Naturoppfatninger i Japan

En voksende bekymring for miljøet har satt forholdet mellom mennesket og naturen på dagsordenen, og spesielt har interessen for forholdet mellom forvaltning av naturressurser og folks holdninger til naturen fått økt oppmerksomhet. Det er en utbredt oppfatning at vestens miljøkrise er et resultat av det kristne verdensbildet hvor mennesket angivelig er gitt en dominerende rolle over naturen. Mange innenfor miljøbevegelsen har derfor tatt til orde for en radikal ny holdning og forståelse av naturen. I vår postmoderne søken etter alternativer har interessen for andre kulturer økt, og miljøvernere har særlig latt seg inspirere av nord-amerikanske og orientalske naturoppfatninger. Disse kulturene, hevdes det, er mer holistiske (helhetlige) og ser mennesket som en integrert del av naturen og ikke som en dominerende kraft. I disse alternative verdensbildene oppfattes mennesket og naturen som komplementære og i harmonisk sameksistens. En av kulturene som har virket inspirerende på de som søker etter alternativer, er den japanske, særlig representert ved zen-buddhismen.

Elsker japanerne naturen?

Til tross for alvorlige tilfeller av forurensning i Japan og til dels uhemmet japansk skogsdrift i utlandet har mange hevdet at japanerne har et spesielt nært forhold til naturen. Kjente japanske filosofer og skribenter som Masaharu Anesaki og Daisetz Suzuki – sistnevnte er mest kjent for å ha gjort zen-buddhismen tilgjengelig for folk i Vesten gjennom sine mange bøker – har gjentatte ganger poengtert denne spesielle forkjærlighet til naturen. De trekker stadig frem at japanernes følsomhet for natur kommer til uttrykk ikke minst gjennom poesi, billedkunst og hage-arkitektur, men også gjennom film, reklame og andre mer mundane uttrykksformer. Nært knyttet til denne kjærligheten finner vi en forestilling om at de lever i harmoni med naturen. Naturen fremstilles som en nær venn og kompanjong.

Vi må imidlertid stille oss spørsmål om hva slags natur japanerne i så fall er glade i? Som vi skal se, er det en natur som fremstår i en "temmet" form. Temmingen av naturen kan gjøres på flere måter. En måte er å øve direkte vold på naturen, slik som når fjellsider legges ut til rismarker, elver temmes for å lage vanningsanlegg, viker fylles igjen for å gi plass til boliger, havner og veier, og så videre. Eller man kan gjøre det litt mer subtilt, slik som i de japanske hagene hvor ikke et strå får lov til å vokse fritt etter de programmerte gener.

En annen måte å temme naturen på, er å ritualisere sitt forhold til den. Naturlige funksjoner som å spise, ritualiseres, noe som finner sin ekstreme form i tesermonien. Naturen i sin råe form kan også bli gjenstand for tilbedelse. Fjell, fosser, steiner og trær, ting og fenomener som gir menneskene en følelse av age, oppfattes som tilholdssted for overnaturlige krefter, kami. Gjennom å tilbe kami prøver man å kontrollere naturen.

I alle kulturer temmes naturen ved at visse trekk tillegges spesiell mening mens andre trekk fra de fysiske omgivelsene ignoreres. På denne måten transformeres de "meningsløse" fysiske omgivelsene til et "meningsfullt" landskap. Vi skal se litt på ulike prosesser japanerne bruker for å temme naturen. Vi skal se at det vanligvis ikke er den storslåtte, ville natur som gjøres til gjenstand for den største oppmerksomhet, men den myke, subtile varianten som beskrives i poesi og billedkunst.

