Indre fedreland - Å være indisk forfatter i England

God kveld.

England er et godt eksempel på et sted hvor Europa og den tredje verden kolliderer. Et litteraturseminar om Europa møter den tredje verden skulle derfor være et passende sted å snakke om hvordan det er å være indisk forfatter i England. Forelesningen vil tildels være selvbiografisk.

På veggen i mitt arbeidsrom henger et gammelt fotografi i en billig ramme. Bildet, som er fra 1946, viser huset hvor jeg senere ble født. Huset er ganske spesielt med sine tre etasjer og to gavler. To av hjørnene er bygget som runde tårn med kjegleformet tak. «Fortiden er et fremmed land», lyder den berømte åpningen av L.P. Hartley's roman The GoBetween, «man gjør ting anderledes der». Fotografiet får meg til å snu på denne setningen: Det minner meg om at det er min nåtid som er fremmed og at fortiden er kjent, enskjønt et tapt hjem i en tapt by i en forgangen tid.

Bombay er min tapte by. For noen år siden besøkte jeg byen igjen etter å ha vært borte fra den nesten et halvt liv. Like etter at jeg hadde kommet dit, fulgte jeg en innskytelse og åpnet telefonkatalogen for å se etter min fars navn. Forunderlig nok fant jeg navnet hans, samt vår gamle adresse og vårt telefonnummer. Det var som om vi aldri hadde reist avsted til det unevnelige landet på den andre siden av grensen – Pakistan. Oppdagelsen var rent uhyggelig. Det føltes som om noen hadde hevd på meg, eller fortalte meg at mitt nåværende liv langt avgårde fra India var en illusjon. Mitt virkelige liv var fremdeles i India.

Jeg dro avsted for å se på huset, og da jeg verken hadde mot eller lyst til å banke på, sto jeg bare utenfor og så – kanskje av frykt for hva de nye eierne hadde gjort inne i huset. Jeg var overveldet. Fotografiet var selvfølgelig i sort og hvitt, og minnene som fikk næring fra dette bildet hadde begynt å betrakte barndommen på samme monokromatiske måte. Mens min fortids fargenyanser hadde blitt vasket bort fra mitt indre, ble mine øyne i samme stund bokstavelig talt angrepet av fargene: av intenst røde taksten, av gullkantede kaktusblader, av bougainvilla som slynget seg rikt oppover. Antagelig er det ikke særlig romantisk å påstå at det var akkurat der og da Midnattsbarn ble unnfanget som roman. Det gikk opp for meg hvor sterkt jeg ønsket å rekonstruere min fortid – ikke falmet og grå som bildene i et gammelt familiealbum, men i dens helhet som en film med strålende farger.

Bombay er bygget opp av utlendinger på gjenvunnet grunn, grøftet og drenert for å få bort saltvannet. Jeg som hadde vært borte så lenge at jeg nesten selv kunne kalles en farangi (utlending), følte meg overbevist om at jeg også hadde en by og en fortid å gjenvinne.

Innledningsvis nevnte jeg at jeg ville snakke om hvordan det er å være indisk forfatter i England. Det forekommer meg at temaet er både for omfattende og for snevert.

Jeg nærmer meg temaet ut fra den forestilling at tankene mine deles av andre. Når jeg derfor sier vi istedenfor jeg, ber jeg dere være ytterst skeptiske til denne flertallsform. En mistenkelig generalisering kan f.eks. være at forfattere i min stilling, de som lever i eksil, emigranter og forviste, er drevet av et sterkt ønske om å vende oss mot fortiden selv om vi risikerer å bli forvandlet til saltstøtter.

Men hvis vi ser oss tilbake, vet vi egentlig at vårt fravær uunngåelig betyr at vi ikke er i stand til nøyaktig å gjenvinne det vi har mistet. Vi vil simpelthen skape fiksjon og ikke virkelige byer eller landsbyer, men usynlige og imaginære fedreland, fantasi Indiaer.

Da jeg bodde nord i London og skrev denne boken mens jeg kikket ut på et bybilde som var totalt forskjellig fra det jeg fantaserte ned på papiret, var jeg stadig vekk plaget av dette problemet. Det løsnet da jeg begynte å skrive om det og kunne fastslå at det jeg i virkeligheten skrev, var en roman om hukommelse og minner:

Mitt India er bare «mitt» – en versjon blant mange millioner. Dette til tross for mitt opprinnelige og antagelig proustianske ønske om å åpne portene til den svundne tid slik at fortiden framsto som upåvirket av feilaktig hukommelse.

Uten å være solipsistisk (oppfatningen om at ens eget jeg er det eneste brukbare utgangspunkt for erkjennelse) forsøkte jeg å lage min versjon av India så sannferdig som mulig. Dog må det sies at dikterisk sannhet kan være både ærlig og mistenkelig samtidig. Jeg visste at min versjon av India var det eneste India som jeg kunne akseptere tilhørighet til.

Dette er grunnen til at jeg gjorde Saleem's beretning mistenkelig. Hans feiltagelse skyldes fordreid hukommelse blandet sammen med en eksentrisk personlighet og spesielle omstendigheter som medfører at hans versjon er ufullstendig og fragmentarisk.

Det kan godt være at når en indisk forfatter i utlendighet prøver å gjenspeile den verden han forlot, må han nødvendigvis beskjeftige seg med et knust speil hvorav noen deler er forsvunnet. Dette er allikevel paradoksalt, fordi et knust speil kan egentlig være like verdifullt som et helt. Før jeg begynte å skrive Midnattsbarn, tilbrakte jeg mange måneder med å kalle frem i erindringen så mye som mulig av femti og sekstiårenes Bombay. Ikke bare Bombay forresten – også Kashmir, Dehli og Aligahr. Den siste byen ble i boken flyttet til Ågra for å understreke en spøk om Taj Mahal. Jeg var utrolig overrasket over hvor mye jeg var i stand til å huske. Jeg oppdaget at jeg kunne huske hva slags tøy folk hadde hatt på seg enkelte dager, situasjoner fra skolen, hele verbatim fra Bombay i dialog, i hvertfall opplevde jeg det slik. Jeg kunne til og med huske reklame, filmplakater, jeep-skiltet i neonlys på Marina Drive, tannpasta reklame for Binaca og Kolynos, samt en fotgjengerovergang der lokaltoget gikk. På den ene siden hang den legendariske Essoreklamen: «Putt en tiger på tanken», på den andre siden sto det: «Kjør som helvete og du kommer dit». Gamle sanger dukket opp:

O my shoes are Japanese

The trousers English, if you please

On my head's a Russian hat

But I'm Indian for all that.

Jeg forsto at jeg hadde oppdaget en rik kilde inne i meg, men ettersom jeg ikke er utstyrt med perfekt hukommelse, var det nettopp det stykkevise og framentariske ved disse minnene som gjorde dem så stemningsfulle. Bruddstykkene gjorde at trivielle ting ble nesten symbolske og det sekulariserte antok numinøs (ærefryktinngytende) verdi.

Man kan kanskje si at fortiden er et land vi alle har emigrert fra og at dette tap er en del av vår felles menneskelige arv. For meg er dette en selvfølgelig sannhet, men eksilforfatteren som også har tapt språket, opplever tapet enda sterkere. Det blir tydelig ved oppbruddet i hans liv: Han har skiftet til et helt annet miljø. Dette gjør det lettere for ham å uttale seg både grunnleggende og konkret om et tema av almen verdi og interesse.

Det knuste speil reflekterer ikke bare nostalgi; det er like meget et nyttig middel for å jobbe med nåtiden. John Fowles bok, Daniel Martin, begynner med disse ordene: «Whole sight: or all the rest is desolation». (Et helhetssyn, hvis ikke, er alt annet ødeleggende). Men mennesker oppfatter ikke i helheter; vi er ikke guder, men feilbarlige vesener, sprukne linser som kun er istand til partiell persepsjon. Vi er ufullstendige vesener på alle slags vis.

Forståelse er et skrøpelig byggverk satt sammen av stumper, dogmer, barndommens traumer, avisartikler, tilfeldige bemerkninger, gamle filmer, små seire, mennesker som hatet og elsket. Kanskje forsvarer vi en hjertesak så sterkt, ja gjerne til døden, fordi vi har en anelse om at den er bygget på ufullstendige opplysninger. Fowles krav om et helhetssyn bærer preg av en viss guruillusjon. Forfattere er ikke lenger vismenn som forvalter århundrenes visdom.

De av oss som på grunn av kulturelle forflytninger er tvunget til å akseptere det kortvarige og midlertidige ved alle sannheter, er blitt påtvunget modernisme. Vi som ikke kan gjøre krav på en Olympusposisjon, er derfor fri til å beskrive våre verdener stykkevis og delt slik som alle, skribenter eller ei, oppfatter dem fra dag til dag.

I Midnattsbarn er det et avsnitt hvor fortelleren Saleem Sinai filosoferer om det å gå på kino. Jeg liker denne delen godt. For meg står den ganske sentralt i forståelsen av boken, men så vidt jeg vet, har ikke en eneste kritiker oppdaget at den betyr noe spesielt. Bildet av kinolerretet blir brukt til belyse persepsjonsevnen. Tenk deg at du først sitter på bakerste benk i en stor kinosal; gradvis flytter du deg nærmere slik at nesen er tett opp til lerretet. Samtidig vil filmstjernenes ansikter oppløse, seg til dansende partikler. Små detaljer antas groteske proposisjoner. Illusjonen opphører å være illusjon og forvandles til realitet.

Bevegelsen mot kinolerretet er et bilde på fortellerens reise opp gjennom tiden. Ettersom boken nærmer seg samtiden, mister den perspektiv og fortaper seg i detaljer. Jeg forsøkte ikke å skrive om Indira Gandhis unntakstilstand på samme måte som jeg skrev om hendelser som skjedde for et halvt århundre siden. Det ville være bedrageri å late som man kunne ha det samme perspektiv på gårsdagens hendelser som på det som hendte i 1919. Følgelig kan man bare presentere groteske, forvridde og høyst mangelfulle bilder av gårsdagen, som om man satt med nesa inn i lerretet. Derfor presenterer jeg bare enkelte klatter og flekker av virkeligheten.

For halvannet år siden deltok jeg på en forfatterkonferanse. Vi snakket alvorlig om behovet for nye måter å beskrive verden på. Den marxistiske forfatter Howard Brenton antydet at dette var et begrenset mål: Prøver ikke litteratur å gjøre noe mer enn å beskrive? Strakt kastet samtlige forfattere seg inn i en opphetet politisk diskusjon. La meg anvende Brenton's spørsmål nettopp på indiske forfattere som skriver om India, men bor i England: Kan de ikke noe mer enn å beskrive distansert den verden de har forlatt? Åpner avstand opp andre dører?

Dette er selvfølgelig et politisk spørsmål som tildels må besvares ut i fra politisk tankegang. Først og fremst tør jeg påstå at beskrivelse i seg selv er en politisk handling. Den sorte amerikanske forfatteren Richard Wright skrev engang at sorte og hvite amerikanere har kastet seg ut i en krig om hvordan virkeligheten egentlig er. Deres beskrivelser er uforenlige. Det er derfor ganske opplagt at det å beskrive verden på nytt nødvendigvis er det første skritt på veien mot å forandre den. Spesielt under forhold der statsmakten tar virkeligheten i sine hender, fordreier den, forandrer fortiden slik at den stemmer overens med makthavernes behov, der blir alternative virkelighetsoppfatninger og selv minnenes roman politisert. «Menneskenes kamp mot overmakt», skriver Milan Kundera, «er kampen mellom glemsel og det ikke å glemme».

Forfattere og politikere er opplagt rivaler. Begge forsøker å definere verden ut i fra deres egen forståelsesramme – de kjemper om de samme områder. Forfattere gjør det uten baktanker, mens politikere gjør det med, men grunnleggende sett kjemper de begge for retten til å definere hvordan verden er.

Romanen er en måte å bestride den offisielle – politikernes – sannhetsversjon. Den offisielle sannhet om krigen i Bangladesh f.eks. var at den pakistanske armé ikke begikk noen grusomheter. Denne påstand blir fremdeles servert stikk i strid mot alle fakta, og den er fabrikert av CIA. Dessuten er den akseptert av mange mennesker som betrakter seg som intellektuelle. Dette er en feighet fra de intellektuelle i Pakistan og er hovedgrunnen til at landet er blitt et diktatur. Jeg opplever det som viktig å gå i mot dette synet på krigen i Bangladesh.

Den offisielle versjon av unntakstilstanden i India ble utmerket presentert av Indira Gandhi i et intervju i BBC. Hun fortalte at det fra enkelte hold hadde kommet påstander om tvungen sterilisering og andre overgrep, men fastslo at ikke noe av dette var sant. Intervjueren Robert Kee gikk overhodet ikke videre på dette tema og sa at Indira Gandhi gjentagende ganger hadde vist verden at hun var en demokrat.

Litteratur både kan og kanskje bør bestride offisielle fakta. Men så kan man spørre seg om de som lever utenfor India er de rette til å uttale seg. Kanskje er vi bare dilettanter på dette området fordi vi ikke er involvert i de daglige avsløringer. Siden vår personlige sikkerhet ikke er truet, løper vi heller ikke noen risiko med å være frittalende. Hvilken rett har vi så til å uttale oss i det hele tatt? Svaret er ganske enkelt: Litteratur har verdi i seg selv. Dette innebærer at en bok ikke er rettferdiggjort av forfatterens kompetanse, men av arbeidets kvalitet. Like gjerne som det finnes elendige bøker direkte basert på erfaring, finnes det fantastisk gode bøker skapt ut av forfatterens fantasi. Det er ikke et mål for litteratur å reservere visse temaer for visse grupper, og med hensyn til risiko så ligger den egentlige risiko i selve arbeidet.

Dette sies ikke for å undervurdere de personlige farer en kunstner utsetter seg for i en totalitær stat. Men selv der er jeg overbevist om at det kunstneren ønsker å bli husket for, er den risiko som ligger i selve arbeidet; ved å presse boken til det ytterste i et forsøk på å få frem hva som er mulig å tenke. Bøker blir bra hvis en forfatter når denne yttergrense og kanskje også sprenger tankens ramme – når de setter kunstneren i fare ut i fra hva han har våget rent kunstnerisk.

Hvis jeg derfor skal uttale meg om indiske forfattere i England, vil jeg gjøre det med å omskrive G. V. Hatterr: «Femti og sekstiårenes migrasjon fant sted: Vi finnes – vi er her». Vi finner oss ikke i å bli ekskludert fra verken den ene eller den andre av vår kulturelle arv. En arv som omfatter den rett et indisk barn født i England har til å bli behandlet som et fullverdig medlem av det engelske samfunn, og også den rett et hvert medlem av dette postdiaspora samfunn har til å bruke sin kultur og sine røtter i kunsten. Akkurat som hele verdens samfunn av hjemløse forfattere alltid har gjort.

Vi lever i et århundre med rotløse forfattere (Grass' Danzig forvandlet til Gdansk, James Joyce's flukt fra Dublin, Isaac Bashevis Singer, Maxim Hong Kingston, Milan Kundera – listen er lang). Den indiske forfatteren, derimot, ser skyldbetynget tilbake på India. (Jeg snakker nok en gang om meg selv). Jeg har i tankene de av oss som emigrerte og har mistanke om at det er stunder hvor vi synes hele emigrasjon var en feiltagelse, hvor vi opplever oss selv som falne menn og kvinner, fordrevet fra Paradis. Vi er hinduer som har krysset det sorte vann og muslimer som spiser svinekjøtt. (Uttrykket «å krysse det sorte vann» ble brukt i kolonitiden om folk som ble sendt på straffeopphold på Amindivøyene i Det arabiske hav. Uttrykket ble så vanlig at selv i Afganistan, hvor det ikke finnes noe hav, ble det brukt om det å bli sendt til straffeanstalter.)

Resultatet er at vi er blitt delvis vestliggjorte, slik som bruken av det kristne begrep om syndefallet indikerer. Vår identitet er mangfoldig samtidig som den er splittet. Noen ganger føler vi at vi lever i to kulturer, andre ganger at vi faller mellom to stoler, eller tre i mitt tilfelle. Uansett hvor skiftende og tvetydig vår bakgrunn er, så er den i aller høyeste grad et fruktbart område å begi seg inn i. Hvis litteratur også er å finne nye innfalsvinkler til virkeligheten, så vil avstanden, vårt distanserte geografiske perspektiv sørge for disse vinklingene. Eller kanskje det er det vi simpelthen må tro for i det hele tatt å få gjort noe.

Midnattsbarn er sett og skrevet med sekulariserte øyne. Jeg har selv tilhørt den generasjon indere som ble servert vestlige idealer. Noe av det jeg likte og som jeg fremdeles liker ved India, er at landet er basert på en ikkesekterisk filosofi. Jeg vokste ikke opp i et trangsynt muslimsk miljø, og den hinduistiske kultur er verken mer fremmed eller mer betydningsfull for meg enn den islamske arv. Dette har antagelig noe med Bombay som sådan å gjøre. Bombay er en verdensby hvor mangfoldet av trosretninger og kulturer skaper en forunderlig sekularisert atmosfære. Saleem Sinai blander alle slags elementer uansett religion og ideologi. Når man lever tett inn på så mange forskjellige oppfatninger av verden, er det vanskelig å bli dogmatisk.

Det er et beklagelig faktum at det antagelig er enklere for en forfatter å beskrive India utenfra. Grunnen til dette kan forklares ut i fra at noe av det mest deprimerende som skjer i dagens India, er oppblomstring av religiøse sekter og kultisme innen det .politiske liv. Hinduistisk fanatisme er trolig den sterkeste drivkraft i indisk politikk og gir all grunn til bekymring. Jeg anser dette som en begynnende oppløsning av den sekulariserte idé landet har bygget på, noe som har gjort India ganske tiltalende. Muligens har det vært lettere å velge fritt i kulturmangfoldet sett utenfra enn innenfra.

Hittil har jeg bare omtalt de spesielle problemer indiske forfattere i England møter når de skal skrive om India, men vi har mer enn India på hjertet. Derfor vil jeg gjerne komme inn på andre sider av emnet og forklare hva jeg mente med at temaet både var for omfattende og for trangt. Det er for omfattende ut i fra den enkle tankegang at Englands indiske forfattere langt fra er noen ensartet rase. Vi kommer fra Pakistan, Bangladesh, Vest, Øst endog SørAfrika. V.S. Naipaul er atter noe helt for seg selv. Selve ordet indisk begynner å bli et ganske utvannet begrep. Indiske forfattere i England omfatter politiske flyktninger, førstegenerasjons migranter, velstående indere som bor her ganske midlertidig, naturaliserte briter og folk som er født her og som aldri har nærmet seg andre kontinenter.

Et interessant trekk ved denne mangeslungne gruppe er at når det gjelder indo-britisk litteratur så vil den forandre spillets regler:

I fremtiden vil denne type litteratur like gjerne komme fra London, Birmingham og Yorkshire som Dehli og Bombay.

Holdningen til bruken av det engelske språk er også viktig i denne forandringen. I India har det pågått en intens debatt om bruk av engelsk i indisk litteratur og enda mer om bruken av indisk i India. Flere forsøk har vært gjort for å fjerne engelsk fra India, men de fleste har mislykkes. Personlig har jeg vært delt i denne debatten. Jeg sympatiserte med motstanden mot engelsk helt til jeg tilbrakte en tid i det sydlige India hvor engelsk ikke blir betraktet som et imperialistisk språk. Det imperialistiske språk i India er nemlig hindi. Engelsk er et politisk nøytralt språk som folk egentlig foretrekker fremfor hindi, som igjen betraktes som påtvunget fra nord. Hindi er derfor et langt mer ladet språk enn engelsk. Engelsk er faktisk det eneste politisk nøytrale språk indere kan snakke sammen på.

Langt på vei sympatiserer jeg med den marxistiske regjering i Benegal, men tror at forsøket på å bli kvitt engelsk, for eksempel at det ikke blir undervist i språket i grunnskolen, er et feilgrep. En interessant graffito dukket opp på en vegg i Calcutta:

«Min sønn vil aldri lære engelsk. Din sønn vil aldri lære engelsk, mens Basu vil sende sin sønn av gårde til England». (Den viktigste ministeren i Bengal heter Basu).

Vi vil aldri kunne bruke språket slik som engelskmennene gjorde det. Det må omformes etter våre behov. De av oss som bruker engelsk, gjør det med en viss ambivalens. Kanskje nettopp den lingvistiske kamp reflekterer andre kamper i den virkelige verden kampen mellom våre to kulturer og de krefter som spiller seg ut i samfunnet. Å beherske engelsk måtte innebære at frigjøringsprosessen var avsluttet. Dog er en indiskbritisk forfatter ikke gitt muligheten til å avvise engelsk. Hans og hennes barn vil antagelig vokse opp med engelsk som morsmål og i selve utformingen av en britisk-indisk identitet, vil det engelske språk være et hovedelement. Uansett så må det integreres. Etymologisk betyr ordet «translation» (oversettelse) å sette over, føre over. Etter å ha blitt ført over halve jorden, er vi overførte menn og kvinner. Selv om det blir hevdet at oversettelse alltid vil miste noe, hevder jeg innstendig at noe også vil bli vunnet.

Det å være indisk forfatter i dagens vestlige samfunn innebærer stadig å finne ut hva det egentlig betyr å være inder utenfor India? Hvordan kan arven bevares uten at den stivner? Hvordan kan vi diskutere behovet for forandringer både hos oss selv og vårt samfunn uten å falle i armene på våre fiender? Som eksempel kan jeg bruke debatten om arrangerte ekteskap. Hvis du er motstander av dette, går du også i felttog med den konservative regjering som nekter forloveder fra Pakistan innreisetillatelse med begrunnelse av at det bare er et arrangert ekteskap. Uansett hva man gjør, så deler man rasistenes syn.

Hvilke åndelige og konkrete følger får det å avvise vestlige skikker og tradisjoner? Og motsatt: hvis man går inn for vestens kultur og avviser sin egen, hvilke konsekvenser får det? Alle disse spørsmål koker i grunnen ned til ett: Hvordan skal vi leve i verden? Dette er vel ikke det rette tidspunkt å besvare dette på fordi det er et spørsmål hver enkelt selv må finne ut av.

Henimot slutten vil jeg gå litt inn på forholdet mellom den indiske forfatter og den vestlige kultur. Før eller senere vil asiater beskrive den sistnevnte.

Som mange andre middelklassebarn fra Bombay vokste jeg opp med et ganske godt kjennskap til England. Det var et kjennskap med positiv valør, men som til gjengjeld gjaldt et svært begrenset England. Det var et slags drømme-England, satt sammen av cricketlandskamper på Lord's, bowlingstjerner og klassiske barnebokforfattere. Drømmen omfattet også oss selv hvor vi gjerne kunne smile litt nedlatende til indiske karikaturer som Hurree Jamset Ram Singh, den dystre rikmannen fra Bhanipur. Jeg ville gjerne dra til England og kunne nesten ikke vente.

Det må innrømmes at England har behandlet meg pent, men jeg finner det vanskelig å vise den rette takknemlighet. Jeg kan ikke unngå å tenke på at grunnen til at det har gått meg så bra langt fra skyldes at mitt drømme-England er et land som bygger på idealene om toleranse og fair play, men langt mer min sosiale bakgrunn, min tilfeldige lyse hud og rette aksent. Uten dette ville livet mitt vært helt anderledes, for mitt drømme-England var bare en drøm.

Beklageligvis er det en drøm alt for mange briter nekter å våkne opp fra. I et radioprogram som gikk på direkten spurte intervjueren meg i fullt alvor hvorfor jeg mislikte å bli kalt «wog» (liten snuskete orientaler). Han selv oppfattet ordet som positivt, ja nærmest som et kjærlig ord. Så fortsatte han: «Jeg var i dyrehagen forleden og dyrevokteren fortalte meg at «the wogs» var flinkest med dyrene fordi de stakk fingrene i ørene på dem og virret dem rundt og dyrene likte det så godt». Hurree Jamset Ram Singhs spøkelse lever ennå.

Det er lett nok å fortelle anekdoter, men poenget er at britene lurer både seg selv og samfunnet. Fremdeles oppfatter de seg selv som verdens beste, mest rettferdige og mest kultiverte samfunn. Denne holdning har skapt uvirkelige forestillinger om virkeligheten, akkurat som Richard Wright for lenge siden oppdaget at de fargedes beskrivelse av Amerika er uforenelig med den de hvite gir. Det er ganske opplaget at årsaken til en katastrofe ligger her. Med mindre noe blir gjort, vil vi i retrospekt se at katastrofen allerede har begynt.

Men tilbake til litteraturen: Å blande fantasi med virkelighet kan være en måte å takle problemet med ulike oppfatninger av et samfunn hvor det foreligger så mange versjoner som motsier hverandre til de grader at de ikke har noe felles. Således kan litteraturen forme spørsmålene vi alle likevel møter: Hvordan skal vi skape en ny og moderne verden ut av en sivilisasjon styrt av gamle legender. Der hvor vi skulle finne et nytt hjerte, banker et gammelt.

Uansett hvilke tekniske løsninger vi griper til, så vil indiske forfattere på de Britiske øyer, sammen med andre som har migrert nordover, kunne skrive ut i fra et dobbelt perspektiv. Samtidig som de er en del av samfunnet, står de også utenfor. Dette stereoskopiske syn er nettopp hva vi kan tilby istedenfor et helhetssyn.

Men av alle fallgruver ville den største og farligste være å utvikle en ghettomentalitet. Å glemme at det er en verden utenfor vår egen, å begrense oss selv med kulturelle skylapper ville være frivillig å akseptere forvisning innen sitt eget fedreland, jfr. SørAfrikas reservater. Vi må vokte oss selv slik at vi ikke skaper britiskindiske litterære sidestykker av Buphuthatswana og Transkei.

Straks reiser dermed spørsmålet seg hvem er det man skriver for? For mitt eget vedkommende har jeg aldri en leser i tankene. Jeg har ideer, mennesker, hendelser og form i tankene og ut av dette skapes bøkene, men jeg har også håp om at det vil interessere andre. Men hvem? Når det gjelder Midnattsbarn tenkte jeg at hvis Østens lesere hadde avvist den, så ville jeg ha ansett den som mislykket uansett Vestens reaksjon. Så jeg vil si at jeg skriver for de som føler seg beslektet med det jeg skriver om, men også for andre som jeg måtte appellere til.

 Jeg deler den sorte amerikanske forfatter Ralph Ellisons syn. I sin essaysamling Shadow and Art skriver han at han synes det er verdifullt å være farget i Amerika akkurat nå, men han vil noe mer: «På et tidlig stadium ble jeg grepet av tanken om å forene alt det som var verdifullt i negersamfunnet med alt det jeg følte lå i verden utenfor».

Kunst er sinnets lidenskap og skaperevnen er på sitt beste når den er friest. Vestens forfattere har følt seg helt frie til å være eklektiske i innhold og form. I dette århundre har Vestens bildende kunstnere uavlatelig inspirert vestlig kunstliv med å boltre seg fritt i kulturelle og historiske kilder fra Afrika, Asia, Polynesia etc. Vi må også bevilge oss selv den samme frihet.

I tillegg til sin egen kultur har indiske forfattere i England nok en kilde å øse av. Det er den kulturelle og politiske historie som omfatter fenomenet migrasjon, livet til en hjemløs minoritetsgruppe. Vi har også rett til å regne hugenottene, irerne og jødene som våre forfedre. Engelsk fortid er også vår fortid – historien om immigrantenes Storbritania – slik som f.eks. Jonathan Swift og Joseph Conrad. Karl Marx tilhører vel så gjerne våre litterære forfedre som Tagore eller Ram Mohan Roy. Amerika, immigrantenes land fremfor noe annet, har skapt betydelig litteratur nettopp på grunn av kulturelle transplantasjoner, ved å undersøke hvordan mennesker greier seg i en ny verden. Noe som lettet denne prosessen, skyldes at de som allerede bodde der inntil for ganske nylig praktisk talt ikke skrev bøker.

Ved å finne ut hva vi har felles med dem som kom før oss til dette landet, kan vi kanskje begynne å gjøre det samme. Jeg vil understreke at dette er bare en av mange fremgangsmåter. Det er ikke til å unngå at vi er blitt internasjonale forfattere i en tid hvor romanen aldri har hatt en mer internasjonal form. (En forfatter som Borges snakker om innflytelsen fra Robert Luis Stevenson og Heinrich B611, innrømmer irsk påvirkning. Det er en slags internasjonal forurensning). Det å kunne velge sine forfedre er kanhende et av de mer behagelige privilegier en litterær migrant har. Mine egne, mer eller mindre bevisst valgt, omfatter Gogol, Cervantes, Kafka, Melville, Malchado de Assis: et mangespråkelig familitetre som jeg måler meg selv mot, og som jeg vil være stolt av å tilhøre.

 I Saul Bellows siste roman, The Dearis December (Desember), er det et nydelig bilde: hovedpersonen dekanus Corde hører en voldsom bjeffing et eller annet sted. Han forestiller seg at bjeffingen er hundens protest mot begrensningene av en hunds opplevelsesevne. «For Guds skyld», sier hunden, «gjør universet mer åpent». Saul Bellow tenker neppe bare på hunder. Jeg har fornemmelsen av at hundens raseri og dens lengsel også er min, vår, alles: For Guds skyld gjør universet mer åpent.

av Salman Rushdie

(Oversatt av Ingjerd Oudenstad Søhoel)

 –------------------------------

Fødsel

Salem Sinai, fortelleren i «Midnattsbarn», ble født i samme sekund som India ble fri stat:

«Jeg er født i byen Bombay ...en gang i tiden. Nei, det holder ikke, det nytter ikke å vri seg unna datoen: Jeg er født på doktor Narlikars klinikk den 15. august 1947. Og tidspunktet? Tidspunktet teller også. Javel – om natten da. Nei, her gjelder det å være mer ... På slaget midnatt nærmere bestemt. Klokkevisere møttes i ærbødig hilsen da jeg kom. Jada, jada, ut med språket nå: i selvsamme stund som India fikk sin uavhengighet, kom jeg brasende inn i verden. Det var de sedvanlige gisp. Og, utenfor vinduet, fyrverkeri og folkemasser. Noen sekunder etter brakk min far tåen, men hans uhell var bare småtteri jevnført med det som var vederfart meg i denne formørkede stund, for i kraft av de blidt hilsende klokkenes dunkle tyranni var jeg på gåtefullt vis satt i håndjern med historien, og min bestemmelse uløselig lenket til mitt lands.»

Kvelden for Indias fødsel:

«Den senete alvorlige mannen reiser seg. Salvet med hellig vann fra Tanjoreelven står han opp, med pannen innsmurt i hellig aske. Uten skreven tale i hånden, uten å ha lært utenat veloverveide ord, begynner Jawaharlal Nehru: «... Lange år tilbake avtalte vi et stevnemøte med skjebnen, og nå kommer tiden da vi skal innfri vårt løfte... ikke helt eller i fullt monn, men i alt vesentlig...»

Klokken er to minutter på tolv. I Doktor Narlikars Klinikk oppmuntrer den mørke glødende legen, sammen med en jordmor som heter Flory, en tynn snill dame uten enhver betydning, Amina Sinai: «Press! Hardere!... Jeg kan se hodet! ...» mens en doktor Bose i naboværelse — med Miss Mary Pereira ved sin side – overvåker de avsluttende stadier av Vanitas døgngamle fødselsveer... «Ja, nå, et aller siste forsøk, kom igjen, endelig så er det gjort!...» Kvinner jamrer og skriker mens menn i et annet værelse er tause.

