eks. at staden også bør ta seg av helse og sosiale oppgaver, sørge for veier, utdannelse, at den bør ha adgang til å regulere økonomiske forhold. Mange at staten bør beskatte samfunnsmedlemmene for på denne måte å oppnå en større likhet blant borgerne. Mange hevder også at staten bør være en velferdsstat, at den bør sørge for borgernes velferd, trivsel, lykke. Dessuten bør staten ha adgang til å forby folk å innta skadelige stoffer (alkohol, narkotika, tobakk) eller å bedrive aktiviteter som vekker offentlig anstøt (pornografi, nynazistiske møter, o.l.). Staten, sier mange, bør sette flertallets vilje ut i livet. Nozick er ikke uenig i at mangt i dette kan utgjøre gode formål. Men dersom staten anvender sitt tvangsapparat til dette, krenker den allikevel menneskers rettigheter.
HVORFOR IKKE LYKKEMASKIN?
Nå vil det føre for langt å gjengi hele Nozicks argumentasjon for dette syn. .Til det er den for omfattende, mangfoldig og avansert. Her vil jeg derfor nøye meg med å rekonstruere en idé som for meg representerer noe av det mest spennende i Nozicks bok, samt antyde hvordan den kan få en mer generell anvendelse.
Et avgjørende poeng for Nozick er å vise at vi ikke bare bør bedømme en handling moralsk etter hvorvidt den fører til noe godt — om den tjener et godt formål, eller ikke. Ofte er vi også avhengig av å kjenne til på hvilken måte den gjør dette:
Anta at din hjerne er koblet til en stor og sinnrik maskin, slik at du kan stimuleres på alle tenkelige måter. Hva er ditt høyeste ønske i verden? Kommer du med dette ønsket, kan maskinen programmeres til å stimulere deg slik at du opplever at ønsket ditt går i oppfyllelse. Er ditt høyeste ønske å bli en dyktig maler? Da kan du gi maskinen beskjed om å påvirke hjernen din slik at du opplever inspirasjon, at du maler høyverdige bilder, osv. (og at du glemmer det er maskinen som forårsaker dette!). Synes du andre opplevelser mangler, og at også de burde komme med? Da kan du også ta disse opplevelsene med i programmet. Spørsmålet er: ville du koble deg inn i en slik maskin dersom du hadde anledning til det? Og hvis ikke, hvorfor ikke? Hva er det som ville mangle, og som synes så avgjørende? Har vi ikke følelsen av at livet ville bli temmelig tomt for oss om vi koblet oss inn i en slik maskin — uansett hvor gode og fine opplevelser vi hadde hatt? Det som vel gjør opplevelsene så tomme, er at de kommer automatisk — de skyldes ikke noe som har sammenheng med hva vi virkelig gjør, hva vi er, hva vi vil. Vi kan vel også derfor føle at vi ikke helt fortjener disse opplevelsene. Når vi kobler oss selv inn i en slik maskin, kobler vi ut oss selv. Vi blir like mye til maskiner som maskinen selv.
Nozick bruker eksemplet til å vise at det er rimelig å ville innføre visse etiske begrensninger på handlinger — uten dermed å innlemme disse i en teori om hva gode formål er. Men jeg mener eksemplet kan gis en mer generell anvendelse, og at det på denne måte kan gjøre Nozicks standpunkter mer forståelige.
Ville du koble din beste venn inn i en slik maskin? Slik at han eller hun opplevde intens lykke? Hvorfor ikke? Ville du koblet ditt barn inn i en slik maskin? Hvis barnets utsikter til å oppnå lykke på annen måte ikke var så lyse? Er det fordi din venns eller ditt barns lykke ikke spiller så stor rolle for deg? Burde så noen ha rett til å koble deg og meg inn i en slik maskin? Mot våre viljer, altså med tvang?
Vi kan tenke oss en grunn andre kan ha for å synes det er riktig å koble deg inn i en slik maskin. De synes kanskje det er til ditt eget beste. De synes du vil ha godt av disse opplevelsene, eller de ser det som sin rettmessige oppgave å gi deg visse opplevelser — å gjøre det mulig for deg å oppleve lykke. Men har vi ikke følelsen av at det ville være hårreisende å tvangskobles inn i en slik maskin, selv om formålet er godt? Når vi søker å oppnå lykke, forståelse osv., er det ikke å oppnå det på denne måten vi mener. Vi mener noe som har en indre sammenheng med hvordan vi er som personer. Forklarer dette noe om hva de nye filosofer mener med «man kan ikke institusjonalisere lykke»?
Eller vi kan tenke oss at de har en annen grunn til å ville koble deg inn i en lignende maskin. Istedet for å gi deg visse opplevelser, styrer denne maskinen deg slik at du automatisk gjør visse ting. Automatisk arbeider du f.eks. til det felles beste — kanskje bare halve dagen; resten av tiden kobles du ut og kan gjøre hva du vil. Ville det være riktig å koble deg inn i en slik maskin? Ville du koble noen inn i en slik maskin slik at de automatisk arbeider for deg? Ville det gjøre saken annerledes hvis det først ble foretatt en avstemning over hvorvidt, og hvor lenge, du skal kobles inn i maskinen, og det ble vedtatt med stort flertall at du skal inn fire timer pr. dag? Er det fordi formålet (det felles beste, ditt beste, den felles vilje) ikke er et godt nok formål? Eller er det fordi en slik handling reduserer personen til et mekanisk middel til å tjene visse formål som han eller hun ikke velger?
Hvis vi aksepterer Nozicks eksempel, og min videreføring av det, har vi vist at det finnes visse handlinger vi ikke har rett til å utføre overfor personer i den hensikt å tjene deres eget beste, andres beste eller i andre hensikter. Ingen hensikt helliger slike midler. Nå finnes det heldigvis ingen slike maskiner. (Et annet og interessant spørsmål er om slike maskiner kan finnes, og hvordan man skal forstå det de gjør.) Men hva har alt dette med staten å gjøre?
Når staten anvender tvangsapparatet sitt overfor et individ i den hensikt å realisere et formål, gjør den noe som svarer til å koble dette individet inn i en slik maskin. Gjør man noen til gjenstand for tvang, kobler man nettopp ut dette menneskets egne meninger, holdninger, vilje, ønsker, tanker osv. Man gjør det til en automat: uansett hva du vil, skal dette skje med deg. Man fratar dette mennesket herredømme over sitt liv.
Og intet formål kan gi rett til en slik frihetsberøvelse, mener Nozick. Den eneste situasjon der anvendelse av tvang kan skje med rett, er derfor i selvforsvar, som reaksjon på tvangsbruk fra andre. Man må derfor søke å realisere sine formål på annen måte enn ved bruk av tvang, dvs. ved frivillig samhandling mellom likeverdige mennesker. Bare da handler vi overfor hverandre som personer, og ikke som mekaniske innretninger, mener Nozick.
MINIMALSTATEN
Men hvordan ville et samfunn med en så svak stat se ut? Ville det være et godt samfunn? I siste del av boken (Utopia) skisserer Nozick endel ideer om hvordan et samfunn med et slikt statsstyre vil kunne se ut. Han tar utgangspunkt i den gamle drømmen om et idealsamfunn, et utopia. Mange har gjennom historiens løp forsøkt å forestille seg et slikt idealsamfunn, men fordi det finnes store variasjoner i de idealer vi har, mener Nozick de gamle utopistenes forsøk på å finne ett idealsamfunn var forfeilet. Man tok utgangspunkt i egne idealer, og tenkte det måtte være ideelt om alle tilpasset seg disse.
Fordi Nozicks stat — minimalstaden — bare har lov til å bruke sitt tvangsapparat i svært begrensede tilfeller, vil et slikt styresett åpne for mange muligheter. Mange ulike idealer vil kunne arbeides for og realiseres, side om side. Det er intet i veien for at sosialistisk, anarkistisk, sosialdemokratisk, kristen eller annen eksperimentering i samfunnsorganisering ville kunne finne sted, sålenge disse eksperimentene ikke anvender tvang for å få det til å lykkes. Nozick hevder derfor at nattvekterstaten er den styreform som gir størst rom for utopisk eksperimentering. Han kaller den derfor for et idealsamfunn for alle idealsamfunn, et «Utopia for alle utopier». Minimalstaten er den mest pluralistiske statsformen. Han avslutter sin bok slik: «Minimalstaten behandler oss som ukrenkelige individer, som ikke kan brukes på visse måter av andre til midler eller redskaper eller instrumenter eller ressurser; den behandler oss som personer med individuelle rettigheter og den verdighet dette utgjør. Idet den behandler oss med respekt ved å respektere våre rettigheter, tillater den oss, individualitet eller sammen med dem vi måtte foretrekke, å velge vårt liv og realisere våre mål og våre forestillinger om oss selv, sålangt vi kan, hjulpet av frivillig samarbeide med andre med den samme verdighet. Hvordan våger noen stat eller gruppe individer å gjøre mer. Eller mindre».
Nozicks konklusjoner er som man vil forstå svært kontroversielle. Uansett hvilken politiske oppfatning man måtte ha, representerer imidlertid Nozicks bok en gullgruve av spennende og utfordrende måter å se samfunnsspørsmål på. Den er dessuten skrevet i en svært åpen stil: forfatteren legger ikke skjul på at mangt i boken er uferdig og representerer tenkning underveis. Men som han selv sier: «Det kan være bra å si noe om en sak — selv om det ikke er det siste ord.» For den som ikke skremmes av abstrakt tenkning, og som er interessert i etiske og politiske problemer, anbefales boken på det varmeste.
Robert Nozick er professor i filosofi ved Harvard University. Hans bok «.Anarchy, State, and Utopia» ble omtalt og diskutert lenge før den ble publisert i 1974. «Et vektig bidrag til politisk teori og moralfilosofi, en mektig utfordring til tidens tenkning — enten den kaller seg liberal, sosialistisk eller konservativ», er boken kalt. Nozick hevder at staten bare har sin berettigelse når den nøyer seg med de enkle oppgaver — beskytte mot maktbruk, tyveri og bedrageri. Statlig aktivitet som går ut over dette, vil nødvendigvis krenke individets rettigheter. — Følgelig, mener Nozick, kan ikke staten bruke tvangsmidler for å få noen til å hjelpe andre — og heller ikke hindre aktiviteter som tar sikte på å tjene innbyggernes beste eller deres beskyttelse.
Eirik Jensen