Verdens økonomiske system i krise?

Mange milliarder kroner i utenlandsk valuta kan trekkes ut av et land i løpet av meget kort tid hvis investorenes tiltro til landet svikter. Ødelegger det økonomien og den sosiale struktur i landet, og drar det mange andre land uskyldig med seg i dragsuget? Bidrar kravene fra Det Internasjonale Pengefond for hjelp til land i krise, bare til å gjøre krisen verre? Disse spørsmålene er stadig oftere blitt reist det siste året.

Landet som tidligere var beundret for sin langvarige og sterke økonomisk vekst, Japan, har nå i flere år stagnert. For øyeblikket er veksten negativ og det synes ikke å være noen snarlig bedring i sikte. En rekke asiatiske land, blant de såkalte Tiger-landene, som i 10–15 år har gjort meget store økonomiske fremskritt, har det siste halvannet år havnet i dyp krise. Valutaene har falt dramatisk i verdi i forhold til dollar og europeiske valutaer, utenlandsgjelden er vanskelig å betjene, arbeidsløsheten og fattigdommen øker, politisk og sosial uro følger i flere av landene. Mange frykter at heller ikke Kina vil unngå krise. Russlands økonomi har nærmest kollapset. Levestandarden til den tidligere supermakten er på u-landsnivå og ikke i nærheten av det vi er vant med i Vesten. Valutaene i flere latin-amerikanske land er kommet under press, renten har skutt i været og hardt tilstrebet økonomisk stabilitet synes truet. Og i lille Norge har boligrenten hoppet opp i 10%. En rente på 10% hos oss virker kanskje dramatisk, men er lite å bekymre seg over i forhold til 50% som andre land kan oppleve. Til og med i USA, som har hatt en sammenhengende oppgangskonjunktur i 7–8 år, er det mange som begynner å bli bekymret over den økonomiske utvikling.

Det er riktig at globaliseringen er økende. Teknologiske fremskritt har gjort kommunikasjon over landegrensene enklere og raskere. Tollbarrierer og stengsler for internasjonale kapitalbevegelser er blitt nedbygget. Verdenshandelen har lenge økt raskere enn verdiskapingen totalt i verden. Investorer foretar investeringer i andre land i sterkt økende tempo, multinasjonale konserner vokser, og investeringer i aksjer og verdipapirer over landegrenser har økt dramatisk. Men alt dette til tross, den interkontinentale handelen er fortsatt relativt beskjeden. Det meste av et lands verdiproduksjon blir fortsatt omsatt i landet selv. Og av den utenrikshandel som finner sted, foregår den overlegent største delen innenfor den region landet tilhører. Det betyr ikke at handel med fjernere land er uviktig, men det er fornuftig å ha proporsjonene noenlunde klare. Under 10% av Norges utenrikshandel er med land i Asia. Tre fjerdedeler av vår utenrikshandel foregår med land i EU. Hvis man ser på EU som helhet, utgjør eksport til land utenfor EU rundt 10% av EU-landenes samlede bruttonasjonalprodukt (all inntekt som skapes i et land). Også for USA utgjør landets eksport ca 10% av bruttonasjonalproduktet.

Selv om internett kan brukes som kommunikasjonsmiddel over hele kloden, kan ikke varer transporteres gjennom internett. Mange tjenester produseres også i fysisk kontakt mellom mennesker. Selv om kapital kan bevege seg over landegrenser, er det meget lav mobilitet for personer i verden. Vi kan riktignok reise på ferie til de fleste avkroker, men det er mange sterke barrierer for at mennesker kan flytte, bosette seg og arbeide i andre land enn sitt eget, eller utenfor nærmeste region. Så globaliseringen er begrenset.

På ulike vis kan noen aspekter av globalisering ha vært større tidligere. For 100 år siden og mer, fant det sted meget omfattende utvandringer fra Europa til USA, som relativt sett var mye større enn dagens flyttinger over landegrensene i Europa. For 30–40 år siden var tilstrømningen av gjestearbeidere til ulike europeiske land adskillig større enn dagens folkeforflytninger. Utenrikshandelen har i perioder vært vel så viktig i tidligere tider som i dag. Før første verdenskrig fant det f eks også sted meget betydelige investeringer i vårt land foretatt av utlendinger.

