Hvorfor denne foreldrekjærlighet?

FØLELSER SOM STAMMER FRA ARTENES UTVIKLING? En ny gren av vitenskapen som forsøker å forene biologiske og psykologiske perspektiver på menneskets atferd heter sosiobiologi. Sosiobiologiens premiss er at grunnleggende egenskaper ved alle levende vesener – mennesker såvel som andre dyr – er produkter av artenes utvikling over millioner av år. På samme måte som fuglens fjær eller haiens tenner har utviklet seg for å fremme overlevelsesevnen til fuglen eller haien, har også menneskelige egenskaper utviklet seg for å fremme menneskets overlevelse. Det gjelder også menneskelig atferd og følelsesliv, iallefall i de mer grunnleggende trekk. Sosiobiologene bygger sitt perspektiv på Charles Darwins teorier om artenes opprinnelse. Men i forhold til Darwin innføres en viktig nyansering. For Darwin var drivkraften i artenes utvikling kampen for å overleve blant individene. Observasjon av dyreatferd viser imidlertid at dyr i visse situasjoner til og med kan være villige til å risikere sine individuelle liv for at avkommet skal overleve. Skoleeksempelet er fuglemoren som spiller skadet for å narre slangen vekk fra eggene i reiret. På denne måten setter hun sitt liv på spill for å redde avkommet, istedenfor ganske enkelt å fly sin vei, og overlate eggene til ormen. KAMPEN FOR Å OVERLEVERE GENENE For sosiobiologene er derfor viktigste drivkraft for atferd, hos mennesket som hos andre dyr, ikke egen overlevelse, men overlevelsen av arvestoffet – genene. Og her betyr overlevelse overlevering. Vi tenker gjerne at høna legger egg for på denne måten å lage en ny høne. Sosiobiologene spissformulerer det annerledes: det er høna som bare er et egnet middel som egget bruker for å skape et nytt egg. I dette perspektiv er vårt viktigste livsprosjekt å føre våre gener videre. Og det gjør vi gjennom våre barn. Millioner av års artsutvikling har fremmet tilbøyligheten til å være glad i og omsorgsfull overfor ens barn, mens motsatte tilbøylighet er gradvis selektert bort, ganske enkelt fordi kjærlighet og omsorg best sikrer overlevelsen, og den videre overlevering, av våre gener, som dør ut om de ikke formidles videre gjennom våre barn. Å anlegge et slikt perspektiv på vår kjærlighet til våre barn er gjerne provoserende – foreldrekjærligheten forekommer slik sett mer egoistisk, og mindre edel, enn vi gjerne liker å tenke. Men også det vil sosiobiologene snu på hodet. For også det forhold at foreldrekjærligheten oppleves som edel og høyverdig, og ikke egoistisk – er resultat av millioner av års artsutvikling. Oppfatningen om at foreldrekjærligheten er hellig gir denne følelsen, og handlinger i forlengelsen av den, høyere beskyttelse og vern enn mer egoistiske følelser og atferd. Individer som ofret seg selv for barna sikret at egne gener levde videre i avkommet. Og det var langt lettere å gjøre for de foreldre som opplevde slike følelser, og slik atferd, som edel og høyverdig, enn om en forsto et slikt livsprosjekt som grunnleggende egoistisk. (En sosiobiologisk forklaring på hvorfor sosiobiologiske teorier har vanskelig for å finne gjenklang i oss ligger antydet i dette.) I et slikt perspektiv er det å bli fratatt sine barn å bli fratatt muligheten til å ta vare på sin egen genetiske investering – ifølge sosiobiologien den viktigste investering individet gjør, langt viktigere en ens eget individuelle liv. Og i dette perspektiv er det først og fremst ens egne gener en er investert i å ivareta – andre kan ikke forutsettes å ha den samme interesse i denne investering. Forskning viser da også relativt entydig at barnemishandling forekommer langt hyppigere fra steforeldres side enn fra biologiske foreldre. Et sted i ryggmargen, eller underbevisstheten, eller genene, er dette noe vi alle vet (noe bl.a. eventyrene forteller oss). EN KOSMISK DOM Og budskapet fra samfunnet om at en ikke er skikket til å ta vare på sine egne barn er i et slikt perspektiv en kosmisk dom som rammer ens grunnleggende eksistensberettigelse. Ikke til å undres at foreldre kjemper mot å akseptere en slik vurdering, hvor godt og saklig fundert den enn er. Dette er selvfølgelig en forenkling. Foreldres kjærlighet og omsorg for egne barn er neppe så ubegrenset og ubetinget som denne forenklede versjonen av sosiobiologien legger opp til. Sosiobiologien har vært anklaget for å være endimensjonal og reduksjonistisk, og er neppe i stand til tilnærmelsesvis å favne menneskets og samfunnets nyanserikdom og kompleksitet. Men det er også vanskelig å se at det ikke ligger noe i et slikt perspektiv, og at det kan gjøre noe ved våre følelser overfor våre barn mer forståelig.