Privat støtte - en uting?

I en rekke andre land får orkestre og teatre betydelige summer fra enkeltpersoner og fra næringslivet – hvorfor ikke her i landet?

Gjennom årene har mange reist spørsmålet om det er riktig at våre offentlig eide kulturinstitusjoner ikke forsøker å få støtte også fra enkeltpersoner og fra næringslivet. De aller fleste har holdt på prinsippet om kun å ta imot den støtte det offentlige gir, utfra det syn at man ved å ta imot privatstøtte dels kan underminere politikernes følelse av plikt til å gi støtte og dels utfra en viss frykt for å miste kunstnerisk selvstendighet og integritet.

Det er i den forbindelse interessant å merke seg at det i enkelte andre land, blant dem USA, reises lignende innvendinger mot å akseptere støtte fra det offentlige – frykt for at politikernes interesser ikke alltid tilsvarer de mål den kunstneriske ledelse har satt seg.

Hadde kulturinstitusjonene fått de beløp man trengte og med rimelighet kunne forlange, ville det i utgangspunktet ikke være nødvendig å gå rundt med tiggerstaven. Men situasjonen er desverre ikke slik. Det offentlige har ennu ikke sørget for at Norge har et eneste fullt utbygget symfoniorkester. Selv vårt fremste representasjonsorkester, Oslo Filharmoniske Orkester, har langt fra det antall musikere som er nødvendig. Det er varsler om budsjettnedskjæringer ved teatre over hele landet, Den Norske Opera må innskrenke antallet forestillinger, og vår nasjonalballett lider sterkt av å ha altfor få dansere.

Jeg tror ikke at kulturinstitusjonens eiere – stat og kommune ville redusere sine bevilgninger til disse institusjoner hvis disse selv også greidde å få tak i midler fra andre kilder. Denne tilleggsstøtte kunne brukes til spesielle prosjekter som den kunstneriske ledelse ellers ikke kunne fått gjennomført innen de vanlige budsjettrammer – ikke prosjekter pådyttet kulturinstitusjonene fra kommersielle interesser, men ønsker fra den kunstneriske ledelse.

Jeg tror svært få ønsker en total sanering av det offentliges støtte til våre kulturinstitusjoner. Selv ser jeg så absolutt at den helst økes betraktelig. Det jeg ikke forstår, er at så mange går sterkt imot støtte fra private. I en rekke andre land får orkestre, teatre og operahus betydelige summer fra enkeltpersoner og fra næringslivet, og den kunstneriske kvalitet og spennvidde er for manges vedkommende på et nivå vi kun kan drømme om. En amerikansk bank gjorde det mulig for Oslos konsertpublikum å oppleve the New York Philharmonic Orchestra, SAS har vært med på å presentere en stor vikingutstilling i London og New York, og et stort oljefirma yter hvert år store beløp til The Metropolitan Opera, og gjør det mulig for millioner av amerikanere å få del i operahusets forestillinger gjennom radiooverføringer. Selv the Royal Opera House, Covent Garden, i London er idag totalt avhengig av privat tilleggsstøtte for å holde virksomheten på et så høyt kunstnerisk nivå som ledelsen ønsker seg.

Næringslivet kan støtte kulturinstitusjonene på mange måter. En måte er selvsagt direkte pengestøtte, men det er andre former som er minst like viktige. Ved å kjøpe billetter til ansatte, er en bedrift både med på å støtte kulturinstitusjonene, de er med på å fylle konsertsal eller teater – de bruker kulturen – og de yter samtidig noe for sine egne ansatte. Mange konserner er også storkjøpere av kunst – til glede for ansatte og for kunstnerne. Støtte kan også gis i form av varer (f.eks. kontorutstyr, maling, møbler etc.), eller råd og tjenester (fra f.eks. advokater, regnskapsspesialister eller reklameeksperter).

Kulturinstitusjonene mottar alt i dag støtte fra næringslivet gjennom annonser i programmene o.l. – og det er derfor ikke noe prinsipielt nytt hvis denne støtte utvides. Idretten – som jo nu offisielt skal regnes som en del av kulturlivet – mottar betydelige beløp over reklamebudsjettene innen næringslivet, og svært få reagerer på dette.

Ved å støtte kulturlivet på en eller annen måte viser næringslivet også at det føler et ansvar for de lokale kulturinstitusjonene og for nærmiljøet – et ansvar for at lokalbefolkningen og da også sine egne ansatte, får et så godt kulturtilbud som mulig. I USA har enkelte større konserner til og med ansatt kunstnere for å virke i det lokalmiljøet der bedriften ligger.

Også som enkeltmennesker kan vi vise et ansvar overfor kulturlivet – et ansvar som går ut over det vi gir via skatteseddelen. Ved å bruke museene, teatrene og orkestrene, kan vi vise at vi føler at disse institusjonene og det de står for, er viktige for oss mennesker. Jeg er helt overbevist om at publikum i enkelte tilfeller er villige til å betale høye billettpriser slik at f.eks. Operaen eller våre orkestre kunne engasjere topp kunstnere man ellers ikke ville hatt råd til – og på den måten var vi som publikum selv med på å gi oss et mere spennende og rikt kulturtilbud. Stockholmsoperaen hadde tidligere i år engasjert 3 stjernesangere til en forestilling og billettene kostet over 200.kroner. Gjestehonorarene ble helt og fullt dekket av den ekstra «cover charge» publikum betalte, og slik kunne Stockholms operapublikum oppleve verdenssangere uten å belaste Operaens ordinære driftsbudsjett – tre sangere man ellers ikke ville hatt råd til å engasjere. Hvis f.eks. Oslo Filharmoniske Orkester øket billettprisen ved sine «ekstrakonserter» med ytterligere kr. 50., ville man med fullt hus hatt ca. kr. 80.000. i ekstrainntekt! Et honorar på omtrent kr. 100.000. ville nok friste selv de fleste verdensnavn til å komme til den utkant av verdens musikkliv Norge tross alt er.

Jeg tror det er galt av kulturinstitusjonene ikke å benytte alle muligheter man har for å øke sin egendekning med det for øyet at den kunstneriske kvalitet skal bli så høy som mulig. Det er målet man må strebe mot. Selvsagt bør støtten fra det offentlige fortsatt være grunnlaget for at vi i det hele tatt skal ha kulturinstitusjoner med et høyt kunstnerisk nivå, men vi må ikke glemme at også annen støtte kan være verdifull – på kort og lang sikt.

Dag Simonsen

Stikkord: teater

Produkter

Dyade 1981/03: Teater eller vernehjem?

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook