Jøder og jødedom

En vandring i jødenes historie — og noen tanker fra innsiden og utsiden om hva det innebærer å være jøde: bakgrunnen for Isaac Bashevis Singers forfatterskap.

JØDER OG JØDEDOM

En vandring i jødenes historie — og noen tanker fra innsiden og utsiden om hva det innebærer å være jøde: bakgrunnen for Isaac Bashevis Singers forfatterskap.

Det eneste jeg med sikkerhet kan si om det jødiske folk, er at det er et høyst talentfullt folkeslag, fullt av galskap og en gullgrube for litteraturen.
Isaac Bashevis Singer

Det fortelles en historie om en jøde ombord på et tog. Han stønner i ett sett:

—           Oi, jeg har så vondt ... oi, jeg har så vondt ... oi, jeg har så vondt ...

Til sist holder en av passasjerene ikke ut lenger, reiser seg, leter gjennom toget og kommer omsider tilbake med en lege. Jøden får en pille. Alt blir stille noen minutter. Så kommer det:

—           Oi, jeg hadde så vondt ... oi, jeg hadde ...

I

Jødenes ferd gjennom tiden er vel egnet til å rendyrke talent for lidelse. Verden har fremvist et rikt utvalg av bødler — fra Nebukadnesar til Hitler, og ingen tror vel for alvor at historien slutter i 1945, at Hitler er det siste navn på listen over jødeforfølgere. Men det underlige er at massakrer ikke ser ut til å drive jøder bort fra sin jødedom. Snarere tvert om. Bødlene oppnår tilsynelatende lite annet enn å vise for verden at jødene er et høyst uvanlig og svært hårdnakket folk som stadig og villig fornyer sin pakt med Gud. Riktignok blir de plaget i ferden på Guds uransakelige veier, men de tilgir ham, for de vet ikke hva han gjør. De håper bare at han vet det selv. Og som andre folkeslag begynner også ikke så få av de jøder, som i det siste århundre og særlig i det amerikanske samfunn, lot seg assimilere av den verden de var jaget ut i, nå å snu i sine spor. Lete etter røtter. Oppdagelsen av Isaac Bashevis Singer, dyrkelse av Elie Wiesel, og Chaim Potoks sentrale plass på amerikanske bestselgerlister tyder på det. For det er uten videre klart at det må være noe i det å være jøde. Isaac Bashevis Singer peker på at jødene har levet i eksil i 2000 år, de har bodd

i hundrevis av land, snakket hundrevis av språk og fortsatt bevarer de sitt gamle språk, hebraisk, sine bøker, sin tro. Og etter 2000 år vender de tilbake til Israel. Dette er noe så enestående i menneskenes historie at hvis det ikke hadde hendt, ville ingen trodd det var mulig. Hvis noen hadde skrevet en fortelling om et slikt folk, ville kritikerne kalt det tåpelige fantasier. Dette gjør jødenes historie forferdelig og enestående. Kraften i det å være en minoritet, en forfulgt minoritet, og allikevel bevare sin kultur i 2000 år, skjærer tvers igjennom alle sosiologiske og tilogmed psykologiske teorier.

Like galt som å gjøre jødene til et folk av skurker, er det å gjøre dem til et folk av engler. Prektighet har ikke vært jødenes kjennetegn gjennom historien, de har som oftest hatt et svært innfløkt forhold til sine bødler: bare sjelden har de tatt igjen, oftest løp de, som den jødiske dikter Hayyim Bialik skrev etter pogromene i Kishinev i 1903, «som mus, de gjemte seg som utøy og døde som hunder overalt hvor de ble funnet.» Og ikke så sjelden samarbeidet de med bødlene. Ennå er den ikke stilnet, diskusjonen om hvilken rolle die Judenråte spilte. De ble opprettet av nazistene i ghettoene, og noen av dem deltok aktivt i å utplukke ofre til utryddelsesleirene. Det har vært tider da jødenes grusomheter mot hverandre ikke sto tilbake for andres grusomheter mot jødene. Et jiddish ordspråk sier at ti fiender kan ikke skade en mann like meget som han kan skade seg selv.

FORDI NOEN VIL DE SKAL VÆRE HER

Singer forteller følgende historie:

En jøde dro engang avgårde til Vilna, og han kom tilbake og sa til en venn:

—  Jødene i Vilna er underlige. Jeg så en jøde som studerte Talmud hele dagen. Jeg så en jøde som hele dagen grunnet over hvordan han skulle gå frem for å bli rik. Jeg så en jøde som hele tiden viftet med et rødt flagg og ropte på revolusjon. Jeg så en jøde som løp etter hver eneste kvinne. Jeg så en jøde som var asket og unngikk kvinner.