En idealisert natur

En form for temming er å redusere naturens mangfold. Ved å fjerne det som oppfattes som forstyrrende elementer i den opprinnelige naturen, er det mulig å fremheve enkelte trekk som naturens kaotiske overflod har usynliggjort for oss, og gjøre disse til gjenstand for en estetisk nytelse. Denne prosessen, som O-Young Lee i boken The Compact Culture har kalt "reduksjonisme", har funnet sin ekstreme form i zen-inspirerte te-sermonier og blomsterarrangementer. Et kjent eksempel på dette er temesteren Sen no Rikyu som skulle holde en tesermoni for Toyotomi Hideyoshi – generalen som i 1590 samlet Japan til ett rike etter en lang borgerkrig. Foranledningen var å feire den korte blomstringen. Rikyu fjernet alle blomstene unntatt én som ble satt i en vase i en tepaviljong. En annen kjent historie forteller om ikebana-mesteren som instruerte sine elever at de bare skulle beholde 6,5 blader av kamelia-blomsten i deres blomsterarrangementer. De andre skulle fjernes for å få frem blomstens rene essens. Hans etterkommer gikk enda lenger da han instruerte at bare 3,5 blader skulle beholdes.

Å redusere naturens mangfold på denne måten er et virkningsfullt middel til å fremheve skjønnhet generelt. Hos maiko- og geisha-dansere, for eksempel, reduseres hudens fargerike mangfold til ensidig hvitt for å fremheve den kvinnelige ynde. Den samme teknikken har blitt brukt i de berømte japanske tretrykk, ukiyo-e, hvor menneskers ansiktstrekk nesten er utvisket gjennom en forflatning og eliminering av naturlig hudfarge.

En annen mye brukt teknikk for å redusere naturens kaotiske mangfold er å "ramme" deler av naturen inn, en teknikk som er vel kjent blant fotografer verden over. Gjennom linsen på et kamera eller en kikkert kan man dermed stenge forstyrrelser ute fra synsfeltet. Fysisk foregår dette i Japan når en hage-arkitekt "kutter synsfeltet" (mikiri) ved å plassere vegger, vinduer og planter slik at folks blikk blir ledet i en bestemt retning i den hensikt å fange opp ønskede deler av helheten og stenge andre ute. Ved å begrense synsfeltet blir det også lettere å fremheve dybden i bildet, noe som er svært viktig i japanske hager. Ved å betrakte og leve seg inn i hagens dybde kan den besøkende foreta en metaforisk reise inn i sitt eget indre.

Gjennom reduksjonisme – enten denne gjøres ved å redusere naturens mangfold eller å ramme deler av den inn – fremstår et bilde av en idealisert natur. Naturen "kultiveres" for derigjennom å kontrolleres. Intet gresstrå får lov til å vokse fritt og "naturlig" i en japanske hage. Dette er gjennom miniatyrtrærne bonsai ført ut i sin ytterste konsekvens. Kultiveringen utføres også på mennesker, særlig overfor kvinner som gjennom oppveksten læres opp til å undertryke sine drifter og følelser. Hun lulles tildels inn i en kjønnsløs fantasiverden. Med hvitt, stivt ansikt bukker hun varemagasinets kunder inn i heiser eller opp rulletrapper. Det finnes ikke en spontan bevegelse, hun snakker i fistel. For mange menn er levende dukker uten følelser eller begjær idealkvinnen. I sin mest ekstreme form fremstår den bevisstløse kvinnen. Nobelprisvinneren Yasunari Kawabata beskriver således i romanen The House of the Sleeping Beauties et horehus hvor innehaveren bedøver de unge jentene. Kundene er eldre, impotente menn som i sine drømmer sammenligner jentene med barmhjertighetsgudinnen Kannon.

Denne idealiserte utgaven av natur fremstår ikke bare som en modell av naturen, den blir også en modell for naturen, for hvordan folk ønsker at naturen skal være. Den naturen som verdsettes høyest i Japan, er derfor ikke naturen i sin opprinnelige form, men i en idealisert form, hvor natur og kultur smelter sammen. Dermed oppheves også skillet mellom natur og kultur som er et så fremtredende trekk ved europeisk tenkning.

