Universets Herre, hva skal du med alt dette?

En innføring i en underholdende forfatters liv og diktning ved hjelp av et alvorlig problem: ondskapens.

Jeg er innblandet i en livsvarig krangel med Den Allmektige. Den tause guden må jo tross alt ha en hensikt med det han gjør. Men kjente vi hans hemmelighet, ville den frie vilje forsvinne. Enskjønt — våre sjeler har kanskje allerede en anelse om mysteriet. Det er derfor vi orker å leve.

Isaac Bashevis Singer

Isaac Bashevis Singer skriver for å underholde.  Han sier det selv:

Jeg vet jeg ikke oppnår noe annet med mine fortellinger enn å underholde leseren i en halvtime. Og det er tilstrekkelig for meg. Ordet underholdning er i det siste blitt utskjelt. Jeg kaller det «dette ordet på 13 bokstaver forfattere er så redde for å bruke» — fordi det betyr billig litteratur. Men det er ikke tilfellet. Alle de store forfattere i det 19. århundre var underholdere. (...) Jeg arbeider uten å bekymre meg altfor meget om det jeg gjør kan forløse menneskeheten umiddelbart eller om det muligens vil ta noen uker. (...)

Forfattere som ikke drøfter personer, men problemer — sosiale eller hvilke som helst problemer — tar selve essensen fra litteraturen. De opphører med å være underholdende. Den menneskelige karakter er den største av alle gåter.

 Det kan derfor virke litt upassende å hente frem et alvorstungt, eksistensielt problem og kalle det inngangsporten til Singers forfatterskap. Han skriver om mennesker, ikke om problemer. Allikevel — ett spørsmål ligger under i det meste av det han har skrevet:

Hvordan forholder vi oss til ondskapen?

Hva gjør vi, når vi som professor Eibeschutz i novellen Duer, møter ondskapen som historiens drivkraft?

Bekjemper den? Javel, men hvordan?

All historie viser at vi raskt og villig blir djevelske i den hensikt å fordrive det djevelske, og ondskapen sitter igjen med dobbelt gevinst. Messiasdrømmer og utopiske ideologier griper kjapt til ondskapen for å fjerne ondskapen. Men skjebnen til det folk Singer tilhører, forteller i klart språk at ondskapen ikke tilhører en tid, ett folk, en tro, ett system. I tusener av år har hans forfedre måttet være forberedt på trakassering, plyndring, mord og massakre — uansett hva det trodde på, det folk de var i utlendighet hos. Singers samtidige, de som ble igjen i det han selv flyktet fra, opplevde å se sin blotte eksistens som mennesker av jødisk herkomst fremstilt som en vemmelig forbrytelse og straffet med døden. Ikke var de de første. Sannsynligvis blir de heller ikke de siste til å dele den opplevelsen.

Da tror man ikke lenger at ondskapen noen gang opphører å eksistere. Når tilstrekkelig mange Messiasdrømmer er knust, slutter man trolig å drømme om en verden der ondskapen ikke er en del av menneskenes vilkår.

Forestillingen om å skape et paradis her på jorden er ikke av jødisk og enda mindre av kristen opprinnelse, den er tvers igjennom gresk eller hedensk. (...) Selvsagt kan de ytre forhold bli bedre, og jeg håper vi kan få slutt på krigen, men selv uten krigen ville menneskeslekten ha sykdom og tragedie nok til å fortsette sine lidelser som den alltid har gjort. Det å være pessimist er for meg ensbetydende med å være realist

sier Singer i et intervju. For ham er altså ondskapen en del av det hele, en paragraf i spillereglene, en vilje med en hånd L alle våre valg. Noen ganger virker det som han resignerer i sin realistiske pessimisme, blir determinist. Som oftest forteller han om mennesker som er fanget inn og blir drevet av sine lidenskaper — uten egentlig å ha noe valg. Men blir han spurt om det, tar han seg i det. For ham er ondskapen en av frihetens muligheter, den bor i den frie vilje.

Singer forteller oss at ondskapen kan bare bekjempes med den innsikt at den aldri lar seg utrydde, og at den er infamt dyktig til å utstyre sine motstandere med sine egne våpen og sine egne mål. Og sannheten om alt sammen? Den finner vi aldri, sier han, men å søke etter den vil gjøre oss godt.

Hva er det da Singers personer gjør når de står overfor ondskapen?

De holder den frem foran åsynet på Den Allmektige og gir seg til å krangle med ham.

Men la oss først, før vi går inn i den krangelen, forsøke å se litt nærmere på partenes utgangspunkt.

Å VÆRE JØDISK KUNSTNER

Isaac Bashevis Singer har reist et minnesmerke over jiddishkulturen, og langt fra alle jøder er like begeistret for måten han har gjort det på. I sitt arbeide har han nemlig hatt langt mer litterære enn etnografiske ambisjoner. «Jeg ville ikke vært forfatter hvis jeg satte meg ned i den hensikt å bevare jiddish eller livet slik det var i Polen», sier han i et intervju. Han har derfor på mange måter brutt med den tradisjonelle jiddishlitteraturen — som forøvrig ikke er mer enn et drøyt hundreår gammel. Det er mange som mener han har fremstilt jødene på en slik måte at antisemitter vil sluke beskrivelsene begjærlig, og særlig etter at katastrofen feide inn over jiddishkulturen, betrakter mange det som helligbrøde å nærme seg den østeuropeiske jøde på en uærbødig måte i litteraturen.

