Bakgrunnen for denne artikkel er samtaler med tidligere cannabisbrukere som nå praktiserer Acem-meditasjon. Gjennom drøftelse av cannabisrusen stoffmiljøet og ettervirkningene, har vi prøvd å kartlegge de alminnelige problemer stoffet disponerer for. I artikkelen SJELESJOKK så vi hvordan man i meditasjonen møter disse problemene særlig tydelig, og hvordan meditasjonsutførelsen kan bli hjelp til bearbeidelse av restene. Vi så også der på hva man kan forstå med menneskelig vekst og utvikling.
HVEM ER DE?
Ingen som var med i samtalene har på noe tidspunkt vært narkomane. De har ikke vært til behandling for stoffbruk, hverken i institusjon eller på annen måte. I perioden de brukte stoff, fortsatte alle med skolegang, studier eller jobb. Ingen kan beskrives som mennesker med spesielle psykiske problemer eller tilpasningsvansker. Familiebakgrunn og oppvekst må betegnes som alminnelig god. Deltagerne hadde nesten utelukkende brukt cannabis. Noen tildels mye, andre langt mindre. Noen var inspirert av 60årenes stoff-filosofi, andre var mer identifisert med 70tallets freakermiljøer.
Felles for gruppen var at alle på det tidspunkt samtalene fant sted, hadde sluttet med stoff i minst to år og at de hadde praktisert Acem-meditasjon regelmessig i mist ett år. Det synes åpenbart at denne meditasjonsteknikk sammen med en vesentlig omleggelse av livsstil, har vært med på å tydeliggjøre konsekvenser av cannabisbruk som trolig ellers ville forblitt diffust.
VANSKELIGGJØR ERKJENNENDE LIVSSTIL
Personlighetsvekst er vanskelig uansett. En felles erfaring var at cannabis skaper ekstra vanskeligheter for det å utvikle seg som menneske. Dette gjelder mens bruken pågår, men det gjelder også de rester som henger igjen etter at man sluttet med stoff. Som vi var inne på i artikkelen om Acem-meditasjon og narkotika, virker det som om cannabis i vesentlig grad nedsetter evnen til personlighetsvekst. Det skjer mindre vekst og forandring i vedkommendes liv enn det ressurser, intelligens og villighet skulle tilsi.
Det er imidlertid ikke lett å systematisere disse erfaringene. Da vi begynte med samtalene, var det vanskelig for gruppedeltagerne å sette ord på hva stoffet hadde gjort med dem, men etterhvert som vi møttes flere ganger og fordypet oss i erfaringene, fremkom felles mønstre. Det er selvfølgelig ikke sikkert at det følgende vil gjelde alle cannabisbrukere, men de jeg snakket med hadde ganske entydige erfaringer – selv om det var individuelle forskjeller i styrke og grad, blant annet bestemt av hvor mye stoff den enkelte hadde brukt.
Det er videre viktig å være klar over at en som bruker cannabis gjerne ikke vil identifisere de problemene som behandles i det følgende. Han eller hun vil ha sterk tendens til å benekte dem. Man er så identifisert med de «positive» virkninger at man blir blind for det negative som åpenbart er der. Eller det som vurderes negativt her, blir av cannabisbrukeren sett som et gode. Propagandaen for fri-hasj er et utmerket eksempel på dette. Når man slutter å røyke, er det noe lettere å se tilbake. Men også da er forståelsen ofte vanskeliggjort. Det kan skyldes at man har liten lyst til å erindre (forestillinger og fantasier om at stoffbruk har ført til varige, uopprettelige skader, er relativt vanlig blant «tørrlagte» stoffmisbrukere), eller det kan skyldes at erfaringens art er diffus og vanskelig å formulere. Ruserfaringen gjør i seg selv erkjennende livsstil vanskeligere – da rusen gjør en mindre realitetsorientert.
Før vi går videre, er det et annet spørsmål det kan være naturlig å ta opp. De som har lest artikkelen SJELESJOKK, vil ha oppdaget det er klar avstandstagen til narkotiske stoffer i Acem. Når en gruppe mediterende i Acem nå går imot cannabis, vil muligens noen innvendende at dette kan være skapt av Acems syn. Selvfølgelig kan dette til en viss grad være tilfelle, men avgjørende betydning er deres egen erfaring. Det er viktig å huske at Acem-meditasjon er praksis og ferdighetstrening, ikke teori og filosofi. Det er først og fremst i forhold til denne praksis at cannabiserfaringene blir særlig tydelige. De negative holdninger til cannabis er derfor en konsekvens av lang undervisningserfaring i meditasjonsteknikken, samt forsøk på å formulere de utviklingsprosesser metoden kan starte i utøveren.
UFORUTSIGBAR RUS
For en utenforstående er det ikke lett å bli klok på cannabisrus. Det virker som om rusens karakter i stor grad blir bestemt av miljøet hvor stoffet brukes – av «setting», filosofi og forventninger. Stoffbrukeren synes mer eller mindre å forme sin rus i miljøets bilde. Det er en vanlig forestilling at cannabis skaper fredelige mennesker, at rusen fremmer passivitet og sosial tilbaketrekning. Dette er typisk i vår kultur. Prototypen er hippien med blomster i håret – make love not war. Men cannabis kan også brukes i helt andre sammenhenger. Følgende historie ble fortalt en Dyade-medarbeider av en tidligere amerikansk vietnamsoldat. Det var bare snakk om hasj, ikke andre narkotiske midler. «Når jeg var stein (slanguttrykk for narkotikarus), var det utrolig fascinerende å sitte i helikopteret med maskingeværet å plaffe løs – at det var mennesker jeg plaffet løs på, affiserte meg ikke.» Krigen ble et estetisk og spennende eventyr. Rusen sløvet samvittighet og medfølelse.
Cannabisrus er ofte lite forutsigbar. Mange hasj røykere er derfor påpasselige med den ytre ramme hvor bruken skal foregå. Alle cannabisbrukere synes å ha erfart at sammen med venner og folk de er trygge på, blir rusen en ganske annen enn i mere utrygge sammenhenger. Et eksempel er en hendelse i en park i København: En gjeng røkte hasj i parken og hadde det fint, med en gang de beveget seg utenfor parken og møtte gatelivet, forandret rusen karakter. De påvirkede ble paranoide og redde – de kom seg derfor fort inn i parken igjen. I parken var de blant likesinnede og alt ble bra.
Dette kan muligens være med på å forklare det tette miljø som tradisjonelt danner seg rundt cannabis. I 60årenes hippiemiljøer og i 70årenes freakermiljøer var det en tendens til å dele verdens befolkning i to: De som bruker stoff og de som ikke gjør det. Den innvidde cannabisbruker tilhører en subkultur som har noe felles mot verden – de har f.eks. sitt eget språk, som de kan bruke uten at uinnvidde forstår. Denne sektmentaliteten fører ofte til utestengning og forakt for andre – det er kun cannabisbrukeren som virkelig har forstått hva livet dreier seg om.
Mange freakere setter stor pris på den innvidde følelsen. Det gir sterk identitet, en følelse av opprør. Man driver med noe som resten av samfunnet har kriminalisert for å undertrykke frihet. Men mange føler seg også fortapt i gjengen. Det er stor hierarkiforskjell. Noe av dette viser seg i at det ofte danner seg merkelige guruskikkelser i slike miljøer. Rare personlighetstrekk kan bli idealisert og gjort til noe helt spesielt. F.eks. kan tause, drømmende typer bli halvguder – ingen aner hva de bærer på av hemmeligheter, men noe mystisk er det sikkert. Som regel er denne gurustatus bygd på pussigheter og spekulasjon, ikke nøktern vurdering. Det er vanlig at cannabisbrukere er uselvstendige og lette å lede. Noe med rusen disponerer for hypnotisk påvirkelighet – det ligger i at rusen så mye tar form etter ytre omstendigheter.