Kriser til alle tider

Å tro at dagens kriser skyldes økende globalisering, er kanskje populært, men kan lett bli en kortslutning. Historisk sett har vi hatt kriser til alle tider. Det første kjente eksempel på en såkalt bobleøkonomi som sprakk brått og brutalt, fant sted for over 360 år siden i Nederland. Tulipaner kom fra Tyrkia til Vest-Europa i det 16. århundre, og ble raskt populære. Stadig nye farvevarianter kunne dyrkes frem, men det var en prosess som tok tid. De fineste tulipanløkene ble sterkt etterspurt. Interessen for prydhaver hadde så vidt begynt og var en hobby for de rike. Til å begynne med reflekterte den høye prisen at tilbudet var lite. Det tok ikke av før spekulanter begynte å kjøpe tulipanløker, ikke for å dyrke dem, men for å selge dem videre med fortjeneste. Fra 1634 ble det handlet kontrakter for levering i den etterfølgende sesong for sterkt stigende priser. Produksjonen økte, men likevel steg prisene videre. Noen typer tulipanløker ble i 1636 omsatt for over det tredobbelte av prisen tre år tidligere. Og det fortsatte. En samtidig forfatter skrev at en eneste løk av en sjelden type kunne bli solgt for 2.500 floriner, for hvilken sum man kunne kjøpe 4 okser, 8 griser og enorme mengder korn, øl, smør og ost. Men så sprakk boblen. Noen spekulanter kom seg ut i tide og hadde tjent en formue. Andre gikk konkurs i det myndighetene grep inn og tilsidesatte mange inngåtte kontrakter, eller tvangsmessig nedsatte prisen til 10% av den opprinnelig avtalte prisen. Det tok flere år før den nederlandske tulipanindustrien kom seg på bena igjen. Og dette var altså ca 350 år før internett og den moderne utvikling av det internasjonale kapitalmarked.

I vårt århundre var trettitallet preget av alvorlig depresjon, høy arbeidsledighet og tunge tider både i Nord-Amerika og Europa. Denne krisen var dypere enn noe av det som har skjedd i dette århundre i vår del av verden, og brøt ut etter mange år med økende proteksjonisme. Hvert land prøvde å beskytte eget næringsliv ved å sette opp høye tollmurer mot andre land. I andre faser har vi hatt tider med betydelig vekst nettopp i perioder med relativt fri verdenshandel og adskillig frihet for internasjonale investeringer, f eks i tiden før første verdenskrig.

Å tro at begrensning av globaliseringen forhindrer kriser, er det derfor ikke grunnlag for.

Det er store individuelle forskjeller mellom de ulike land og vi sikter ikke her på å gi noen uttømmende forklaring. Enkelte land har betydelig underskudd i forhold til omverden, og det er særlig disse som er rammet – Thailand, Indonesia, Korea, Malaysia – mens andre asiatiske land lenge har hatt meget store overskudd i sin utenriksøkonomi. Det gjelder Japan, Taiwan, Hong Kong og Singapore. Men ett fenomen synes å ha vært fremtredende i landene som er hardt rammet, og det er korrupsjon. Her er det ikke bare snakk om at man må gi gaver for å få byråkrater til å gi løyver i rimelig tid. Fenomenet er langt mer gjennomgripende opp til øverste politiske nivå. Når siktemålet for de fleste politikere med å søke politiske verv er å berike seg selv og sin familie, vil det nødvendigvis få konsekvenser for den økonomiske utvikling. Mest ekstreme var kanskje forholdene i Indonesia, der den nå avsatte president Suharto styrte eneveldig i over 30 år. Hans barn og deres familier bygget seg opp enorme formuer i løpet av denne tiden gjennom særbehandling fra myndighetene side. Den kunne ta form av enerett til innførsel av ulike varer, å gjøre konsesjon til produksjon avhengig av at Suharto-familien var inne på eiersiden, og favorisering når det gjelder kontrakter med staten. Etter at den økonomiske krisen i Indonesia hadde brutt ut, og Suharto nølte med å gjennomføre reformer som Det Internasjonale Pengefondet forlangte for å yte støtte, antagelig fordi familiens forretningsvirksomhet kunne tape på slike reformer, hadde tidsskriftet The Economist følgende lakoniske kommentar: "For president Suharto har asiatiske verdier en helt konkret betydning".