Hva har da vært forventet av en jødisk kunstner i alminnelighet og en jiddish i særdeleshet?

Av en jødisk kunstner har det vært forventet at han ikke skulle være kunstner overhodet. Ortodokse jøder — og til det 19. århundre rant inn, fantes det knapt noe annet — har hatt en tendens til å betrakte kunst som noe i beste fall frivolt og i verste fall rett og slett hedensk. En ting er det Herren sier i 2. Mosebok — at «Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde, eller noen som helst avbildning av det som er på himmelen, det som er på jorden, eller det som er i vannet.» Men dette forbud mot billedkunst ser ut til etterhvert å gjelde all skapende virksomhet — som om selve forsøket på å bidra til verdens skjønnhet antyder at Skaperen har gjort en dårlig jobb. Hvis kunst var noe mennesket føyde til naturen, var kunst samtidig noe jødedommen kunne klare seg uten. Og i det store og hele har jødene klart seg uten. Den er betegnende, den historien som fortelles om den store jødiske maler Mare Chagall. Som liten gutt begynte han å male, og moren ble så betatt at hun utbrøt: «Mare, du er jo begavet. En dag kommer du kanskje til å bli fotograf.» Det ville vært utenkelig for en jødisk mor i Russland på slutten av 1800tallet å se på sin sønn som fremtidig kunstner.

Med Ordet er det annerledes. Jødene har alltid vært et litterært folk — jødiske menn, i alle fall. Talmud fulgte som kommentar til Torah, Tosafot som kommentar til Talfud, og kommentarer fulgte kommentarer, tolkninger fulgte tolkninger. Alle i samme hensikt: å gjøre Guds ord manifest. Etterhvert begynte poetene å utsmykke det rabbiene forsøkte å klargjøre, og i middelalderen hadde jødisk kjærlighetsdiktning stor utbredelse. Men oppmuntret ble slik diktning ikke, og etterhvert oppsto skillet mellom de hellige skrifter og de profane, de verdslige bøker. De siste ble helst skrevet på de mer hjemlige målføre — slik som jiddish, og hovedsakelig var de beregnet på kvinner. Gutter og menn studerte det hellige. Verdslig litteratur har da også på jiddish betegnelsen veibershemayses, eller kjerringfortellinger, om man vil.

Singer har kritisert denne litterære tradisjon og de emner jiddishlitteraturen behandler. Han mener de er småborgerlige, tradisjonelle, sentimentale og preget av en lang rekke uuttalte forbud og tabuforestillinger. Idealskikkelsen er en verdig jøde, formet av sin tro og en fortrøstningsfull ro.

Slik fremstiller ikke Singer sine personer. De er som oftest kranglete og slett ikke harmoniske i forhold til sin jødedom. De styres av skrikende livssult, av lengsel etter sterke opplevelser. De profanerer det hellige og lever alle sammen i brytningen mellom lidenskapene og lovene. De møter ikke bare ondskapen utenfra, men også innenfra. De er ikke bare andres ofre, men også sine egne bødler.

Singer reiser altså minnesmerket så avgjort på sin egen måte. Han gjør miljøet villere, farligere, han gjør avgrunnene mer skremmende og menneskene mer ansvarsløse, mer forsvarsløse overfor seg selv. Tydeligst er dette i forhold til det seksuelle, der han bryter rikelig med tabuforestillinger. «Sex og jiddishisme går ikke alltid like godt sammen,» som han selv sier — og da får han problemer, for ofte dikter han om mennesker i nappetak med seksualiteten og guddommen — de to har så avgjort noe felles for ham. Det ville være misforstått å sammenligne ham med for eksempel hans kollega, den amerikanskjødiske forfatter Philip Roth, kjent for å skape litterær og underholdende pornografi. De fleste vil nok oppfatte Singers seksuelle skildringer som tilbakeholdne og på sin plass, men Encyclopædia Judaica har dette å si om denne del av hans diktning:

Bashevis' skjønnlitterære diktning har en tendens til å sentrere seg om det seksuelle og det hellige, og særlig forholdet mellom de to. «I mine fortellinger er det bare et skritt fra studiehuset til seksualiteten og tilbake igjen. Begge disse faser i den menneskelige eksistens har alltid opptatt meg.» (In My Father's Court) Selv om erotisisme har vært tilstede i jiddish litteratur i mer enn et halvt århundre, finner mange jiddishlesere — som foretrekker et «balansert syn» på jødisk liv og mennesket generelt — at de seksuelle motiver hos Bashevis er overdrevne og vel meget utpenslet.

For meget utpenslet? «Både Bibelen og Talmud er fulle av fortellinger om sex. Hvis disse helgnene ikke skammer seg over det, hvorfor skulle så jeg gjøre det, jeg som slett ikke er noen helgen?» sier han. Men han redegjør bedre for sin oppfatning enn som så:

Det er intet som ikke kan bli en lidenskap. Særlig hvis det har sammenheng med sex eller det overnaturlige — og jeg vil si det slik at for meg henger sex og det overnaturlige i stor grad sammen. Når et menneske begjærer et annet, er det ikke bare legemets begjær, men også sjelens. (...)

