Krise og katastrofe

Vi er i stressforskningens tiår. Feltet er eldre, men først i senere tid har det fått bred plass innenfor vitenskap og samfunn. Begreper og teori formes og omformes i lys av nyere stress-forståelse innen fysiologi, psykologi, psykiatri, idrettslære m.v. Riktignok er man ikke blitt enige om definisjonen av «stress», om det er belastning eller reaksjon på den, eller begge. Men manglen på slik avgrensning ser ikke ut til å hemme utbredelsen av stress-tenkningen.

Idag har stadig færre mennesker nevrotiske problemer og indre konflikter. Til gjengjeld er de desto mer «stresset». Det høres unektelig langt mer sunt, normalt og respektabelt ut. Stresset kan man være med æren i behold. Dessuten trenger vi stress for å mobilisere, oppnå «aktivering», som det heter på fagsproget. Uten krav og utfordringer dorskner vi hen i atrofi og psyko-infantilitet. Så noe stress må vi ha. Bare ikke for mye eller for lenge. Ved siden av å stresse oss opp, trenger vi derfor å avstresse, koble av: meditere, sporte, elske. Slike forandringer i aktivitet fornyer og rehabiliterer. Uten dem beveger vi oss i retning av sammenbrudd.

 

Når stress blir krise

 

Kriser er gjerne resultat av to forhold: langvarig stress eller plutselig overveldende stress vi ikke mestrer. I begge tilfeller rystes vår tilværelse så ettertrykkelig at livet deretter aldri blir helt som før - bedre eller verre. Slike kriser er livs- og familiekrisene. De følger av den vedvarende belastning som livssyklus stadig påfører og som man i noen tilfeller ikke greier omstille seg til: å bli mor, eller far, oppleve at barna kommer i puberteten, flytter ut av hjemmet o.l. Her er det gjerne en underliggende psykologisk disposisjon bestemt av barndom og oppvekst, som ligger til grunn for krisen. Anderledes er det gjerne ved de aksidentelle kriser. En plutselig ulykke eller katastrofe, alvorlig sykdom eller voldserfaring etter ran, voldtekt, terror, politisk forfølgelse eller krig kan utløse slike kriser. De karakteriseres av at stressmengden er for stor; det eksisterende mestringssystem i personligheten bryter sammen. I fortsettelsen skal katastrofen benyttes til å utdype nærmere de aksidentelle kriser eller de traumatisk utløste kriser i voksent liv.

 

Katastrofen i vår bevissthet

 

I vår fantasi har vi alle et forhold til katastrofen. I barnets fantasiliv er den en truende og formende realitet. Vi trenger ikke ha vært med i en katastrofe for å ha detaljerte forestillinger og følelser overfor slike svære stressorer. I seg selv er de tilstrekkelige til å vekke kraftige psykiske reaksjoner i nærmest alle, uavhengig av tidligere disposisjon og bakgrunn.

Alle kjenner vi «katastrofe-følelsen», «katastrofe-angsten». Den ulmende, sterke, men oftest uklare følelse av at noe forferdelig kan hende og som JEG har stelt i stand uten helt å vite hvordan. I den aksidentelle krise plages man ofte av egosentrisk skyldfølelse: alt som hender, skjer på grunn av meg, hva jeg har sagt, tenkt, gjort, latt være. Ikke uvanlig er tanker om Guds straff for eget ansvar. Der noen har omkommet, er overlevelses-skyld hyppig tilstede. «Hvorfor skal jeg overleve, når andre døde!» Selvanklager, spenning, skrekk preger reaksjonene.

Striden med den egosentriske skyld skjer på et nivå av psyken hvor impulser til lyst og sinne også kan anta katastrofeødeleg-gelsenes dimensjoner - i fantasien, samtidig som grensene mellom fantasi og virkelighet er opphevet. Og hva blir man da ikke ansvarlig for!

Blod, død, ødeleggelser og fordervelse har derfor enorm tiltrekning på mennesker. Skjer en trafikkulykke, tar det ikke mange sekunder før store mengder strømmer til. Magnetisk tiltrekning: må se! Kjenne smerten og livskampen i den andre.

Det som trekker oss til slike hendelser er sannsynligvis noe i slekt med westernfilmers fortettede spenning, spiondramaenes innbitte fientlighet eller krim- og krigsromanenes voldsomheter: kampen mellom liv og død. Den vekker oss av dvalen og passgangen i tredemøllen, gjør oss mer levende. Vi identifiserer oss med helten. Få liker taperen.

Vi skal alle dø. Med vår fornuft vet vi det, men ut fra livsfølelsen til daglig kjennes det ikke slik ut. Vi står i et benekt-ningsforhold til døden, ser oss selv som usårbare og skyver til side at livet er ganske skjørt, kan mistes når som helst. Lite skal til og vi er ferdige.

 

"Det er ikke meg!"

 

Når ulykken inntreffer, iler vi derfor til, dels av skrekk over hva som er sluppet løs, dels for skyldavklaring. Men kanskje aller mest har vi et behov for å sikre avstand til ofrene, forsikre oss om at vår benektende beskyttelse holder. Den som pines og blør, ligger der borte, livløs, skadet, molert: Det er ikke meg! Jeg vil bare hjelpe, er bare god og snill.

Slik opprettholder vi et kamuflerende lokk over vår eksistens dypere sider - over døds-angsten og råskapen. Døden eksisterer ikke, destruksjonstrangen finnes ikke i oss. De som skal møte livsfelt hvor døden er uunngåelig, har vi gitt roller og klesdrakter som markerer avstanden og forskjellen til oss andre; vi ser dem i hvitt på sykehus, i sort i begravelsen.

Krisen kan vekke oss, få oss til å legge noe av den umodne benektningen til side. Ta livet på alvor. Angsten som varsler muligheten for undergang, kan også berike vår tilværelse om vi tar den inn over oss, bearbeider og gjennomlever den. Men krisen kan også føre til at vi forskanser oss, skremmes slik at vi gir opp. Dør litt på forskudd. Om erfaringer slår hull på vårt benektningspanser, kan livet kjennes for farlig å leve, samtidig som vi ikke vil dø. I en slik tilstand mister vi vår «statistiske sannsynlighetsberegning». Dødstruslen er overalt. Eneste mulighet blir å trekke seg, velge posisjoner hvorfra det er lite å våge, lite å miste. Vi tør ikke ordentlig leve, søker sikkerhet i regresjonens livsforarmede bakevjer.

Krisen, enten den er utløst av livsomstillinger, faktiske ulykker eller katastrofer, åpner mulighetene i to retninger: til vekst eller dekomponering. Stress som vi på kortere eller lengre sikt kan greie å mestre, resulterer i vekst og modning. Derfor er stressbearbeidelse en utfordring for oss alle i hverdag og kriser.

 Are Holen

Produkter

Dyade 1984/01: Stress og avspenning

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2022-utgivelsene

2/22: Tenke på døden

Tidligere utgivelser:

1/22: Skapende sinn

4/21: Forsoningens dans

3/21: Projeksjon og fordreining

2/21: Forfattere om livet

1/21: Stillhetens kraft

4/20: Korona - slutten på den lange freden 

3/20: Hvem blir vi når vi blir syke?

2/20: The Beatles og meditasjon 50 år etter

1/20: Skammen

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.