HVORDAN BESKRIVES RUSEN?
La oss begynne med det som blir verdsatt. Typisk er det at opplevelser blir mye sterkere. Det kan virke som om man ser alt gjennom et akvarium. Alt kan bli pussig og artig. Alt kan bli morsomt. Er man flere sammen, er det vanlig å skru hverandre opp slik at man sammen skaper rusens festlighet. Rusen kan også gi følelse av å leke med verden. Du kan gå i skogen og bevege den med fingertuppene. Det kan være som å sveve gjennom verdensrommet. Å kjøre buss kan bli en magisk reise. Disse opplevelsene er dog gjerne ikke av en slik art at man fullt ut tror på dem, det er mer fantasilek.
Verden blir altså forandret gjennom cannabisrus. Assosiasjonene blir annerledes enn i upåvirket tilstand. Opplevelseskvaliteten har få likhetstrekk med det man kjenner fra før og har opplevd naturlig uten rus. Men har man først blitt fortrolig med virkningen av, stoffet, har brukeren tendens til å oppleve på lignende måter også utenom rusen. I rusen kan små detaljer og det trivielle få uanet betydning. Det banale kan bli fylt med mening som synes pussig. F.eks. kan man bli helt oppslukt av bassen i musikken. Man vrir på brillene, og verden forandrer seg på en svært viktig måte. Plutselig kan man få den lysende idé at en stol egentlig er en genial oppfinnelse. Er det flere til stede, kan alle en stund falle på ryggen av denne fantastiske erkjennelse. Man begriper ikke at de uinnvidde ikke vet om det. Man holder det gående til man springer videre til noe annet. Når rusen er over, klarer man sjelden å fastholde begeistringen over innsikten, eller man har glemt det hele.
Det er også karakteristisk hvordan cannabisrus gjør omgivelsene symbolske. Hendelser og handlinger får lett en hemmelig mening og inneholder et budskap til en. Illustrerende er følgende historie: En hasjrøker er på fest og alle er stein. På festen er en jente han er svært forelsket i. Miljøets halvgud sitter ved siden av jenta, mens vår freaker sitter et stykke unna. Halvguden begynner så å gjøre noen merkelige bevegelser med hendene. Vår freak føler at dette er et budskap til ham. Det oppleves i rusen ikke som et symbolsk budskap, men helt konkret. Inne i hodet blir bevegelsene omsatt til klar tale. Etterpå var det imidlertid umulig å redegjøre for innholdet i budskapet. I det hele er det en utbredt tendens blant cannabisbrukere å tolke alt mulig. Her har de fellestrekk ved visse religiøse grupper, som ser tegn og varsler over alt. Karakteristisk er en samværsform hvor man ikke snakker så tydelig om sine erfaringer og tanker. Alle tror likevel at de forstår utmerket hva det snakkes om, selv om ingen egentlig aner hva som foregår inne i hodene på de andre. Etter en felles rusopplevelse kan man ha følt masse allianse og antipatier – uten å hatt den minste reelle kontakt.
I hasjkretser blir rusens annerledeshet dyrket. I 60årene trodde stoff-filosofene at den særegne opplevelsesmåte var identisk med åndelig innsikt. Slike tanker synes idag mindre utbredt, men noen av forestillingene henger likevel igjen. Det er karakteristisk at cannabisbrukere ofte føler at de vet om en hemmelighet andre ikke kjenner. Hva er hemmeligheten? Det er det umulig å få beskjed om. Hemmeligheten er vel ikke annet enn kjennskap til rusen og miljøet rundt cannabisplanten.