Lidenskapen gir livet innhold og intensitet. Uten lidenskap ville mennesker vært grønnsaker. Mennesker med sterke lidenskaper har mer frihet enn de som ikke har noen, for den som har mot til å trosse sine omgivelser, kan i en annen sammenheng være djerv nok til også å trosse seg selv og sin lidenskap. Det er derfor syndere blir helgener. Mennesker med små lidenskaper blir sittende fast i rutinen, og deres omgivelser blir et fengsel. (. ..)

Et lykkelig menneske forener lidenskapen med fri vilje.

 

HVEM OG HVOR ER GUD?        

Få av Singers personer illustrerer dette så godt som Jacob i Slaven, en av Singers beste romaner. Under kosakkopprøret i 1648 ble han solgt som slave til rå og primitive bønder. Han holder seg oppe ved å etterleve de jødiske leveregler og har sin enkle forklaring på ondskapen:

Hvordan kunne Han ha vært forløser og hjelper før det fantes skapninger å forløse? (...) Imidlertid ville skapelsen vært umulig hvis Han, Han selv, fullstendig hadde fylt tomheten. For at verden kunne komme til syne, hadde det derfor vært nødvendig for ham å dempe sin lysglans. Hvis Han ikke hadde gjort dette, ville alt hva Han skapte blitt oppslukt og blendet av Hans stråleglans. Mørke og tomhet måtte til, og disse tingene var ensbetydende med synd og ondskap.

Hva var formålet med skapelsen? Fri vilje! Mennesket måtte selv velge mellom det gode og det onde.

Dette er den logisk-metafysiske forståelse fra studiehuset. Den holder bare til livet begynner å skjære sine sår i ham, til han fanges inn av sine lidenskaper. Og han fanges så det kjennes — av den primitive bondens datter, Wanda. Han står i fare for å miste sin sjel hvis han velger den ikke-jødiske Wanda, lidenskapene fremfor lovene. Singer hadde ikke vært Singer hvis ikke begge disse størrelsene omsider hadde fått sin rett. Men før han kommer så langt, har han latt oss innse at Jacobs forståelse av det ondes problem kan være summen av tusenårige kontemplasjoner og visdom, den kan være overleveringer av erkjennelse, men for det enkelte menneske er den ikke annet enn en ramme som må fylles. Fylles av menneskeliv og egen erkjennelse. De fleste kommer dit Jakob plutselig befinner seg, der spørsmålene om ondskapens plass ikke lenger tåler et så enkelt svar:

Flokker av tiggere forfulgte ham, tok tak i frakken hans og velsignet og forbannet ham. De freste, spyttet på ham og kastet lus etter ham, og det var såvidt han greide å unnslippe. Hvor var Gud? Hvordan kunne Han se ned på all denne nød og bare tie? Hvis det da ikke var noen Gud, hva Himmelen måtte forby.

I denne situasjon er det Singer og hans personer begynner å krangel. Hvor er Gud? Hva i all verden er det han finner på? Assimilerte jøder, jøder som har skilt seg fra sin jødedom, interesserer Singer i liten grad. Er de med i hans forfatterskap, befinner de seg nesten alltid helt i ytterkanten. Singer interesserer seg ikke for mennesker som ikke har et forhold til det overnaturlige på en eller annen måte. Derfor blir ikke ondskapens problem for ham først og fremst sosialt eller politisk eller psykologisk.

Det blir en sak menneskene tar opp med Gud, og ikke så få får svar. De kjekler med ham, de brøler til ham at han ikke er til, de skjeller ham ut, de trygler ham, de skjelver for ham, de forakter ham, trosser ham og bøyer seg for ham. Og innimellom lurer de på om det egentlig er Den onde de snakker med. Ikke så få blir lurt. Men alle sammen forholder de seg til Gud på en eller annen måte. Han er samtidig gåten og svaret på gåten.

 I opptegnelsene fra sin barndom, In My Father's Court, forteller Singer at for hans far, rabbien var

Gud svaret på alle spørsmål. Men hvordan kunne han vite at Gud var til når ingen så Ham? Men hvis Han ikke var til hvem hadde da skapt verden? Hvordan kunne tingene føde seg selv? Og hva hendte når noen døde? Fantes virkelig himmel og helvete? (. . .)

Jeg kan ikke huske at disse spørsmålene ikke har pint meg noen gang.

De fortsetter å pine de mennesker han skaper. Masha i Fiender, en kjærlighetshistorie, kanskje den beste av Singes romaner, fører en intens slåsskamp med Gud og verden etter å være merket av alt det nazistene gjorde med hennes liv.

— Det kan hende igjen. Jødeslaktning er en del av naturen. Jøder må slaktes — det er det Gud vil. Sannheten er at det Han ville, det gjorde Hitler.

— Men hvorfor tenner du da lys på sabbaten? Hvorfor faster du på Jom Kippur?

— Ikke for Ham. Den virkelige Gud hater oss, men vi har diktet oss en Gud som elsker oss og har gjort oss til sitt utvalgte folk.

