Hvor asiatiske er vi?

Hva er asiatisk?

Fra et kulturelt synspunkt brukes asiatisk grovt sett til å betegne en ikke-europeisk kultur med høytstående sivilisasjon. Men det må en anstrengt oppfinnsomhet til for å tvinge alle Asias ulike verdisystemer, oppfatninger og praksis inn i dette begrepet. Asiatisk måtte i så fall omfatte for eksempel islam (en monoteistisk frelses- og åpenbaringsreligion), buddhisme (ikke-teistisk og selvutslettende streben etter frigjøring fra lidelse) og konfusianisme (en samling sosiale og rituelle handlinger som oppfattes å være i harmoni med Himmel og Jord). Asiatisk måtte også utelukke slike "europeiske" systemer som kristendom, demokrati og moderne vitenskap. En slik forståelse av asiatisk er antageligvis hverken naturlig eller formålstjenlig. La oss derfor bruke Asia og asiatisk bare i geografisk forstand. Det er mer fruktbart å drøfte i hvilken grad kulturer som hovedsakelig er av europeisk opprinnelse, er blitt påvirket i senere generasjoner av ideer, institusjoner og praksis som stammer fra det geografiske Asia.

Sikkert er det at mange av den moderne europeiske kulturs særtrekk har å gjøre med samkvem mellom Europa og blant annet Asia. Bare noen eksempler: Sosialantropologien, det sammenlignende studium av menneskets vilkår, sprang ut av fortellinger fra lærde og ulærde europeeres reiser over havet. Vitenskapelig miljøtenkning var resultatet av at man så hvor hurtig miljøet i ikke-europeiske land forfalt under påvirkning av vestlig kolonialisme.1 Darwins og Wallaces utviklingslære bygget på det feltarbeid som ble gjort av den britiske marinen, blant annet i Asia.

Den mest kompliserte sosiale og ideologiske utvikling er kanskje den kristne misjonæraktivitet. Den katolske kirke med sin stabilitet gjennom to tusen år får institusjoner som det kinesiske keiserdømme og det kinesiske byråkrati til å virke som døgnfluer. Dette er en nyttig advarsel mot slike klisjeer som at den påstått tidløse institusjonelle stagnasjon i Kina står i motsetning til Vestens dynamikk. Men det mest interessante er det Vesten har fått tilbake fra denne misjonsvirksomhet. En form for maoisme har hatt forbigående, men langt fra ubetydelig virkning på politikken i mange europeiske samfunn, særlig blant de unge. Maoismen stammet åpenbart fra Stalin og Lenin, fjernere fra Marx og Engels – med en god dose "sinifisering", for å bruke et begrep Mao selv anvendte i noen år før han droppet det. Men hvor kom opprinnelig det kinesiske kommunistpartiet fra? Et hemmelig, elitistisk parti basert på sannheter det mente seg å være den privilegerte forvalter av? Et parti som fikk sin legitimitet fra disse sannhetene og ble drevet av oppgaven å forandre verden? En form for "historisk mandat"? Et kort svar, som er for enkelt, men i det vesentlige riktig er: Fra den katolske kirke.

Maos katolske aner

Veien gikk via jesuittene og de marianske kirkesamfunn. De siste var allerede på motreformasjonens tid fullt utstyrt med "celler" og sjelekontroll, "fraksjoner" og halvhemmelig infiltrasjon av verdslige institusjoner – ja, til og med gatekomitéer som drev med folkelig moralsk mobbing. Neste fase gikk gjennom anarkisten Bakunin (som selv ga klart uttrykk for hvor hans ideer stammet fra). Derfra gikk veien til Lenin – og altså utenom Marx. Bak Mao ligger med andre ord Loyolas skikkelse som en diger skygge. Det finnes trolig ingen bedre illustrasjon på hvor subtile krumspring den historiske innflytelsen kan gjøre.

