Meditasjon og inkvisisjon

På Acems overgangsstudium (som er en alternativ eller supplerende konfirmasjonsforberedelse) handler et av møtene om universets uendelighet. Det synlige univers er antagelig 12–13 milliarder lysår borte. Lyset beveger seg med 300.000 km i sekundet og kan følgelig komme syv ganger rundt ekvator – på ett sekund. Ett lysår er nesten 7000 ganger så langt som til solen, og det er mer enn fire lysår fra solen til den nærmeste stjernen innenfor melkeveien som er vår galakse. Det er antagelig godt over 100 milliarder galakser innenfor det synlige universet. Selv om mennesket skulle klare å lage romfartøyer som beveger seg med lysets hastighet, er det bare en ørliten del av universet som ville la seg utforske av mennesket selv innenfor en mannsalder.

De overveldende, nesten uvirkelige, fysiske størrelser indikerer at mennesket også ytre sett befinner seg i en uendelig og uoversiktlig verden. Universets fysiske utstrekning er i seg selv en form for mystikk. For den som tar inn over seg hvor stort og uendelig gammelt universet er, er absolutte og evigvarende sannheter et paradoks.

Bare den som tenker veldig kort, lokalt og begrenset, kan mene å ha den absolutte innsikt i verdens dypere sammenhenger. Universet er så stort, og mennesket og jorden så ensomt og lite. Vi kan ha kontakt med universelle sider ved mennesket i oss selv, men forvaltere av den absolutte sannhet blir vi aldri. Inkvisisjonen som hevdet å representere en universell kirke, representerer i dette perspektiv en provinsiell tenkning

Å brenne eller forfølge mennesker alene fordi de ikke mener, tenker og tror som en selv, forutsetter en sikkerhet som aldri kan bli adekvat. Inkvisisjonens stormestre manglet, lik andre fundamentalister, skepsis. De handlet ut fra en illusjon om at absolutt viten er mulig.

Det er en avgjørende forskjell mellom å straffe andre for deres handlinger vs deres tro. Den som setter straff for oppfatninger og meninger, gjør seg selv til et absolutt referansepunkt i et univers man dypest sett ikke kjenner.

Psykologisk blindhet

Ens egen psykologi er på et vis også uendelig. En del av ens måter å oppleve på vil aldri fullt ut bli forstått. Psykoanalysen fremhevet hvordan hendelser de aller første leveår har avgjørende betydning for senere karaktertrekk. Senere forskning har pekt på at formingen kan begynne allerede under svangerskapet. Mye av det som formet en i de første leveår, mange av de stemninger som styrer en, kan ikke gjenoppleves fullt ut med det voksne sensoriske og kognitive apparat. Ens tidligste barndom styrer, men det forblir delvis gjemt i et absolutt mørke.

Et hvert menneske har lag på lag med irrasjonelle sider. Man kan alltid forstå seg selv bedre. I meditasjonen slipper man til det som er uferdig i en. Denne prosessen med å forstå seg selv bedre, tar aldri slutt. Meditasjon kan alltid åpne for styrende krefter i en som man tidligere ikke har hatt et bevisst forhold til.

Gjennom meditasjon får man ikke nødvendigvis et klart forhold til hva som i sin tid formet en. Men man åpner seg for de styrende krefter man har i seg. Man kan få et klarere forhold til hvordan man lurer seg selv inn i blinde måter å oppleve og handle på.

Tilsvarende gjelder i andre prosesser for selverkjennelse. Et karakteristisk trekk ved selvforståelse er at den skifter. Man skjønner stadig mer. Det innebærer at man vokser ut av tidligere forståelsesformer. Man går videre, også i forhold til der man var. Å meditere er stadig å arbeide med hvordan man best forholder seg til sine egne muligheter. Å være i forandringsprosesser er ikke å henfalle til relativisme. At intet er endelig sant, betyr ikke at alt er like bra. Man innser at tidligere perspektiver ikke holder. Men man kan utvikle en skepsis til alle absolutte posisjoner. All forståelse er i bevegelse.

Da inkvisisjonen satte Galileo i husarrest, avsa den en dom om sin egen reaksjonære karakter. Å absolutere en forståelse av tilværelsen er å stå stille.

System vs individ

Den katolske kirkes inkvistoriske prosesser i middelalderen og renessansen var et tidsbestemt historisk fenomen. Men fjerner man de tidsbestemte trekkene, dreiet det seg om en universell prosess. Inkvisisjonens psykologi synes å ligge godt innenfor den normale manifestasjon av fenomenet mennesket. Avvikere og dissentere har alltid vært egnet målskive for projeksjon og aggresjon.

I inkvisisjonens perspektiv var det enkelte menneske lite. Det var Guds nåde og frelsen som kunne løfte det opp. Atskillig angst lå til grunn for inkvisisjonen. Det kunne gå galt. De onde krefter kunne vinne. Den katolske kirke kunne ikke stole på at mennesket gjennom sin egen dømmekraft ville velge Gud. Det kunne bli forledet.

Troen på individet var begrenset, men tilliten til systemet stort. Man brente forvirrede som kom i veien for det store systemet. At syndernes små legemer led forferdelig i flammene, var en liten pris å betale for sjelens mulige gjenforening med Gud. De villedede individene ble i flammene ført tilbake til den kirke som var Herrens representant og system på jorden.

Finne frem selv

Foreningen av skepsis til individ og tillit til system er en historisk gjenganger. Kommunisme og fascisme er nære eksempler. Også i sin egen psykologi kan de fleste gjenkjenne behovet for tryggheten i systemet.

Acem-meditasjon skiller seg fra mange meditasjonsformer ved ikke å tilby ritualer, guruer, faste regler eller stadige innvielser i nye trinn av et stort system. Meditasjonen har i en viss forstand en retning hvis man slipper seg inn i den. Man åpner seg for en spontan refleksjon over eget liv og for det man dypere sett vil. Men den meditative løsning ligger ikke i et system, men i egen sensitivitet. Den retning meditasjon kan åpne for, må individet selv finne frem til.

Den meditative "frelse" ligger i individet og ikke i systemet. Inkvisitorene handlet ut fra det perspektiv at der mennesket feiler, må andre, Kirken ? systemet, to over. I meditativ sammenheng er en slik formynderholdning fåfengt. Utfordringen i psykologisk modning kan ikke overføres til andre. Ingen kan leve for en, og ingen kan vokse for en. Andre kan ha makt til å brenne en. Men det hjelper ikke til innsikt.

Helhetlig forståelse

Prosesser for selvinnsikt kan starte en god spiral. Det kan være smertefullt å slippe taket i gamle bilder av seg selv. Men det er også tilfredsstillende å forstå mer av hvem man er, og hva som styrer ens liv. Selvinnsikt kan gi en egen type ro og forankring.

I meditasjon lærer man etter hvert at selv det smertefulle har noe å tilføre en. Rastløshet, uro og kroppssmerter er del av psykologiens språk gjennom kroppen. Lar man prosessen to den tid den trenger, skjønner man etter hvert noe ved sin egen psykologi bedre. Å slippe seg nær sine egne uforløste sider bidrar over tid til et mer helhetlig og forløst forhold til hvem man er.

Inkvisisjonen uttrykte en annen mental holdning. Det vanskelige, det som er annerledes og ikke lar seg forstå, er farlig. Det må fjernes. Det psykologiske motstykke i indre prosesser er forsvarsmekanismer som avspaltning og benektning.

Ikke å to imot det som er vanskelig, kan bidra til en negativ og selvforsterkende spiral. Desto mer man stopper opp psykologisk, desto mer statisk kan ens forståelse av seg selv bli. Man kan mer og mer stenge seg av for et bevisst forhold til understrømmene i eget liv.

Vitenskapen fant det under og etter inkvisisjonen nødvendig å beskytte seg mot kirken. Det ble viktig å poengtere at ens vitenskapelige arbeid var irrelevant for trosspørsmål. På sin side lukket kirken seg mer igjen for vitenskapen. Dermed bidro inkvisisjonen til den vestlige verdens skarpe skille mellom tro og viten. Men den livsanskuelse som skal bli helhetlig, må integrere den kunnskap man har om verden. Tro og kunnskap bør berike hverandre. Der de er antagonistiske, kan begge bli fattigere.

Retningsløshet og fundamentalisme

Den katolske kirkes inkvisisjon kan ses som utslag av en religiøs tro i middelalderen og renessansen som det ellers er mye godt å si om. At den utartet, må ikke blinde en for den misforståtte vilje til å gi livet retning som kan ha ligget bak.

Inkvisitorene trodde nok gjennomgående at de ivaretok en hellig gjerning. Kirkens oppgave å kjempe for Guds rike. Man skulle frelse sjeler. Gikk den eneste mulige vei til bot og frelse gjennom bålets fysiske lidelser, fikk det heller bli slik.

Inkvisisjonen var fundamentalistisk, intolerant og til dels grusom. Men den representerte et livsalvor, og uttrykte en grunnleggende tro på at livet har retning.

Mange moderne mennesker synes å se livet som en hendelse der det viktige er at tiden går uten at det smerter. Ikke uten grunn er Samuel Beckets Mens vi venter på Godot blitt et symbol-teaterstykke for tidens mentalitet. Man er her, man skjønner ikke hvorfor, men man får gjøre det beste ut av det og ha det så godt man kan mens man er her. Resultatet er retningsløshet.

I en tidsånd uten et religiøst eller eksistensielt kompass er det nærmest paradoksalt å snakke om retningsløshet. Man kan i en viss forstand ikke være retningsløs i en tid som ikke er opptatt av retninger. I hvert fall er det ikke negativt. Retningsløsheten er en del av det postmodernistiske poeng. Man kan ha et negativt forhold til inkvisisjonen uten helt å måtte forkaste dens grunnleggende holdning til at livet har retning.

Inkvisisjonen illustrerte tydelig farene for dem som mener at tilværelsen har en retning, at det finnes en mening og at det er menneskets oppgave å søke mot den. Standpunktet blir lett fundamentalistisk. Da hjelper man ikke lenger til en bevegelse mot et mål, men til stillstand.

Meningsfylde og toleranse

Å arbeide med vekstprosesser som meditasjon kan innebære et individuelt oppgjør med den postmodernistiske relativisering. Meditasjon avspeiler at det spiller en rolle hva man bruker tiden til. Livet har en retning hvis man åpner seg for den. Sinnet søker erkjennelse. Det ubearbeidede i sinnet har i seg en trang til å bli forstått. Konflikter søker ikke bare utagering og gjengjeldelse, men også mer helhet og forsoning. Å arbeide fordypet med Acem?meditasjon forutsetter en kontinuerlig vilje til å sette spørsmålstegn ved egne handlingsmønstre. Man fanges av ubevisste reaksjonsmønstre. Disse må man komme i et reflekterende og forandrende forhold til for å gå videre. En aktiv selvrefleksjonsprosess hemmes av absoluterte perspektiver på seg selv og andre. Meditativ fordypelse kan ivareta en kontakt med en livsretning i ens indre, men samtidig opprettholde en toleranse og vilje til stadig skifte av perspektiv.

Forsoning og forløsning

Inkvisitorenes mål var å redde forvillede sjeler og hindre andre i å fortapes. Ut fra ideologien skulle bålet gi den endelige mulighet for forsoning. Rent faktisk representerte staken en definitiv og grusom fordømmelse.

Den meditative livsholdning etterstreber den motsatte holdning. Veksten ligger i forsoningen, i kompromisset, i integreringen. På samfunnsplan er motstykket en vilje til mangfold. Menneskets psykologi er sammensatt. Det må også det samfunn bli der dette psykologiske mangfoldet får spille seg ut.

Meditasjon er å stimulere sin evne til indre pluralisme. Den er en form for psykologisk demokrati. Inkvisisjonens og fundamentalismens psykologi vil begrense menneskets potensiale for frihet. Derfor skapes lett et motsetningsforhold mellom fundamentalisme og genuin introspeksjon. Inkvisisjonens psykologi har funnet svaret. I introspeksjonen er man på søken etter nye aspekter av det svar som aldri kan avsluttes. Meditasjon etterstreber et indre demokrati og kan motvirke projiserende legitimeringer av autoritære strukturer.