Den andre mannen sa:

— Jeg skjønner ikke hvorfor det er så rart? Vilna er en stor by, og det er mange jøder der, alle slags jøder.

— Nei, svarte den første mannen, — det var den samme jøden.

Singers konklusjon er denne:

Jøden er en så rastløs skapning at han alltid må gjøre noe, alltid planlegge noe. Han er den type mennesker som — uansett hvor mange ganger han er blitt skuffet, øyeblikkelig skaffer seg en annen illusjon. Det er et særtrekk ved de intellektuelle. Men ettersom nesten alle jøder er intellektuelle, er vår rastløshet og vår iver etter å få gjort noe, nesten blitt et nasjonalt kjennetegn.

Begynner man først å stille spørsmål om hvorfor i forbindelse med jødenes historie, må man forlate det rasjonelle intellekt for å få svar. Chaim Bermant har dette å si:

 — Man får følelsen av at jødene er her fordi Noen vil at de skal være her, og hvis Gud er her for å bli, så er jødene det også — eller kanskje omvendt. Videre har jødene vært jødiske temmelig lenge, og man har en naturlig uvilje mot å vedgå at ens forfedre tok feil og fortsatte med det i tre tusen år. Kanskje er det ikke helt enkelt å tro på en Gud med så motstridende egenskaper som Israels Gud, men enda vanskeligere er det å tro at hundre generasjoner jøder kan ha tatt feil. (...) Jøden, med alle de regler som følger med hans tro — noen vil kanskje si på grunn av dem — har ikke alltid vært eksempelet på en god borger, noen ganger kan han ha vært til plage for offentligheten. Men i det store og hele kan man vise at verden er et bedre sted nettopp fordi han fortsatt er her.

  EN GUD VELGER SEG ET FOLK

Jødene har gjort en avtale med Gud. Israel er Jahves folk, og han er deres Gud. Denne tanken gir ikke jødene spesielle privilegier — bare spesielle forpliktelser. Det som kan være tillatt for andre, er utilgivelig for en jøde.

Moses formidlet denne avtalen, eller beri't som den heter på hebraisk, etter at Jahve åpenbarte seg med ild og torden på Sinai berg. Forpliktelsene ble sammenfattet i dekalogen — de ti bud, nedtegnet på to stentavler. Men denne utvelgelsen, et folk velger seg en gud og en gud velger seg et folk, gir ikke folket særegne dyder eller evner til å holde sin del av avtalen, budene. Jøden ble utsatt for de samme fristelser som andre mennesker, men det ble ventet av ham at han skulle motstå dem. Hvis det var slik at andre guddommers yndlinger ikke kunne gjøre noe galt, kunne jøden — ut fra de krav avtalen stiller til ham — bare med den største selvoppofrelse gjøre noe riktig. Det var hardt å være jøde, det var umulig å være en god jøde, og svært mange er de som har gitt opp å prøve overhodet.

Resultatet av dette er at jødene, slik Chaim Bermant uttrykker det, har fått en nokså brysom ballast av stolthet og likegyldighet, bevisstheten om at de opprinnelig var blant de utvalgte — og mistanken om at de egentlig ikke var verdige til det. Noen fortrøstningsfull fødselsrett er det i alle fall ikke, og som en jødisk litterær skikkelse sier det — ikke uten ironi: «Jeg skal aldri glemme, O Gud, at du gjorde meg denne tjeneste.»

Historien har i alle fall gitt det utvalgte folk rikelig med anledninger til å grunne over om Gud virkelig akter å holde sin del av avtalen — eller er det bare jødene som svikter om og om igjen? I denne gåte rives ikke så få av personene i Singers forfatterskap. Men si opp avtalen, det gjør de ikke.

De fleste ser ut til å komme frem til samme konklusjon som rabbi Nechemia fra Bechev. I Singers novelle Something Is There fra samlingen A Friend of Kafka drar rabbi Nechemia fra sin jødiske landsby i Polen, sin shtetl, inn til Warzawa. Han gjør opprør mot hele sin jødedom, sin avsondrethet fra verden — han vil fri seg fra avtalen. Men etter å ha smakt på en annen verden oppdager han at alle mennesker tror jo på ett eller annet! Hva skal man konvertere til?