Bokens hovedperson, Herman, som tilbrakte krigen bortgjemt på et høyloft, og som er så livsudugelig med sine lidenskaper, og de tre kvinner han plutselig er gift med, at han tilbringer sitt nye liv i USA med å lete etter et nytt høyloft, nekter bestemt å tro. Men når det virkelig røyner på, begynner også han å krangle: «Hvor lenge akter du å tie, Allmektige sadist?»

I novellen The Briefcase fra samlingen A Crown Of Feathers and Other Stories, brøler Reizl, en kvinne som har overlevet redslene i krigens ghettoer:

— Hvor er den Gud du skriver om? Han er en morder, ikke en Gud. Hvis jeg hadde makt, skulle jeg henge alle som babler om Ham. (. . .)

— Gi meg flasken. Jeg har ikke noe annet å gjøre enn å drikke. Hvorfor skapte Gud verden? Svar meg på det. Han er ingen Gud. Han er en djevel. Han er en Hitler også — og det er den skjære sannhet —

— Hold kjeft!

— Jassa, du er blitt from, hva? Du er redd for blasfemiene mine? Han satt i Sin syvende himmel og så på at barna ble dradd  avgårde til gasskamrene. Englene sang sine lovsanger og Han badet i himmelsk herlighet.

Gi meg flasken.

Novellens jeg, en forfatter sannsynligvis ikke uten likhetstrekk med Singer selv, befinner seg plutselig dumpet rett opp i en verden av ukjente fientlige mennesker. Han ser seg hoderystende omkring: «Universets Herre, hva skal du med alt dette?»

Ikke alle kommer så langt i sin krangel som Jasha i romanen The Magician of Lublin — nå filmet med Alan Bates i hovedrollen. Jasha er linedanser, utbryterkonge, libertiner som står i med fire kvinner på en gang: morsskikkelsen, skjøgen, tjenerinnen og drømmen. Som tusenkunstner fremviser han noe av Guds allmakt — men helt og fullt til sitt eget beste. Helt til han bestemmer seg for å begå et innbrudd. Da begynner denne mester over alle mestere plutselig å fomle, han får ikke opp låser, han etterlater seg tydelige spor, han klarer til og med å forstue foten idet han hopper ned fra en lav balkong. Da begynner han å skjønne sammenhenger. Han drar hjem og murer seg inne, bokstavelig talt, for resten av sitt liv. Han gjør bot så det virkelig monner. Etterhvert får han klarhet i hva det egentlig dreier seg om:

Alt kjetteri bygget på den antagelse at mennesket var klokt og Gud en dåre; at mennesket var godt og Gud ond; at mennesket var en levende skapning, mens Skaperen var død. Så snart man overga disse syndefulle tanker, svingte sansningens porter opp. Jasha vagget frem og tilbake, slo seg for brystet og bøyde sitt hode.

Alltid er det til Gud de henvender seg når de snubler i ondskapen eller sine egne lidenskaper. Det er i det forholdet de tar ut sine nederlag.

Hva er egentlig Singers forhold til Den Allmektige?

II

Rabbi Pinchos Menahem Mendel Singer fullførte aldri den verdslige del av sine studier. Han avla ikke eksamen i russisk — slik Polens russiske herrer krevet av jøder som skulle utføre rabbiembedets offisielle forretninger som vielser, skilsmisser og begravelser. Derfor ble han heller aldri rabbi på ordentlig — bare ansatt på nåde som småby og kvartalsrabbi.

Han var nemlig det som på jiddish kalles luftmensch — en hellig mann med hodet i skyene, fullstendig uten praktisk sans og verdslige ambisjoner. Han var chassid.

21 år gammel ble han gift med den 16årige datteren til rabbien i Bilgoraj, Bathscheva Zylberman. Hun var vokst opp i et hjem som ikke hadde mye til overs for chassidismen — svermeriene og alt snakket om mirakler.

I 1904 ble de foreldrene til Isaac. I boken In My Father's Court forteller han om hvordan dette ekteskapet kunne arte seg. Faren er rabbi i Krochmalnagaten i Warzawa, og til ham kommer jødene med sine spørsmål og sine tvistemål: Er denne maten ren, er den kosher? Kan en mann sove sammen med sin døde hustru — hun er nettopp død, og han tør ikke legge henne på gulvet, for der er det rotter? Hvem har rett når et forlovet par krangler? Hvis en mann har sikret seg plass i evigheten ved å studere Talmud, kan han da selge denne plassen til en annen? Isaac lytter der han kan.

En dag kommer en kvinne inn til rabbien, som ikke ser på henne, for jødisk lov forbyr ham å legge øynene på en fremmed kvinne. Hun har med seg et mirakel, to gjess som er slaktet. De er uten hode, uten innmat, og allikevel skriker de. Kvinnen tar den ene og hiver den mot den andre — og de skriker.

— Jeg fatter ikke hva som skjer, sier moren.

— Kan noen fortsatt  tvile på  at  Skaperen er til, hulker faren. — Det står skrevet at de onde ikke besinner seg ved helvetes porter engang. De ser sannheten med sine egen øyne, og fortsetter allikevel å fornekte sin Skaper. De blir trukket ned i den bunnløse avgrunn og fortsetter å mene at alt er natur, tilfeldigheter . ..

— Han så på mor som for å si: det er slik du er.

