Meditasjonspsykologi og kom-grupper - drøftelse av noen felles prinsipper

Acems utvikling ble etterhvert et oppgjør med denne utopiske orientering. Acems fremste vekstmetode var en meditasjonsform der man gjentar en metodelyd i bevisstheten samtidig som tanker, følelser, stemninger, kroppsinntrykk får slippe til.(2) Man erfarte at det å meditere på denne måte ikke var å arbeide med endrede bevissthetstilstander, men med egne psykologiske reaksjonsmønstre. Hvordan man gjentar metodelyden under innflytelse av ulike tanker og følelser, er med på å vise i hvilken grad man aksepterer, sensurerer, kontrollerer eller fordreiet eget spontane impulsfelt.

Slike reaksjonsmønstre er ikke spesielt knyttet til meditasjon, men har sammenheng med hvordan man forholder seg til andre mennesker og ulike situasjoner. Denne forståelse stimulerte til interesse for psykologi og til metoder for bearbeidelse i mellom-menneskelig sammenheng.

Inspirert av meditasjon og av ulike typer psykologi, psykoanalytisk tradisjon, kommunikasjonsorientert tenkning og gruppepsykologi, startet Acem sin første kom-gruppe i 1970. I kom-gruppen dvelte man ved opplevelse av seg selv og av andre, ikke minst ved hvordan tidligere erfaringer ofte fordreier opplevelse.

Metode og teori i kom-gruppene utviklet seg parallelt med Acems meditasjonsforståelse. Mange av de samme personene deltok i kom-gruppe samtidig som de mediterte og i meditasjonsveiledning satte ord på hva de gjorde i sin meditasjonsutførelse. Etter hvert så man overordnete likheter mellom hva man arbeidet med i meditasjon og i gruppe. Prinsipper som var vekstbefordrende i meditasjon kunne overføres til kom-gruppe og omvendt. Sentralt var at begge metoder sikter mot bearbeidelse av begrensninger og frigjøring av menneskelig spontanitet. Mange av kurslærerne i Acem utdannet seg innen psykologi, medisin, pedagogikk. De fant det naturlig å knytte observasjonene til psykologiske begreper.

Et eksempel kan vise sammenfall mellom hva en person arbeider med i meditasjon og i kom-gruppe. En kvinne har tendens til å oppleve en stemning av rastløshet i meditasjon og begynner da å fokusere nøyaktig på metodelyden. Hun blir svært detaljopptatt. I meditasjonsveiledning blir hun bevisst at hun blir ekstra grundig når hun opplever underliggende følelse av aggressivitet. I kom-gruppe har hun tendens til å bli saksorientert og rettferdighetsopptatt, særlig når hun føler seg sint.

Metodiske forskjeller

I kom-gruppe tar man utgangspunkt i hvordan en person opplever andre og seg selv. Man ser på hvordan opplevelsen tidvis for dreies. Utgangspunktet er et sosialt møte mellom to eller flere personer.

Arbeidet i meditasjon er intrapsykisk. Meditasjon gir regresjon. Bearbeidelsen foregår på grensen mellom det bevisste og ubevisste. Man arbeider med grunnleggede reaksjonsmønstre, uansett om disse er erkjent i møte med omverdenen eller ikke. Meditasjon er en dyptgripende metode. Den fordrer kontinuitet og fordypelse. For å få utbytte i personlighetsutviklende retning, må man meditere regelmessig to ganger daglig over lengre tid. Kom-gruppe er en intens prosess. Den kan strekke seg over en kortere periode.

Mens meditasjon pga. avspenningseffekt ofte oppleves relativt stille, vil gjerne kom-gruppe preges av sterke emosjoner. De øyeblikkelige resultatene kan være 1. atferdsforandringer og 2. innsikt. Mer varige virkninger er avhengige av videre bearbeidelse og modning etter at gruppen er slutt.

Mennesket og dets spenninger

I meditasjonspsykologi refererer begrepet spenninger seg til vedvarende og tildels ubevisste strukturer som påvirker opplevelse og atferd i begrensende retning. Spenningene får oss til å handle gjentagende og hemmet. De kan sammenlignes med blinde flekker i vår personlighet. Kroppslig trer de frem bl. a. som anspenthet og muskelknuter. Karakterspenningene er dannet i tidlige livsfaser som beskyttelse mot overveldende følelser av angst, skyld, skam, ulyst, sterk lyst eller ikke-mestring. De er blitt en del av oss og fordreier vår opplevelse og hemmer vår atferd i forsøk på å holde ovenfor nevnte følelser borte fra bevisstheten.

Spenninger kan sammenlignes med hva som i psykodynamisk psykologi kalles nevrotisk konflikt; den forårsaker symptomatisk atferd, feilreaksjoner, nevrotisk karakterutforming. Innen sosial læringsteori kan vi sammenligne spenningenes uttrykk med innlærte feilresponser.