 Wee Willie Winkie – ute av stand til å synge sitter sammenkrøpet i en krok, husker seg frem og tilbake, frem og tilbake ...og Ahmed Sinai ser seg om etter en stol. Men det finnes ingen stoler i dette rommet, det er et rom beregnet på å skritte frem og tilbake, så Ahmed Sinai åpner en dør, finner en stol ved et forlatt forværelsesdamebord, løfter den opp, bærer den inn i skritterommet, hvor Wee Willie Winkie gynger, gynger, med øyne så tomme som en blind manns ... står hun det over? gjør hun det ikke? ... og nå, endelig, er det midnatt.

Uhyret i gatene har begynt å brøle, mens det i Delhi er en senete mann som sier: «... På slaget midnatt, mens verden sover, våkner India til liv og frihet...» Og under uhyrets brøl er det to nye hyl, skrik, vræl, gaul fra barn som kommer til verden, og deres fåfengte protester blander seg med uavhengighetens larm og henger safran-gul-og-grønn på nattehimmelen – «Det kommer et øyeblikk, som kommer ytterst sjelden i historien, når vi trer ut av det gamle til det nye; når et tideverv er omme; når en lenge undertrykt nasjons sjel kommer til uttrykk...» mens Ahmed Sinai i et rom med safrangultoggrønt gulvteppe ennå blåholder på en stol da doktor Narlikar kommer inn og opplyser: «På slaget midnatt, Sinai bror, nedkom din begum sahiba med et stort, frisk barn, en gutt!»»

«Aviser feiret meg, politikere stadfestet min stilling. Jawaharlal Nehru skrev: «Kjære lille Saleem, Motta mine forsinkede gratulasjoner med det lykkelige sammentreff ved din fødsel! Du er den ferskeste bærer av Indias urgamle ansikt, som også er evigt ungt. Vi skal overvåke ditt liv med den største oppmerksomhet; det vil i en viss henseende bli et speil for vårt eget»».

(Fra «Midnattsbarn»)

Enken

«Aviser blåst med vinden besøkte skuret mitt for å fortelle meg at min onkel Mustapha Aziz var blitt et offer for ukjente mordere; jeg unnlot å felle en tåre. Men det var andre små nyheter, og det er på dem jeg må bygge opp virkeligheten.

På ett avispapirark (som det luktet kålrot av) leste jeg at Indias statsminister ikke gikk noe sted uten sin personlige astrolog. På dette avrevne arket kunne jeg spore noe mer enn kålrotgufs; på gåtefullt vis merket nesen igjen lukten av personlig fare. Hva jeg er nødt til å slutte meg til fra den advarende aromaen: når sannsigere spådde meg, kan det vel også være sannsigere som til slutt ble min undergang? Kunne ikke en Enke, som var besatt at stjernene, ha hørt av astrologene om de hemmelige mulighetene som var nedlagt i ethvert barn født i den fjerne midnattstimen? Og var det derfor en statstjenestemann, en ekspert på stamtre, fikk beskjed om å oppspore ...og derfor han så så rart på meg om morgenen? Ja, du skjønner, fillene begynner å passe sammen: Padma, står det ikke klart nå? Indira er India og India er Indira ... Men kunne hun ikke ha lest sin egen fars brev til et midnattsbarn, hvor hennes egen, slagordfestede plassering i midten ble benektet; hvor rollen som nasjonens speil ble tildelt meg?

Skjønner du? Skjønner du?... Og det er mer, det finnes enda klarere bevis, for her er enda en bit av Times of India, hvor Énkens eget nyhetsbyrå. Samachar siterer henne når hun snakker om sin «faste vilje til å bekjempe den dype og utbredte sammensvergelse som har vokst seg sterk». Jeg skal si deg: det var ikke Janata Morcha hun mente! Nei, Unntakstilstanden hadde både en svart og en hvit del, og her er den hemmeligheten som altfor lenge har Ugget skjult under de kvalte dagenes maske: det sanneste, dypeste motivet bak Unntakstilstanden ble erklært for å knuse, smadre, hakkematifisere midnattsbarna en gang for alle».

Salman Rushdie

(Fra «Midnattsbarn»)

-----------------------------------

Salman Rushdie ble introdusert i Norge i forbindelse med Acem litteratur seminar 1983.1 utlandet er han velkjent og sammenlignes med navn som fjorårets Nobelprisvinner Gabriel Garcia Marquez, Gunter Grass, V.S. Naipaul og Milan Kundera av ledende britiske og amerikanske litteraturkritikere. Han har fått den ettertraktede britiske Bookerprisen for sin store roman «Midnattsbarn». Romanen er en fantastisk-realistisk skildring av det moderne Indias brokete historie, opplevd gjennom sansene til en stadig mer sekualisert muhammedansk slekt. Salman Rushdie er født og oppvokst i Bombay. Men er nå bosatt i London.