Et annet forfatterliv enn Knausgårds

“ The worst part of dying … is the wrench of relinquishing forever all one’s memories—that’s a commonplace, but what courage man must have had to go through that commonplace again and again and not give up the rigmarole of accumulating again and again the riches of consciousness that will be snatched away!” Ada –Vladimir Nabokov

Vi er alle sentrum i våre egne univers. Våre egne liv er som regel det som er aller viktigst for oss. Vi erfarer og lever også våre liv med en form for selvfølgelighet og direkte umiddelbarhet som vi ikke har til andres, med mulig unntak for våre egne barn. Tilværelsen gjør at vi alle – med eksistensiell nødvendighet - i en viss viktig forstand er dømt til å være narcissister: Det er bare Gud, om han finnes, som til enhver tid umiddelbart, direkte og ufeilbarlig har tilgang, fra innsiden så vel som utsiden, på alle de uendelige mulige subjektive og objektive perspektiver på tilværelsen det er mulig å innta.

Mer overordnet er naturligvis den egosentriske synsvinkel, i alle fall for det modne sinn, samtidig ironisk, og tragisk. For etter hvert som vi blir voksne, begynner vi også å forstå at dette perspektivet er forgjengelig: Vi kommer til å dø. Denne vissheten endrer seg gradvis fra å være teoretisk (”Jo da, jeg vet jo det”) – til å bli en presserende realitet: Våre barn, og våre barnebarn i mindre grad, kommer riktignok til å minnes oss. Men så vil det også være slutt: Alt som vi med stor selvfølgelighet opplevde som så sentralt og viktig – våre opplevelser og følelser, våre sentrale og trivielle livsprosjekter, våre relasjoner, oppfatninger, minner – alt dette vil være borte. Livets ubønnhørlige logikk vil med kald nødvendighet, uten noen som helst form for barmhjertighet, komme til å ta livet av vår narcissisme, uansett hvor pregende den måtte være for oss når vi lever.

Forfatteren er selvfølgelig også menneske. Forfatteren som velger å skrive om sitt eget liv befinner seg derfor også innenfor den samme eksistensielle ramme som tilværelsen påtvinger alle. Men når forfatteren skriver sin selvbiografi, må han også gjøre sitt eget liv til gjenstand for kunstnerisk bearbeidelse. Er han dyktig, vil denne bearbeidelsen evne å engasjere ikke bare ham selv, men også andre. På mystisk vis kan fortellingen om forfatterens liv da bli noe mer enn bare en gjengivelse av tanker og hendelser som bare angikk ham. Den blir noe allment. For at forfatteren skal lykkes med det, må han imidlertid ta noen grep – på ett eller annet vis forvandle det helt private til noe som også berører andre.

Det finnes naturligvis ikke bare én måte å gjøre det på. Karl Ove Knausgårds grep er å ta utgangspunkt i det helt subjektive. I alle fall i de to bindene av hans monumentale selvbiografi jeg har rukket å lese, skildrer han sitt liv utpreget innenfra - fra hans eget ståsted. Det er hans helt egne subjektive opplevelser og tanker, hans personlige følelser og perspektiv på sitt eget liv, på hans foreldre, kjærester, venner, kone og barn, som gjennomsyrer hans bøker. De som blir grepet, sier samtidig gjennomgående at det er gjenkjennelsen som slår dem: Hvor likt Knausgårds egne erfaringer deres også har vært. I den grad Knausgård lykkes, er det en bragd på denne måten å gjøre sin egen subjektivitet til noe som angår også andre.

Omtrent samtidig med Knausgård har nobelprisvinneren J.M. Coetzee utgitt tredje bind i sitt selvbiografiske verk. Boken heter Summertime. Mens Knausgaards forfattergrep er å skildre et liv sett innenfra, er Coetzees det motsatte.

I Summertime er Coetzee allerede død. En ung engelskmann - Mr. Vincent - intervjuer fem personer som stod sentralt i Coetzees liv. Hvordan opplevde de Coetzee? Hva tenker de nå om ham? Intervjueren har selv aldri møtt Coetzee, men skal skrive en forfatterbiografi om ham.

