Den som vet, taler ikke

Sinologien, læren om Kina, er en gren av orientalismen, men den ser ut til å bygge mer på lokale [dvs. kinesiske] kategorier og fordommer enn de fleste av sine søsterdisipliner. Inntil for noen tiår siden var det umulig for de fleste vesterlendinger å møte kinesere (med unntak av kinesiske immigranter i California). Mottagelsen av det kinesiske er derfor i høy grad blitt formidlet av orientalister i vid forstand, og dermed av selve den kinesiske ortodoksien.

Dette betyr at det ikke har eksistert noen debatt à la den Edward Said satte i gang omkring vestlig tilnærming til islam. Mens Said hevder at Vestens tilnærming til islam er snudd opp-ned, har kineserne mindre grunn til å kritisere mottagelsen av deres verdier i våre samfunn, siden de har større kontroll over den. Det er antagelig mange kinesere som i sitt hjerte mener at ingen vesterlending noen gang vil forstå Kina, men såvidt jeg vet har til nå ingen taoist sagt offentlig at folk fra Vesten ikke skulle ha noen ambisjon om å forklare Dao [veien], siden de ikke tror på den.

Grunnen til dette kan være at tro ikke spiller noen sentral rolle i taoismen sammenlignet med hvor viktig den er i monoteistiske religioner. Men det finnes også dypere årsaker.

Den som taler, vet ikke

Siden Vesten etablerte varige bånd med Kina i det 17. århundre, har vi sjelden hørt taoistenes egen stemme. Det var den konfusianske overklassen (som var bestevennene til de vesterlendingene som var bosatt i Kina) som talte på vegne av taoistene og alt annet kinesisk. De ble fulgt av nasjonalistene og så kommunistene, men diskursen knyttet til taoisme har ikke forandret seg noe særlig. For alle disse gruppene var samtidens taoisme urespektabel. For å bevare Kinas ære måtte den skjules for utlendingenes åsyn.

Selv om taoistene hadde vært gitt anledning til å tale på egne vegne, ville de kanskje likevel ha holdt munnen lukket, siden Daode jing sier: "Den som vet, taler ikke; den som taler, vet ikke." Det vi mottok som taoisme i Vesten, var derfor noe som allerede var filtrert gjennom prismet av en tradisjon, konfusianismen, som i løpet av de siste fem eller seks århundrer gradvis var blitt fremmed overfor taoismen.

Ifølge det bildet av taoismen som ble gitt av de innflytelsesrike, og som lojalt ble gjengitt i vestlig litteratur, var det ikke én, men to taoismer. Den første (daojia) var en filosofisk retning som blomstret omtrent på Platons og Aristoteles’ tid og etterlot seg to produkter av betydning: Laozi og Zhuangzi. Dens betydning var det umulig å overse, siden den så åpenbart har påvirket all kinesisk filosofi helt frem til i dag. Den andre, "religiøs taoisme" (daojiao), besto av en degenerert haug med overtro som såvidt ble holdt i live av et par svindlere kalt taoistprester, som fremdeles fant noen få godtroende tilhengere blant de dårligst utdannede bøndene. De to — som i virkeligheten er én og samme levende tradisjon, hvis utøvere kaller seg selv både daojia og daojiao — ble så sterkt adskilt i presentasjonen overfor utenforstående at vi bør drøfte mottagelsen av de to taoismer hver for seg.

Mottagelsen av "filosofisk taoisme"

Mottagelsen av "filosofisk taoisme" er i hovedsak historien om oversettelsene av Daode jing. Denne merkelige og fascinerende historien er omtalt i detalj annetsteds,1 og jeg vil bare peke ut noen iøyenfallende trekk. Daode jing er et veldig kort og antydende verk som lett lar seg oversette på alle mulige forskjellige måter, og til dags dato har vi registrert omkring 250 oversettelser til europeiske språk. Dette arbeidet begynte å skyte fart i midten av det 19. århundre og har ikke gått tilbake siden.