RUSENS UBEHAG
Når propaganda-apparatet for cannabis skrus på, er det gjerne rusens fortreffelighet og mildhet som fremheves. Den har ingen bakrus, og er følgelig bedre enn alkohol som skaper hodepine osv. Mye av dette er en myte skapt av begeistrede brukere. Det viser seg nemlig når man undersøker nærmere, at ganske mye ubehag er knyttet til rusen og tiden etterpå. Det er relativt vanlig å høre at folk slutter med cannabis fordi de ikke liker rusen. En jeg snakket med fortalte at det alltid var noe diffust ubehag som ødela rusen. Hadde ikke det vært der, så... Men det var alltid der, selv på det beste stoff. Ofte vil ikke et slikt ubehag bli ordentlig registrert av den ivrige bruker, selv om det konstant er til stede. I tilbakeblikk blir det imidlertid lettere å se, man er ikke da lenger investert i rusens fortreffelighet på samme måte.
En del kroppsubehag synes nesten alltid å ledsage rusen. Symptomene varierer fra person til person, men typisk er følgende: Kløende, blodsprengte øyne, rastløs uro – nervene stritter. Av og til kvalme. Ofte blir man tung i hodet – under, og særlig etter rusen. Når rusen er i ferd med å gi seg, inntreffer gjerne et antiklimaks. Det virker også som om kroppslig ubehag som allerede er tilstede, blir forsterket, f.eks. kan kløe som følge av eksem bli kraftigere. All blir liksom sterkere under rusen blir man først opphengt i noe, kan del bli rene besettelsen.
Vi har tidligere sett hvor avgjørende omgivelsene er for rusens karakter. Er de ikke gode, er det vanlig at brukeren kan føle angst, bli paranoid og mistenksom. En hadde hatt opplevelser av å forsvinne. Har ble livredd, var sikker på han vai iferd med å bli gal. Blir brukerne paranoide, kan vennskap bli satt på prøve. Også etter rusen henger slikt i: En fortalte hvordan hun var på Vest-banestasjonen i Oslo, og følte at alle var ute etter henne. Hun ble svært redd, og begynte å tvile på cannabis' uskyldighet.
Mer tenkevekkende er at flere i gruppen sa de den dag idag, flere år etter at de sluttet med cannabis, var langt mer paranoide enn de var før de brukte stoffet. Dette ga seg utslag i sterkere tendenser til å tolke andres tilfeldige reaksjoner som noe negativt om dem selv, i psykologien kalt selv-henføring. Det oppleves som en vond begrensing i fortrolig samvær med andre – man blir fort utrygg og selvopptatt, fanget av egen mindreverdighetsfølelse og engstelse.
I perioder med intens bruk oppstår ofte tomhetsfølelse og dessillusjon i forhold til de opprinnelige rusdrømmer. Til å begynne med forsvinner gjerne tomhetsfølelsen i rusen, men den sniker seg også inn der etterhvert. Rusen får tendens til ikke lenger å bli så god. Stoffet slutter liksom å virke. Alt blir grøt. Man gidder ingen ting, har mest lyst til å sove. Det er da typisk at man blir likegyldig for tidligere interesser og hobbier. Pågangsmot og prestas j onslyst blir mindre. I cannabismiljøene kan denne utvikling bli rasjonalisert til noe positivt: Det viser at man kaster vrak på normer og idealer samfunnet ellers følger.
Alle i gruppen følte at erfaringen med cannabis hadde drept mye av livsgnisten som var der før. Det var blitt vanskeligere å føle begeistring og glede. En fortalte f .eks. at han ikke ble forelsket i den tiden han drev på med cannabis. Problemer med innlevelse og god kontakt hang igjen etter at de sluttet med stoff.
Flere fikk en vedvarende uggen og trist grunnsteming som det var umulig å komme ut av. Det eneste man kunne gjøre, var å vente til det ga seg. En fristelse i denne fasen var hardere narkotiske stoffer.
