Kongen som oss- vi som kongen

Alle mennesker er i livet, i tiden. Man kan være stor eller liten, hersker eller undersått, rik eller fattig, mester eller elev, mann eller kvinne. Man er alltid, og først og fremst, et menneske - forgjengelig og sårbart. Vi må ivareta biologiske og psykologiske behov. Vi skal dø.

Shakespeare skildrer et vell av roller fra alle samfunnslag. Men han skildrer også alltid mennesket bak rollen. Derfor kan man så ofte kjenne seg igjen.

Shakespeare brukte det uvanlige til å skildre det ordinære, det spesielle til å få frem det allmenne, det sterkt individuelle til å fokusere på det universelle.

I Henrik IV Del 2 har tronrøveren Bolingbroke blitt konge. Lik mer alminnelige mennesker som har presset seg frem, plages han av uro. Han får ikke sove. I en monolog formulerer kongen den belastning søvnløsheten representerer. Ordene kan enhver person som ikke får sove, ta til seg. Denne klagesang over søvnløshet er en unik monolog i verdenslitteraturen.

Talens avsluttende setning, Uneasy lies the head that wears a crown, er antagelig det mest siterte utsagn av Shakespeare fra en konges munn. Det understreker Shakespeares appell: Han skriver om konger, men ved å gjøre det, om hver en av oss.

Det ordinære i det
ekstraordinære
Når kong Henrik IV beskriver den ensomme eksistensielle posisjon søvnløsheten bevisstgjør, formulerer Shakespeare et allmennmenneskelig fenomen. Han tar skrittet fra den opphøyde konge inn i det universelle: Menneskets alenehet i verden.

Mennesket søker ofte sammen. Å bo på landet kan idealiseres. Men statistikk og historie taler sitt tydelige språk. Vi søker nærhet til andre. Når muligheten er der, søker mennesket mot tettsteder og byer. Ny teknologi gjelder muligheten for å reise og kommunisere med andre.

Shakespeare viser den enkelte i sin alenehet. Uten hensyn til ytre pomp og prakt, titler og posisjoner, århundrer og kulturer som skiller: Man kjenner seg igjen. Det er oss selv det dreier seg om.

Døden – Kongenes Konge
Det menneskelige, det felles, hos den kongelige - dette tema går igjen i mange variasjoner hos Shakespeare: I Henrik V gjentar en annen konge (sønnen til Henrik IV) seg også over at de kongelige ikke har tryggere søvn enn den mest stakkarslige slave:

The throne he sits on, nor the tide of pomp
That beats upon the high shore of this world,
No, not all these, thrice-gorgeous ceremony,
Not all these, laid in bed majestical,
Can sleep so soundly as the wretched slave,
Who with a body fill’d and vacant mind
Gets him to rest, cramm’d with distressful bread;

At kongen, som andre, ikke kan herske over spontane prosesser som innsovning, leder naturlig frem til at kongen som alle mennesker er underlagt den absolutte hersker enhver må underkaste seg: Døden.

I kong Henrik VI Del II utbrytes det:

Thou [Death] setter up and plucker down of kings.

I kong Henrik V innser kongen at pomp, prakt og makt hjelper lite mot den endelige dom:

What is pomp, rule, reign, but earth and dust?
And, live how we can, yet die we must.

Smerte og biologi

Alle mennesker har en kropp. Den er der i hverdag, den er der i meditasjon. Dermed er mennesket alltid del av en omskiftelighet underlagt lover som aldri fullt ut lar seg kontrollere. Kroppen setter visse absolutte grenser. Man kan kle den inn i vakre klær. Men klærne kan skjule den, ikke frigjøre oss fra den, ikke stoppe dens blomstring og forfall.

I komedien Much ado about nothing gir Shakespeare en annen vri til det universelle temaet om menneskets prisgitthet til forgjengeligheten.

For there was never yet philosopher
That could endure the toothache patiently,

Sagt om kroppslig smerte generelt, er utsagnet tidløst. Tannpine som før var en slik allmenn plage for den sukkerspisende vestlige verden, har riktignok blitt drastisk redusert der man har råd til moderne tannbehandling og fluor. Men det vil alltid være nok annen kroppssmerte å ta av.

I Julius Caesar viser Shakespeare hvordan verdens mektigste mann kan herske over Rom, men ikke over biologien. Innledningsvis er Julius Caesar på vei til Forum. Han er mektig – og arrogant – nok til å ydmyke sin hustru offentlig for ikke å ha båret ham en sønn. Uansett all verdens makt kan Caesar likevel ikke bevirke at han og hustruen får den mannlige arving han lengter etter.

Caesar sier i alles påhør til sin venn Antonius at han under den foreliggende høytid må berøre Caesars hustru fordi dette etter sigende skal kunne gjøre henne fruktbar:

Forget not, in your speed, Antonius,
To touch Calphurnia; for our elders say,
The barren, touched in this holy chase,
Shake off their sterile course.

I live with bread, like you

Kroppen gjør ikke bare mennesket forgjengelig, men prisgitt tilfeldigheter og ytre hendelser.

I Henrik V, før slaget ved Agincourt, er kongen bevisst også sin egen sårbarhet. Lik alle andre kan også kongen dø når slaget begynner. Henrik V understreker at han, kongen, er menneske som de andre:

For you have but mistook me all this while:
I live with bread like you, feel want,
Taste grief, need friends: subjected thus,
How can you say to me, I am a king?

Hva hjelper det, spør kongen, med hoffets seremonier:

And what have kings, that privates have not too,
Save ceremony, save general ceremony?
And what art thou, thou idle ceremony?
What kind of god art thou, that suffer’st more
Of mortal griefs than do thy worshippers?
What are thy rents? what are thy comings in?
O ceremony, show me but thy worth!

Ikke ytre seremonier
Meditasjon er en tilsvarende basal aktivitet der mennesket står nakent. Det ytre er ikke del av den meditative arena. Det ytre skal riktignok ikke forstyrre. Men penger og ytre fakter kan ikke kjøpe en til noe i det meditative felt. Det som meditativt virkelig betyr noe, er ikke til salgs. Seremoniene og den indre fordypning tilhører dypere sett to forskjellige veier eller dimensjoner.

Meditasjon nullstiller en i forhold til det ytre. Ingen andre kan meditere for en. Man arbeider med en universell aktivitet. Derfor må man forholde seg til den alenehet som er del av det allmennmenneskelige.

Alene i meditasjon med seg selv, sin uro og sine lengsler kan alle mediterende si med Shakespeares Henrik V: O ceremony, show me but thy worth!

Man finner en rekke introspektive prosesser som er forsøkt forsterket med ytre seremonier. Vi har alle en intens trang til å tro på dem. Tenk om andre kunne overta ansvaret for vår søken? Hvem har ikke kjent et behov for å finne et ytre botemiddel mot egen uro og rastløshet?

Før slaget ved Agincourt som han vant, finner Henrik V at hans styrke ikke er i de ytre seremonier. Den styrke som kan føre ham til seier, er hans egen. Den indre styrke avgjør:

All things are ready, if our minds be so.

Ens egen styrke
Den samme prosess må man gjennom som mediterende. Et stykke på vei kan andre bidra. Men til syvende og sist er det en selv som avgjør om grenser der inne skal sprenges. Det er ikke meditasjonslærer eller organisasjon, det er ikke øvrige medlemmer i gruppen eller på kurs. Det er en selv som står der som den mest skjellsettende dørvokter.

At man må finne frem til sin egen styrke, kan gjelde mange ganger på livets vei. Når livet gir en ansvar, som partner, leder, far eller mor. Alle kommer før eller senere til det punkt der livets eksistensielle utfordring er ens egen. Er man klar?

Jeg har det som deg
De ord Shakespeare gir Kong Henrik V, er som en forgjenger til pengeutlåneren Shylock i Kjøpmannen fra Venedig. Jøden Shylock hveser ut sin protest:

I am a Jew. Hath not a Jew eyes? Hath not a Jew hands, organs, dimensions, senses, affections, passions? Fed with the same food, hurt with the same weapons, subject to the same diseases, healed by the same means, warmed and cooled by the same winter and summer, as a Christian is? If you prick us, do we not bleed? If you tickle us, do we not laugh? If you poison us, do we not die?

Jeg er jøde. Har ikke en jøde øyne? Har ikke en jøde hender, organer, sanser, tilbøyeligheter, lidenskaper? Blir han ikke næret av den samme føde, såret av de samme våpen, rammet av de samme sykdommer, helbredet av de samme lægemidler, varmet og kjølet av den samme sommer som en kristen? Hvis dere stikker oss, blør vi da ikke? Hvis dere kiler oss, ler vi da ikke? Hvis dere forgifter oss, dør vi da ikke?

André Bjerke

Shylock er pengeutlåneren som hjalp en kristen kjøpmann med et lån, men mot et skjebnesvangert og grusomt pant på et pund kjøtt. Shylock fremhever at han er som andre og som de kristne. Jødene har øyne som vil se. Lik andre mennesker har de også en følelse av at mitt er mitt.

Alle som avsatte konger
Mange har trukket frem hvordan Shakespeare lar en se det menneskelige i det kongelige. Han viser mennesket bak kongemasken og under kronen.

Men Shakespeares stykker om konger som faller ut av sine opphøyede roller, kan treffe andre universelle strenger i mennesket.

Inne i hvert menneske er det en trang til å være unik, spesiell, enestående og i sentrum. Hvem kan ikke kjenne på følelsen av at man lever under en eller annen beskyttelse, et eller annet lykketegn? Vi fødes inn i en familiesituasjon der man for en stund er sentral. Å gi slipp på denne posisjonen av å være i sentrum, kan for mange være besværlig. Derfor har kampen om kongemakten ofte vært så hard, slik Shakespeare skildrer. Mange har hatt kongeposisjonen som et indre mål. Man kan ha hatt en indre følelse av at slik skal det være.

Drømmen om den spesielle
På en måte har mange mennesker drømmen om kongen, stjernen, eneren, geniet, millionæren, gullmedaljevinneren, presidenten, i seg.

En del ivaretar sin særegne posisjon ved å ha et direkte, eksklusivt forhold til Gud. Gud taler til meg – hvor spesiell er ikke jeg? Eller man er utvalgt ved å tilhøre en gruppe, slik enkelte religionsretninger har spilt på.

Denne forestillingen om å være særegen, spesielt utplukket, født under en lykkestjerne, tvinger livet før eller senere de fleste til å slippe. Selv den mest veltrente idrettsmann vil etter hvert merke en kropp som ikke lenger er som den var. Det mest virile seksualfantom vil – på et eller annet tidspunkt – registrere at ikke alt fungerer som tidligere. Får man leve lenge nok, innhenter forfallet, sykdommene og nederlaget alle.

Enhver møter også sine begrensninger når man skal åpne seg for de spontane sider i sinnet gjennom meditasjon. I forhold til egne spontanaktiviteter og begrensende karaktertrekk, er der ingen verdensmester, og ingen kongemakt.

Det universelle i det
alminnelige
Alle foreldre kan kjenne seg igjen i Shakespeares største familiedrama Kong Lear. Etter å ha tatt et selvoppgjør med sin forfengelighet og sin forblindede vurdering av sine barn ut fra et selvopptatt behov for ros, ber Kong Lear ydmykt:

Pray, do not mock me:
I am a very foolish fond old man,

Hvor mange av dem som skulle bli verdens beste foreldre, har ikke en gjenklang av disse ordene i seg?

Det livet ikke ga
Richard III åpner med kongens store enetale med de ofte siterte innledningsordene: "Now is the winter of our discontent." Det er en overskrift for det misfornøyde liv.

Kong Richard III er pukkelrygget. Store deler av hans åpningstale er full av bitterhet overfor sin skjebne. Han bruker sin vanskjebne til å rettferdiggjøre det å bli en skurk – på det å ta igjen: I am determined to prove a villain:

But I, that am not shaped for sportive tricks,
Nor made to court an amorous looking-glass;
…
Cheated of feature by dissembling nature,
Deformed, unfinish’d, sent before my time
Into this breathing world, scarce half made up,
And that so lamely and unfashionable,
That dogs bark at me as I halt by them,
…And therefore, since I cannot prove a lover,
To entertain these fair well-spoken days,
I am determined to prove a villain
And hate the idle pleasures of these days.
Plots I have laid, inductions dangerous,
Men jeg ble ikke skapt til lek og fjas
Eller til selvforelsket smil mot speilet.
…
Jeg som en falsk natur har narret for
velskapte lemmer og et vakkert ansikt,
uformelig, uferdig, født før tiden
til livet, bare halvt et menneske,
så skakk og motbydelig å se på
at hunder stormgjør der jeg halter frem.
…
Og når jeg altså ikke kan bli elsker
og gjøre kur til denne glatte tid,
har jeg bestemt meg for å være skurk
og hate tidens ørkesløse gleder.
Jeg har lagt farlige og onde planer:

André Bjerke

Alle som små Richard’er
Talen til Richard III kan forstås på mange måter. Man kan utlegge den etter sitt innhold. Kongen blir ond fordi han er bitter. Flere kritikere har påpekt at den også kan være et spill. Richard bruker sitt kroppslige handicap til en ytre rettferdiggjørelse. Men hans onskap er mer primær enn det. Han har glede i seg selv av å volde lidelse.

Tar man talen på ordet, handler den om det ekstraordinære: En pukkelrygget konge som beklager seg. Statusen som konge, og det kroppslige handikap, tilhører begge sjeldenhetene. Kombinasjonen er helt uvanlig.

Sigmund Freud som var fascinert av Shakespeares mange psykologiske dimensjoner, har argumentert for at Richard IIIs unike situasjon brukes til å få frem et universelt poeng. Freud mente at i en psykologisk forstand er vi alle små Richarder. Richard III er en enorm forstørrelse av en streng alle mennesker kjenner. Alle føler at de mangler noe, at naturen ikke ga oss fullt ut alt det vår narcissisme tar som en selvfølge. Et eller annet sted i de flestes bevissthet er det en trang til oppreisning for alle de sår livet har påført oss.