Meditasjon og kom-grupper sikter mot å frigjøre spontanitet. I meditasjon arbeider man med å gjenta metodelyden med ledighet, en mental holdning som tillater det som er i sinnet, det vi kaller spontanaktivitet, å slippe til. I kom-grupper arbeider man med å etablere et aksepterende klima slik at den enkelte kan slippe frem og utforske sine spontane reaksjoner i forhold til seg selv og andre. Å slippe til spontanaktivitetene betyr at man åpner opp for ressurser og spenninger. Men man åpner for impulser som uroer; de er knyttet til følelser man ellers holder borte. Spontanaktivitet kan sammenlignes med frie assosiasjoner i terapi eller psykoanalyse, eller med bilder i drøm.

Meditasjon, drøm, psykoanalyse har til felles at ubevisste impulser lettere frisettes enn i vanlig dagligliv. Å slippe til spontanaktivitet er å provosere spenningsstyrt atferd. Spenningenes uttrykk i meditasjon er konsentrasjon. Den mediterende fokuserer på et aspekt i bevisstheten, til utelukkelse av andre. Man begrenser spontanaktiviteten, dvs. forholder seg slik at noe holdes borte fra bevisstheten. I eksemplet vi nevnte, konsentrerte kvinnen seg om å få med alle stavelsene i metodelyden, dermed holdes følelser borte. Arbeidet i meditasjon foregår i pendling mellom metodisk indusert ledighet og ubevisst, spenningsbestemt konsentrasjon.

Deltagerne klarer ikke alene å utforske sine reaksjoner særlig langt. De holder følelser tilbake og opplever at de er «blokkert». Spenningenes beskyttelsesstrategier setter inn når følelser slippes til. Defensivitet i gruppe kan sees på som parallell til konsentrasjon i meditasjon. Arbeidet i kom-gruppe foregår i pendling mellom akseptering og ulike former for defensivitet.

Personlighetsutvikling i Acem er ikke å tilstrebe endrete bevissthetstilstander, men å arbeide med å erkjenne og bearbeide karakterspenningenes innflytelse, arbeide med tendens til konsentrasjon i meditasjon og defensivitet i gruppe.

Ledighet i meditasjon – akseptering i kom-gruppe

La oss se nærmere på enkelte sentrale trekk som synes sammenfallende i de to metoder. Ledighet i meditasjon kan sammenlignes med akseptering i kom-gruppe. Ledighet i meditasjon betyr impulsnær åpenhet. I stedet for å sensurere, kontrollere, fordreie stemninger som er tilstede, slippes de til i nærhet. Under meditasjon åpner man for det man ellers forsøker å utelukke: rastløshet, tilbakeholdte følelser, tretthet, uro. Impulsene overvelder ikke, fordi menneskets egen tendens til avstengning regulerer prosessen.

I meditasjon arbeider man med å etablere ledighet gjennom metodelyd-gjentagelsen. Regelen er enkel, praksis er komplisert fordi det involverer alle menneskets unnvikelsesstrategier. Meditasjonspsykologiens pedagogikk beskriver de vanskeligheter mår møter og gir retningslinjer.(2)

I kom-gruppe er akseptering viktigste arbeidsprinsipp. I et aksepterende gruppeklima føler den enkelte seg fri til å gi uttrykk for følelser og erindringer, til å utforske egne reaksjoner. Lederen bidrar ved å tilstrebe en analyserende, ikke-fordømmende holdning. Han eller hun observerer, trekker frem i lyset og setter spørsmålstegn ved reaksjoner som spiller seg ut, uten å vurdere eller fordømme. Man forsøker å observere både den enkelte deltager, gruppen samlet og samspillet mellom gruppedeltagerne. Lederen lager ikke regler for hvordan gruppen skal fungere, men forsøker å frisette deltagernes egne reaksjoner, forsøker være det C. G. Rogers kaller fasilitator.(4) Fordi lederen lett blir modellperson, tilstreber gruppedeltagerne å innta samme holdning som lederen.

Ledighet og akseptering refererer til en mental holdning som åpner for impulsnære prosesser.(5)

Ledighet og akseptering provoserer og forløser

I begynnelsen av meditasjonshalvtimen er det oftest lett å etablere ledighet. Etter hvert fører frisetting av spontanaktivitet til konsentrasjon. Dette kan sammenlignes med økt impulstilgjengelighet i terapi som fører til intensivert forsvar.

