Et stadig oppgjør med våre for-dommer

- Om Hans-Georg Gadamers filosofi

Hans-Georg Gadamer er idag den fremste representant for hermeneutisk filosofi. Hermeneutikk er et gresk ord som kan oversettes med fortolkningskunst. All forståelse er tolkning - det er et grunnleggende poeng for denne filosofiske retning. Den fremsetter den toneangivende vitenskapsfilosofiske begrunnelse av åndsvitenskapene.

Gadamer er en storartet foreleser, en av de få professorer som setter tilhøreren i feststemning. Jeg hadde hørt ham for første gang i Tromsø våren 1976. Han ga inntrykk av å være overmåte lærd, slik tyske filosofiprofessorer gjerne gjør, men det fascine­rende ved mannen var noe annet og mer sjeldent enn lærdhet. Han utstrålte en hjertelighet og sikkerhet som tydelig fortalte at han sto for en innsikt, en erkjennelse som ikke bare var intel­lektuelt tilegnet, men modnet gjennom livserfaring. Han kunne åpenbart innestå for det han sa på en måte som gjorde det til noe mer enn en samling kunnskaper.

En stund hadde jeg lekt med tanken å intervjue Gadamer for DYADE. Jeg hadde røpet den for en amerikansk venn av meg, Glenn Most, som tente på ideen og godt kunne tenke seg å være sammen med meg om intervjuet. Glenn er en riktig racer, en overmåte flittig og dyktig ung forsker innenfor sine fag: klassisk filologi, filosofi og sammenlignende litteraturvitenskap - en fagkrets som ligger svært nær opp til Gadamers egen bakgrunn. Dessuten var han allerede godt orientert i Gadamers tankever­den. Så jeg hadde ingen ting imot å gjennomføre intervjuet i samarbeide med ham. Vi hadde skrevet til Gadamer og fått positivt svar på vår henvendelse. Vi hadde diskutert oss frem til de spørsmål vi ville stille og var nå på vei med tog fra Tiibingen til Heidelberg. Selvfølgelig gledet vi oss til å treffe Gadamer. Men vi var samtidig temmelig spente. Ville spørsmålene lokke frem interessante svar? Ville vi klare å begrense temakretsen på en god måte?

 

REFLEKSJONER PÅ TOGET

Under reisen går tankene mine også i retning av DYADE's leserkrets: Hva vil intervjuet kunne formidle til den? Det blir sikkert «vanskelig», det er nå en ting. Man kan ikke vente at en av de førende intellektuelle innen tysk akademisk tradisjon skal uttrykke seg enkelt. Språket er det medium han beveger seg i, den materie han arbeider med, og det sier seg selv at jo mer uttrykksfullt og nyansert det er, desto bedre kan det tjene den refleksjon, den klargjøring av begreper og tanker som er hans livsoppgave. Dermed kan det saktens hende at et intervju med ham vil støte an mot en merkelig holdning som muligens bare er utbredt i Norge - i hvert fall kjenner jeg den ikke fra andre land. Nemlig den innstilling at det nærmest er uforskammet, evtl. snobbete å uttrykke seg i et rikt og nyansert språk, at alle helst burde snakke slik at Olsen i gata umiddelbart skjønner hva man sier. Men dette er allikevel et forholdsvis uinteressant problem. Jeg kan ikke gjøre annet enn å prøve å formulere meg så klart som mulig når jeg skriver ut intervjuet - og når jeg skriver en innledning til det.

Nei, et annet problem er viktigere: Den innsikt og visdom som Gadamer representerer, har han vunnet innenfor rammen av et akademisk liv, i møte med verdenslitteraturens filosofer og dik­tere, i samarbeide og konfrontasjon med studenter og kolleger. Det er hans store fortjeneste at han har bidratt med vesentlige impulser til akademikerens, særlig litteraturvitenskapsmannens, historikerens og filosofens selvforståelse. Spørsmål som de føl­gende: Hva slags virksomhet er det åndsvitenskapsmannen ut­øver? - Hva er styrken og hva er begrensningen ved denne virksomhet? - de er blitt stillet i et nytt lys i og med Gadamers filosofi, og nye svar har åpnet seg. I dette kommer visdommen i Gadamers tenkning til uttrykk. All visdom reflekterer virkelig­heten på en slik måte at det blir lettere å se sin situasjon; dermed forsones man med fortiden og blir bedre skikket til å møte fremtiden. Gadamer har gjort det mulig for åndsviten-skapsmannen å se sin livssituasjon klarere. Men de færreste DYADE-lesere står i en lignende situasjon. I hvilken grad for­mår den Gadamer'ske visdom å kaste lys også over deres eksi­stens? Det er spørsmålet jeg stiller meg. Sant nok er det Gada­mers filosofiske pretensjon å bestemme menneskets livssituasjon generelt, men etter min vurdering forblir hans tenkning primært en filosofi for intellektuelle. At det hermeneutiske problem (se det følgende) har universell gyldighet, er en innsikt som først og fremst stiller den intellektuelles virksomhet inn i en altomfat­tende helhet. Filosofer som Platon, Spinoza eller Kant reflekte­rer derimot over livssammenhenger som umiddelbart angår alle mennesker. Deres tanker er tydeligere rettet mot hverdagens livssituasjon.

 

MØTE MED GADAMER

Gadamer møter oss på sitt kontor. Han virker vennlig og forekommende. Han viser oss hvor vi kan sette båndopptageren og lukker vinduet mot en støyende, sommervarm by. Mange filosofer gir inntrykk av stadig å tenke på noe, de får liksom aldri tenkt ut og kan dermed virke fjerne og lukkede. Slik er ikke Gadamer. Han virker åpen for inntrykk og engasjert i situasjonen. Men når han snakker er han konsentrert og fordypet i problematikken han behandler. Måten hans å snakke på stiller store krav til tilhøreren. Han uttrykker seg for det meste lang­somt, i lange, kunstferdig formulerte setninger og han forfølger sine innfall i mange retninger. Særlig ofte går assosiasjonene tilbake til de gamle grekere Platon og Aristoteles og han synes å ta for gitt at samtalepartneren behersker elementær gresk og latin. Han svarer presist på våre spørsmål, men sjelden kortfat­tet og direkte. Han går omveier og fletter mange tråder sam­men; uttrykksformen er nærmest ekspresjonistisk. I skriftlig form kan vi ikke gjengi dette så godt.

Før vi begynner på intervjuet, skal vi presentere mannen og gi en innføring i hans tenkning.

Hans-Georg Gadamer er en av Tysklands fremste og mest anerkjente filosofer. Han ble født i 1900 i Marburg an der Lahn og studerte tysk, historie, kunsthistorie, filosofi og klassisk filo­logi. Han har vært professor i filosofi i Leipzig, Frankfurt og fra 1949 i Heidelberg. Selv om han ble emeritert i 1968, har han helt til nå vært aktiv som foreleser. Ved mange universiteter omkring i verden er han en skattet gjest og foredragsholder.

 

UTVIKLINGEN   AV   HERMENEUTISK FILOSOFI

Gadamer er fremfor alt kjent for sin hermeneutiske filosofi. Ordet hermeneutikk hadde først en svært spesiell og begrenset mening: kunsten å fortolke (gresk hermeneuein) tekster. Under dette navn utviklet det seg på 1600 og 1700-tallet en lære om den riktige fortolkning av de sentrale kristne skrifter, særlig bibelen. Den ble bygget opp som en samling forklaringer og fortolkningsregler. Slik oppsto den teologiske hermeneutikk, en hjelpevitenskap innenfor teologien. Men tilsvarende hadde man bruk for autoritative forklaringer og pålitelige fortolkningsreg-ler på jusens og litteraturvitenskapens områder og det oppsto hermeneutiske hjelpedisipliner også innenfor disse fagene. Etter hvert, ikke minst på grunn av kulturelle brytninger (særlig reformasjonen) tvang det seg frem en grundigere gjennomtenk­ning av fortolkningens fenomen og problem. Sammen med de hermeneutiske fortolkningsregler utviklet det seg således en hermeneutisk filosofi som oppnådde sitt første høydepunkt på 1800-tallet med Schleiermacher. Han understreket at forståel­sen, interpretasjonen av tekster må ta hensyn til den historiske avstand som består mellom leser og forfatter. Det gjelder å leve seg inn i forfatterens verden, mente han, for således best mulig å kunne forstå tekstens uttrykk og setninger i lys av det helhetlige perspektiv som var forfatterens eget. I denne forstående, fortol-kende metode mente vitenskapsteorien på slutten av 1800-tallet (Dilthey) å se åndsvitenskapens vesentlige grunnlag; den ble satt i motsetning til den kausalt-forklarende metode i naturviten­skapene.

Martin Heidegger, Tysklands betydeligste filosof fra vår egen tid og Gadamers lærer, frembrakte et vendepunkt i den herme­neutiske filosofi. Forståelsen retter seg ikke bare mot tekster, men primært mot virkeligheten og den fortolkende prosess som forståelsen av virkeligheten er, er ingen metode, understreket han, ingen måte å vinne kunnskap på ved siden av andre, men noe grunnleggende i menneskelivet, en væremåte (et eksisten-sial). Forståelsen blir ikke lenger betraktet som innlevelse i og oppfattelse av en virkelighet utenfor forståelsen, som den så å si må strekke seg etter. Forståelsen stilles ikke lenger utenfor virkeligheten, som et subjekt overfor et objekt. Hos Heidegger fremtrer forståelsens prosess i seg selv som det sted der virkelig­heten både legges åpen og tildekkes, - det sted der sannhet skjer idet noe tidligere forborgent trer frem i erkjennelsens lys. Det er her karakteristisk for Heideggers metafysikk at han ikke tenker seg forståelsens prosess som en subjektiv eller individuell ytelse. Dypest sett er det språket som bærer virkeligheten: i språket trer væren frem. Det er vanskelig å trenge til bunns i Heideggers tenkning; dens dunkelhet er for noen tiltalende og fascinerende, for andre snarere frastøtende. I Gadamers filosofi har den imid­lertid funnet en fortolkning og videreføring som er lettere til­gjengelig, - muligens dermed også mindre almengyldig.

I sin hermeneutiske filosofi tar "Gadamer utgangspunkt i kunsten å fortolke tekster og mener her å se en modell for all virkelighetserfaring overhodet. Ikke bare forståelsen av tekster, men også forståelsen av livet og verden er hermeneutisk, fortol-kende. På linje med sin læremester Heidegger har Gadamer gitt ordet hermeneutikk en universell betydning: All erkjennelse er hermeneutikk, fortolkningskunst.

 