Er påstanden om motreformasjonens innflytelse på Mao ekstrem? Noen flere detaljer kan bidra til å gjøre den mer overbevisende. Jesuittene utviklet en teknikk for bevissthetskontroll – gjennom strukturerte smågrupper, undervisning og skriftemål. Disse teknikkene hadde til formål å forandre verden, ikke bare å frelse sjeler. Teknikkene satte dem i stand til å styre byer som Friburg, og til og med et helt land i en periode – Paraguay. De marianske trossamfunn satte adelsmenn, handelsmenn og håndverkere inn i adskilte enheter – og hadde til hensikt å "være surdeigen i et nytt samfunn. Hvert medlem av trossamfunnet skulle være modell for dem som befant seg utenfor foreningen ... På denne måten vil en verdensomspennende forandring kunne virkeliggjøres litt etter litt."

Sammenligner vi jesuittordnens regler med skriftene til kommunistlederne Chen Yun og Liu Shaoqi sent på 1930-tallet og tidlig på 1940-tallet, blir det tydelig at denne kjeden av forbindelser ikke er meningsløs oppramsing.

Den går rett til kjernen av den psykologiske forutsetning i begge bevegelser:

Liu skrev om et partimedlem at "han bærer verdens sorger nå for den fremtidige lykkens skyld." Han har en styrke som "rikdom ikke kan korrumpere, som fattigdom ikke kan endre og terror ikke kan overvinne."

Jesuittenes Institutiones fastslår at et ordensmedlem må "adlyde blindt" og finne seg i å bli brukt av sine overordnede "som om han var et lik". Og Loyolas Spiritual Exercises forordner at "jeg vil tro at det hvite jeg ser, er sort, dersom dette er beslutningen til den hierarkiske kirke." Chen Yun skrev "Kommunistpartiet kjemper for menneskehetens fullstendige frigjøring... Hvert partimedlem må uten å nøle gi opp sine egne interesser til fordel for de overordnede interessene til revolusjonen og Partiet. ... Disiplin er garantien for at Partiets linje blir gjennomført."

Mange år senere, 14. januar 1960, bruker Folkets Dagblad til og med en jesuittisk vending, da avisen erklærte at det å være "et lydig redskap for Partiet er en edel egenskap særegen for proletariatet."

Bakunins rolle som historisk formidler er godt dokumentert. Se på følgende erklæring:

"Bare for å oppnå de grunnleggende punktene (i vårt program) trenger vi minst 50, kanskje 100 år. Men på samme måte som jesuittene, som arbeidet utrettelig og innbitt i over to hundreår etter å ha skapt hemmelige selskap, har vi grunnlagt et selskap som sikkert vil overleve oss og oppløses først når hele programmet er gjennomført."

Bakunin trakk selvfølgelig et skille. Han beskrev organisasjonen til sin daværende kamerat Netsjajev og mente at den var kjennetegnet av "medlemmenes selvoppofrelse og betingelsesløse lydighet overfor alle ordre fra en eneste komité, som kjente alle, men var kjent av ingen." Bakunin fortsatte med å si at medlemmene hadde frasgt seg sin ære "som jesuittene, bare ikke med det mål for øyet å trellbinde folket, men å frigjøre det."

Her er kilden for Lenins ideal om det elitistiske, hemmelige eller halvhemmelige Partiet, sentralstyrt og med kontrollen over alle andre sosiale institusjoner som sin ryggrad.

Det er ikke alltid lett å vite hva som kommer hvorfra!

Kinesisk byråkrati i Europa

Et annet problem er spørsmålet om «konvergens», et begrep som stammer fra utviklingslæren. To genetisk vidt forskjellige arter kan utvikle samme trekk hvis de finnes i lignende omgivelser, slik fisk og hval har haler som er nesten identiske.

Mye kan tyde på at bruk av eksamener til utvelgelse av byråkrater – i alle fall i Storbritannia – er kommet via det indiske embetsverket fra Kina. Den viktigste årsaken var sannsynligvis behovet for spesiell kompetanse og felles utdannelse som medførte samstemte oppfatninger i det raskt voksende embetsverket i den vestlige verden – snarere enn kinesisk «innflytelse» som sådan. Om mye av det samme kan sies mutatis mutandis om bruk av skjemaer i tre eksemplarer (sannsynligvis en oppfinnelse fra kinesisk keisertid for å avhjelpe hungersnød) og bruken av toalettpapir (som kan føres tilbake i hvert fall til Song-dynastiet i Kina), vet jeg ikke sikkert, men jeg tipper at det er tilfelle.

Økonomiske behov forklarer antagelig fremveksten av slike teknikker som et pengevesen basert på tillit, selv om kineserne har den tvilsomme historiske æren for den første seddelpresse-inflasjon (i det 11. århundre for å finansiere en krig). Vi har eksempler på samtidige oppfinnelser (som bruken av stemplede ekornskinn som penger i Russland i middelalderen), og logikken i skriftlige finansielle instrumenter er under enhver omstendighet påfallende. Uansett slik «konvergens» er det nå velkjent – takket være Needham og Ling og deres kolleger – at den tidlige, moderne europeiske verden i stor grad bygget på importert kinesisk teknologi – fra trykkekunst og papir og krutt til midtskipsroret. Vi er blitt påvirket gjennom langt tid – og ikke nødvendigvis til det verre.

Hvis vi har en bakgrunn som setter oss i stand til å tenke over det, vet vi også at på enkelte måter er kinesisk historie – for nå å holde oss til Kina – mer relevant for oss enn noen gang tidligere. Vi lever i en verden hvor vi er helt avhengige av et omfattende papirbundet byråkrati – faktisk mer enn de sen-keiserlige kineserne var. Og vi er i ferd med å lære oss lure måter å omgå byråkratiet på, manipulere det, noe som er en inngrodd del av kinesisk kultur, nødvendig for å overleve. Vi oppdager at det er nødvendig å bygge opp "nettverk" tilsvarende de kinesiske guanxi. Dette er livsvarige personlige diplomatiske allianser som har en tendens til å omforme vennskap til kunsten å drive sin egen utenrikstjeneste. Og vi føler at oppriktigheten i våre vennskap er i ferd med å gå tapt. Livet er mer "kinesisk" enn det var før – innbefattet et mer markert press fra en sterkt økende befolkning og mindre ressurser og rom. Opplevelsen er ikke behagelig. Men kineserne har ikke på noen måte gjort dette mot oss. Det er bare det at de var i denne situasjonen før oss. Ofte er de i kulturell forstand bedre skikket til å hanskes med disse problemene. Til tider, tror jeg, er vi tilbøyelige til å misunne dem deres savoir-faire.

Zen, Karate og Yoga

Nå gjenstår tallrike utvilsomme vestlige lån fra asiatiske kulturer. La oss kort se på tre eksempler, to fra Japan og ett fra India: Zen, karate og andre (i hovedsak) ubevæpnede kampkunster slik som aikido, og fysisk yoga. Er det noen generell hypotese som ligger oppe i dagen? Jeg påberoper meg ikke å være ekspert på noe av dette, men jeg har en viss grad av intellektuell kjennskap til zen og noe praktisk erfaring med karate og yoga.

I sin kjerne er Zen kultiveringen av en vedvarende bevissthet om at det menneskelige sinn skaper sitt eget univers mens vi lever våre liv. En hvilken som helst avgrensning av "ting" og "hendelser" er i siste instans en vilkårlig oppdeling av strømmen av årsak og virkning. Følgelig har enhver tilsynelatende "virkelighet" bare betinget gyldighet. Ordene som gir seg ut for å uttrykke denne virkeligheten (og de tilsynelatende problemene som oppstår, særlig ut fra antagelsen om at de nødvendigvis henviser til noe "virkelig"), er på samme måte bare betinget gyldige. Zen kan ha en frigjørende virkning på vestlige sinn, som er fanget i konvensjonenes begrepsmessige fengsel, og kan gjenopprette en tapt nærhet, umiddelbarhet og gåtefullhet i et individs forhold til følelser og persepsjon av den fysiske verden. Zen kan dermed ha gitt et slags svar på en rastløs, billed stormende filosofisk impuls, som allerede rørte på seg i det 20. århundres vestlige kultur, og som ble sammenfattet av den senere Wittgenstein. Han trodde fast på den potensielle egenvilje i ord, da han skrev at "alt kunne også ha vært annerledes".

I tidligere tider, da bruken av sverd, og senere skytevåpen, var alminnelig og en akseptert del av det sosiale liv, hadde våpenløse kampkunster begrenset nytte – selv om vestlige varianter, slike som det franske savate eller fot-boksing, selvfølgelig fantes. Straks den moderne stat hadde fått faktisk monopol på væpnet vold, oppsto en nisje for ubevæpnet selvforsvar, eller i det minste noe som var tilsynelatende uskyldige midler til dette formål. Det er ingen tilfeldighet at karatens hjemland (karate betyr "tomme hender", men også "kinesiske hender"; tidligere het det bare te, hender) var Okinawa. Her arbeidet avvæpnede bønder innbitt for å finne en kampmetode som kunne motstå de væpnede overherrene fra Satsuma. Karate kan ha mange dimensjoner, inkludert det å være en sport og en slags fysisk "filosofi". Men hovedhensikten er å finne et kontrollert og sosialt akseptabelt utløp for de krigerske tilbøyeligheter som fortsatt finnes i menneskenes hjerter – og som en nyttig form for usynlig bevæpning i et i navnet våpenfritt, men ofte fortsatt farlig samfunn.

Fysisk yoga er i sine grunnleggende former en samling av hygienisk praksis og kroppsøvelser kombinert med bestemte former for pust og mentale holdninger, som gir den enkelte økende grad av direkte personlig og bevisst kontroll over sin helse. For den vestlige verden , der skolemedisinen har hatt en tendens til å behandle kroppen som en nærmest bevisstløs og nesten mekanisk gjenstand, bortimot fullstendig fremmedgjort for person og personlighet, har denne gjenforeningen av kropp og person hatt en forståelig tiltrekningskraft.

Zen, karate og fysisk yoga er alle basert på en ufattelig mengde erfaring og utprøving – og den innsikten som følger. De er alt annet enn trivielle moteretninger, selv om det er sider ved dem alle som kan – etter mitt syn med all rett – gjøre en betenkt. De har alle vært utrolig populære i vår verden etter annen verdenskrig. Grunnen til dette, vil jeg tro, er at de ser ut til å tilføre noe som er blitt borte i et overrasjonelt, overmekanisk, overkontrollert vestlig samfunn. Men de har utfylt moderne vestlig kultur (en kompleks størrelse som det er frustrerende vanskelig å favne i en kort definisjon), ikke erstattet noe. Min foreløpige hypotese er at dette vil være en tendens som gjelder de fleste andre trekk ved vestlig lån fra asiatiske kulturer – i alle fall lån som har hatt livskraft.

Hvor er Gud?

Er det mulig å trenge dypere? Antageligvis, men bare med forsiktighet. Det trekkes av og til den slutning (men det er ikke lett å finne belegg for den) at visse religiøse orienteringer av asiatisk opprinnelse (særlig hinduisme) undergraver den karakteristisk kristne insistering på Guds absolutte transcendens i forhold til Hans skaperverk. Og at disse orienteringer erstatter dette med et begrep om guddommelig immanens – som enten ser den guddommelige tilstedeværelse i alt eller identifiserer det uten forbehold med alt som eksisterer – som panteisme. Det er en viss sannhet i dette, ettersom kristendommen alltid har undertrykket de mystiske impulser som er virksomme i det kristne samfunn. Man har vært tilbøyelig til å identifisere det mystiske med Gud og har nøyet seg med slike bilder som at individets lys skinner i det ufattelig sterkere lyset fra Gud – men er allikevel i avgjørende forstand adskilt fra det eller fra Ham.

Men impulsene til å oppfatte dette annerledes er allerede tilstede i vestlig tradisjon. Det klareste eksempel er Spinoza. Han anvendte anerkjente teknikker og ideer arvet fra skolastikken (og finslipt av den kartesianisme som han var ekspert på) til å vise – med absolutt konsekvens innenfor systemets begrepsverden – hvordan enhver størrelse som har guddommelige egenskaper, nødvendigvis må være – inter alia – både allestedsnærværende og allvitende. Herfra stammer hans berømte formulering: "Gud, eller med andre ord Naturen" – to aspekter av en enhetlig, altomfattende virkelighet. Vi kan selvfølgelig ha en mistanke om at det som lå under denne logiske fremstilling, var en mystisisme som ikke var uten forbindelse med jødiske mystikere fra det foregående århundre – som Isaak Luria fra Tsfat. Han hevdet at en ufullkommen verden bare kunne ha blitt skapt en fullkommen Gud ved at Han trakk seg tilbake fra en del av sitt univers.

Det som er relevant for vår drøftelse, er følgende: Det som kan oppleves som utilfredsstillende ved et rent transcendentalt perspektiv på Gud for mange som har en dyp religiøs følelse, er ikke noe fremmed som nylig er blitt innført fra Asia. Andre forståelsesmåter har lenge vært til stede i vestlig kultur.

Hvor er demonene?

Det finnes en viss oppriktig, men irrasjonell frykt knyttet til asiatiske trossystemer. Jeg hadde en gang to studenter, en ung mann og en ung kvinne, som spesialiserte seg i kinesiske studier. Begge meget intelligente og omgjengelige – og troende kristne med gullkors om halsen. Tidspunktet var kommet til å vise dem hvordan de skulle slå opp i Forvandlingenes Bok – for å få orakelsvar på hva man bør gjøre i vanskelige situasjoner (på enklest vis ved å slå mynt og krone med seks mynter fra keisertiden). Da reagerte de med uforfalsket skrekk og bønnfalt meg om å stoppe. De trodde åpenbart at jeg påkalte demoniske makter og kom til å forsvinne foran øynene på dem i en sky av svovel. Jeg forklarte at den mest sannsynlige årsaken til at boken ser ut til å ha fungert bra for kloke kinesere i mer enn to tusen år, er den som ble antydet av Jung: De mangetydige og suggestive formler hadde en evne til å frigjøre de mer eller mindre undertrykte innsikter fra spørrerens eget underbevisste. Ingen demoner er involvert. De to ble ikke overbevist. Jeg respekterte selvfølgelig deres følelser og fortsatte ikke.

Jeg burde kanskje tilføye at de virkelige demonene etter mitt syn finnes andre steder. I mine unge år spådde jeg mine venner som selskapslek på sigøynervis med utgangspunkt i Forvandlingenes Bok. Jeg kunne lire av meg overbevisende nonsens for å bygge bro, som jeg påsto, over den kulturelle kløften mellom det eldgamle Kina og det moderne USA (hvor jeg bodde den gang). Men det var aldri meningen at de skulle ta det alvorlig, ettersom jeg selv er troende agnostiker. Da en venn, en operasanger, bestemte seg for å skille seg etter å ha rådspurt meg, skjønte jeg at det var på tide å slutte. Man skal ikke leke med andres liv på denne måten. Det var klanderverdig, selv om det var uskyldig ment, og jeg har aldri gjort det siden.

Tyngdepunktet i våre viktigste problemer ligger fortsatt innenfor den europeiske kultur vi har arvet. Asia kan gi oss verdifull innsikt såvel som nyttige metoder – men også tåpelige villfarelser. Når alt kommer til alt bør vi nok ikke legge for stor vekt på asiatisk innflytelse.

Oversatt av Carl Henrik Grøndahl og Eirik Jensen

Mark Elvin er en fremstående Kina-historiker, professor ved Australian National University i Canberra. Har skrevet og redigert en rekke bøker om kinesisk historie. Opprinnelig fra England.