Plutselig begynte mor å le. Det var noe i hennes latter som fikk oss alle til å skjelve. Som ved en sjette sans visste jeg at mor nå forberedte slutten på det mektige drama som hadde utspilt seg for våre øyne.

— Tok du ut luftrørene? spurte min mor.

— Luftrørene? Nei . . .

—Ta dem ut, sa min mor, — og disse gjessene holder opp å skrike.

Min far ble sint. — Hva er det du babler om? Hva har dette med luftrør å gjøre?

Moren tar gjessene og river luftrørene ut av dem. På ansiket hennes ser sønnen raseriet hos en rasjonalist som noen har forsøkt å lure midt på lyse dagen.

Fars ansikt ble hvitt, rolig,  litt skuffet.  Han skjønte hva som hadde hendt her: logikk, kald logikk var igjen iferd med å rive ned troen, drive ap med den, latterliggjøre den, skjelle den ut.

 Vær så snill, ta den ene gåsen og hiv den mot den andre nå, kommanderte min mor.

Alt hang på vippen. Hvis gjessene skrek, ville mor ha tapt alt: rasjonalistens vågemot, skeptisismen hun hadde arvet fra sin intellektuelle far. Og jeg? Selv om jeg var redd, ba jeg inne i meg at gjessene ville skrike, skrike så høyt at folk ute på gaten hørte det og kom løpende.

Men nei, gjessene var stille, så stille som bare to gjess uten luftrør kan være. (...)

Far slo ut med hendene som for å si: Det er for sent å avlyse bryllupet.

 

BRUDDET MED TRADISJONEN

Isaac begynner også på rabbiseminaret. Han går der i to år, og så vil han ikke mer. Verden er i kaos — den første verdenskrig er slutt, i Russland rår kommunistene, i Polen har Pilsudski klart å drive de kommunistiske styrkene tilbake til Kviterussland. Polen blir selvstendig etter å ha vært delt mellom Preussen, Østerrike og Russland i 150 år.

I 1921, 17 år gammel, bryter Isaac med retttroenheten og familien. Han drar til Warzawa for å få seg akademisk utdannelse i den nye, frie republikken, og han har en modell for utbruddet. Hans elleve år eldre bror Israel Joshua — som også skulle bli en meget kjent forfatter — hadde syv år tidligere forklart foreldrene at han ikke lenger ville følge deres levesett. I årene som kommer, utstyrer han Isaac med 'hedenske' bøker — om moderne filosofi og vitenskap. Isaac leser dem i smug. Men den første flukt fra fedrehjemmet ender i slit, sult og kulde. Han havner som huslærer, mislykket i sine forsøk både som dikter og elsker. Om denne tiden forteller han i novellesamlingen Passions and Other Stories, hvordan han sitter på sitt loftskammers og forsøker å imitere Ibsen — en jøde som lengter etter en Gud han kan snakke med, en Gud som svarer når han blir spurt. Midt på natten våkner han og går ned trappen, der sitter kjøpmannen han bor hos og mumler ord fra Talmud. Den unge opprører overveldes på samme tid av sorg og glede.

Verden sover, men en jøde sitter i sin landsby langt borte fra alt og studerer Torah midt på natten. Her fantes evigheten. Jøder som han kom til Polen for hundrevis av år siden, drevet bort av teutonerne, av kelterne og alt hva de het. De etterlot seg graver langs alle veier. Inn i hedningenes land bar de med seg sine bylter med usyret brød og bokruller og bøker skrevet på pergament. Intet er forandret. De er de samme jøder, og bøkene er de samme.

Isaac vender tilbake til fedrehjemmet som den bortkomne sønn og innrømmer sitt nederlag. Faren pålegger ham straks å gjenoppta studiene av Torah, men de håp han må ha hatt, slukkes kjapt. For storebror Israel Joshua er blitt medredaktør i et litterært tidsskrift, og han har klart å sikre sin bror plass som korrekturleser. Rabbien mister sine to eldste sønner til den verden der menneskene — etter hans oppfatning — mister seg selv og sin rett til den neste verden. Enten vet han ikke, eller han vil ikke vite at de er blitt forfattere. «Handler dere fortsatt med aviser?» spør han Isaac siste gang de treffes.

Det er da heller ingen oversiktlig eller god verden de to brødrene prøver å gjøre seg til venns med. Jødene river seg løs fra Torah og går løs på hverandre — de forherliger Stalin. «De omtalte Stalin som om han ikke bare var Messias, men den Allmektige selv, og jeg visste at det var en diger løgn», sier Singer. Han hører ikke lenger til noe — ikke er han blant de politisk frelste, ikke er han assimilert jøde, ikke har han konvertert.

I sin bok Isaac Bashevis Singer. Hans språk och han vårld, forteller Knut Ahnlund om andre erfaringer Singer gjorde i disse årene:

Han var en lidelsesfull manniska och han kom att uppleva flera djupa ock starka kårlekshistorier under den tid når han inte kunde åta sig matt, kombinationen av en vild, kroppslig passion och fysisk hunger pråglade dessa tidiga år i huvudstaden. Han lårde sig hela tiden något nytt om kårleken, han upplevde dess patetik och dess komik, dess ståndiga overraskningar, ovåntad trohet och ovåntad troloshet. Han var sjålv kårlekslidelsernas offer, men på samma gang med någon del av sitt vasen utanfor, en iakttagare med klara 6'gon. Under dessa år levde han sig igenom mycket av sin kommande diktning, och når han senare skrev sine noveller och romaner från gångna tider kunda han bo innanfor dessa månniskors skinn. Han hade om inte upplevat allt så dock gjenomlevat allt sjålv. Han visste vad som var bestående og uforanderlig! i måniskors lidelse och vad som var forånderligt, han hade sjålv levat i både medeltid och i nutid.

