Dyade 2010/02: I vanskelig terreng - Elleve bøker og ett forfatterskap

Den franske forfatteren Michel de Montaigne (1533-1592) skiller mellom tre omgangsformer: Vennskap, kjærlighetsforhold og forholdet til bøker. Vennskap er sjeldent og kjærlighetsforhold visner hen med årene, sier han. Forholdet til bøker er imidlertid ”mye sikrere og mye mer vårt eget”. Rett nok er vennskap og kjærlighetsforhold ”virkeligere, mer levende og naturlige”. Men bøkene er til å stole på. De ”tar alltid imot meg med samme mine ... jeg vet at jeg kan nyte dem når jeg har lyst”.

Montaigne har etter hvert tilegnet seg en avslappet holdning til dem. Da han var ung studerte han dem ”for å kunne vise fram min lærdom”. Senere brukte han dem for å ”bli litt klokere”. Men til sist bare for gledens skyld, ”uten orden og plan”.

I dette nummeret bringer Dyade omtaler av bøker, disse særegne relasjonene som på sitt beste gir lærdom, visdom og glede. Vi har bedt folk vi kjenner om å skrive om en bok de setter pris på, og vi har i grunnen fulgt Montaignes prinsipp: uten orden og plan. Vi har også latt en av artiklene se på et forfatterskap snarere enn en bok.
 Så tegner det seg noen mønstre i materialet. De fleste av bidragene handler om det vi kan kalle eksistensielle tema. De berører til dels tragiske dimensjoner ved menneskets liv, vanskeligheter som er gitt oss med nødvendighet, eller som tilhører historiens mer eller mindre tilfeldige gang: bevissthet om egen død, den jødiske gettoens umulige verden under 2. verdenskrig, den like vanskelige verden etter katastrofen som kan komme, oppvekstvilkårene i et opprevet irsk lokalsamfunn, de psykologiske sperrer som en familiekonstellasjon kan skape, eller våre egne indre splittelser som vi knapt får øye på og langt mindre kjenner opphavet til.

Rystelsene er alvorlige, konsekvensene langvarige, tragediene forholdsvis åpenbare. Men så er det noe som spirer likevel. Noen makter å opprettholde verdighet under de rådende forhold. Andre søker først og fremst erkjennelse av forholdene. Begge deler endrer verden slik den framtrer for oss. Noen klarer også å endre betingelser i omgivelsene. Andre bukker derimot under, moralsk og fysisk.
 Bøkenes glede? Nytelsen av å lese? Forunderlig nok. For vår egen erkjennelses og utviklings skyld trenger vi å se mennesket i vanskelig terreng. Vi er alle i en viss forstand der. Og hvis det ikke gjelder deg, så er trolig noe allerede gått tapt.

I tillegg til det personlige feltet, så er historien også et tilbakevendende tema i materialet. Dels møter vi enkeltmennesket i historiske omstendigheter, dels får vi noen glimt av større historiske hendelser og prosesser. Vi møter blant annet Italias tragedie under Mussolini, vi får en historisk analyse av USAs muligheter når landet ikke lenger kan dominere verden, og vi konfronteres med det romerske imperiets undergang og spørsmålet om dette var en ulykke eller ei for dem som levde like etterpå. Også i historien handler det om fallet og mulighetene.

Lesningen av dette Dyade må gjerne foregå fra perm til perm, men like gjerne også uten orden og plan. Bokomtalene ligger nødvendigvis i rekkefølge – det er situasjonens tvang. Men gitt dette, kan jo leseren også gjøre som Montaigne blant hyllene i sitt hjem: ”Der blar jeg snart i den ene, snart i den andre boken ... som det faller seg”.

God lesning!