Ut fra det som er skrevet om gruppedeltagernes erfaringer, er det mulig enkelte vil tenke at de har flere problemer enn mange andre som har brukt cannabis. Blir man da verre av å meditere? Det blir man ikke. Meditasjon kan riktignok tydeliggjøre konflikter, på samme måte som f.eks. terapi. Men dette er avgjørende for å kunne bearbeide det uforløste. De som var med i samtalene, er alle inne i en bearbeidelsesprosess hvor meditasjonen er sentral. Det er liten tvil om at regelmessig meditasjon gjør opprydningsarbeidet etter stoffbruk lettere og raskere. Men artikkelen har ikke lagt vekt på å belyse denne bearbeidelsesprosess, mer de almene problemer cannabis skaper – enten man mediterer eller ei.
LIVSLØGN
Noen og enhver kan være i opposisjon til det bestående og bli oppgitt og trist av konvensjonelle levemåter som vi også selv uten å ønske det, lett blir offer for. Det er ikke mange som klarer å fylle sitt liv med handlinger og erfaringer som forhindrer at dagene blir grå. I tenårene begynner dette å gå opp for en – tilværelsen blir ikke alltid slik man ønsker. Det er vel egentlig et eksistensielt problem som man må lære å forholde seg til, om man ikke skal lide et slags nederlag.
Cannabis har i denne situasjon et besnærende tilbud: Ta to trekk, og alt blir interessant. Du behøver ikke jobbe for dine meningsfylte erfaringer. Rusen ordner det. Du opplever sterkt, den trivielle verden blir byttet ut med en mer spennende. Cannabis er følgelig et slags svar på noe alle sliter med: Å møte hverdagen uten å resignere.
Tar man først imot tilbudet, har cannabisrusen en tendens til å få en sentral plass i tilværelsen. Rusen blir toppen av liv – ikke orgasmen sammen med kjærlighetspartneren, ikke samvær med venner, ikke engasjement i arbeide, ikke kunst etc., men rusen. Og så begynner noe farlig å skje. Man ønsker å være stein under høydepunktene i livet. Skal du ligge, er det best om du er stein. Skal du på konsert eller kino, må du være stein. Det er liksom ikke noe særlig uten. Rusen ordner opplevelsesstyrken, selv om opplevelsen i og for seg er av dårlig kvalitet, f.eks. en tredje rangs film. Har du det bra eller opplever noe givende utenom rusen, tenker du: Hadde vi nå bare hatt en blås, da ville det vært enda bedre. Å venne seg til slike livsløsninger i ung alder er svært uheldig for den senere evne til vekst og utvikling.
Selvfølgelig er alkohol et langt større problem i vårt samfunn enn cannabis – sikkert det største sosiale problem vi har. Det skyldes større utbredelse, og «vanlige» folks holdning til alkohol. Man oppmuntres ti] å drikke – drikkepress – mens de samme menneskene fordømmer narkotiske stoffer. En stoffbruker får all støtte for å slutte med misbruken. Det viser seg at narkomane ofte har bedre prognoser enn alkoholikere.
Men som rusmiddel er cannabis verre enn alkohol. Det går ikke an å idealisere fyll på samme måte som cannabisrus, selv om mange prøver så godt de kan. Alkoholrusen er ikke så mystisk og fascinerende, ingen tror den gir innblikk i en annen virkelighet. Drikker man hver lørdag og vel så det, i lang tid, forblir de fleste de samme personer. Røyker man tilsvarende ofte cannabis, skjer det en personlighetsendring som trolig vil skape problemer før eller siden – i hvert fall kunne alle jeg snakket med klart identifisere ut fra erfaring at de helst skulle vært cannabistiden foruten. Ved hjelp av bl.a. meditasjon holdt de nå på med et opprydningsarbeide etter denne periode i sin fortid.
Dessuten har ikke cannabis bare mystikken. Mange arbeider målbevisst for å fortelle at rusen er helt ufarlig og at eneste grunn til at samfunnet har forbudt stoffet, er at de vil undertrykke friheten. Mot slike argumenter mangler de fleste en filosofi som kan argumentere.
Torbjørn Hobbel