I 1925 debuterte han med en novelle i brorens tidsskrift, men i løpet av de ti årene som fulgte — til han og Israel Joshua forlot Polen og antisemittismen, skrev han bare fem noveller. I tillegg kom romanen Satan i Goraj som føljetong i det jiddishe tidsskriftet Globus i 1934, og som bok året etter.

 

FLYKTNING I NEW YORK

I 1935 sto Isaac Bashevis Singer i New York som illegal immigrant. Jiddish var det eneste språk han behersket godt. Han var fattig, han ventet på å bli oppdaget av myndighetene og ekspedert hjem igjen, tilbake til Polen, og fremfor alt — de røtter han hadde løsnet litt på i hjemlandet, var definitivt slitt over. Den avisen han senere kom til å skrive for, The Jewish Daily Forward, trykket noen fortellinger han hadde med seg, men både lysten og evnen til å skrive var borte. Han ville stikke seg bort.

Da jeg kom til Amerika første gang, var jeg en slags einstøing. Det er to krefter i meg: den ene drømmer om å dra sin vei til en øy og gjemme seg for all denne uhyrlighet, alle disse grusomheter. «Hold deg borte fra andre mennesker. Lås deg inne og lev som misantrop.» Og en annen kraft sier: Godta menneskene, snakk med dem.

Inntil 1945 skrev han ingen skjønnlitterære verk — bare anmeldelser, artikler og, under krigen, essays om militærtaktikk. I 1943 ble Satan i Goraj utgitt på jiddish i New York. Singers honorar var på 90 dollar. Året etter døde Israel Joshua, som han var sterkt knyttet til. Han forsonte seg med tanken på seg selv som forhenværende forfatter — han var 41 år gammel og ute av dansen, som han selv sier.

«Så, plutselig, begynte jeg å skrive The Family Moskat for The Forward.» Romanen gikk som serie en gang i uken, og hadde han først begynt, var han også pent nødt til å fortsette. Ofte var han like uvitende som leseren om hva som kom til å hende uken etter.

Boken henter sin handling fra Warzawa i perioden fra århundreskiftet til de første tyske bomber faller over byen i 1939. En av bokens hovedpersoner, den konturløse og utflytende Spinozadisippelen Asa Heshel Bannet, blir representant for et isolert, kraftløst og viljeløst folk som er dømt til undergang. Jødene er barn av nederlaget — folkemordet er uunngåelig. Det er ikke vanskelig å forstå at en slik fremstilling møtte krass kritikk i en tid da nazistenes forbrytelser ble avdekket. Singers svar på kritikken er — som alltid — at han ikke gir seg ut for å skildre det representative: «Kunstens storhet består ikke i å finne frem til det alminnelige, men til det enestående».

I tre år gikk The Family Moskat som føljetong og kom ut i bokform på jiddish i 1950. I 1953 begynte han en ny føljetong — det som skulle bli The Manor. Sammen med The Estate dekker den perioden fra det polske opprør i 1863 frem til århundreskiftet, og tilsammen er de tre bøkene en familiekrønike som etter manges mening fullt ut står på høyde med for eksempel Thomas Manns Huset Buddenbrook.

The Family Moskat kom på engelsk i 1950, men fortsatt var Singer kjent bare for de vel 40 000 jiddishtalende jøder som daglig leste The Forward. Det forble slik helt til en amerikanskjødisk forfatter kom over hans noveller og oversatte dem til engelsk. Hans navn var Saul Bellow, og da samlingen Gimpel the Fool and Other Stories kom ut i 1957, fikk det litterære Amerika for alvor sans for Singer. Bellow oversatte først Narren Gimpel for tidsskriftet Partisan Review. «Den fortellingen», minnes Singer, «gjorde meg så populær at jeg på sett og vis fikk en forunderlig følelse av at hele det litteraturinteresserte Amerika leste akkurat det nummeret av Partisan Review.»

Narren Gimpel, som finnes på norsk i samlingen Den usette, er fortellingen om den enfoldige, troskyldige landsbybakeren alle morer seg over å narre. Et klassisk emne. Gimpel tror dem, alle sammen — han tror også på sin hustru som ikke gjør noe annet enn å bedra ham og får seks barn med andre menn. «Hva er vitsen med ikke å tro? Idag nekter du å tro din kone; imorgen er det Gud selv du nekter å feste lit til.»

Men også Gimpel konfronteres omsider med ondskapen slik at han blir nødt til å tro den. Hans hustru er i ferd med å dø og vil vandre ren til sin skaper — hun forteller ham at barna ikke er hans. Da har ondskapens ånd adskillig å hviske til Gimpel, og Gimpel blir fristet. Men han motstår, bevarer sin troskyldighet og begir seg ut på vandring blant menneskene. Til sist er han klar til å dø: «Hva som enn finnes der, kommer til å være virkelig, uten maskespill, uten hån, uten bedrag. Gud være lovet; der kan ikke engang Gimpel bli narret.»

Gimpels tanke — at denne verden egentlig ikke er virkelig, at den bare avspeiler den virkelige — finnes i flere av Singers tidlige noveller.

 

HANS NOVELLER ER BEST

Da Gimpel nådde det amerikanske publikum, var Singer over femti år gammel — og nå setter han igang for alvor. Etter den tid har han skrevet åtte romaner, tre skuespill — bygget på noveller, ti barnebøker, tre biografiske verker — In My Father's Court (1967), A Little Boy in Search of God. Mysticism in a Personal Light (1976) og A Young Man in Search of Love (1978) — og en hærskare noveller. Alt i et herlig språklig virvar. Noen av hans verker foreligger bare som føljetonger på jiddish, andre er publisert i bokform på engelsk, ikke på jiddish. To romaner foreligger bare på jiddish, ikke på engelsk. Men så godt som alle hans noveller finnes i oversettelse til engelsk, og såvel Singer som hans kritikere enes om at det er her han når høyest som kunstner.

Det er langt lettere å planlegge en novelle, og den kan bli mer perfekt, mer gjennomført enn en roman. Hvis du vil fortelle noe i en novelle, kan du arbeide med stoffet slik at det til slutt, fra ditt eget synspunkt, er fullkomment. Men en roman, og særlig en stor roman, kan aldri bli fullkommen, ikke engang fra forfatterens synspunkt — hvis han er en person med evne til selvkritikk. Mulighetene til å gjøre feil øker proposjonalt med lengden på romanen mener Singer.

Sannsynligvis får han god hjelp av sin skrivemaskin når han utformer sine små mesterverk av noveller. Den er 43 år gammel, jiddish, og hans fremste kritikker, ifølge ham selv, Hvis den ikke liker det Singer skriver, slutter den ganske enkelt å fungere. Han har sendt den til reparasjon, men der bryr seg ikke om mekanikk — bare om god litteratur. Skrivemaskinen har altså, stadig ifølge Singer, sin egen form for liv, sin egen sjel.

La oss derfor til slutt se litt på Singers forunderlige univers, der alt får liv, det univers Han har skapt, den Gud Singer krangler med når ondskapen tar overhånd.

 

III

Isaac Bashevis Singer er ikke ortodoks jøde, det han selv kaller «maksimumjøde». I flere etapper er han slitt løs fra sin religiøse bakgrunn.

Min far fortalte meg at hvis du tar en mynt ut av lommen på sabbaten, begår du en forferdelig synd, og den Allmektige er rasende og englene skjelver. Jeg tror ikke på det; jeg tror det er regler skapt av mennesker.

For en ortodoks jøde er han frafallen, men assimilert er han ikke — kulturelt sett.

Jeg holder meg til mitt folk. Min jødiskhet er ikke noe jeg skammer meg over, tvert om. Jeg er stolt av det og understreker alltid at jeg er jøde.

Men religiøst sett? Han sier i mange sammenhenger at han er et troende menneske, han nekter å godta den tanke at universet er en fysisk eller kjemisk tilfeldighet, resultatet av blind utvikling. Når hans personer argumenterer følelsesladet for at Gud ikke kan være til, får de som oftest spørsmålet: Javel, men hvem skapte så verden?

I hver fortelling forsøker jeg å si noe, og det jeg forsøker å si, henger mer eller mindre sammen med min overbevisning om at denne verden og det liv vi kjenner — det er ikke alt, der er en sjel og der er en Gud, og der er kanskje et liv etter døden. Jeg kommer alltid tilbake til disse religiøse sammenhenger selv om jeg ikke er religiøs hva det dogmatiske angår. Den institusjonaliserte religions regler overholder jeg ikke, men de grunnleggende religiøse sannheter kommer jeg aldri bort fra, og jeg blir aldri ferdig med å gruble over dem. (. ..) Jeg tror vårt eneste håp ligger i sjelen og ikke i det fysiske. I denne forstand ser jeg på meg selv som en religiøs forfatter.

Skal vi få klarere inntrykk av Singers Gudsbegrep — og samtidig forstå hvordan han kan forestille seg at alt i verden, helt ned til hans egen skrivemaskin, har en egen sjel — er det like godt først som sist å snuse aldri så lite på hans læremester, Baruch Spinoza. Mange hevder at Singers forfatterskap er en eneste lang diskusjon med den gamle nederlandske jøde, som ble utstøtt av det jødiske fellesskap for sine kjetterske meninger. «Jeg gikk med Spinozas Ethica under armen i mange år», forteller han selv.