Naturen gjennom ritualer

I kontrast til den dominerende vestlige oppfatningen av naturen, hvor denne er redusert til et sett av naturlover som kan beregnes matematisk og som kan manipuleres ved mekaniske midler, blir det ofte hevdet at japanerne oppfatter naturen holistisk og spirituelt. Dyr, planter, stener og endog naturfenomener er besjelet. I henhold til shintoismen er det en guddommelig kraft (kami) i alt som vekker en følelse av ærefrykt. Og innen buddhismen snakkes det om alle tings "buddha-natur"; at alt er knyttet sammen i en usynlig nett av årsak og virkning. Men at et dyr eller en plante oppfattes som kami eller "buddha-natur" betyr ikke at disse plantene og dyrene er opphøyet til en gudeposisjon, som enkelte har hevdet. Tvert i mot, ved at alt har buddha-natur og er potensielt bosted for en kami, eksisterer vi alle på det samme plan, enten vi er levende organismer, fjell eller søppelfyllinger. Det er således ingen skarp linje mellom guddommer, mennesker, dyr, planter og andre objekter, vi har alle ulike, men komplementære roller å spille.

Ved å besjele naturen blir ikke bare det hellige og det verdslige blandet sammen, men folk kan komme på talefot med naturen ved å opprette en dialog med åndene. Det oppstår et gjensidig forhold mellom mennesker og ånder, et forhold som uttrykkes gjennom ritualer. Til gjengjeld for rituelle offergaver yter åndene beskyttelse og assistanse. Hvis menneskene derimot bryter sin del av avtalen og ikke gjennomfører de foreskrevne ritualene, vil forholdet kunne bli ødelagt og åndene vende seg mot menneskene og forårsake naturkatastrofer, epidemier og andre ulykker. Sykdom og ulykker oppfattes som uttrykk for åndenes kommunikasjonsbehov. Festivaler til ære for guddommer som overser avlinger og fangst, er derfor viktige elementer i den årlige syklusen i japanske landsbyer.

Japanerne har, som de fleste andre folk, et ambivalent forhold til naturen; den er både livgivende og farlig. Med årlige tyfoner, vulkanutbrudd og jordskjelv er ikke minst naturens destruktive egenskaper fremtredende. Vill natur blir derfor gjerne sett på som potensielt farlig. Men samtidig søker mange japanere å ta del i naturens krefter. Ritualer blir ikke bare foretatt for komme på talefot med, og dermed temme og kontrollere, disse farlige kreftene, men også for å ta del i kreftene selv. Mange prøver bl.a. gjennom fruktbarhetsritualer å få del i naturens skapende kraft, og i mange festivaler spiller fallossymboler stor rolle.

Japanerne har også i mer enn tusen år søkt etter de spektakulære og minst tilgjengelige delene av naturen. Dette er steder hvor buddha’er og kami kan møtes, og de er derfor ideelle steder for eremitter som søker løsningen på livets og dødens mysterier. Imponerende fjell og fossefall blir gjort til gjenstand for tilbedelse. De berømte pilegrimsrutene gjennom Kumano (sørøst for Osaka) og rundt øyen Shikoku – begge ligger i flotte omgivelser av høye trær og åser – tiltrekker store skarer av folk. (At de fleste i dag ikke går, men tar bil eller buss, er en annen sak.) De mest iherdige bruker anledningen til å leve seg inn i naturen, enten gjennom meditasjon eller andre former for religiøs eksersis, som å stå under iskalde fossefall, løpe på glødende kull eller henge utfor bratte stup. Naturen blir ett middel hvorigjennom folk kan oppnå spiritualitet og konsentrasjon. Naturen, særlig uttrykt gjennom skiftende årstider, blir oppfattet som en synliggjøring av det kosmiske prinsipp og gir anledning til å reflektere over liv og død. Naturen brukes som metaforer for å forstå tingenes sammenheng.

Naturen som metaforer

Metaforer hjelper oss til å forstå det abstrakte gjennom det konkrete. I Japan spiller naturen en viktig rolle som reservoar for metaforer og symboler til å forstå mange sider ved det japanske samfunn. Under føydaltiden ble, for eksempel, den politiske strukturen sammenlignet med menneskekroppen: hver samfunnsklasse hadde sin spesielle oppgave å fylle på samme måte som hendene, føttene og hodet har ulike roller. Samuraienes oppgave ble sammenlignet med hodets: senteret hvorfra alt ble styrt. Men først og fremst sier metaforer oss noe om menneskelige sinnsstemninger – som sorg, lykke, kjærlighet, lengsel og sinne – såvel som om livssituasjoner – fødsel, oppvekst, alderdom og død. Bl.a. har japansk poesi i over tusen år hentet sine metaforer nesten utelukkende fra naturen, og natur-metaforer er nesten like vanlige innen billedkunst og andre kunstarter.

Selv om metaforene kan bli brukt kreativt for å belyse fenomener på nye måter, blir de oftest brukt på konvensjonelle måter ved at de spiller på allerede kjente sammenhenger. Barn læres opp til å benytte uttrykksformer som anses spesielt egnede for anledningen, og mange av disse henter metaforer fra naturen. En del av denne læreprosessen er hvordan metaforene skal forstås. Naturen blir gjerne tillagt et begrenset antall meninger og tolkninger. Reven er smart, grevlingen en lurendreier, skilpadden strever hardt mens kaniner tar lett på oppgavene. Fjell, og til dels trær, knytter sammen himmel og jord, mens gamle, eviggrønne furutrær står for livets seier over døden.

I haiku-dikt, såvel som i populære enka-sanger, uttrykkes spesielle meninger gjennom henvisninger til kirsebærblomstringen, månen, regndråper, dugg o.l. Fullmånen brukes ofte som en metafor for det snikende forfall, som til sist ender med døden, men månen symboliserer også livets flyktighet; fødsel følges av død i en uendelig syklus. Livets forgjengelighet uttrykkes videre gjennom blomster som visner etter en kort eksplosjon av liv, mens regn er den ideelle bakgrunn for adskillelse – noe som ikke minst utallige enka-tekster, hvor regndråper står for tårer, er et tydelig bevis for. Dugg har et knippe av meninger og kan foruten forgjengelighet være metafor for tårer, smykker, månen, høsten, seksualiteten.

Som metaforer strukturerer naturen også tiden for oss. Buddhismen understreker alle tings forgjengelighet, noe som utvilsomt har bidratt til japanernes sensitivitet mht. skiftninger i naturen. De fire årstidene har fått en helt spesiell posisjon i japansk kultur, og alle brev begynner med en henvisning til været og årstiden. Alt må gjøres i henhold til årstidene. Fullmånen er kun verdt å beskue i september, men blir til gjengjeld da fokus for et årlig tilbakevendende rituale. Ingen bestiger Fuji-fjellet eller drar ut til stranden for å svømme før sesongen for slike aktiviteter er behørlig åpnet med shinto-ritualer som skal garantere åndenes beskyttelse mot ulykker. Det finnes natur-symboler for praktisk talt alle sermonier og ritualer, og blomsteroppsatser og veggbilder tilpasses årstiden.

Pragmatisk forhold

Vel kan japanerne være sensitive overfor naturfenomener og i stor utstrekning la seg styre og strukturere av de fire årstidene, men de har ikke desto mindre et pragmatisk forhold til naturen, noe som kommer til uttrykk på ulike måter.

Det har ofte vært hevdet at når naturen ses på som iboende guddommelig, og når folk føler en spesiell nærhet til naturen, er dette gode garantier for at ikke naturen blir overbeskattet og ødelagt. Men forholdet mellom holdninger og praksis er ikke så enkelt. Bruken av naturen som et reservoar for metaforer avhenger for eksempel ikke av naturens kvantitet, men av dens kvalitet. Livets skiftninger og forgjengelighet kan like gjerne – enkelte vil se enda bedre – observeres i en blomsterpotte enn i en stor nasjonalpark. I dette verdensbildet er det derfor liten motivasjon for å sette av store deler av naturen som naturreservater.

Det nære forholdet mellom menneskene og åndene som besjeler naturen, åpner også naturen for menneskenes behov. Folk kan gjennom ritualer be åndene om å flytte på seg, slik at deres opprinnelige tilholdssted kan utnyttes på andre måter. Og det er alment akseptert at det er en del av naturens gang at den enes død er den andres brød. Japanere flest har liten forståelse for total beskyttelse av naturen eller av dyrevernkampanjer.