Sløsing med ressurser

Når et land styres etter slike prinsipper, vil det oppstå betydelig sløsing med ressurser. Det er ikke de mest effektive produsenter og leverandører som slipper til, men de med de rette politiske kontakter. Når man har et monopol, kan man ofte drive ineffektivt og likevel ta ut stor fortjeneste, men da på bekostning av resten av samfunnet.

Autoritære regimer har også fra tid til annen behov for å gjennomføre prestisjefylte prosjekter selv om lønnsomheten er svak, eller fordelene ikke står i forhold til kostnadene. En del av samfunnets ressurser blir da kanalisert inn i prosjekter som er ulønnsomme. Ett eksempel kan være byggingen av verdens høyeste bygning i Kuala Lumpur, hovedstaden i Malaysia, bestående av to like høye tårn. Prosjektet er betalt av Petronas, det statlige oljeselskapet, og er bygget som selskapets hovedkontor. Men selv om finansieringen av bygningen ikke belaster statsbudsjettet direkte, er det likevel staten som betaler når statens oljeselskap pålegges å bruke sine penger til finansieringen, i stedet for at selskapet selv bestemmer hvilke investeringsprosjekter som er bedriftsøkonomisk lønnsomme.

Singapore regnes for å være ett av verdens minst korrupte land, men er likevel merket av krisen i Asia. Det henger sammen med at landet har foretatt store investeringer i nabolandene som de taper på, og en stor del av deres handel har gått til land som ikke lenger har råd til å importere så mye. I tillegg kommer at landet ligger sårbart til, svært nær to mye større naboer som ikke alltid er like vennskapelig innstilt, men situasjonen er langt bedre i Singapore enn i nabolandene.

Mange av landene som er kommet i problemer har hatt et overforbruk av ressurser, både til forbruk og ulønnsomme investeringsprosjekter, som er blitt finansiert med lån fra utlandet. Den faktiske utenlandsopplåningen har vist seg å være adskillig større enn det man trodde før krisen brøt ut. Veksten blir selvforsterkende. Her, som det har skjedd flere ganger også i vestlige land, tror folk at veksten ikke skal stoppe. Eiendomspriser og aksjekurser beveger seg i retning himmelen, lån tas opp og det foretas investeringer som bare kan bli lønnsomme hvis veksten fortsetter. Men før eller siden sprekker boblen.

Et vedvarende stort underskudd på handelen med utlandet gjør at utenlandsgjelden bygger seg opp og renteutgiftene blir tyngre og tyngre å bære. Til slutt nås et punkt der tilstrekkelig mange utenlandske investorer begynner å frykte for låntagernes betalingsevne. Strømmen av ny kreditt inn til landet får da en brå stopp og landet kan ikke lenger importere varer og tjenester i samme omfang. Bedrifter får problemer med å kjøpe inn nødvendige råvarer til sin produksjon.

Bankene spiller en avgjørende rolle for sammenbruddet i den økonomiske utviklingen. Folk setter sparepenger i banken og banken låner pengene videre til privatpersoner og bedrifter. Så lenge innskyterne har tiltro til banken, behøver aldri banken å ha mye penger liggende. Den behøver heller ikke gå med overskudd hvis tapene kan skjules. Når økonomien vokser, vokser innskuddene, og banken får mer penger å plassere videre.

I korrupte regimer brukes bankene som midler til å finansiere ulike prosjekter, som kanskje gjør enkelte politikere og deres venner rike eller styrker deres prestisje, men som samfunnsøkonomisk er ulønnsomme. Bankene får ikke tilbakebetalt lånene med avtalte renter. Bringes denne utviklingen for langt og bankenes tap blir for kolossale, er det til slutt noen som reagerer, enten det er landets innskytere, eller utenlandske långivere.

Reguleringen og overvåkningen av banksystemet har vært svært mangelfull i de kriserammede landene. Misligholdte lån blir ikke nedskrevet, lån gis til favoriserte prosjekter til lav rente, eller til politikere og deres familie og venner, tap tildekkes.

Finanssektoren er ofte noe av det siste som liberaliseres. Utenlandske investorer slipper ikke til på eiersiden, eller utenlandske banker får ikke etablere seg i særlig grad. Dette er trolig til stor ulempe for landet. Riktignok kan korrupsjon og dårlig styring foregå også i vestlige banker, men forskjellen til forholdene i Asia er likevel meget store. Vestlige banker er underlagt et helt annet overvåkningsregime og strenge regler for tapsavskrivninger og et minstenivå for ansvarlig kapital bak virksomheten. Disse reglene er til en viss grad harmonisert i vestlige land. I forhold til asiatiske banker har vestlige banker derfor andre tradisjoner for hvordan forsvarlig bankdrift skal utføres. De stiller andre krav til sikkerhet og lønnsomhet og er ikke utsatt for samme grad av politisk innblanding. De besitter høy kompetanse.