 

 I DISKUSJON MED SPINOZA

Muligens ville Spinoza vært enig med narren Gimpel i at denne verden ikke egentlig er virkelig, men han ville si det på en annen måte. Hva er virkelig? Hvor er det Gimpel ikke blir narret lenger? Gud, sier Spinoza. Deduktivt bygger han opp en panteistisk filosofi der Gud er den eneste selvstendig eksisterende virkelighet, den eneste substans. Det vil si at Gud samtidig er naturen. Alt som hender, alt vi gjør, alt vi tenker, er bare modi, foreteelsesformer hos den guddommelige substans, forskjellige måter den fremtrer på.Vår indre verden og den ytre verden er altså bare to sider av samme sak, eller som Spinoza sier det — to av Guds uendelig mange attributter, de to vi er istand til å fatte. Med sitt forsøk på å gjøre verden til Gud — eller å trekke Gud inn i verden — bryter han altså med den dualisme som fortsatt er rådende i vesterlandsk tenkning: det skarpe skille mellom den materie det forskes i, og det subjekt som forsker. Eller som Descartes ville sagt det: res extensa, stoff utbredt i rom, på den ene side — og res cogitans, menneskelig bevissthet som betrakter verden utenfor seg selv på en annen. Det går ikke Spinoza med på. Han vil for eksempel si at et menneskes kjærlighet til et annet er en gjenspeiling av Guds kjærlighet til seg selv. Eller, for å føre det tilbake til Singer: når Singers skrivemaskin snakker med Singer, er det en gjenspeiling av at Gud snakker med seg selv.

Men kan Gud være uvitende om hva som skal skje? Kan noen av substansenes modi, for å prøve å si det med Spinoza, foreta seg noe som overrasker substansen? Nei. Det betyr at alt menneskeliv — tanker, følelser, hendelser — er determinert. Det som skal skje, er avgjort i evigheten.

Her er det Singer begynner å diskutere med Spinoza, og for en utenforstående kan det innimellom se ut som de snakker litt forbi hverandre:

Det eneste jeg ikke er enig med Spinoza i, er hans fullstendige determinisme. For meg er Gud en aktiv Gud, ikke en som har trukket seg tilbake og bare finnes og ei universet en gang for alle. (.. .) Og aktivitet og determinisme går ikke sammen, (.. .) aktivitet må ha sammenheng med fri vilje og ikke med fatalisme. Spinoza siei at Gud bare har to attributter, og de er tenkning og utstrekning. Da spør jeg: hvorfor kan ikke skaperkrafl være et gudsattributt — og hvorfor ikke også fri vilje?

Det er også noe annet Singer — som ventelig er — ikke kan forsone seg med hos Spinoza: Filosofens betraktning av lidenskapene som mindreverdige, men i stedet for å gjøre et tafatt forsøk på å skifte vær og vind i denne diskusjonen — la oss heller vandre tilbake til Singers diktning og se et eksempel på hvordan diskusjonen kan arte seg der. Tydeligst og mest direkte er den kanskje i novellen Spinoza fra Torvgaten. Liten og lut og skallet vandrer den Spinoza-sprenglærde dr. Fischelson omkring på sitt kvistkammers — fullstendig livsudugelig og med sår eller kreft eller psykiske plager i maven. Han har lest Eticha til døde, og det er ikke fritt for at Singer driver litt ap med både ham og Spinoza når han lar den gamle doktor myse mot himmelhvelvingen og forstå

at man kunne tale om en uendelig utstrekning, hvilket ifølge Spinoza er et av Guds attributter. Det trøstet dr. Fischelson å tenke på at skjønt han bare var et svakt og ørlite menneske, en raskt vekslende modus av den absolutt uendelige Substans, var han ikke desto mindre en del av kosmos, laget av samme stoff som himmellegemene, og i den grad har var en del av guddommen, visste han at han ikke kunne gå til grunne. I slike øyeblikk opplevde dr. Fischelson den amor dei intellectualis som ifølge filosofen fra Amsterdam er sjelens mest fullkomne stadium.

I sannhet litt av en trøst. Så kommer han dessverre til å se ned på Torvet, og all den uhumskhet som foregår der, er i fullstendig motsetning til den sanne fornuft:

Disse menneskene var nedsunket i de laveste lidenskaper, beruset av sine følelser, og ifølge Spinoza var følelser aldri noe bra.

Han begynner å forakte alt som er forbundet med den moderne jøde, han ser at pøbelen rår, han se at åndelige esler mishandler Spinoza, men han taper ikke fatningen: «Alt var forutbestemt, alt var nødvendig, og en mann som bekjente seg som fornuftsvesen, hadde ingen grunn til å være urolig.»

Men så skjer det samme med dr. Fischelson som det skjer med Jacob i Slaven. En kvinne kommer inn i hans liv og gjør det ikke så helt enkelt å holde seg til lovens bokstav lenger. Dr. Fischelson blir frisk i maven av dette plutselige vindpust av liv, han begynner å sitere Goethe. Og verst av alt: han begynner å gjenkjenne følelser i seg selv, lidenskaper. «Guddommelige Spinoza, tilgi meg. Jeg er blitt en narr.» sier han. Men leseren føler at han omsider er blitt menneske. Æ bæ, sier Singer til Spinoza.

Singers uttalelser i denne artikkelen er hentet fra intervjuer i Aftenposten (11. des. 78), Dagbladet (8. juli 77), Time (16. okt. 78), Newsweek (16. okt. 78), U. S. News & World Report (6. nov. 78), The New York Times Book Review (23. juli 78), The New Republic (21. okt. 78).

 

Carl Henrik Grøndahl

Produkter

Dyade 1979/02: Isaac Bashevis Singer

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook