Sjelesjokk

BLANDER KORTENE

Siste 10-15 år har interessen blomstret for det man kan kalle menneskelig vekst, særlig i USA. Det kommer bl.a. til syne i mange tilbud om psykologiske gruppeprosesser og meditasjonsmetoder. Denne bølge startet på 60-tallet, omtrent samtidig som narkotiske stoffer fikk utbredelse i Vesten. Til å begynne med var det merkelig sammenblanding mellom stoffopplevelser og erfaringer man mente ga utvidet perspektiv på tilværelsen. Dette skal vi se nærmere på i artikkelen RUS OG KOSMISKE VYER. Man trodde vekst og erkjennelse kunne komme raskt og plutselig som følge av sterke opplevelser, enten de var skapt av rus, utlevelser i grupper, primalskrik, gestaltterapi osv. Men opplevelse og erkjennelse er neppe det samme. Opplevelsesjakt vil tvert imot gjerne gjøre en fremmed for reell menneskelig utvikling.

Denne sammenblanding har mange psykologiske vekstgrupper og meditasjonsbevegelser siden ikke klart å rydde opp i. Det er vanlig i slike kretser å ha et mer eller mindre positivt forhold til cannabis, i hvert fall ingen klar avstandstagen.

 FANTASIFULL SPEKULASJON

60-årenes og senere sammenblanding mellom narkotiske opplevelser og grensebrytende menneskelige erfaringer, som terapi, nære forhold mellom mennesker osv., sier trolig noe om hvor vanskelig det er å vurdere indre erfaringer som faller utenfor den tradisjonelle, sykdomssentrerte psykologi. Når man beveger seg inn i et livsfelt som berører det voksne menneskets utvikling, henfaller man lett til fantasifull spekulasjon. Det blir ofte fantasien som får forhold til hva forandring innebærer. Dette har flere årsaker. Troen på og oppdagelsen av at det voksne menneske kan utvikle seg, er av relativ ny dato. I vår kulturarv er det derfor få begreper og lite forståelse som er med på å ordne en slik livsprosess. En følge av denne «fattigdom» kan bli at det som egentlig er svært ødeleggende for utvikling, kan bli idealisert. Et eksempel er cannabis, som uten tvil gir forandringer i personligheten. Men omdanningen kan neppe kalles vekst.

Oppdagelsen av menneskets nye muligheter vekker lengsler og interesse. Men gode intensjoner og hensikter er ikke nok i denne sammenheng. Det er langt på vei metodene og midlene som brukes i vekstprosessen, som bestemmer utfallet. Og midler til å nå målet kjenner man lite til. Derfor er det lett å satse galt. En interesse som i utgangspunktet er både verdifull og legitim, kan få merkelige og umodne uttrykksformer.

HVA ER EGENTLIG VEKST?

Det er kommet kritikk mot vekstorientert livsstil. Mye av kritikken synes enkel og lettvint, frembragt av mennesker som selv sitter stille. Men noe er berettiget: F. eks. at interessen for personlighetsutvikling kan føre til selvopptatthet. Et sentralt tankekors er blitt: Må man gå fra sitt ansvar og sine forpliktelser – jobb, ektefelle, barn – for å kunne realisere seg selv? Flere filmer i det siste, bl.a. Woody Allens Manhattan og Dustin Hoffmans Kramer mot Kramer, berører noe av denne problematikk. Dessuten er det pekt på at mye vekstinteresse er opplevelsesjakt uten særlig tanke på om det skjer reell utvikling.

I steden for å forkaste vekstinteressen synes det mer fruktbart å reise spørsmålet hva menneskelig vekst egentlig er. Avviser man fenomenet pga. umodenhet blant folk som er opptatt av det, vil man lett kaste babyen ut med badevannet. Det er viktig å huske at samtiden fremdeles er famlende og utforskende i dette livsfelt.

Som nevnt er det få modeller i samtiden for en menneskelig vekstprosess. Den nærmest enerådende forestilling Vesten tidligere hadde for menneskelig forandring, var religiøs frelse, den mirakuløse forvandling fra krefter utenfor en selv. Vi har sett tallrike eksempler på at denne modell er blitt overført på psykologiske forhold. Men vekstens hverdag har vist at psykologisk utvikling er en helt annen prosess enn slik frelsen beskrives. Anvendt på menneskelig vekst, fører den kristne frelsesforestilling galt avsted. Vekst og frelse bør ikke blandes sammen, verken når det gjelder form eller midler.

ACEM

Dyade har tilknytning til et miljø (Acem) som har betraktelig erfaring med Acem-meditasjon (tidligere kalt transendental meditasjon-TM). Flere tusen mennesker som praktiserer metoden, opplever at den er viktig for deres utvikling og modning. Acem er derfor å plassere som en organisasjon som arbeider for menneskelig vekst. Men det er likevel vesentlige forskjeller fra det som vanligvis blir identifisert som vekstfilosofi.

Ut fra Acems erfaring med meditasjon, har vekst lite med opplevelser å gjøre. Følgelig er en vekstfilosofi som tror på sterke opplevelser – f.eks. narkotika , lite forenlig med vår oppfatning av hva som gir utvikling. Vekst synes derimot å være en langsom og møysommelig prosess hvor man arbeider med sine holdninger og væremåter. Den utvikling Acem ser som viktig, kommer heller ikke ved å trekke seg ut av forpliktelse og fellesskap. Vekst stimuleres, slik vi ser det, tvert imot særlig ved å la seg forplikte og engasjere – i mennesker, barn, jobb etc. Fremgang viser seg i konkrete adferdsforandringer, som andre har minst like mye nytte og glede av som en selv. Vekst er ikke noe man gjør alene, men i forpliktet samspill med andre.

GÅR IKKE SAMMEN

Acem ble stiftet i 1966 og drev følgelig med undervisning i meditasjon midt i hippietiden. Man hadde derfor anledning til å følge en del stofforientert ungdom på nært hold – meditasjon var på den tiden mote i ungdomskulturen. Fra første stund var det klart at Acemmeditasjon og narkotika ikke gikk sammen. Det viste seg at den personlighetsutvikling meditasjon kan stimulere, uteble hos dem som lærte meditasjon og samtidig drev på med stoff, også cannabis. Denne konklusjon fremkom ikke som moralsk fordømmelse, men gjennom entydig erfaring med mange mennesker som fulgte Acems kurs. Stoff ødelegger meditasjonsutførelsen og forkludrer sider ved individet som har med spontanitet, innlevelse og følsomhet å gjøre. Det var med forbauselse man registrerte at mange andre meditasjonsbevegelser og psykologiske vekstgrupper hadde et positivt forhold til cannabis. Det virker som få andre vekstmetoder ser av sin bearbeidelse det destruktive i stoffbruk.

NARKOTIKA OG GRANATSJOKK

Hva med folk som har sluttet med cannabis og så begynner å meditere?

Det enkleste resultat av Acemmeditasjon er avspenning og dyp hvile som gir overskudd til hverdagens gjøremål. Når det gjelder dette resultat, synes det å være liten forskjell mellom folk med cannabis-erfaringer og andre. Alle slapper godt av og har utbytte av dette. Det er i forhold til de mer personlighetsbearbeidede aspekter ved metoden tidligere stoffbruk merkes. Det viser seg at man ikke er ferdig med cannabis den dagen man legger bort stoffet. På diffuse måter vil et ettersig henge igjen i lange tider. Det kan oppleves som om noe er kommet inn i den spontane mentale fungering som ikke var der før – det er i hvert fall vanskelig for individet å gjenkjenne det som en tidligere del av seg selv. Det er nærmest en ullen «stemning» som ligger som tåke rundt ens tanker og holdninger. Denne «stemning» er med på å ødelegge for en på ganske karakteristiske måter. Hvor sterkt det gjør seg gjeldende, avhenger bl.a. av hvor mye stoff vedkommende har brukt.

Psykologien har arbeidet mye med å kartlegge hva slags erfaringer og opplevelser som får avgjørende innflytelse i en persons livsløp. Freud har vist at viktigste grunnleggende og strukturelle mønstre legges i de første leveår. Siden i livet er det relativt sjelden individet forandrer sitt fundamentale forhold til tilværelsen og seg selv. Men det kan skje. Positivt gjennnom f.eks. langvarig psykoterapi. Negativt gjennom svært sterke livssituasjoner man ikke mestrer. Dette kan sees hos soldater som har vært utsatt for ekstreme påkjenninger, f.eks. sett nære venner bli skutt, granatsjokk osv. De psykologiske traumer slikt setter, kan bli begrensninger i individets psykologi som før ikke var der. Det er blitt livsrester.