DEN HERMENEUTISKE SIRKEL

Forståelsen av tekster kan beskrives som følger: Jeg begynner å lese en tekst, f.eks. et diktverk. I utgangspunktet møter jeg verket med et sett av forutsetninger. Jeg har visse forventninger, en del har jeg hørt og lest om verket, om forfatteren, om forfat­terens samtid, tittelen slår an visse strenger, den verden verket skildrer kan jeg bedømme i forhold til egne livserfaringer, o.s.v. Utfra disse forutsetninger lever jeg meg inn i verket. Etter noen sider må jeg kanskje revidere mine opprinnelige forventninger. Dermed ser jeg teksten i et nytt lys som gjør meg istand til å oppfatte den på en annen måte. Jeg trådte den imøte ledet av visse oppfatninger og holdninger, en viss forutforståelse som viste seg å være utilstrekkelig; jeg måtte forlate den og finne frem til en annen forutforståelse som kan lede forståelsespro-sessen fremover, som muliggjør nye fortolkninger og dermed gjør tekstens budskap bedre tilgjengelig. Etter hvert som jeg leser videre, merker jeg imidlertid at heller ikke den nye forutfor­ståelse gjør meg åpen for alle sider ved verket. En dikterisk tekst taler til meg med en meningsfylde som stadig overskrider mine forventninger og bevirker at forutforståelsen endres. Mitt pers­pektiv på teksten nyanseres. Min horisont - som legger det dikteriske landskap åpent for meg - utvides og transformeres. Leser jeg teksten om igjen, sier den meg ofte langt mer, kanskje noe vesentlig annet enn første gang. Tar jeg den frem på nytt etter noen år, har jeg kanskje i mellomtiden gjort livserfaringer som åpner meg for nye aspekter og dimensjoner. Slik er tekstforståelsen karakterisert ved en viss vekselvirkning, en viss dia­lektikk: Forståelsesprosessen ledes av en viss forutforståelse som igjen endres av forståelsesprosessen. Vi forstår ikraft av allerede å ha forstått. Forståelsen beveger seg altså i sirkel - man snak­ker gjerne om den hermeneutiske sirkel. Denne modell for for­ståelse er det Gadamer gir utvidet gyldighet. Den gjelder ikke bare for forståelsen av tekster, mener han, men generelt for all forståelse. Det hermeneutiske problem, fortolkningens problem har universell aktualitet.

 

FORUTFORSTÅELSE OG TOLKNING

Et avgjørende poeng hos Gadamer er at forutforståelse er nødvendig for all erfaring og all erkjennelse. Ikke bare som grunnlag for tekstinterpretasjon trengs forutforståelse, men også som grunnlag for livsorientering og livsførsel. Uten forutfor­ståelse ville vi ikke en gang kunne oppfatte noe. Var vi forutset-ningsløse ville vi være uimottagelige for inntrykk. De impulser som treffer netthinnen og formidles videre til hjernen, kan fremtre for bevisstheten (persiperes) på ulike måter, alt avhengig av forventninger, kunnskaper, holdninger, - altså avhengig av forutforståelsen. Hva ser du når du iakttar den enkle strekteg-ningen som er avbildet her?

Ser du en hare, en and, et ukjent dyr, et ubestemmelig vesen, en tvetydig gestalt, en kjent illustrasjon fra psykologisk litteratur eller ...? Det er mulig å se ulike ting og forutforståelsen avgjør hva du oppfatter. Men - kunne man innvende - hvis en person ser en ting og en annen noe annet, da går jo den objektive virkelighet i oppløsning. Er det ikke snarere slik at alle egentlig ser det samme, nemlig streker på papiret, eventuelt en samling molekyler fra trykksverte, og den ene ser dette som en hare, den andre som en and osv.? Nei, ville Gadamer si, alt vi ser, ser vi som noe. Alt vi ser er allerede interpretert, iorions.ei, i Vl3 ~. forutforståelsen. Som mennesker har vi ingen tilgang til en virkelighet slik den måtte være i seg selv, utenfor vår erkjen­nelse. Hvis alle som ser på figuren, kan sies å iaktta den samme gjenstand, da forblir denne et ukjent, utilgjengelig X og den som ser dette X som streker på papiret, interpreterer ikke mindre enn den som ser en hare. Den som ser gjenstanden X som en samling molekyler, har virkelig prestert en ganske raffinert interpreta-sjonsytelse. All forståelse er fortolkning og tolkningsprosessen utgjør i seg selv vår erfaring. Erfaring er altså grunnleggende sett et språklig fenomen; en erfaring forut for den språklige og historisk betingede fortolkning er utenkelig.

 

FORDOMMER OG FOR-DOMMER

Opplysningstiden hadde kritisert den tradisjonelle viten, alt hva tro og autoritet hadde foreskrevet, og stemplet dette som fordom. Det gjaldt å befri seg fra fordommer og i naturvitenska­penes metode mente man å se en fordomsfri vei til kunnskap. Men dermed glemte man at all erkjennelse forutsetter forutfor-ståelse, understreket Gadamer. Mange trodde at naturvitenska­pene sikret en umiddelbar og direkte tilgang til virkeligheten slik den er i seg selv, men dermed ble de fanget inn av en egen, sterk og dominerende fordom som på godt og vondt har preget vår tekniske sivilisasjon frem til idag. For naturvitenskapen er ikke fordomsløs. Den preges av ensidighet: Den oppfatter bare de aspekter av virkeligheten som i videste forstand kan måles. I renessansen hadde Galilei, som er blitt kalt den moderne natur-vitenskaps far, oppfordret til å måle alt som kan måles og gjøre det målelig som ennå ikke er det. For de kvantitative forhold avdekker naturens vesen, mente han. Naturens bok har skaperen selv skrevet på matematikkens språk og den som vil skue til bunns i skaperverket, må måle og beregne. Med stadig færre teologiske overtoner ble dette syn videreført som nettopp den forutforståelse som har ledet naturvitenskapens virksomhet.

