Dyade 1988/01: Det larmende fellesskap - Om kinesisk folkesjel

Tilskuer og deltager Når jeg forteller hvor opptatt jeg er av kinesisk folkesjel, siterer kineserne gjerne høflig et av sine mange ordtak: «Deltageren forblindes, tilskueren ser klart» (dang ju zhe mi, pang guan zhe qing). Med det mener de at jeg som ut­lending har muligheten til å se kineser­nes særegenheter tydeligere enn de selv, fordi jeg står utenfor deres kultur. Jeg er en tilskuer, ikke en deltager. At kulturelle særtrekk av og til opp­fattes lettere av tilskueren enn av den som har begge ben plantet oppi kultu­ren, er sikkert riktig. Hverken kineser­ne eller andre folkeslag er seg bevisst alle sine psykologiske mønstre. Men in­tet er galere enn å tro at «tilskueren ser klart». Tilskueren forblindes også, ikke av den kulturen han studerer, men av sin egen kulturelle bakgrunn. Enkelte hevder til og med at reiseskildringer si­er mer om den som reiser, enn om stedene som beskrives.

Hva man legger merke til i en fremmed kultur, og hvor­dan man fortolker det man ser, er i høyeste grad avhengig av hvor man selv kommer fra. Det er påfallende at blant alle de bøker jeg har lest om Ki­na, er den jeg kjenner meg best igjen i, skrevet av to svensker (Leijonhufvud & Engqvist: Kineserne, Oslo 1986). Det har nok delvis å gjøre med at boken er godt skrevet. Men kanskje kommer det også av at svensker og nordmenn møter det kinesiske samfunn med omtrent de samme kulturelle briller. Møtet med kulturelle forskjeller kan være svært ubehagelig. Når man opp­holder seg i Kina, er det derfor alltid fristende å oppsøke venner hjemmefra, slik at man får utløp for all frustrasjo­nen. Kanskje stikker man bare hodet inn i den fremmede kulturen av og til når man føler for det. En slik holdning er høyst forståelig. Men på denne må­ten blir man aldri tvunget til å modifi­sere sine egne forståelsesrammer. Først når man har sin sosiale basis i kinesis­ke miljøer, blir man nødt til å se kine­serne med deres øyne, ikke bare ens egne. Man må sørge for å bli presset inn i rollen som deltager, ikke bare til­skuer.

Møtet med det fremmede gjør det og­så lettere å se vår egen kultur med tilskuerens øyne. Vi blir ikke klar over egne kulturelle særtrekk før vi ser dem i kontrast til noe annet. Kanskje finner vi at det vi først oppfattet som karak­teristisk for et annet folkeslag, egentlig er ganske vanlig, og at det er vi vester-lendinger som er spesielle. Artiklene som følger, handler derfor ikke bare om kinesere. De handler også om oss, om vår psykologiske stil, om norsk — eller kanskje nordeuropeisk — folke­sjel.

Psykologisk fokus «Har du spist?» sier ofte kineserne til hverandre når de møtes — omtrent som vi sier goddag. Hvorfor gjør de det? Det finnes flere mulige fortolkninger av denne vanen. En sosiolog ville kanskje fokusere på den rolle sulten har spilt i det kinesiske samfunn helt opp i vår tid. Så sent som rundt 1960 regner man med at over 20 millioner mennesker døde av sult etter at en av Maos feilslåtte kampanjer hadde ødelagt den ene kornhøsten etter den andre. Også mine taiwanske ven­ner kan fortelle hvor sultne de ofte var under oppveksten i 60-årene. Kineser­ne har hatt god grunn til å være opp­tatt av om maven var fylt eller ei. Jeg betviler ikke riktigheten av den­ne sosiologiske analyse. I disse artikle­ne er jeg imidlertid ikke primært opptatt av de ytre samfunnsmessige faktorer bak kinesernes adferd, men av de indre psykologiske. Fra denne syns­vinkel kan man se utsagnet «Har du spist?» som uttrykk for kinesernes spontane opptatthet av andres velbe­hag, en slags omtanke som preger hele den kinesiske psykologi og samværs­form. En slik fortolkning finner rikelig av støtte i andre vaner og uvaner typis­ke for kineserne.

Man kunne godt gå mye lenger enn jeg har gjort i å spekulere rundt de psykologiske mekanismer som ligger bak kinesernes adferd. Kanskje er for eksempel «Har du spist?» uttrykk for en slags kollektiv oral fiksering, slik Sun Lung-kee antyder i boken Den ki­nesiske kulturs dypstruktur (Zhongguo wenhua de shenceng jiegou, Hongkong 1985). Ved å ta utgangspunkt i psyko­dynamisk teori kunne man utvilsomt stille en mengde interessante spørsmål når det gjelder utviklingen av kineser­nes særtrekk. Jeg håper å kunne ta opp denne tråden ved en senere anledning. Noen vil kanskje savne et ord om Konfucius i behandlingen av kinesisk folkesjel. Det er vanlig å se konfucianismen som selve hjørnestenen i kine­sisk kultur, som opphavet til kineser­nes gruppeorientering og deres tendens til å etablere autoritære, ulikeverdige relasjoner.