Med noen få unntak var de versjonene som fikk sterkest innflytelse i den litterære verden og blant det almene publikum, produsert av folk med få eller ingen kinesisk-kunnskaper, som omskrev Daode jing i henhold til sin egen agenda. Både tysk idealisme fra forrige århundre, kristen teologi, teosofi, liberalisme, feminisme, new age og mange andre tankestrømninger brukte den til egne formål. Med et så varierende bilde var det ikke til å unngå at taoismen ble en ekstremt vag filosofi.

Det var øyensynlig ingen stor etterspørsel etter mer eksplisitt formulering av taoistisk filosofi, siden Zhuangzi og Liezi, som inneholder både mer konkret og lenger utviklede utredninger, ble gjenstand for langt mindre oppmerksomhet. Resten av den taoistiske litteraturen er i det store og det hele fremdeles utilgjengelig for det almene engelsktalende publikum, inklusive innflytelsesrike (og fremragende) arbeider som Baopu zi (Mesteren som omfavner enkelhet).

Denne ensidige opptattheten av en enkelt kort bok bidro utvilsomt til bildet av taoismen som en usystematisk tankeretning uten klare påstander. Av vesterlendinger ble den derfor gjort til et negativt instrument: et man kan henvise til i en hvilken som helst protest, men ikke et som kan bidra med svar til et gitt problem. Slike karakteristikker forhindret interesserte mennesker i å undersøke nærmere hvordan tilhengerne av denne såkalte filosofiske taoismen i virkeligheten levde sine liv.

Mottagelsen av "religiøs taoisme"

er en ganske annen historie. Inntil midten av vårt århundre visste man så godt som ingenting om kultene, ritualene, musikken og festivalene knyttet til levende taoisme. Selv den monastiske orden innen taoismen, kalt Quanzhen, passerte ubemerket. Til tross for at de var organisert på måter som (i det minste ved første øyekast) skulle være lettere å gjenkjenne for europeere, tiltrakk ikke taoistiske klostre seg oppmerksomheten til de europeerne som bodde i Kina. Japanerne var mer nysgjerrige, og rapporter skrevet av japanske forskere som bodde i taoistiske klostre i 1920-, 30- og 40-årene er nå førstehånds materiale for studiet av taoistiske munkers levesett. Den såvidt jeg vet eneste vesterlending som fikk en lignende erfaring, Heinrich Hackmann, utga aldri notatene fra sitt feltarbeid, og de befinner seg fremdeles i biblioteket. De eneste beskrivelsene av det virkelige taoistiske levesett var derfor enten produkter av vill fantasi (Peter Goulard: The Monastery of Jade Mountain) eller i beste fall annenhånds sladder markedstilpasset for et vestlig publikum (John Blofeld).

En ny epoke ble innledet med feltarbeidet som Kristofer Schipper fra Ecole Prâtique des Hautes Etudes i Paris gjorde på Taiwan fra midten av 1960-tallet av. Han arbeidet gjennom en lengre periode med en taoistmester i Tainan og oppdaget at den liturgiske tradisjon fremdeles i høyeste grad var levende, og at den var alt annet enn overtro på lavt nivå. Taoistisk liturgi fremføres på klassisk kinesisk, gjør bruk av fremragende poesi og musikk og utvikler en kosmologi av høy kompleksitet. Dette har bidratt til å få fokuset i Vestens bilde av taoismen til å skifte fra eterisk mystikk tilbake til virkelig religion. Mange andre studier har fulgt i kjølvannet, fra midten av 1980-tallet også en del fra Fastlandskina.

Studiet av taoismen, som har vokst veldig raskt på 1970- og 80-tallet, har likevel hatt ganske svak innflytelse sammenlignet med et annet nytt fenomen: spredningen av qigong over hele verden. Mens interessen for den meget strenge disiplinen knyttet til zen etterhvert har dabbet av, har mange oppdaget at det finnes en annen religion som er like eksotisk, men langt mer opptatt av kropp, velvære og umiddelbar sansning, og fremfor alt den store hysj-tingen, nemlig sex.

Denne utviklingen ser ut til å stamme direkte fra Kina. I virkeligheten er qigong-bølgen i Vesten liten sammenlignet med motebølgen i dagens Kina, og mange av de qigong-mestrene som kommer til Europa for å gi noen få offentlige fremvisninger av undervisning og healing, er nasjonalhelter hjemme. I sine mange ulike former har qigong alltid vært utbredt i Kina, hvor den ble undervist i templene. Nå når de fleste templene i praksis er nedlagt, praktiseres qigong i legmannsforeninger av voldsomme dimensjoner med lokalavdelinger overalt. Denne aktiviteten godtas av kinesiske myndigheter, fordi den presenteres som vitenskapelig. Vitenskapeligheten føres av og til til det ekstreme (qigong-mestre med elektroder over hele kroppen som gjennomgår uendelige "eksperimenter"), men er ikke påtatt. Qigong har tross alt sammenheng med taoistisk alkemi, som er en proto-vitenskap i seg selv, og taoistene har ofte befunnet seg i fronten av vitenskapelig kunnskap i Kina. Gjenoppdagelsen av taoismens kombinasjon av natur (opptatthet av menneskelige instinkter) og vitenskap (objektiv kunnskap) er en viktig faktor bak qigongs suksess i dag. Det startet allerede i 1950-årene med nå avdøde Joseph Needham, hvis mange bokutgivelser, deriblant den gigantiske (og uavsluttede) Science and Civilisation in China, gikk langt i denne retning.

Hva er taoisme?

Som Kristofer Schipper tydelig viser i boken The Taoist Body, er taoismen først og fremst opptatt av kroppens velvære, enten det dreier seg om individets fysiske kropp eller lokalsamfunnenes sosiale kropp. Både taoister og utenforstående har alltid hatt en tendens til å oppfatte beherskelse av kunsten å nå et langt liv som et mer høyverdig mål enn den praktiske kjennskap til liturgien som ligger til grunn for ritualer i lokalsamfunnene. Det er imidlertid klar forbindelse mellom de to, både i teori og i den virkelige læringsprosessen. Derfor har såvidt vi vet læren om udødelighet, dette universelle mål som også ville ha kunnet aksepteres i Vesten, sjelden vært formidlet til vesterlendinger.

Som så mangt i Kina er slike ting knyttet til profesjon og blir gjerne familieanliggender som formidles fra far til sønn (av og til adoptert sønn). I teorien finnes det ikke noe slikt som en troende taoist, bare profesjonelle taoister og folk som ber dem om hjelp. Man må derfor bli fullt ut sinifisert før man overhodet kan vurdere å be om å bli initiert.

Dette skiller seg sterkt fra den buddhistiske holdning, som søker avstand fra språkene. Mens buddhistmestre vil undervise på et hvilket som helst språk de kan lære, vil få taoistmestre så mye som overveie å snakke til noen som ikke behersker klassisk kinesisk flytende. Skoler som har forsøkt å gjøre denne religiøse kunnskapen tilgjengelig for enhver som er interessert (som Quanzhen), har alltid funnet oppgaven vanskelig.

Man kan selvfølgelig få hjelp av bøker, men oversettelsen er svært problematisk. Taoistiske skrifter, særlig de som befatter seg med indre alkemi, leker gjerne med ord. De kan være usigelig stimulerende, og de har utvilsomt stimulert mye tenkning i Vesten, men svært frustrerende med hensyn til virkelig praksis. For eksempel forteller meditasjonsklassikerne (som Det gule hoffs skrift [Huangting jing] eller Versene om oppvåkning til det sanne [Wuzhen pian]) oss ingenting om hvordan og når man skal meditere. De presenterer bare de spekulative redskaper man skal bruke.

Kort sagt ser det ut til at Vesten har forstått hva taoismen er ute etter (kroppsbeherskelse, beherskelse av egen skjebne, nytelse av frihet osv.), men at det ikke er skapt betingelser for at et taoistisk levesett skal kunne være mulig i vestlige samfunn. Taoistene selv har aldri vært til hjelp, for dette levesettet er for sterkt knyttet til kinesisk geografi, språk, samfunnsstruktur osv.