Det er altså en illusjon at naturvitenskapen avdekker virkelig­heten slik den er i seg selv, uavhengig av forutforståelse. Forut­forståelse kommer vi ikke utenom. Den utgjør nærmest vårt blikk for virkeligheten, det perspektiv som umiddelbart får oss til å oppfatte noen sider ved vår verden som betydningsfulle og andre som betydningsløse. Til enhver tid bedømmer vi vår si­tuasjon - hvordan den er, hva vi liker og ønsker, hva vi bør gjøre osv. - ut ifra forutforståelsen. Den er en slags «forutbedømmel-se» av vår livssituasjon som bestemmmer hvordan vi spontant - i tanke, følelse og handling - bedømmer alle nye enkeltsituasjoner vi kommer opp i. Forutforståelse er altså for-dom. For oppfatter vi ordet bokstavelig, så er for-dommen en bedømmelse, en «dom» som går forut for og innvirker på annen bedømmelse, bestemmelse, forståelse. (På tysk: Vor-urteil, blir dette enda tydeligere.) I denne nøytrale betydning av ordet er all vår for­ståelse grunnet på for-dommer. I vanlig språkbruk er fordom­men noe negativt, noe som fordreier og forfalsker, men de fær­reste for-dommer er fordommer i denne forstand, mener Gada-mer. Man sier gjerne at han har levert en filosofisk legitimering av begrepet fordom, (i nøytral betydning skriver jeg konsekvent med bindestrek: for-dom). For-dommen gjør ikke blind, men tvert imot seende. Derfor er det viktig å reflektere over våre for-dommer. Det gjelder å avdekke dem, slik at vi kan forkaste de dårlige og ta utgangspunkt i de gode, de Gadamer i intervjuet kaller de legitimerte for-dommene. Men heller ikke disse er absolutt gyldige. De åpner oss for aspekter av virkeligheten, men andre aspekter dekker de dermed til. Forståelsens prosess - som vi har beskrevet som en hermeneutisk sirkel - blir altså å betrakte som et stadig oppgjør med egne for-dommer. Først gjelder det å befri seg så vidt fra høyst private fordommer at man kan trenge frem til de legitimerte for-dommene. Har man trengt frem til disse, da er man i den hermeneutiske dimensjon, da er man iflg. Gadamer åpen for hermeneutisk erfaring. I hans perspektiv blir det forståelsens mål å delta i den prosess der de legitimert for-dommer utvikles. En prosess som er tosidig: Posi­tivt må man anerkjenne den autoritet og tradisjon som ligger i de legitimerte for-dommene - og kritisk må man avdekke deres historiske betingethet og deres mangler og således utvikle og revidere dem.

 

PÅ TRADISJONENES GRUNN

Hvordan kommer de legitimerte for-dommene til uttrykk? Hvordan kan vi lære dem å kjenne? Vi kjenner dem allerede, mener Gadamer, men det er ikke sikkert vi er oss dem bevisste.

Ofte bestemmer de våre oppfatninger, holdninger og handlinger uten at vi vet det. Vil vi se dem, må vi reflektere over vår kulturs forskjellige tradisjoner. Det er disse som bærer de legitimerte for-dommene. En tradisjon bestemmer i en viss forstand hvor­dan virkeligheten - eller en del av den - ser ut. Mennesker fra ulike kulturer lever praktisk talt i forskjellige verdener. De er fanget av sine kulturelle tradisjoner og kjenner de bare disse, faller det dem kanskje ikke inn at verden kunne være anderle-des. Og de har liten evne til å forstå andre kulturer.

Men som mennesker holdes vi ikke fanget av våre tradisjoner på samme måte som dyrene bestemmes av sine instinkter. Vi kan forholde oss til oss selv og stille spørsmålstegn ved vår egen væremåte: Hvorfor lever vi ikke heller anderledes? Denne frihet, som dyrene ikke har, er ikke lett å bære. Den gjør oss ansvarlige for våre liv. Vi stilles alltid overfor den mulighet at vi kunne forholde oss anderledes, mer adekvat, at vi kunne levet bedre. Glemmer vi denne mulighet og søker tilflukt til tradisjonene - til etablerte tenkevaner, seder og skikker - da lever vi uegentlig og fremmedgjort, da glemmer vi på en måte at vi er mennesker. Vil vi leve rikt og meningsfylt, må vi ta vårt livsansvar alvorlig og ha tro på egen refleksjon, selvstendighet og modenhet. Men på den annen side er vi heller ikke fri til å forme våre liv uavhengig av historie og tradisjon. Vi. kan ikke reflektere over våre liv i et slags lufttomt rom, løst fra tradisjon og kultur. Tradisjonenes for-dommer er og blir det grunnlag vi lever ut ifra, understreker Gadamer. Å ta sitt livsansvar alvorlig vil derfor si å stadig ta oppgjør med disse for-dommene. Dette blir i seg selv bestem­melsen av det ikke fremmegjorte liv, - i Gadamers språkbruk: et liv i forståelsens dimensjon. Vi har allerede sagt at virkelig forståelse er aktiv og kritisk deltagelse i den prosess der de legitimerte for-dommer utvikles. Dette kan vi nå formulere an­derledes: Virkelig forståelse er bevisst, kritisk deltagelse i tradi­sjonens historiske utvikling og forvandling.

 

VITENSKAPSFILOSOFI

Gadamer har fremhevet at hans filosofiske innsats i vesentlig grad må oppfattes som et forsøk på formidling mellom filosofi og vitenskap. Hans tenkning kan godt karakteriseres som viten­skapsfilosofi, noe tittelen på hans hovedverk, Sannhet og metode

 (Wahrheit und Methode - Grundziige einer philosophischen Hermeneutik, Tubingen 1960, 3. utvidede utgave 1972), er med å understreke. Men boken oppfyller ikke de forventninger som tittelen lett vekker: at man her vil finne utførlige drøftelser av sannhetens fenomen og vesen, samt vurderinger av metodiske veier til sannhet. Kort fortalt ligger det Gadamer på hjertet å vise hvorledes sannhet grunnleggende sett ikke kan fanges eller sikres metodisk; således kunne man lese boktittelen som «Sann­het uten metode». Samtidig legger han til grunn for sin fremstil­ling et sannhetsbegrep som kan kalles førvitenskapelig, selv om han ikke drøfter det eksplisitt i boken. En forståelse av sannhet som noe som går forut for og ligger til grunn for den vitenskape­lige, metodiske bevissthets forsøk på å bestemme den - som overensstemmelse mellom utsagn og saksforhold, som overens­stemmelse mellom totaliteten av utsagn e.l. Følgelig kunne man lese tittelen på Gadamers bok som «Sannhet forut for metode».

 

AHISTORISKE KUNNSKAPER OG HISTORISK FORSTÅELSE

Gadamer skjelner mellom den forståelsesform som preget løs­ningen av praktisk-tekniske og vitenskapelig-tekniske proble­mer - på den ene side - og den som kjennetegner vår kontakt med mennesker, med litterære og andre kunstverker, med livets tilskikkelser og livsførelsesproblemer - på den annen side. Denførste er målorientert og ahistorisk, mens den andre er historisk og orientert mot prosess og dialog. Vi skal se nærmere på hva dette innebærer.

Naturvitenskapene stiller oss overfor en verden vi behersker og kontrollerer, - ikke fullstendig, men så langt det går. Det er en annen verden enn den vi tar del i med våre liv, elsker og lider i, fødes inn i og dør bort fra. Den verden vi lever i, er mere preget av skjebne enn underlagt vår makt. Men allikevel er det berettiget og nødvendig å møte en vesentlig del av vår livsverden med en kontrollerende innstilling, med vilje til å beherske. Jeg tenker her på hverdagens praktiske problemer og på de virk­somheter vi kaller produksjon og teknikk. Her er maktvilje - den samme innstilling som preget naturvitenskapene - på sin plass. Det gjelder å være dyktig i beherskelsen av materielle hendel­sesforløp.

Men livet krever mer av oss enn instrumentell og teknologisk dyktighet. Å forstå et annet menneske - eller sitt eget liv - er ikke et spørsmål om makt og beherskelse. Slik forståelse kan jeg ikke frembringe, produsere, - som jeg i hverdagen bestemmer meg for å utføre et stykke arbeide og så fullfører det i kraft av mine ferdigheter. Det nytter ikke å bestemme seg for å forstå på samme måte som man bestemmer seg for å male havegjerdet, skrive ut regninger eller produsere biler. Produksjonsprosessen krever besluttsomhet og dyktighet, mens forståelsesprosessen krever evne til deltagelse i et hendelsesforløp og åpenhet for det ukjente. Produksjonsprosessen krever solide, pålitelige for­dommer, mens forståelsesprosessen forlanger evne til å revidere for-dommer og se i nytt perspektiv. Når jeg utfører et arbeide, må jeg stole på mine kunnskaper, men vil jeg forstå et annet menneske, må jeg forutsette at det har noe å si meg som jeg ikke allerede vet. At det kan gi meg noe jeg ikke allerede har. Mangler denne åpenheten, presser jeg nærmest det andre men­nesket inn i mine egne skjemaer, det blir en del av den verden jeg behersker eller prøver å beherske. Det blir praktisk talt et middel for mine egne formål. Men dermed handler jeg uetisk; -som kjent betegnet Kant umoral som nettopp det å behandle andre mennesker utelukkende som midler for egne formål. - Og vil jeg forstå en historisk hendelse eller et litterært eller annet kunstverk, gjelder det samme som for forståelsen av mennesker: Åpenhet for det som overskrider egne kategorier, villighet til å revidere egne for-dommer - er en forutsetning. Hendelsen og verket må gis anledning til å tale til meg på sine egne betingel­ser. Altså: All historisk forståelse krever åpenhet, deltagelse, årvåkenhet, - egenskaper som forutsetter modenhet mer enn dyktighet. Og dessuten: All historisk forståelse har erfaringens form. Det vil si, forståelsesprosessen innebærer at man stadig gjør erfaringer. Man tvinges til å lære av egne feil, til å trans-cendere sine egne forutsetninger, - noe som kan være smertefullt til tider.

 

FORSTÅELSESPROSESSEN KAN IKKE SIKRES

Spørsmål melder seg naturlig: Er ikke forståelsesprosessen et høyst usikkert prosjekt? Hvordan kan man vite om forståelsen har rett eller urett? Kan vi stole på den? Kan den egentlig gjøre

krav om almen gyldighet? Er den ikke snarere vilkårlig, tiv og relativ? Hvordan kan man på forståelsens grunn bygge vitenskaper, som vi jo krever en viss objektivitet av? Disse spørsmål henger grunnleggende sammen med det forhold at mennesket ikke er bundet av instinktmønstre, ikke instinktivt forholder seg til omgivelsenes utfordringer, men refleksivt kan forholde seg til sin egen væremåte.

I denne situasjon er det naturlig at man føler behov for å sikre seg at forståelsen er pålitelig. For den engstelige, den som mangler tillit til forståelsesprosessen, blir naturvitenskapene lett et ideal. Her har man visst å sikre seg. Ved å begrense seg til å utforske naturens målbare størrelser har man oppnådd at teorier og hypoteser kan etterprøves eksperimentelt og objektivt av enhver som besitter tilstrekkelige fagkunnskaper. På analogt vis har man forsøkt å sikre seg også innenfor åndsvitenskapene, å utvikle sett av regler for riktig interpretasjon av tekster. Men disse reglene må anvendes med fornuft, understreker Gadamer i intervjuet, og det finnes ingen regler for fornuftig anvendelse av regler. Innenfor åndsvitenskapene kan man altså ikke sikre for­ståelsesprosessen ved hjelp av regler eller metoder.

Må man da forkaste åndsvitenskapene og holde seg til natur­vitenskapene? Nei, absolutt ikke, er Gadamers svar. For det første er ikke den historiske forståelsesform blottet for al-mengyldighet. Og for det andre er naturvitenskapenes objekti­vitet og sikkerhet et tvilsomt ideal. Den oppnås ved hjelp av urokkelige for-dommer. Bare det målbare - i alle videste for­stand - er interessant. Men fikserte for-dommer betyr at man blir blind for visse spørsmål: alle spørsmål som trekker for­dommen i tvil. Dermed kommer naturvitenskapen i den situa­sjon at mange spørsmål ikke kan besvares, fordi de ikke kan stilles. Dens kvantitative innstilling gjør den helt eller delvis blind for etiske, estetiske, politiske, mytiske etc. problemstil­linger og følgelig inkompetent på disse feltene. «Naturvitenska­pen tenker ikke», slår Heidegger fyndig fast. Innenfor sine ram­mer utøver den riktig nok en intens intellektuell virksomhet, men rammene selv trekkes ikke i tvil. Dermed kan den ikke gå i dybden; den tenker ikke, i Heideggers terminologi. I og for seg er det helt i orden, mener Gadamer. Naturvitenskapen har sin berettigelse så lenge den ser sine grenser og ikke pretenderer å ha større kompetanse enn den har. Men i vår kultur har den fått

langt større autoritet enn den fortjener. Dens lor-aomiuei c*, blitt rådende fordommer i ordets vanlige forstand. Derfor gjel­der det «at vi kan gjennomskue dens begrep om objektivitet og viten så langt i dets begrensethet, at vi igjen legitimerer andre former for fornuft». Her har Gadamer gitt et vesentlig bidrag til legitimering av den forståelsesform som preger åndsvitenskap og all historisk erfaring. Den er ubundet av urokkelige for-dommer; det er dens avgjørende fordel og styrke. Det står den fritt å trekke alle sine for-dommer i tvil.

 

ALL FORSTÅELSE ER DIALEKTISK

Historisk forståelse er ikke nødvendigvis subjektiv og vilkår­lig, har vi sagt. For å begrunne dette skal vi se litt nærmere på selve forståelsesprosessen.

Utfra det som er sagt om den hermeneutiske sirkel og for­ståelsens for-doms-struktur, er det klart at forståelsens vesen er en stadig revisjon av for-dommer. Forståelsen er en dialektisk prosess. Den innebærer at vårt perspektiv på det vi erkjenner, stadig utvikles slik at virkeligheten trer frem for oss i nytt lys. Erkjennelsen ikke bare ordner det erkjente, men forandrer den som erkjenner. Uten denne personlige endring ville vi kalle erkjennelsen lineær. Enhver situasjon som ikke truer mine for­dommer, kan jeg mestre ved hjelp av lineær erkjennelse. Dermed erfarer jeg ikke noe kvalitativt nytt, jeg bare anvender mine kunnskaper på vanlig måte. Hvis jeg teller antallet epler på fatet, erkjenner jeg lineært.

Også innenfor naturvitenskapene er forståelsesprosessen dia­lektisk. «De teoretiske, vitenskapelige rammer som vitenskaps­mannen ikke kunne stille sine spørsmål foruten, gjennomløper selv en kontinuerlig differensiering.» Men dette er en dialektisk utvikling «i det små». «I større sammenheng er naturvitenska­pene gitt under betingelser som man ikke kan trenge igjennom, så lenge man står innenfor dem.» (Ovenstående fire sitater er hentet fra samtalen med Gadamer, men ikke gjengitt i inter­vjuet.) Deres grunnleggende for-dom blir ikke stillet i tvil, noe som gjør at de tross alt bevarer et visst lineært snitt. De har tatt opp i seg og ensidig videreutviklet en erkjennelsesform som preger hverdagslivets problemløsning, arbeidsytelser og pro­duksjon. De er orientert mot kontroll, mot instrumentell og begrepsmessig beherskelse og krever ikke av naturvitenskaps-mannen at han utvikler sin selvinnsikt eller modnes som men­neske.

 

ALL FORSTÅELSE ER DIALOGISK

Gadamer går ikke inngående inn på forskjellen mellom dia­lektisk og lineær.. Forståelsesprosessens dialektiske karakter fremheves mindre ettertrykkelig enn dens dialogiske.

Vi understreket ovenfor at forståelse av et annet menneske forutsetter åpenhet for at det har noe å si meg som kanskje sparker ben under mine for-dommer. Mangler denne åpenhet, kommer ingen virkelig dialog istand. I dialogen tar jeg det andre menneske alvorlig. Jeg behandler det ikke etter eget forgodtbe­finnende, men forplikter meg på sannhet. Ikke mine subjektive oppfatninger, men den virkelighet som forener oss, skal få gjel­de. Våre subjektive horisonter smelter sammen og søker dermed mot det objektive, det almengyldige.

Nå er Gadamers poeng at all forståelse - også forståelsen av tekster - er dialogisk og dermed forpliktet på sannhet. Vil jeg virkelig forstå, slår jeg meg ikke til ro med de oppfatninger som umiddelbart og tilfeldig faller meg inn, men søker dialog. - Vi skal se litt nærmere på dialogen med litterære tekster.

 

VIRKNINGSHISTORIE

Å forstå et verk, hadde Schleiermacher hevdet, er å leve seg inn i forfatterens intensjoner. Denne oppfatning går Gadamer imot. Ifølge ham bygger den på en falsk psykologiforståelse fra romantikken: forestillingen om den geniale skaper akt som kan gjenoppleves av den geniale interpret. Et verk må forstås i seg selv, mener Gadamer. Forfatterens intensjoner er noe annet enn den virkelighet verket utgjør, understreker han.

Dette blir særlig tydelig når vi ser på den type verker som juridiske lover utgjør. Når en lov begynner å gjelde, har den alltid implikasjoner som lovgiveren ikke forutså og følger som ikke var tilsiktet da den ble laget. Ingen advokat ville finne på å gjøre tolkningen av en lov avhengig av lovgiverens intensjoner. En gjeldende lov har så å si sitt eget liv. Den representerer i seg selv en virkelighet som er en virkning ikke bare av utforming, men også av alle tolkninger og anvendelser.

På samme måte uttrykker et litterært verk en egen virkelighet, dannet innenfor en fortolkningstradisjon. Den utgjøres av tota­liteten av de for-dommer som er retningsbestemmende for tra­disjonens resepsjoner og tolkninger av verket. Denne totalitet av tradisjonsforankrede, dvs. legitimerte for-dommer kaller Gada-mer verkets virkningshistorie. Den er ikke bare en virkning av interpretasjoner, men samtidig en virkende kraft som gir ut­gangspunkt for nye tolkninger. Verkets virkningshistorie er dets virkelighet, den vi møter når vi vil forstå det. Noe som ikke betyr at den trer frem for vår bevissthet i alle sine fasetter. Den lar seg ikke overskue. I løpet av historien trer stadig andre aspekter ved den frem, atter andre tildekkes og nye aspekter dannes. Slik forvandles virkningshistorien, som ifølge Gadamer er «mere væren enn bevisshet» (mehr Sein als Bewusstsein).

HORISONTSAMMENSMELTNING

Et dikterisk verk er ikke bare gjenstand for tolkning, det er aktivt med på å forme fortolkningstradisjonen, den virkelighet det er en del av. På samme måte som mennesket, har også verket en horisont, sier Gadamer. Horisonten er den synskrets som omfatter alt som er synlig utfra et punkt. Et menneskes horisont er alt som mennesket kan se, alt som det umiddelbart kan fatte i sin situasjon, utfra sin stilling og sine for-dommer. Min horisont er altså med på å konstituere min verden, i en viss forstand. Tilsvarende blir verkets virkelighet medkonstituert av dets ho­risont. Horisonten er dets virkningshistorie slik denne uttrykker seg til ethvert tidspunkt. Horisonten er det som verket utfra seg selv til enhver tid har å formidle. Dets virkningshistoriske rea­litet legger sider av virkeligheten åpen som dermed kan bli synbare for interpreten. På samme måte som et menneske ikraft av sin horisont kan gjøre et annet menneske åpent for aspekter av virkeligheten som det ikke umiddelbart hadde tilgang til.

Gadamers poeng at virkelig forståelse er dialogisk, kan vi nå uttrykke slik: Forståelse er at horisonter møtes og forenes. Ga­damer snakker her om horisontsammensmeltning. Uten denne sammensmeltning har vi ikke med virkelig forståelse å gjøre. F.eks., hvis jeg tar for meg en litterær eller historisk tekst og mener at forståelsen består i å leve seg inn i dens historiske situasjon, uten at jeg dermed stiller spørsmålstegn ved min egen horisont (- slik historismens representanter gjorde det), da er jeg ikke i egentlig forstand innstilt på å forstå teksten, mener Ga-damer. Da er jeg ikke lenger forpliktet på sannhet, men tar meg den subjektive frihet å tre min egen horisont ned over hodet på teksten. Uten alvorlig å spørre hva teksten har å si meg, måler jeg den med mine egne for-dommers målestokk. Horisonter for­enes da ikke, slik ekte dialog og forståelse krever, men den ene horisont undertrykker autoritært den annen.

 

OBJEKTIV ÅND

Et begrep om horisonter som møtes og forenes, kan umiddel­bart virke temmelig subjektivistisk. Men Gadamer tenker ikke i subjektivistiske kategorier. Det enkelte menneskes horisont er for ham ikke dets subjektive - i betydningen vilkårlige eller individualpsykologisk forståelige - horisont, men snarere tradi­sjonens egen horisont slik den trer frem sett med den enkeltes øyne. Begrepet om en individuell, subjektiv horisont blir for Gadamer en ren abstraksjon. En slik horisont finnes egentlig ikke, mener han, fordi den måtte opprettholdes av en mangel, en blindhet for virkningshistoriens realitet, som vi imidlertid uten videre kan oppheve og også bør oppheve. Og verkets horisont erkjennes bare av den virkningshistoriske bevisshet, den be­vissthet som har trengt frem til de legitimerte for-dommer. Horisontsammensmeltningen blir til syvende og sist at tradisjo­nens omfattende horisont konkret forenes med seg selv. All egentlig forståelse blir igrunnen å betrakte som/tradisjonens samtale med seg selv. Slik blir det begripelig at Gadamer kan hevde at «det er nok å si at man forstår anderledes, hvis man forstår overhodet», (Es geniigt zu sagen, dass man ANDERS versteht, wenn man iiberhaupt versteht, Wahrheit und Methode, side 280.) - Her merker man tydelig at Gadamer er påvirket av Hegels lære om den objektive ånd, (slik også den sene Dilthey var det).

DEN HERMENEUTISKE DIMENSJON

Til nå har vi snakket om et verks virkningshistorie. Men det ei ingen ting i veien for å snakke om virkningshistorie generelt. Det ?l

ville bli den historisk betingende og betingende væren som utgjøres av totaliteten av alle våre legitimerte for-dommer over­hodet - helheten av alle forutinntatte oppfatninger og hold­ninger med tradisjonsforankring. Våken og kritisk deltagelse i denne historiske væren, denne levende tradisjon, det er for­ståelse. Det blir målet for erkjennelsen, slik Gadamer ser det. Dit kommer man ved å utvikle sin virkningshistoriske bevisst­het, ved å avdekke legitimerte for-dommer og således gjennom­skue de historiske sammenhenger som bestemmer våre liv. Der­med blir man fri til selv å påvirke en utvikling som man ellers ville vært fanget av. Slik trer man inn i den hermeneutiske dimensjon, forståelsens dimensjon. Lever man i denne dimen­sjon, forstår man ikke dermed alle mulige ting eller har rett til enhver tid. Det er snarere slik at man hele tiden er åpen for erkjennelsen av at man har tatt feil. Deltar man i forståelses-prosessen, da vet man også at man ikke vet. Man er åpen for erfaring. Å være i denne prosess er å være i sannhet. Denne sannhet - som man ikke kan holde fast og eie, bare ta del i - er den egentlige, grunnleggende sannhet. Vitenskapens metodisk sikrede sannhet utgjør bare et aspekt, et moment av den.

KRITISKE KOMMENTARER

Gadamers filosofi har møtt kritikk fra mange hold. En kritikk som i særlig grad fortjener å tas alvorlig, fordi den deler den hermeneutiske filosofis utgangspunkt i synet på menneskets språklighet og naturvitenskapenes begrensninger, kommer fra Jiirgen Habermas. Den mener at Gadamer fremstiller mennesket som alt for sammen vevet med tradisjon og kultur. Hva hvis tradisjonen tar grunnleggende feil? Det kan jo tenkes. Hitler-Tyskland er et eksempel på at praktisk talt en hel nasjon ble revet med av en destruktiv ideologi. I slike tilfeller nytter det ikke med hermeneutisk forståelse, da trengs ideologikritikk til å avsløre den falske bevisshet som råder, mener Habermas og andre representanter for «kritisk teori».

Mot denne kritikken har Gadamer levert et forsvar som også Habermas har måttet akseptere langt på vei. Når den filosofiske hermeneutikk slår fast at all forståelse står på virkningshisto-riens grunn, så betyr ikke det at tradisjonen må aksepteres, men at kritikken av den må ta utgangspunkt i den. Mennesket rår ikke over en kritisk refleks j onsevne som suverent «.au neve oc& over virkeligheten. Historisk kritikk må utgå fra den historiske virkelighet. Det må nødvendigvis finnes noe slikt som en struk­tur av legitimerte for-dommer som forståelsen må og bør ta utgangspunkt i, hvis den vil være i sannhet.

Gadamers filosofi vil bli stående som en åndsprestasjon av rang. For meg virker det særlig overbevisende hvordan han fremstiller det syn at vår frihet og vår forståelses sannhet består i utviklingen av virkningshistorisk bevissthet som setter oss istand til å se oss selv som deltagere i den historiske virkelighets sammenhenger, slik at vi ikke lenger lar oss rive ureflektert med av strømninger, moter, lidenskaper. Innenfor litteraturvitenskap og idéhistorie har Gadamer selv levert forbilledlige virkningshi-storiske analyser som har hatt en frigjørende effekt som er tydelig nok for fagfolk på disse feltene.

 

PERSONLIG VIRKNINGSHISTORIE: ET MANGLENDE BEGREP

Men visse kritikkpunkter blir allikevel tilbake. Jeg er neppe vesentlig uenig med Habermas (eller med Karl-Otto Apel) når jeg mener at Gadamers forestillinger om hva det innebærer å være i den hermeneutiske dimensjon, å være i sannhet, tross alt er for lettkjøpte. Det skyldes at han overser de individuelle, personlig-psykologisk betingende for-dommer. Han mangler et begrep om personlig virkningshistorie, hva som har formet spe­sielt meg eller deg gjennom oppveksten, hva som utgjør våre særegne for-dommer, våre individuelle reaksjonsmåter - og hvordan de er dannet. Med utgangspunkt i et slikt begrep kan man oppdage typiske mønstre i disse reaksjonsmåtene, slik f.eks. psykoanalysen har gjort det. Å erkjenne disse mønstrene kan være avgjørende for utviklingen av en type virkningshistorisk bevisshet som gjør oss istand til å se og modifisere de personlige for-dommer, de reaksjonsmåter som vi ellers ville være ubevisst styrt av, begrenset og forledet av. Uten et begrep om personlig virkningshistorie kan man ikke, slik jeg ser det, få skikkelig tak på etiske problemstillinger. For da mangler man slagkraftige begrep om adferd, handling og holdning. Det blir også foreståe-lig at kvalitative tilbakeskritt innenfor åndsvitenskapene må fortone seg gåtefulle. I samtalen med Gadamer (fra en del som ikke er med i intervjuet) betror han oss at tuoaKesKrraeis pru-blem er et viktig problem for den filosofiske hermeneutikk som han gjerne skulle tenke grundigere igjennom. Tar man ikke den personlige virkningshistorie med i regnskapet, vil man legge for liten vekt på betydningen og nødvendigheten av menneskelig påvirkning, både til godt og ondt. Da vil kulturelle tilbakeskritt måtte fortone seg som den objektive ånds uberegnelige luner. Ja, uten begrep om personlig virkningshistorie kan man heller ikke danne seg et adekvat bilde av forståelsesprosessen. Den som ikke ser sin individuelle virkningshistorie, kan ikke forstå tradisjonen skikkelig, for han vil ikke klare for egen regning å holde rasjo­nalitet og rasjonalisering fra hverandre. I hemmende grad vil han preges av tilbøyelighet til projeksjon. Gadamers fremstilling av hva det innebærer å være i forståelsens dimensjon er for enkel.

Gadamers tenkning er ekstremt upsykologisk. Allikevel har han levert et begrepsmessig «verktøy» som uten videre muliggjør at den hermeneutiske filosofi utvides med en psykologisk di­mensjon: den personlige virkningshistorie. Her ligger det spen­nende muligheter.

Refleksjoner på toget underveis til Gadamer: Intervjuer har støtt mot en merkelig holdning som muligens bare er utbredt i Norge — at det er nær­mest uforskammet snobbete å uttrykke seg i et rikt og nyansert språk.

Anders Lindseth

Produkter

Dyade 1981/04: Filosofiske fordommer - møte med Hans-Georg Gadamer

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2022-utgivelsene

2/22: Tenke på døden

Tidligere utgivelser:

1/22: Skapende sinn

4/21: Forsoningens dans

3/21: Projeksjon og fordreining

2/21: Forfattere om livet

1/21: Stillhetens kraft

4/20: Korona - slutten på den lange freden 

3/20: Hvem blir vi når vi blir syke?

2/20: The Beatles og meditasjon 50 år etter

1/20: Skammen

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.