Enkelte miljøer og forfattere har romantisert alkohol som ett av flere midler til forstå sider av tilværelsen. Det dreier seg ikke om ekstrem rusforførthet, men om troen på det harde, ukonvensjonelle livet. I James Kelmans bok How late it was, how late, Booker- pris-vinner i 1994, er hovedpersonen en drukkenbolt. Han idealiserer sin forsofne tilværelse slik: «These things are sent to try ye – life is sent to try ye.»
Denne tankegangen støter man på i forskjellige former. At det å gå til grensen, det være seg i form av fysisk anstrengelse, fareutfordring eller i rus, bringer en inn i andre erfaringer.
Kulturens forhold til rus er sammensatt. Å teste seg gjennom å drikke, er en velkjent manndomsprøve. Hertugen av Wellington, Waterloos seierherre, er av en av britenes største krigshelter. Den nyeste biografi om ham beskriver hvordan Wellington som ung oberst i India deltok i de ritualer som har vært så vanlige i de fleste armeer (Christopher Hibbert: Wellington – A personal history). Man skulle vise hvem man var, ikke bare gjennom tapperhet i felten, men ved å drikke uten måtehold. Enhver som forsøkte å stå av de endeløse skålene, ble hentet inn: «I should not have suspected you, Hickey, of shirking such a toast as the Navy.» Fyllesjuken idealiseres også. Om ikke en ekstremsport, så blir det en presset opplevelse som minnes med en viss skrekkblandet fryd eller stolthet av en gjest til Wellingtons bord: «The next day I was incapable of leaving my bed, from an excruciating headache, which I did not get rid of for eight-and-forty hours; indeed a more severe debauch I never was engaged in in any part of the world.»
Noe av den samme romantiseringen av å prøve seg ut, å presse seg, kan ligge bak mange idretts- og friluftsmiljøers sterke alkoholbruk. Man tester seg selv og kroppen, og jager etter de forskjellige sansefornemmelser kroppen kan være bærer av.
Det militære har også tydelig sett hvordan alkohol gjør ukritisk. Ved trening av personer som skal være spioner eller av andre grunner må lære seg å holde tett, har det vært vanlig at man skjenkes full. Så kan de ansvarlige se hvor ukritisk og plaprete personen da blir.
I mange armeer har det vært en tradisjon at soldatene gis en ekstra rasjon alkohol før slaget. Så hemmer ikke frykten dem så meget. Dette var særlig vanlig under den form for krigføring der soldater i noen grad opptrådte som statisk kanonføde. I nyere krigføring med større krav til selvstendig opptreden, er rus mer problematisk. Jo høyere krav som stilles til selvstendig og snarrådig opptreden, desto mindre fyller alkoholens sløving noen nyttig funksjon.
Ole Gjems-Onstad er dr. juris, professor i skatterett ved Handelshøyskolen BI. Forfatter av bøkene «Studieglede» (1990) og «Personlig produktivitet» (1994). Faglig nestleder i Acem.