De såkalte «konfucianske verdier» tar nettopp sikte på å regulere forholdet mellom mennesker. Men selv om det snart er to og et halvt tusen år siden Konfucius gikk rundt og talte til sine elever, er det helt klart at disse verdinormene eksisterte lenge før hans tid. Konfucius selv oppfattet seg ifølge kildene som en formidler av tradisjo­nen, ikke som en fornyer. At den konfucianske tradisjon har hatt enorm innflytelse på kinesisk kultur og sam­funn, er det ingen tvil om. Men jeg er ikke sikker på at kinesernes grunnleg­gende psykologiske orientering ville ha vært så fryktelig forskjellig uten. Og om jeg nå tar feil, eksisterer iallfall ki­nesernes psykologiske særtrekk også uavhengig av konfuciansk filosofi.

Sinnets motsetninger

Hva er det som særpreger den kine­siske folkesjel? Skal man lete i littera­turen etter svar, blir man raskt forvirret. De beskrivelser man finner, er mildest talt motstridende. På den ene side har man et vell av litteratur om kinesernes harmoniske forhold til gruppen og naturen, deres evne til å se bort fra egne behov, for å ivareta fel­lesskapet. På den annen side har man slike beskrivelser man finner i Bo Yangs essay «Den heslige kineser» (Choulou de Zhongguoren). Bare sam­menlign de to sitatene under: ...det er gruppa som står i sentrum i den kinesiske livsforma. Individet må lære seg å leve i eit balansert samarbeid med andre menneske, i eit ordna, harmonisk forhold til natu­ren... Også tenåringen er høfleg og ansvarsmedviten. Anten han arbei­der, studerer eller leikar, oppfører han seg slik gruppa krev det. (Ping-chia Kuo: Kina, Oslo 1965 s. 17-18)

En av de egenskaper kineserne er kjent for, er tilbøyeligheten til å krangle innbyrdes ... De tretter med hverandre uansett hvor de er. Det virker som kroppen deres mangler de cellene som gjør de fleste mennes­kelige vesener i stand til å samar­beide. (Bo Yang: «Choulou de Zhongguoren», her oversatt fra Bar­me & Minford: Seeds of fire, Hong Kong 1986 s. 172). Begge forfatterne, både Kuo og Bo, har god kjennskap til vestlig såvel som kinesisk kultur — ingen skulle være bedre kvalifisert til å uttale seg om ki­nesernes særtrekk. Hvordan kan deres beskrivelser bli så vidt forskjellige? Er det mulig at ett og samme folk kan bæ­re i seg så motstridende egenskaper? Selvfølgelig er det mulig! Helstøpt og entydig er intet menneske, langt mindre et helt folkeferd. Begge sitatene over er mer eller mindre sanne beskri­velser av den kinesiske folkesjel. Men i en viss forstand er de også begge dypt usanne, fordi ingen av dem gir en for­ståelse for de nesten uforenlige motset­ninger som presser på i det kinesiske sinn. Kuo fokuserer altfor ensidig på kine­sernes gruppeorientering. Han gjør det umulig for oss å forstå hvorfor kinesere har så vanskelig for å samarbeide, hvorfor de så lett ryker i krangel, og hvorfor man ser så mye hensynsløs ad­ferd f.eks. på kinesiske veier. Intet av dette passer inn i hans idealbilde. Bo driver på sin side en nesten mo­noman jakt på kinesernes svakheter. I hans beskrivelse er alle positive trekk forsvunnet. Hans aggresjonsutslipp er kanskje uttrykk for et forståelig opprør mot den glansbildeaktige fasaden kine­serne ofte forsøker å presentere utad. Men særlig balansert er det ikke.

Menneskesinnet har sitt eget regn­skap, med egne poster for både hat og kjærlighet, egoisme og selvoppofrelse, distanse og nærhet. De impulser som skyves unna i én sammenheng, dukker gjerne opp, kanskje i forkledd form, i en annen. Hver av de seks artiklene i dette nummer av Dyade tar for seg én side ved kinesernes psykologiske stil. Sett under ett kan beskrivelsen virke full av selvmotsigelser. Men den er neppe mer selvmotsigende enn det ki­nesiske sinn. Tvert imot rommer kine­sernes psyke — i likhet med vår egen — langt mer komplekse motsetninger enn noen få artikler kan formidle.

Kinesisk folkesjel — innledende ord

Kinaputtenes hjemland — det manglende privatliv

Det hemmelighetsfulle jeg — kinesernes ivaretagelse av det
 personlige

«Atmosfæren av menneskelig følelse» — omsorg og omtanke

i kinesisk hverdag

Den autoritære omsorg — og trangen til avhengighet

Med «følelser» som kapital — korrupsjon i Kina

Når impulsene slipper løs — aggressivitetens veier ut

Litteratur om kinesisk folkesjel