Ut fra Acems erfaring med meditasjon blant tidligere stoffbrukere, er det grunn til å anta at narkotika, også cannabis, kan etablere livsbegrensninger av lignende styrke. Det kan gi grunnleggende formende erfaringer. Ved siden av det som er nytt, virker det også som om stoff angriper personligheten på svake punkter.

ACEMMEDITASJON SOM TYDELIGGJØRENDE OG BEARBEIDENDE ERFARING

Gjennom meditasjonsutførelsen kan man etterhvert komme inn i en erkjennelsesprosess hvor man tydeli gere merker hvordan uforløste sider av en selv ødelegger livsutbyttet. Uforløste personlighetstrekk som tidligere kanskje bare var passivt til stede – dvs. unndro seg erkjennelse , kan gjennom Acemmeditasjon bli aktive – dvs. mulig å erkjenne og derigjennom bearbeides. Dette gjelder alle kategorier livsrester individet har med seg, også psykologiske rester etter narkotikabruk. Det viser seg at stoff skaper en slags bearbeidelsesudyktighet som vanskeliggjør aktive løsningsforsøk på de problemer man står overfor. Stoffbruken har kanskje ikke ødelagt viljen til forandring og vekst – den kan tvert imot i en del tilfeller være styrket , men den kan ha nedsatt personens forandringsevne. Man har med andre ord et dårligere utgangspunkt til å gjennomføre noe som uansett er vanskelig og vil kreve en fullt ut – den psykologiske vekstprosess. Rusen disponerer bl.a. for en livsanskuelse der man tror at de rette og sterke opplevelser skal forandre livet til det positive.

For å få utbytte av meditasjonen i personlighetsutviklende forstand, nytter ikke en slik passiv og ventende holdning. Man må selv gjøre noe, man er – som i livet ellers – selv ansvarlig for hva som kommer ut av det man gjør. For en som fortsetter å meditere ut over nybegynnerfasen, er innstilling på egenaktivitet en nødvendig del av prosessen. I meditasjonen vil man som sagt, komme under opplevd innflytelse fra det spenningsfylte i personligheten. Selve teknikken går ut på å bryte dette begrensende mønster; og det er et stykke arbeid å gjøre. Klarer man i meditasjonsutførelsen å handle slik at det uforløste ikke binder og fanger, vil dette få spredningseffekt også ut over meditasjonsstunden – på personligheten. Å forstå at det er handling og ikke passivitet og gode opplevelser som skaper utvikling, synes verre for folk med stoff erfaringer enn andre. «Fåmentaliteten» som rusen styrker, inngår nære forbindelser med regressive forestillinger nedlagt i alle mennesker.

Meditasjonsutførelsen kan altså bli en treningssituasjon i å handle slik at det negative og ødeleggende ettersig fra ens livshistorie – også psykologiske rester etter stoffbruk – gradvis mister taket på en. En slik prosess er interessant, men selvfølgelig krevende og fordrer at man går regelmessig og vedvarende inn for Acem-meditasjon.

Også på en annen mer indirekte måte merker mediterende som har brukt narkotika, konsekvensene av stoffbruk klarere. Meditasjon blir for mange et puff til å forandre livsstil slik at ressurser og muligheter får bedre livsbetingelser. I faser hvor man går fra noe gammelt til noe nytt, merker man klarere innflytelsen fra tidligere formende erfaringer. Ikke minst i situasjoner som krever en fullt ut og hvor man er nær grensene for hva man mestrer. Ettersig etter cannabisbruk vil da gjøre det vanskeligere å vokse fra negative personlighetstrekk. Men meditasjonen gir også hjelp til å komme raskere gjennom.

Meditativ vekst kan altså tydeliggjøre konsekvenser av stoffbruk som mer stillestående livsstil lett overser. Eller som man uten meditasjon kanskje først ville erkjenne dersom man i sin livssituasjon blir satt virkelig på prøve. For den som mediterer regelmessig og utnytter metodens muligheter, kan dette ugyldiggjøre påstander om at cannabisbruk er uskadelig. Tidligere cannabisbrukere vil kunne merke det som noe som vanskeliggjør forandring og utvikling – både i meditasjonsutførelsen og i livet ellers.

I artikkelen «VERDEN ER GRÅ. TA EN BLÅS.» kommer vi nærmere inn på hva en del mediterende med cannabiserfaringer sier om hvordan de har opplevd stoffet.

Torbjørn Hobbel