Dessuten, for å konvertere måtte man jo late som om man trodde på nasareeren. Det virket som om verden var stinn av tro. Hvis du ikke tror på en Gud, må du tro på en annen. Kosakkene ofret seg for Tsaren. De som ønsket å rive Tsaren ned fra tronen ofret seg for revolusjonen. Men hvor er de virkelige hedningene, de som ikke tror på noen som helst? Han var ikke kommet til Warzawa for å bytte bort en tro med en annen. (...) Hele verden tilber idoler. De oppfinner guder og tjener dem.

Rabbi Nechemia drar hjem igjen. En jøde er en jøde. I romanen The Manor (på engelsk i 1967) forteller Singer om den unge Ezriel som har begynt å frigjøre seg fra sin jødedom og studerer medisin. Det går ikke slik han trodde — hans verden blir ikke enklere:

Få år tidligere hadde han virkelig vært en mann, han hadde aldri behøvd å gjøre seg liten. Nå var han plutselig blitt avhengig, underlegen. (...) Han måtte lære seg verdslige manérer, velge det rette yrke, og etter alt dette ville han allikevel ikke være noe annet enn en forfulgt jøde. I den jødiske verden var det en ting som betydde noe, Gud. Her ble man tvunget til å ta hensyn til talløse direktører, inspektører, lover, reguleringer, skikk og bruk — regler langt mer innfløkte enn Shulhan Aruk, boken som inneholder de jødiske lover.

Hans velgjører, den styrtrike magnat Wallenberg, har brutt med sin jødiske bakgrunn — bare for å gjøre disse erfaringer på sine eldre dager:

En gang i tiden trodde jeg at hvis jødene la av seg sine kaftaner og lærte å snakke landets språk, ville alt bli bra. Nå ser jeg at det slett ikke er tilfelle. For resten av verden er den moderne jøde en skruppelløs konkurrent. På to tusen år har jødene samlet et vell av ferdigheter ingen andre folkeslag har maken til.

 

II

En av de første virkelig store anledninger til å spørre om det var jødene eller Gud som ikke holdt avtalen, må Nebukadnesars ødeleggelse av Jerusalem i år 586 f. Kr. ha vært. Jødene ble ført til fangenskap i Babylon, den første diaspora, eksil. I alle fall fikk hendelsen avgjørende betydning for den religiøse utvikling — Jahve utviklet seg i folkets trosliv fra å være en stammegud med tilknytning til templet i Jerusalem, til å bli allestedsnærværende, universell. Og jødene får sine skrifter. Stammelegender og historie blir til Torah, det kristne kjenner som de fem første bøker i Det gamle testamente. I løpet av de neste 1000 år samler de lærde rabbier kommentarer til Torah — regler og lover, mytologi og poesi, astronomi og astrologi, medisin og profeti, folklore og historie i Talmud, det andre av jødedommens sentrale religiøse verk. Jødene får sine profeter og sine martyrer. Jesus er en av dem. Hans følgesvenner ville reformere jødedommen, ikke skape en ny religion.

Mange har stilt spørsmålet om kristendommens vekst gjennom århundrene er betalt med jødisk blod — de mener å kunne peke på klare sammenhenger mellom den antisemittisme som vokste frem med Paulus, kirkens forfølgelser gjennom tidene og nazistenes forsøk på en endelig løsning av problemet. Paulus, i pakt med konvertittens psykologi, satte et grusomt stempel på det folk han selv kom fra og dem han hadde forsøkt å omvende slik han selv var blitt omvendt: «Vredens begere, som bør utslettes.» Det er i alle fall klart at spør man hvorfor i forbindelse med jødenes skjebne, kommer man ikke utenom kristendommen som ideologisk grunnlag for jødeforfølgelsene.

Men før vi går inn på det, la oss se litt nærmere på hva som er motsetningen mellom kristendom og jødedom.

Endel forskjeller er åpenbare. Den kristne treenighet i motsetning til jødenes Gud som en absolutt enhet. Den kristne institusjon kirken, et overpersonlig organ som formidler kontakten mellom mennesker og Gud — noe tilsvarende finnes ikke hos jødene. Som til gjengjeld har tildels strenge bestemmelser om livsførsel. Kanskje er det siste uttrykk for den mest vesentlige forskjellen: Hovedskillet ligger i menneskesyn.

Den danske rabbi Marcus Melchior hevder, slik Anton Blom gjengir ham i sin bok Jødenes vei gjennom historien, at kristendommen trekker mennesket inn i selvbetraktning, interesse for seg selv og sin egen sjels frelse. Jødenes oppgave, derimot, er å fullbyrde Guds gjerning. Og det henger sammen med denne forskjellen:

Kristendommen baserer seg på det syn at vi mennesker er vesener uten moralsk selvstendighet, at vi ikke er i stand til å gjøre det gode ved egen hjelp. Vi kan bare bestå som moralske vesener ved å anerkjenne og hengi oss til den frelser Gud har sendt. For kristendommen er vi altså syndefulle, falne skapninger.

I motsetning til dette bygger jødedommen sin tro på at vi bærer evnen til det gode i oss. Gud har gitt oss vilje og styrke til å gjøre det gode. Vi trenger riktignok Guds lov som viser vei, men vi har ikke behov for påvirkning utenfra som opphever vår selvstendighet som moralske skapninger. Vi er syndige, men vi har en ren sjel, og hvis vi selv vil, kan denne sjel gjenvinne sin renhet etter å ha vært plettet av synd.

Dermed får også loven forskjellig betydning i jødedom og kristendom. Melchior mener at for den kristne må loven stort sett miste sin betydning — ettersom mennesket er så svakt og ufullkomment at det ikke kan etterleve loven. Til jøden, derimot, kommer ikke Gud bare med sin gave, men også med sin oppgave, ikke bare med sin nåde, som også jøden er sikker på, men også med sine krav til livsførsel og moralsk adferd. For jøden er ikke frelsesgjerningen gjort en gang for alle.

Muligens kan man ut fra denne forskjell i menneskesyn forklare noen av årsakene til jødenes posisjon som ofre og de kristnes stilling som bødler. I den grad det er riktig at jøden er langt mer bundet av sine gjerninger, ansvarlig ikke bare for sin tro, men også fullt ut for sine gjerninger, hva han gjør med seg selv og med andre mennesker, ligger det nær å tro at han også har vært omgitt av sterkere begrensninger enn den kristne. De tildels rigorøse jødiske leveregler har øyensynlig på en helt annen måte formådd å begrense menneskenes ondskap enn de kristne lover — slik de har virket gjennom historien. Jødenes virkelige forbrytelse, sier Ezriel i Singers roman The Estate, er at de streber etter å leve et helliggjort liv, uten kriger, uten hor, uten spott, uten opprør.

FORRÆDER OG GUDEMORDER

Kristenhetens rulleblad i forholdet til jødene er ikke tiltalende. Ikke i forholdet til andre ikke-europeiske folkeslag heller, for den saks skyld. Allerede hos kirkefedre som Ambrosius og særlig hos Chrysostomos finnes svært hatske angrep på jødene. I 538 forbød Orleanskoncilet ekteskap mellom jøder og kristne, 1215 bestemte Laterankoncilet at jøder skulle bære den gule stjernen. Å konvertere til jødedommen eller secta feralis, den bestialske religion, hadde lenge vært forbudt. Jøder får heller ikke eie eller drive jord. Martin Luther utviklet seg etterhvert til å bli brutal anti-semitt i prinsippet konfesjonell, men sannsynligvis også rasistisk i sitt grunnlag. Han anbefalte folk å sette fyr på jødenes boliger og synagoger, konfiskere deres eiendommer, oppheve deres bevegelsesfrihet og isolere den jødiske befolkningen. Våre fedre på Eidsvoll ville ha et Norge fritt for jøder og forbød dem adgang ved hjelp av Grunnloven. Hvorfor?

I jesuittorganet Civita Cattolica den 5. februar 1898 står det å lese at «Jødene er skapt av Forsynet ved et spesialdekret slik at ingen edel sak noen gang skal mangle forrædere.» Med andre ord: Bak ligger judasmyten, oppfatningen av jøden som gudemorder. Jødene fornektet Kristi guddom, jøden Judas forrådte ham for penger, jøden Kaifas overleverte ham kynisk til romerne, og jødene skrek på hans blod. — Til tidenes slutt, uttalte en syrisk patriark i 1960, bør jødene ansees som skyldige i gudemord. Den finsksvenske forfatteren Marianne Alopaeus sier det slik:

Systematiskt och metodiskt arbetade kyrkan på att gora judarna foraktade och avskydda genom att påborda dom «forrådarfolkets» och «gudsmordarfolkets» roll — två suggestiva hatframkallande attribut som plojt sig djupt i det kristna medvetandet. Den kristna attityden fixeras redan i barndomens religionsundervisning.

Og ikke minst — den viste seg også i handling. Da de første korsfarerne dro avgårde til det hellige land i 1096 for å befri det fra muslimene, bråstanset de i starten. De hadde jo religiøse motstandere så å si på dørstokken. Jødene i Rouen var de første — de ble stuet sammen i kirken, og de som ikke var villige til å la seg døpe, ble drept. I løpet av tre måneder var 12 000 jøder drept ved Rhinen med en bestialitet som på ingen måte står tilbake for nazistenes Endlösung. I Spania under maurerne hadde jødene et fristed i middelalderen. Det varte til 1391 da presten Ferdinand Martinez fikk med seg massene i Sevilla på jødejakt. Brann, mord, plyndring og 4000 drepte jøder. De overlevende ble solgt som slaver. Jøder som lot seg omvende, fikk pusterom til en nasjonal inkvisisjon ble innført, og den mistenkte de konverterte jøder for å være kjettere — og brente dem på bålet. Ferdinand og Isabella utviser 200 000 jøder fra Spania. Martin Luther roser dem for det: «Jødene er evige djevler, dømt til helvete.»

I 1509 angriper tyrkerne Venedig. Her har jødene aldri vært særlig populære, konkurransen om handelen var intens. Allikevel ber jødene om beskyttelse og får flytte inn i Ghetto Nuovo — det nye støperi. Den første ghetto, egen bydel for jøder, er blitt til. Pave Paul den sjette synes ideen er så god at han tvinger alle jøder i Roma i ghetto. Etterhvert brer de seg til de større byer i Europa. Jødene må betale avgift hver gang de forlater ghettoene.

I senmiddelalderen strømmer jødene nordøstover fra forfølgelsene i Sentral-Europa. I Polen ble de godt mottatt — og innimellom myrdet — på grunn av sine ferdigheter. De skapte etterhvert sine egne landsbyer, sin shtetl, og nettopp denne kulturen, som ble utslettet av nazistene, lever frodig i Isaac Bashevis Singers forfatterskap. De østeuropeiske jøder — Ashkenazi som de kaller seg — utgjorde fem av de seks millioner jøder som mistet livet under 2. verdenskrig. Av de elleve millioner jøder i verden i dag stammer ni fra Ashkenazi.

Selv om jødene beveget seg friere i Polen, utgjorde de allikevel en egen verden med sin tro, sine skikker, sin klesdrakt og ikke minst — sitt språk. En blanding av tyske dialekter med enkelte polske, russiske, italienske og hebraiske uttrykk, skrevet med det gamle hebraiske alfabet. Det er jiddish, Singers språk, et språk som avspeiler den jødiske kultur. Et utskjelt tungemål, betraktet som mindreverdig, som en språklig bastard. Singer karakteriserte det slik i sin Nobelpristale:

 — et språk i eksil, uten land, uten grenser, ikke støttet av noen regjering, et språk som ikke eier ord for våpen, ammunisjon, militærøvelser, krigføring; et språk som ble foraktet både av ikkejøder og frigjorte jøder. Men sannheten er at det de store religioner forkynte, det praktiserte de jiddish-talende folk i ghettoen dag etter dag. (...) På jiddish tungemål og i jiddish ånd finner man uttrykk for from glede, livsbegjær, Messias-lengsel, tålmodighet og en grunnleggende anerkjennelse av den menneskelige individualitet. Det er en stille humor i jiddish, takknemlighet over hver dag med liv, hver smule hell, hyert kjærlighetsmøte. Den jiddishe mentalitet er ikke hovmodig. Den tar ikke seier på forskudd. Den forlanger ikke og kommanderer ikke, men hangler seg igjennom, lurer seg forbi, smyger seg langs de destruktive krefter — og vet med seg selv at Guds plan for skapelsen fortsatt er helt i begynnelsen.

III

Jødenes fred i Polen varte ikke lenge. Stort sett var det adelen som høstet fruktene av at landet ble bygget opp — mange hevdet at jødene løp de rikes ærend mens de sørget for å sko seg selv. Jødene ble dessuten identifisert med utsugerne ettersom de fikk orden på handelsliv og finanser og ofte tok på seg arbeidet med å kreve inn skatter.

Bogdan Chmielnicki står på listen over de navn jødene ikke glemmer så lett. Ofte dukker han opp i Singers forfatterskap. I 1648 gjorde kosakkene under Chmielnickis ledelse opprør mot det polske styre, og tok jødene med i omkostningene. I løpet av 18 måneder var 750 shtetler jevnet med jorden, og omlag 100 000, det vil si en femtedel av alle polske jøder var drept. Og igjen — bestialiteten er nesten ufattelig. Singer beskriver noe av den i sin roman fra 1600tallets Polen, Slaven. (På engelsk i 1962, på norsk i 1965, billigutgave 1979) Svært alminnelig blant kosakkene var det å sprette opp gravide jødinner, fjerne fosteret og sy inn katter. Eksemplet er grusomt, men på ingen måte håndplukket. Sjelden i historien har verden nøyet seg med ganske enkelt å drepe jødene.

Etter en slik hendelse spør jødene igjen etter hva som er gått galt i avtalen med Gud. I Satan i Goraj — den første romanen Singer skrev og den eneste har ga ut i Polen før han utvandrer til USA i 1935 — forteller han om jødenes reaksjoner på Chmielnickis massakre. De begynner å undres på om disse grusomheter egentlig er chevlei Moshiach — fødselsveene til Messias.

 

  MESSIASDRØMMEN

Messias som frelsesskikkelse med oppgave å grunnlegge Himmelens Rike, fikk hovedsakelig sin form fra jøder i eksil og sin sentrale plass i middelalderen. Mange hevder at hadde Messias-troen hatt like sterk betydning tidligere, ville kristendommen lettere fått innpass blant jøder. Utgangspunktet for Messiaslengselen er lidelsen — et faktum som ville støtt hardt an mot oppfatningen av Gud som god, dersom lidelsen ikke var blitt tatt som tegn på at forløsningen var forestående.

Etter det første korstoget l 1096 dukket det frem blant jøder fortellinger om mirakler som skulle ha skjedd. De overlevende dyrket sine sår og imøteså Messias. Nye bølger av feberen kom i det fjortende århundre, da jødene fikk skylden for Svartedauen og måtte svi for det på vanlig måte. Men den alvorligste og mest omgripende Messiasdrøm oppsto i Polen etter Chmielnickis massakre, og i Satan i Goraj forteller Isaac Bashevis Singer om de groteske utslag denne drømmen fikk.

Messias dukket nemlig opp, mange av dem, og han som ble tatt alvorlig, het Sabbatai Tsevi fra Smyrna. Da han i 1665 sto frem som den salvede, ble han møtt med store forhåpninger både fra orientalske og fra europeiske jøder. Men han gjorde lite annet enn å skape praktisk og moralsk kaos, en kollektiv orgie. Fordi forløsningen var nær, skjøv hans tilhengere alle seder, all moral til side — intet var lenger synd, intet urent. Messias opphever alle lover. Tilhengere og motstandere kjempet, og selv etter at Sabbatai Tsevi var avslørt som svindler — han ble fanget av sultanen og gikk over til islam — holdt tilhengerne fast ved ham og ventet etter hans død på oppstandelsen.

Men fra dette kaos kom noe som er kalt en religiøs revolusjon i jødisk samfunn og jødisk fromhetsliv: chassidismen. Singers far var rabbi i den chassidiske tradisjon, og grunnleggeren, Israel ben Elieser (1700—1760), nevnes i Singers slektstavle.

 

  INNSTILT PÅ TEGN OG UNDERE          

Chassidismen var en ekstatisk vekkelsesbevegelse fra folkedypet. En reaksjon mot de skriftlærde og mot lovene — Gud søkes ikke bare i disiplinert arbeide og oppofrelse, men i glede, i sang, i dans, i alt liv. Elie Wiesel forklarer chassidismen på denne måten:

Kjenner dere historien om smeden som så gjerne ville være selvstendig? Han kjøpte ambolt, hammer og blåsebelg og satte igang. Forgjeves. Da sa en gammel smed: Du har alt du trenger — unntatt gnisten.
Det er hva chassidismen er — gnisten.

Ved begynnelsen av 1800-tallet sognet halve østjødedommen til chassidismen. Diasporaen var splittet både åndelig og sosialt ettersom chassidene enkelte steder etablerte seg som overklasse med egne religiøse bygninger. I mange samfunn var ekteskap mellom en chassid og en ikkechassid utenkelig.

Men chassidismen utartet etterhvert og gjorde front mot den ytre verden i en slags hermetisk religiøsitet. For mange ble det ekstatiske viktigere enn det virkelige. I boken fra sin barndom i Warzawa, In My Father's Court, beskriver Isaac Bashevis Singer sin far, rabbien, som from, men fullstendig livsfjern og helt uten kontakt med den ytre virkelighet, lutfattig og i stadig kamp mot forandringen. I sin slektskrønike fra Polen der han følger sine personer fra midten av det 19. århundre og frem til 2. verdenskrig, The Manor, The Estate og The Family Moskat, tar Singer på mange måter et oppgjør med chassidismen. Chassidene er Polens beduiner, sier han. Møkkete, upraktiske, håpløst tilbakestående i en verden som sluker stadig ny kunnskap om den ytre virkelighet. Allikevel er det chassidismens tradisjoner som lever i hans forfatterskap.

Chassidismen var kånslosam og kånslostark, for den kunde allt hånda. Den var instålld på tecken och under, den spanade med stora uppspårrade ogon mot tillvarons nattsida. I dess hågn fick den judiska mystiken med anor f r an Talmuds Babylon en ny blomstring. Rabbi Isaac Lurias mytos om exil och återlosning, om gudomslivets forirrade och spridda strålar, som långtade hem till sitt ursprung och skulle hjålpas av den goda månskliga gårningen, det ratta livet, levde upp som ett fargstarkt och skakande drama.

 skriver Knut Ahnlund i sin bok om Singer. Overalt hvor chassider var samlet, ble det fortalt historier og legender — fortellinger om hva deres ledere, zaddiken, hadde sagt og gjort og opplevd. En fortellerkultur som gjennomsyret de østeuropeiske jøders tilværelse. Alt får liv der. Den avspeiler, med Singers ord, en Gud som taler med hele Universet, hvis vokabular er Kosmos. Demonene driver sitt narrespill og sin seige kamp om menneskene. Lidenskapene er en kraft som kveler fornuft og tro. Dibbukene — ånder fra dem som ikke får fred i døden — sikrer seg nye legemer blant de levende. De døde ferdes i den synlige virkelighet. Satan eter der han kommer til. Menneskene styres inn mot tidens utspring — der alt er samtidighet. Den hellige utfører undere. Hverdagen gir plass for magi, besettelse, åndemaning, djevleutdrivelse, fromhet, guddommelighet. Grensene for virkeligheten — sammenlignet med vår — er utvidet så det virkelig forslår.

 

IV

Denne kulturen ble altså nesten utslettet av cyklon B — gassen i nazistenes utryddelsesleire. Men selv uten Hitler og Himmler ville den neppe opplevd noen gullalder i det 20. århundre. Fra midten av 1800-tallet grodde antisemittismen i Polen og i Russland,
pogromene fulgte på hverandre, og jødehatet fikk tildels voldsomme utslag. Hitler høstet det som var sådd og gjødslet. Det samme gjorde Stalin. I Fiender. En kjærlighetshistorie (på engelsk i 1972, på norsk i 1977) forteller Singer om jøder som overlevde helvetesmaskinene på en eller annen måte og lever med restene av sine liv i USA. Han gjør det klart at ettersom redslene tok til, ble rollene som Satan og Messias jevnt fordelt av jødene mellom Hitler og Stalin. Men ganske snart ble de begge gjenkjent i førstnevnte rolle. Tamara i Fiender flyktet fra Hitlers leire og havnet i Stalins.

Mange av tsartidens revolusjonære var jøder, Trotski kanskje den fremste av dem. Revolusjonen var samtidig en Messias-visjon. Blant dem som myrdet tsar Aleksander II i 1881 var også en jødinne, noe som førte til et kraftig oppsving i forfølgelser og pogromer. Hans etterfølger på tronen, tsar Nikolai II ga penger til den antisemittiske organisasjonen «De sorte hundrede» og la ikke skjul på at han selv var medem. Holdningen til jødene var slik at makthaverne trengte ikke anstrenge seg for å få folkets støtte til teorier om at de revolusjonære var jøder som ville undergrave alt russisk.

Lenin var motstander av anti-semittismen og hevdet at jødenes problemer, på samme måte som de problemer andre folkeslag sto overfor, ville forsvinne i et sosialistisk Russland. Etter revolusjonen i 1917 fikk jødene umiddelbart fulle rettigheter som likeverdige medlemmer av samfunnet. Men Lenin insisterte samtidig på at jødene måtte gjennomgå langt mer radikal kulturell forandring enn noe annet element i Russland, og enhver jøde som motsatte seg assimilering var «nasjonalistisk spissborger». Jødisk samhørighet av hvilken som helst art ville bli sett på som halsstarrig reaksjonært. Det ser ut til å være et vanlig trekk i historien at de store Forandrernes — som Luthers og Lenins — vennlighet overfor jødene bare rekker til det punkt da de oppdager at jødene ikke lar seg forme i Forandrernes bilde. Grunnlaget var lagt for Stalin, som kom til å tvile på lojaliteten selv hos de kommunistiske jøder.

I følge kommunistisk doktrine er antisemittisme et ekstremt negativt sosialt fenomen og oppstår bare i reaksjonære, kapitalistiske eller førkapitalistiske land der jødehatet blir utnyttet av de herskende klasser. Følgelig er ordet «jøde» svært sjelden brukt i sovjetisk antisemittisk propaganda. I stedet anvendes uttrykk som «kosmopolitter», «sionister», «folk uten fedreland».

I begynnelsen av 1930årene mistet Lenins motstand mot antisemittismen nye av sin innflytelse i Sovjetunionen — regjeringen sluttet å ta avstand fra utbrudd av jødehat blant folk. Samtidig begynte en systematisk likvidering av jødiske ledere og institusjoner. Mange så på dette som en naturlig del av Stalins utrenskninger og ikke antisemittisme ettersom mange jøder satt i sentrale posisjoner i partihierarki og i det hemmelige politi. Men den offisielle antisemittisme slo igjennom i 1948 og frem til Stalins død i 1953 — det som er kalt «de sorte år». Aviser og tidsskrifter startet en klart antijødisk kampanje og fordømte de kosmopolitiske, rotløse elementer i landets intellektuelle liv. Til å begynne med utnyttet partiet den latente antisemittisme til indre formål, til å beskytte seg mot vestlig innflytelse. Men den antijødiske kampanjen var også et av Stalins redskaper i den kalde krigen. Staten Israel og sionistene ble betegnet som deler av et antisovjetisk amerikansk nettverk av spioner. Tusener av jøder mistet arbeidet, og det foreligger relativt grundig dokumentasjon for at Stalin planla massedeportasjon av alle jøder fra de større byer i Sovjetunionen til ØstSibir. Han døde før planen ble satt ut i livet.

EN KRIMINELL TRADISJON

Krusjtsjov bar videre den antijødiske holdning og uttalte klart antisemittiske synspunkter i samtaler med utenlandske statsmenn, delegater og pressefolk. Først under Kosygin og Breshnev ble forholdene lettere, men strammet seg til igjen etter seksdagerskrigen mellom Israel og de arabiske land i 1967. I form av propagandaen ikke antijødisk — den hadde som erklært formål å fordømme Israel og sionismen. Men den gamle ukrainske form for antisemittisme dukket frem igjen, den som hevder at jødedommen er en eldgammel og kriminell religiøs tradisjon som lærer sine tilhengere at de er en overlegen rase og derfor hater andre folkeslag. Allikevel — jødeforfølgelser slik de viste seg i Stalins «sorte år» eller under Krusjtsjov, skal ikke ha forekommet.

Men, som Chaim Bermant sier, det er neppe noen fornøyelse å være russer for tiden, og langt mindre er det noen fornøyelse å være russisk jøde. I dag er Sovjetunionen trolig det land hvor verdens latente jødehat best kommer til syne. Ingenting tyder på at jødene ikke skal få nye navn å sette på sin liste over jødeforfølgere.

 

 LYS OG MØRKE

Svært mange jøder gjorde som Isaac Bashevis Singer — flyktet fra den gamle verden til den nye. Like før 2. verdenskrig var det kommet fire millioner Ashkenazim til USA. 50 år tidligere var det knapt 25 000.

En del av kulturen fra den polske shtetl lever videre i New York, som blant annet har seks jiddishe dagsaviser — de fleste av Singers romaner har gått som serier i en av dem før de ble gitt ut på engelsk. Denne artikkelen har forsøkt å fange inn tråder av renningen i den mektige billedvev som er hans diktning. Mørkt stoff og mørke farger er det såmenn nok av. Med jødenes historie i bakhodet bør vel ingen av oss undres over at det allikevel finnes rikt lys i veven.

Av Carl Henrik Grøndahl, Eirik Jensen og Per Slaastuen

Litteratur:

Knut Ahnlund: Isaac Bashevis Singer, Uppsala 1978.

Chaim Bermant: The Jews, London 1977.

Anton Blom: Jødenes vei gjennom historien, Oslo 1978.

S. M. Dubnov: History of The Jews in Russia and Poland, New York 1975.

Howard Fast: The Jews, London 1968.

Wurmbrand, Roth: The Jewish People, London 1966.

Dessuten AntiSemitism, Israel Pocket Library, Jerusalem 1974, en artikkel av Marianne Alopaeus i Dagens Nyheter, 14. april 1979, og Isaac B. Singers verker.

Produkter

Dyade 1979/02: Isaac Bashevis Singer

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook