Stress - hva er det?

Saken er at stress er alle de påkjenninger vi møter i livet, enten det nå er kjærlighet eller hat, en krangel, en tidsfrist, en idrettskonkurranse, en eksamen som stiller en på prøve, en bakterieinvasjon i kroppen, eller et uventet besøk av en uønsket svigermor. Det er stress alt sammen.

Ordet stress er engelsk og betyr rett og slett det vi legger i det norske ordet påkjenning eller press. I fysikken har vi så lenge jeg kan huske brukt begrepet stress. Det er ikke riktig som det har vært hevdet at det var kanadieren H. Selye som oppfant ordet stress for å beskrive våre stress i det levende liv. Den amerikanske kunstmaleren og forfatteren Bayard Taylor brukte ordet akkurat på denne måten i sin beskrivelse i 1858 av de stress folk i Finnmark hadde å stri med den gang.

Fysiologisk sett kan en si at alt som bringer organismen ut av likevekt, er et stress. For organismen er konservativ og vil med alle midler bevare likevekten. Dette gjelder like mye det fysiske som det psykiske stress. Forskjellen er vel egentlig bare at det i det ene tilfelle er snakk om en muskelcelle som forstyrres; i det andre tilfelle en nervecelle.

Stress på godt og vondt

I stedet for å skjelne så sterkt mellom fysisk og psykisk stress, er det kanskje mere formålstjenlig å skjelne mellom det stress som er av det gode, og det stress som er av det onde. Om et stress skal bli av det gunstige eller det ugunstige slaget, avhenger av hvordan vi tar det. Tar vi for eksempel på oss noe vi har lyst til, kan det bli et gunstig stress. Men blir vi pålagt noe vi ikke kan mestre, kan det bli et ugunstig stress. For stress vi kan mestre, er bare av det gode. Det krydrer livet og pirrer til innsats og dåd.

Vi må jo ikke glemme at det er stress som har gjort oss til det vi er. En ustanselig strøm av stress og påkjenninger gjennom hele utviklingshistorien har formet oss og tilpasset oss gjennom millioner av år. Og gjør det fremdeles. Det tar bare så lang tid for oss å reagere ved å forandre vårt vesen. Vi vet at kroppen til stadighet må utsettes for et visst stress for å vedlikeholde reguleringsmekanismene, som f.eks. de som regulerer blodtrykket, og de som opprettholder et normalt kalkinnhold i knoklene. Vi må stresse våre hjerneceller for å lære noe nytt og utvikle vårt intellekt. Vi må stresse våre muskler for å bli sterke, og vi må stresse vårt hjerte for å få kondisjon. Vi må altså bruke og stresse både kropp og sjel. Og det ville da også være synd å gå ubrukt i graven.

Det er bare når påkjenningene blir større enn det vi tåler at vi ikke har godt av det, og stresset blir av det onde. Det er med kroppen som med bilen. Står den for lenge, ruster den bort. Går den for lenge på tomgang, legger det seg sot på pluggene. Kjøres den for hardt på høygir i motbakke, slites den ut. Også kroppen må brukes, men den må ikke misbrukes. Utsettes vi for mye stress vi ikke mestrer for ofte og for lenge om gangen, kan det få skadelige følger og sykelige utslag.

I Amerika har man vist at aper som utsettes for stress de ikke mestrer, reagerer med økt mavesyre, som i det lange løp kan føre til mavesår. Man kunne vise at stressede aper reagerer med en forhøyelse av blodtrykket, som etter hvert kan bli varig, selv om stresset som utløste blodtrykksforhøyelsen, elimineres. Og høyt blodtrykk er jo en forløper for andre hjerte-kar-lidelser. Helt fra Cannons dager (han ble født for mer enn 100 år siden) har man visst at blodet levrer seg raskere hos dyr som utsettes for stress. Økt levringstendens av blodet kan ha sammenheng med utvikling av hjertekarlidelser, endog med døden til følge.

Endelig har vi her i Norge vist at konflikter i arbeidslivet, og de stress det medfører hos begge parter, kan føre til en forhøyelse av blodtrykket. Forhøyelsen vedvarer etter alt å dømme under konflikten, men går tilbake når konflikten er løst.

Stress virker på kropp og sjel gjennom vårt uvilkårlige nervesystem, det såkalte autonome nervesystem, som binder kropp og sjel sammen til ett. Det er det som gjør at vi svetter på hendene når vi er nervøse. Som gjør at vi blusser når vi er flaue, og som gjør at vi får hjerteklapp når vi blir oppskaket.

Kroppens reaksjoner

Grunnlaget for våre stressreaksjoner er at alle høyerestående dyr, deriblant mennesket, har et programmert reaksjonsmønster i den delen av hjernen som kalles hypothalamus. Det virker som en trigger-mekanisme for å sette kroppen i beredskapstilstand. Som allerede Cannon antydet, har dette til hensikt å mobilisere

 kroppens ressurser til fysisk innsats. Som når en katt møter en truende hund. Nervøse impulser fra kattens øye, som ser hunden, går til deler av hjernen hvor synsinntrykket blir sammenlignet med tidligere erfaring, og tolket som en overhengende fare. Dette fører i sin tur til nye impulser som momentant aktiverer bestemte deler av nervesystemet og det hormonproduserende system. Resultatet virker på tre plan: I det ytre reagerer katten med å reise bust. Den skyter rygg og freser. Hensikten er åpenbart å skremme hunden. Går vi mer i dybden og undersøker hva som skjer inni katten, finner vi at den begynner å puste raskere og dypere, åpenbart i den hensikt å ta opp mer oksygen. Hjertet slår raskere, rimeligvis for å pumpe mer blod til musklene. En større del av blodvolumet blir overført fra innvollene til musklene, som et ledd i forberedelsene til en fysisk innsats. Går vi videre og undersøker forandringene i cellene på det mikroskopiske og det kjemiske plan, finner vi at små molekyler, såkalte peptider, er utskilt i hypothalamus; de føres med blodet til en kjertel under hjernen: Hypofysen. Der stimulerer de til utsondring av hormoner, som i sin tur føres med blodbanen til andre kjertler, hvor de såkalte stresshormonene adrenalin, nor-adrenalin og kortison produseres. Disse hormonene har en øyeblikkelig og dyptgripende virkning på så å si hver eneste celle i kroppen: Bl.a. mobiliseres drivstoff for muskelarbeide, og transporten av livsviktige molekyler gjennom celleveggene lettes. Ikke nok med det, men man har nå også vist at samtidig med denne omkalfatringen frisetter kroppen sine egne smertestillende morfinlignende stoffer, de såkalte enkefaliner, noe som kan komme godt med om organismen skulle bli skadet under kamp eller flukt.

Pirring er nødvendig

En nærmere analyse av alle disse endringer som denne stressreaksjonen har ført til, viser med all tydelighet at det her er snakk om å sette organismen i beredskap til fysisk utfoldelse, til kamp eller flukt. Stressreaksjonen er altså bare en avtrekker-mekanisme, en beredskapsmobilisering. Når så katten setter seg i bevegelse, enten det blir kamp eller flukt, vil organismens egne reguleringsmekanismer tre inn og sørge for at de deler av kroppen som trenger mest, som for eksempel muskelcellene, får mest av det de trenger for å overleve. De muskelcellene som er mest aktive får brorparten av blodforyningen. De som er inaktive, får bare så vidt de har nok til livets opphold. Når det hele er over, klinger reaksjonene av, og katten kan falle til ro for å gjenopprette den harmoniske likevekten.

Man kunne fristes til å tro at denne primitive stressreaksjons-mekanismen er et enten-eller fenomen. Enten reagerer man, eller så reagerer man ikke. Men fullt så enkelt er det nok ikke. Erfaringen viser at det er en gradsforskjell. Litt forenklet kan det se ut som om vi alle er avhengig av en viss pirring, en viss grad av stress, for i det hele tatt å holde oss våkne. Dette ser vi ved å analysere stresshormonutskillelsen og aktiviteten i nervesystemet. Det er dette psykologen kaller aktivering. Ved økende grad av aktivering eller pirring øker våre nervøse og hormonelle reaksjoner, og vår yteevne øker med dem. Inntil stimuleringsnivået blir så høyt at vi begynner å bli forvirret, for ikke å si forstyrret. Vi nærmer oss grensen for det vi kan mestre. En ytterligere økning i stressnivået blir av det onde. Blir belastningen så stor at en ikke lenger kan mestre stresset, kan en hos forsøksdyr få kollaps og indre blødninger bl.a. i binyrene og i mavetarmkanalen. Slike kollaps-tilstander har en også sett hos mennesker som er i en belastningssituasjon som de ikke mestrer.

Det er altså med stress som med alt annet: det er overdrivelsen som er skadelig. Belastninger som en mestrer, bidrar til at en øker ens evne til å tåle belastninger, og er derfor av det gode.

professor Kåre Rodahl