Ved å slippe vestlige banker inn på sitt eget marked, vil det foregå kompetanseoverføring til egen banknæring og en større del av banksystemet vil drives på forsvarlig vis. Konkurransen mellom bankene ville også i større grad tvinge innenlandske banker til å drive mer effektivt og overholde regler for ansvarlig bankdrift. Med et bedre funksjonerende bankvesen ville ikke utviklingen ha sklidd så langt som den gjorde, og tilbakeslaget ville blitt lettere å komme over. Dette er et eksempel på at friere kapitalstrømmer ville ha gjort krisen mindre alvorlig og ikke verre.

Skjerming fra «kapitalkrefter»

Av og til trekkes India frem som eksempel på et land med lite fritt kapitalmarked, betydelige importrestriksjoner og begrensninger på markedsøkonomien, og som så langt har kommet relativt uskadet gjennom den asiatiske krisen. Skryteverdien av dette er imidlertid meget begrenset. India har ingen ekstraordinær krise nå, men er til gjengjeld kontinuerlig fattig. Infrastrukturen i landet er nedkjørt og svak. Den økonomiske veksten har gjennom lengre tid vært langt lavere i India enn i mange andre asiatiske land som har fulgt en mer markedsorientert politikk. Indias vekst har vært sterkest på 1990-tallet da politikken har vært mest markedsorientert. Også i India er for øvrig korrupsjonen formidabel.

Hvordan er det mulig at det kan gå så galt så lenge før reaksjonen setter inn? Hvorfor ytes det lån fra utlandet i så stort omfang når tilbakebetalingsevnen ikke er tilstede? Når et land først begynner den økonomiske oppgangstur, som regel samtidig med at det skjer en viss liberalisering av næringslivet, er det mange prosjekter som synes lønnsomme. Billig og arbeidsvillig arbeidskraft, et stort marked, mange med høy utdannelse og et næringslivsvennlig politisk klima gir store muligheter. Det kan gjennom lengre tid oppveie de negative trekk som korrupsjon, svakt regulert bankvesen og overforbruk. Når ting går bra, ser det også ut til at det utvikles en manglende årvåkenhet fra investorenes side, hos de utenlandske så vel som de innenlandske. Den samme tendensen ser man i vestlige aksjemarkeder. De svinger, og oppturene varer som regel lenger enn det de økonomiske signaler gir grunnlag for, slik at fallet i nedgangstider blir desto større. Flertallet av investorene legger ikke så godt merke til faresignalene og tror på ytterligere oppgang, helt til det blir åpenbart for de fleste at utviklingen ikke kan opprettholdes. Som vi skal se, påvirker også Det Internasjonale Pengefondets redningsaksjoner investorenes vilje til å reagere på faresignalene i tide.

Pengefondets dilemmaer

Når et land ikke lenger kan betjene sin gjeld i utenlandsk valuta, blir det nærmest umulig for bedrifter og banker i dette landet å oppta nye utenlandslån, selv om det gjelder innkjøp av uunnværlige råvarer til bedrifter, og krisen blir akutt. Det Internasjonale Pengefond kan da foreta en redningsaksjon ved å stille store kreditter i utenlandsk valuta til disposisjon for landet. Pengefondet setter visse betingelser for slike redningsaksjoner, f eks at det skal ryddes opp i bankvesenet, lempes på handelsrestriksjoner, mykes opp i monopoler, foretas privatisering av inneffektive statlige bedrifter og reduseres i subsidier. Konsekvensen på kort sikt kan bli sterkt økende arbeidsledighet og sosial uro.

Det ene dilemmaet for Pengefondet er at hvis det setter for stramme krav, blir det smertelige overgangsproblemer i landene. Men hvis kravene er for svake, vil ofte myndighetene utsette nødvendige reformer slik at krisen trekker i langdrag, og kanskje må stadig ny internasjonal støtte gis. Det andre dilemmaet er at hvis Pengefondet kommer tidlig inn med tilstrekkelig stor støtte, vil utenlandske investorer komme velberget ut av den begynnende krisen og tilliten til landet og det internasjonale finansvesen opprettholdes. Men samtidig stimulerer det internasjonale investorer til ikke å bry seg om risikoen ved lån til og investeringer i land der det er stor økonomisk risiko p g a den politikk som føres i landet. Når utenlandske investorer tror at Pengefondet alltid vil redde dem uskadet ut av kriser, vil de ta for store sjanser og låne alt for mye til bedrifter og banker i land som fører en politikk som ikke er bærekraftig over tid. På den måten vil investorene bidra til å skape nye kriser og gjøre dem større når de først kommer. Hverken Pengefondet eller noen andre har fasitsvar på hvordan disse dilemmaene best håndteres.

Smitteeffekter av fri kapitalstrøm?

Det snakkes gjerne om smitteeffekter fra den asiatiske krisen ved at utenlandske investorers spekulasjoner bringer stadig flere land i krise. Her er det grunn til å være mer nøktern. En økonomisk historiker i USA, som har studert finansielle kriser gjennom flere århundrer, sier at han aldri har observert ett eneste tilfelle av finansiell smitte. Når et land har erfart finansielle problemer, har det alltid vært gode grunner for investorenes skepsis; landets økonomiske tilstand og politikk har vært dårlig. Land med en sunn økonomi blir ikke rammet av denne type kriser.

Selv om dette kanskje er riktig, vil utbruddet av en krise likevel kunne få konsekvenser for andre land, utover redusert eksport til kriselandet. Krisen får investorer til å se nøyere etter om kanskje andre land også lider av de samme symptomer som kriselandet. Den vekker investorene opp fra en mer sløv, optimistisk og komfortabel tilstand. I 1997 begynte den asiatiske krisen i Thailand. Det fikk investorene til å granske nøyere forholdene også i Indonesia. Men tilstanden der var slik at en krise sikkert ville ha brutt ut uansett før eller senere. "Smitteeffekten" i dette tilfellet var at krisen i Indonesia ble fremskutt i tid.

I andre tilfeller kan det bety mer. Investorenes holdning til risiko blir skjerpet i krisetider. Etter at mange har brent seg, blir de langt mer opptatt av å plassere midlene på sikrere måter. Det kan slå negativt ut for land der den økonomiske politikk er noe, men ikke veldig, svak. I en situasjon uten krisestemning andre steder i verden, ville landet kanskje ikke ha merket noe, men det kan bli rammet av sviktende investortillit i tider som disse.

Når noen land får sterke økonomiske tilbakeslag, betyr det mindre eksport til disse landene fra resten av verden. Det i seg selv reduserer den økonomiske veksten også i de ikke kriserammede landene. I tillegg kommer tap på investeringer og lån til kriselandene. Også dette får realøkonomiske effekter i resten av verden. Det kan bli vanskeligere å reise kapital til realinvesteringer også i de landene som ikke direkte er rammet, fordi investorene blir mindre lystne på å ta risiko. Så slik sprer virkningene seg, men det er noe annet enn det man gjerne tenker på med smitteeffekten av "spekulanters" overveldende valutatransaksjoner.

De realøkonomiske effektene for resten av verden er foreløpig relativt begrensede fordi økonomien i de kriserammede landene er relativt små i forhold til verdensøkonomien. Til og med Russland med sine 150 millioner innbyggere, har en økonomi som er meget liten i forhold til Vest-Europas. Mer følbart ville det bli hvis Japan ikke skulle greie å stoppe sin nedgang.

Hvor går verden videre?

En rekke finansanalytikere, økonomer og mer profesjonelle dommedagsprofeter har varslet at vi kan få et økonomisk kollaps i verdensøkonomien. Krisen brer seg fra Asia og Russland videre til Latin-Amerika, derfra til USA og så til Europa. Andre er mer optimistiske og antar at USA og Vest-Europa kan komme igjennom den nærmeste tiden med litt redusert veksttakt, men uten mer følbare tilbakeslag. Stemningen i de finansielle miljøer svinger ofte fra uke til uke mellom optimisme og pessimisme. Vi skal ikke her ta stilling til de ulike spådommene om konjunkturutviklingen, men se litt på enkelte overordnede utviklingstrekk.

Noen hevder at den pågående uroen verden over viser at markedsøkonomien har spilt fallitt. For russere kan det se ut som om markedsøkonomien bare har skapt problemer. Vi bør derfor få en bevegelse i retning av mer økonomisk regulering og mindre marked, hevdes det.

Dette er nok en altfor sterk konklusjon. Markedsøkonomien har vist seg alternativene helt overlegen når det gjelder å skape økonomisk vekst. Russlands ulykksalige utvikling skyldes ikke markedsøkonomien. Russerne har aldri erfart markedsøkonomi. Til markedsøkonomi hører et lov- og regelverk som avtaler kan bygge på, et uavhengig rettssystem til å avgjøre tvister, og en pålitelig ordensinstitusjon til å håndheve lover og straffe lovbrudd. Disse betingelsene er mer eller mindre fraværende i dagens Russland. Svært lite funksjonerer etter intensjonen. Korrupsjonen har vært tøylesløs, med noen få finansbaroner som har beriket seg på det som tidligere var statens eiendom, og lovløsheten florerer. Man har heller ikke greid å etablere et marked basert på privat eiendomsrett i landbruket, som kunne vært en viktig basis. Produktiviteten i russisk landbruk er i dag svært lav.

Utviklingen fremover vil neppe være rettlinjet. Det vil oppstå forsøk på å begrense kapitalmobiliteten. Malaysia, foreløpig som eneste, har innført streng valutakontroll. Røster i Vesten tar også til orde for begrensninger på valutahandelen. Vår hjemlige statsminister har uttalt seg positivt om avgift på valutahandel, uten at denne ideen kan sies å ha slått igjennom internasjonalt.

Alt i alt er det liten tvil om at åpne markeder har bidratt til å trekke flere land ut av fattigdom. Det er deltagelse i den globale økonomi som har gitt grunnlag for den eventyrlige vekst en del av landene i Asia har opplevd gjennom lengre tid. Generelt er internasjonale investeringer et gode for alle land. De trekker ny virksomhet og økt kompetanse med seg. Jeg tror forståelsen for dette er såpass utbredt at hovedtrenden vil gå i retning av fortsatt liberalisering, selv om krisen nå kan føre til midlertidige utslag i motsatt retning enkelte steder.

Sannsynligvis vil man også videreutvikle dagens system for å håndtere internasjonale finansielle kriser, slik man i dag har Det Internasjonale Pengefond som "lender of last resort". Foreløpig er man usikre på hvordan dette best skal utvikles. Ett tiltak man diskuterer, er innføring av regler som skal gjøre de internasjonale kapitalmarkeder mer gjennomsiktige slik at myndigheter og investorer kan ha bedre oversikt over de reelle forhold, ett annet å gjøre de vestlige regler for forsvarlig bankdrift universelle.

I vanskelige tider reises alltid krav om beskyttelse av eget næringsliv mot utenlandsk konkurranse. En almen tendens i den retning ville etter min oppfatning være et meget uheldig svar på vår tids økonomiske utfordringer. Men historiske erfaringer og utviklingen av regionale frihandelsområder vil forhåpentligvis føre til at landene stort sett greier å demme opp for denne type krav, selv om utviklingen kan bli preget av skritt både frem og tilbake.

Å kreve beskyttelse mot konkurranse og internasjonale kapitalbevegelser, ville være å dreie oppmerksomheten bort fra det som er viktig. De kriserammede landene, og de som trues av krise, men foreløpig har unngått det, må konsentrere seg om reformer. Reformer er gjerne smertelige og ulike interessegrupper reiser motstand slik at det krever politisk målbevissthet å gjennomføre dem. Svært viktig i denne sammenheng er reformer av bankvesenet. Klare lovregler for forretningsvirksomhet og konkursprosedyrer, utvikling av et sosialt nettverk som kan gjøre omstillinger i næringslivet lettere, er også viktig. Et mer robust politisk system som kan begrense de verste utslagene av korrupsjon, ville være sterkt ønskelig.

Utviklingen kan ta tid, og korrupte diktaturer vil vi helt sikkert se mange steder også i fremtiden, likeledes kriser, konflikter og kriger. Jeg er likevel såpass optimistisk at jeg tror at ønsket om økonomisk vekst i mange land er så sterkt at utviklingen vil fortsette å gå i markedsøkonomisk retning, og at stadig flere land vil delta i den globale økonomi.

Tor Hersoug er utredningsdirektør i Næringslivets Hovedorganisasjon og professor II ved Handelshøyskolen BI. Han er meditasjonslærer i Acem.