Men gjennom utnyttelsen av naturen kommer folk i et forhold av takknemmelighetsgjeld. Ved at dyr og planter gir seg selv til menneskene, kommer sistnevnte i gjeld til dyrene og plantene, noe som skaper forpliktelser. Én forpliktelse er å utnytte ressursene maksimalt og ikke la noe gå til spille. (Akkurat dette synet ser ut til å være på vikende front nå som sløseri er blitt et uttrykk for rikdom og personlig suksess.) En annen er forpliktelsen til å betale tilbake gjelden gjennom minnessermonier (kuyo1). Selv om idéen om dyrenes rettigheter er fjern for de fleste japanere, utføres det hvert år tusenvis av ritualer for fisker, husdyr, forsøksdyr – ja endog for trær og andre planter – som har ofret sine liv til fordel for oss mennesker. De mest elaborerte av disse seremoniene er de som utføres for drepte hvaler, og det finnes til og med buddhisttempler hvor prester i dagevis resiterer hellige sutra’er for at de drepte hvalene skal sikres gjenfødelse i Amidas (Amitabhas) paradis eller, som kynikerne vil hevde, at hvalene kan bli gjenfødt, slik at de kan danne grunnlaget for fangst også i fremtiden.

Japanernes forhold til naturen er kontekstuell. Dette betyr at naturen hverken er god eller ond, og at det ikke finnes noen klare retningslinjer for hvordan man skal forholde seg til den. Hva som er galt og riktig, avhenger av situasjonen. Dyr som i én situasjon er søte og gjenstand for beskyttelse, vil i en annen situasjon bli oppfattet som en pest eller som en delikatesse. "Hver ting til sin tid," er det gjenomgående tema. Vesterlendingenes preferanser for det absolutte (hvor, for eksempel, hvalen ifølge en prominent greenpeacer er "endimensjonal" ved at den bare er "god") forundrer japanerne mer enn det meste.

Denne kontekstualiseringen av naturen kan utgjøre en trussel for miljøet, og ofte bryr japanere seg lite om natur som de ikke har et umiddelbart forhold til. Til gjengjeld kan de være raske til å mobilisere for å beskytte sin umiddelbare nærhet. Dette forholdet preger japansk miljøbevegelse, som er splittet i en mengde små, lokale grupper. Men kontekstualiseringen gir også rom for fleksibilitet og nytenkning. Japanerne har gjentatte ganger vist at de kan foreta raske endringer uten å henge seg opp i forsvar av gamle posisjoner. Etter perioder med avskoging, er Japan i dag et av de landene som har mest skog i prosent av landarealet, og fra å være en av verdens mest forurensede storbyer, er Tokyo ifølge en FN-undersøkelse i dag en av de reneste. Japanerne går pragmatisk til verks når de skal løse sine miljøproblemer og har liten sans for natur- og dyrevernideologier. De setter miljøet inn i en større kontekst, hvor miljøet bare er en faktor å ta hensyn til når deres livsstandard skal optimaliseres. Naturen og miljøet utgjør ingen hellig ku.

Litteratur:

Anesaki, Masaharu. 1973. Art, Life, and Nature in Japan. Tokyo: Charles E. Tuttle.

Asquith, Pamela og Arne Kalland (red). 1997. Japanese Images of Nature. Cultural Perspectives. London: Curzon Press.

Bruun, Ole og Arne Kalland (red.). 1995. Asian Perceptions of Nature. A Critical Approach. London: Curzon Press.

Callicott, J. Baird og Roger T. Ames (red). 1989. Nature in Asian Traditions of Thought: Essays in Environmental Philosophy. Albany, N.Y.: State University of New York Press.

Suzuki, Daisetz. 1988. Zen and Japanese Culture. Tokyo: Charles E. Tuttle.

Arne Kalland er førsteamanuensis i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Har skrevet og redigert en rekke bøker om japansk fiske, hvalfangst, natursyn og sosiale forhold, bl.a. Asian Perceptions of Nature (sammen med Ole Bruun) og Japan bak fasaden.