Taoisme for alle og ingen

Den vedvarende interessen for taoistisk mystikk, samt den suksess qigong har hatt i Vesten nylig, skulle tyde på at taoismen endelig har nådd vid aksept i Vesten. Men det er ikke tilfelle. Det finnes en slags taoisme for alle ("Les Daode jing og mediter!" eller "Få et bedre seksualliv!" eller "Utvikle din qi!"), men det finnes ingen taoister. De formene taoismen har antatt i Vesten, gjør den ugjenkjennelig for en taoistprest. For det første er det nesten ingen templer i Vesten, bortsett fra noen få Quanzhen-templer (det første ble åpnet i San Francisco).

Situasjonen blir tydelig når den sammenlignes med forholdene for andre større asiatiske religioner. Den desidert sterkest tilstedeværende av disse er buddhismen. Mange buddhistiske miljøer ser Vesten som den nye læres land, en ny start. Dette er særlig tilfelle blant tibetanske buddhister, som finner det livsviktig å vinne nye tilhengere, men også blant de ulike japanske skolene, hvis hjemmebase er langt mindre truet. Buddhismen har alltid vært og vil sannsynligvis alltid forbli en misjonerende religion, med sterk tilpasningsevne. Hinduer er i mindre grad til stede på det europeiske religionsmarked, men mange ashramer i India er åpnet for vesterlendinger og kan nås med letthet. Intet av dette er tilfelle for taoismen. Taoistprester preker ikke, og de vesterlendinger som drar til Kina for å oppsøke dem, henvises som regel vennlig til en eller annen falsk etterligning av taoismen.

Under slike betingelser har taoismen fortsatt å være det den var da Vesten først fikk høre om den: en tom boks som enhver kan fylle med sine egne behov, med sine egne idéer om utøylet natur i opposisjon til undertrykkende kultur. Den er den mest abstrakte og uvirkelige av alle religioner, og bortsett fra spesialistene kan ingen vesterlendinger nevne navnet på en eneste taoist unntatt Laozi, som vi ikke vet noen ting om.

Dette kan komme til å forandre seg noe når taoistisk kunst blir mer kjent i Vesten. Den store utstillingen av taoistisk kunst som arrangeres i Chicago i år 2000, vil utvilsomt være et viktig bidrag i denne prosessen. Men selv da, med landskapsmaleriets sentrale plass i kinesisk kunst, vil det almene publikum fortsette å tenke på fjerne fjell, skyer og en masse tomhet.

Mangelen på en konkret mottagelse i Vesten er ikke uten fordeler for taoismen. Mens buddhismen har gjennomgått dype forandringer i sitt samkvem med sine vestlige beskyttere og beundrere, trenger ikke taoismen tilpasse seg det nye bildet Vesten har skapt seg av den. Den er fri for alle forpliktelser. Man kan gå et skritt videre og forutse at taoismen i fremtiden vil kunne bli så sterkt identifisert med kinesisk motstand mot å la seg redusere til vestlige kategorier at den kan bli et instrument for en xenofobisk og innadvendt politisk bevegelse. Hvis så skjer, vil Vesten forstå at dens mottagelse av taoismen var svært overfladisk, og at alt de har å forstå kineserne ut fra, er et tomt fjell med noen få skyer over.

Oversatt av Halvor Eifring

1 Se særlig Erich Zürcher: "Lao-tzu in East and West", Proceedings of the International Conference on Values in Chinese Societies, Taipei 1992, og Adrian Hsia (red.): TAO: Reception in East and West, Bern: Peter Lang 1994

Vincent Goossaert har nylig innlevert sin doktoravhandling om taoismens historie i Paris. Opprinnelig fra Belgia.

Stikkord: kultur, religion

Produkter

Dyade 1997/01: Floskler eller visdom? Møte med øst-asiatisk tekning

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2022-utgivelsene

4/22: Frivillighetens kår i frivillighetens år

3/22: Du bor i din barndom

2/22: Tenke på døden

Tidligere utgivelser:

1/22: Skapende sinn

4/21: Forsoningens dans

3/21: Projeksjon og fordreining

2/21: Forfattere om livet

1/21: Stillhetens kraft

4/20: Korona - slutten på den lange freden 

3/20: Hvem blir vi når vi blir syke?

2/20: The Beatles og meditasjon 50 år etter

1/20: Skammen

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.