Det karakterforandrende arbeid i Acem-meditasjon består i stadig å korrigere egen tendens til å konsentrere seg. Konsentrasjon er delvis ubevisst. Det er vanskelig å se hvor man selv utelukker, stenger av, fordreier. Meditasjonsveiledning er ofte nødvendig. Man drøfter hvordan man gjennom meditasjonsutførelsen forholder seg til ulike impulser. Uklare punkter i ens utførelse blir gjenstand for drøftelse. Det er her den ubevisste innflytelse mest gjør seg gjeldende. Å korrigere egen tendens til konsentrasjon er stadig å øve seg i å ta imot, bli kjent med nye sider av seg selv, akseptere egne impulser. Ofte vil den mediterende gjennom veiledning få tanker om hvordan meditasjonsfeil har sammenheng med ens tilværelse forøvrig.

I begynnelsen av en kom-gruppe er det ofte relativt stor grad av defensivitet. Deltagerne samles uten en sak å forholde seg til, annet enn seg selv og hverandre – i en situasjon der vanlige samværsformer oppleves utilfredsstillende. Første oppgave blir derfor å etablere en psykologisk gruppe, dvs. hjelpe deltagerne til å forholde seg aktivt til hverandre, utvikle samhørighet og gruppefølelse. I denne innledningsfase arbeider man med hvordan deltagerne gjemmer seg for hverandre. Man ser hvordan de lager rigide regler, kontrollerer hverandre, fokuserer oppmerksomheten på en deltager slik at andre unnslipper, finner syndebukker osv. Det å se defensiviteten er ofte en hjelp til å erkjenne og gi slipp på egen.(6)

I kom-gruppen varierer man mellom det å fokusere på deltagernes defensivitet og på det å ta imot, ordne den impulsivitet som slipper til. Etter at et mer aksepterende klima er etablert, frisettes spontanitet og deltagernes reaksjoner på hverandre kommer i fokus: Hvem er jeg for deg og du for meg? – Den interpersonelle dimensjon er sentral.

Viktig er også at man ser på hva som former ens opplevelse av andre. Min opplevelse av deg sier ikke nødvendigvis mest om hvem du er, men like mye om hvem jeg er. Det intrapsykiske aspekt kaster lys over hvordan jeg fordreier min opplevelse. I innledningens terminologi: man problematiserer bevissthet.

I utforskning av egen opplevelse bringes også det fortidige aspekt inn. Opplevelsen av andre er ofte formet av hvordan man tidligere opplevet sentrale personer, spesielt foreldre. Tilbakeholdt emosjonalitet knyttet til tidligere erfaringer slipper gjerne til. Lenge arbeider man med fantasidimensjonen i opplevelsen, uten nødvendigvis å se om dette stemmer med virkeligheten. Hvordan opplevde jeg min far og hvordan preger det min opplevelse av f.eks. autoritetspersoner i dag?

Man forsøker å se sammenhenger mellom nåtid og fortid. Sentralt er hvordan man i dag fortsetter å fordreie egen opplevelse, fortsetter stedvis å la fantasi være mer pregende for virkelighetsoppfatning enn realitet. Fordreiningen gir gjerne gevinst for en selv, gjør f.eks. forholdet til egen impulsivitet lettere. – Hvis jeg opplever at du er aggressiv overfor meg, har jeg en legitim grunn til å slippe til mitt eget sinne, uten å føle for mye skyld. – Hvis jeg opplever at du er dristig, kanskje frekk i dine initiativ, kan jeg fordømme din impulsivitet, slippe å ta stilling til min egen. – Man blir bevisst hvordan fordreininger i opplevelse ofte er med på å holde borte følelser av angst, skyld, skam, ikke-mestring. Kom-gruppens intrapsykiske dimensjon er inspirert av meditasjon. Å se at man i meditasjon fortrenger, fordreier og forkludrer egen spontanitet, gjør det lettere å se på hvordan man også gjør det samme i forhold til andre.

I fordypelse av ens opplevelse, vil avviket fra den reelle mor, far og situasjon mer og mer gjør seg gjeldende. Etter hvert vil man også prøve å rekonstruere fortidens realiteter. Gjennom hele gruppeprosessen vil kontakten med andre gruppedeltagere, møte med mennesker bak defensiviteten og bak ulike masker, gi grunnlag for emosjonelt korrigerende erfaringer. Det å erkjenne forskjellen mellom fantasi og virkelighet i nåtid og fortid, er med på å modifisere ens spontane perseptuelle organisering av inntrykk. Slik bearbeides ens tendens til å fordreie virkeligheten ut fra ubevisst innflytelse gjennom kom-gruppen.

Motstand

Ledighet og akseptering provoserer initialt konsentrasjon i meditasjon og defensivitet i gruppe. Når behovet for forsvar er særlig sterkt, opplever man det vi kaller motstand. Under innflytelse av motstand begynner man å gjøre handlinger som kan oppleves uhensiktsmessige, som motarbeider den intensjon man ellers forfølger. Man slutter f.eks. å meditere, blir uregelmessig eller vegrer seg mot å være personlig i kom-gruppen.

Både Acem-meditasjon og kom-grupper er motstandsbearbeidende metoder. All Acems erfaring peker på viktigheten av å regne med motstand som et fenomen i arbeid med personlig vekst. Motstand er ikke knyttet til bruk av spesielle metoder, men til det å være i karakterforandrende bearbeidelse. Dyperegående forandring innebærer gjerne motstand, fordi personligheten er rettet mot å bevare status quo.

«Jeg har ikke motstand»

Både i meditasjon og kom-gruppe vil man ha tendens til å skyve bort fra seg selv, knytte den til forhold som ikke har med egne konflikter å gjøre. – Man har ikke «tid» til å meditere. Det må være noe «galt» med meditasjonsteknikken. Kom-gruppeprosessen er «kunstig», osv. – Ofte er slike utsagn uttrykk for et forsterket forsvar.

Under innflytelse av motstand begynner man å skyve fra seg følelser man ikke vedkjenner seg. Man kan også tillegge andre de følelser man ikke tolererer hos seg selv. «Jeg er ikke aggressiv, men du er». Den mediterende forsøker å gi meditasjonsteknikken eller gruppedeltagere ansvaret for følelser han eller hun ikke vedkjenner seg. «Meditasjonen gjør meg sint, rastløs eller urolig».

Både gjennom meditasjon og kom-gruppe arbeider man med å «ta inn i seg» de følelser man tidligere skjøv ut, ikke tolererte. Det er å forsøke å forstå dem i forhold til nåtid og fortid.

Ulike innfallsvinkler

Acem-meditasjon er en selvadministrert metode. I den daglige praksis er man ikke avhengig av en terapeut eller av en guru. Metoden er således tilgjengelig for et bredt publikum. Kom-gruppen er relasjonsbasert. Metoden er derfor mer ressurskrevende, og man er avhengig både av en leder og av en gruppe.

De to metodene er skapt i et gjensidig berikende forhold og utfyller hverandre i en vekstprosess. Når man med Acem-meditasjon arbeider for å etablere ledighet, arbeider man med å tolerere og forstå flere sider av seg selv og andre. Erfaringen viser at det å bearbeide egne begrensninger ofte får konsekvenser i mellommenneskelige forhold. Å tolerere andres følelser og impulser blir gjerne lettere hvis man gjenkjenner tilsvarende følelser hos seg selv.

Acem-meditasjon er en fundamental metode som sikter mot å utvikle dypereliggende strukturer. Kom-gruppen gir gjerne mer iøyenfallende resultater, bl.a. fordi deltagerne hjelpes til å gi form til de ressurser som er tilgjengelige. Metodene representerer ulike innfallsvinkler til menneskelig bearbeidelse. Mange prinsipper er likevel felles. De fleste vil oppleve at erfaring med meditasjon beriker utbyttet av kom-gruppe og omvendt.

Referanser

1. Holen, Are: Bedre Hverdag, Dyade forlag, Oslo 1983.

2. Holen, Are: Stillhetens Psykologi, Dyade forlag, Oslo 1981.

3. Slaastuen, Per: «Grupper – snarvei til innsikt», Dyade 1983, nr. 2, s. 512.

4. Rogers, Carl: Møte mellom mennesker, Dreyer, Oslo 1974.

5. Slaastuen, Per: «Drøm som kilde til refleksjon», Dyade 1982, nr. 6, s. 27-37.

6. Yalom, Irwin D.: The theory and Practice of Group Psychotherapy, Basic Books, Inc.; Publishers, New York, 1975.

Skribenter i dette nummer:

• Maria  Drageset,   f.   1949.  Psykolog.  Arbeider ved Sentralin

stituttet for Cerebral Parese, Berg Gård. Meditasjonslærer i

Acem.

• Anne  Grete  Hersoug,   f.   1947.   Psykolog.   Arbeider ved  Nic.

Waals Institutt.

• Inge Karsten Hetland, f. 1955. Cand. psychol, ved Universitetet i

Oslo.

• Are Holen,  L   1945.  Psykolog og lege.  NAVFstipendiat,  til

knyttet Seksjon for Katastrofepsykiatri, Universitetet i Oslo.

Meditasjonsfaglig leder av Acem.

• Per Slaastuen, f. 1952. Psykolog. Arbeider ved Borgestadklinik

ken. Har skrevet boken «Håndbok mot narkotika», Cappelen

forlag, Oslo 1982. Redaktør av debattboken «Rusproblemer kan løses – hvis vi vil», Cappelen forlag, Oslo 1983.

• Morten  Wærsted,  f.   1953.  Cand. med. Forsker ved Arbeids

fysiologisk institutt, Oslo.

av Maria Drageset