J.M. Coetzee er i det virkelige liv kjent for å være ekstremt privat og innesluttet, og ubekvem med offentlig oppmerksomhet. I alle fall for egen del er han en som aktivt unngår litterær kjendisstatus. Han gir uhyre sjelden intervjuer, og skyr som regel offentlig oppmerksomhet. Han har vunnet Booker-prisen to ganger, men unnlot hver gang å møte opp ved tildelingen. Da han mottok Nobels litteraturpris, ga han ikke den vanlige forelesningen, men leste i stedet opp en fortelling om Robinson Crusoe. Det var selvsagt en dyp symbolikk i det.

For noen år siden ble han invitert til det prestisjefylte amerikanske universitetet Princeton for å holde de årlige Tanner-forelesningene. Da leste han opp utdrag av en roman om en kvinne ved navn Elisabeth Costello, som i likhet med ham selv er svært opptatt av dyrs velferd og er militant vegetarianer, noe som bringer henne i stadig konflikt med hennes omgivelser. Mange av hans romaner synes også å antyde at den beste måten å undersøke gjenstridige moralske spørsmål på, kan være gjennom fiksjon - fordi fiksjon utøver motstand mot tanken om at det finnes enkle svar på vanskelige spørsmål, om det overhodet finnes svar på dem.

Summertime omhandler en fase i Coetzees liv hvor han har vendt tilbake til sitt hjemland – Sørafrika – etter opphold i Storbritannia og USA. Han har flyttet sammen med sin gamle far, og bor der i et forfallent hus som han stadig forsøker å utbedre. I Sørafrika er arbeidskraft meget billig. Coetzee vil likevel gjøre alt selv. På denne måten sier han at han vil gjenreise respekten for manuelt arbeid. Vi får mistanke om at han også på denne måten ønsker aktivt å distansere seg fra de hvites økonomiske utnyttelse av svarte i Sørafrika. Han kjører av gårde i en liten lastebil for å hente sement, blander, og støper vegger utenpå de gamle. Noen god håndverker er han ikke. Men han holder på.

Innimellom skriver han. Og han får altså relasjoner til de fem andre som Mr. Vincent intervjuer. Det bildet de gir av Coetzee, er ikke særlig flatterende. Julia, den første som interjvues, hadde et kortvarig forhold til Coetzee. Hun sier at forfatteren var en “kald fisk” og fullstendig uten seksualitet. Adriana er en braziliansk danselærer som Coetzee blir forelsket i, og forsøker å innlede et forhold til, uten å lykkes. Hun karakteriserer ham som en “ingenting – en ren irritasjon, han var pinlig”. Han var ”lunken”, ”hadde ingen kontakt med sin egen kropp”, han var som ”en mann som danser naken, som ikke vet hvordan han skal danse”.

Og romanen tar et enda mer dyptgripende oppgjør med det narcissistiske perspektivet. Adriana stiller spørsmålet hvorfor det skal være mer interessant å dvele ved livet til Coetzee, bare fordi han er en berømt forfatter, enn andres. For eksempel Mario Nascimento, Adrianas mann, som arbeidet som sikkerhetsvakt på et lager i Cape Town, og som får ansiktet sitt slått inn med øks av innbruddstyver, ligger på sykehus, og dør et år senere. Intervjuobjektene viser seg også å være mye mer opptatt av sine egne liv enn Coetzees – de skildrer i intervjuene egne livsopplevelser også helt uavhengig av ham. I boken om sitt eget liv har altså Coetzee gjort andre til sentrum i sine liv, og ikke ham selv.

Coetzee har i de to første bindene av sin selvbiografiske trilogi skildret hvordan han som ung gutt var preget av sjalusi og misunnelse. Og i Summertime skildrer han hvordan han som gutt hatet sin fars favorittmusikk, som var svulstig italiensk opera. En dag tar han og lager en dyp ripe i farens favorittplate, slik at den blir fullstendig ødelagt. På denne måten får han spille sin favoritt – Bach - i stedet, en musikk han holder for å være langt mer høyverdig. Gjennom hele livet angrer han på det han har gjort. Når han flytter sammen igjen med faren, kjøper han en plate med den samme operasangerinnen. Platen gir han til sin far, i håp om at han kan få en åpning til å tilstå, og be om tilgivelse. Men faren husker overhodet ikke sangerinnen, og har ingen engasjement i musikken. Coetzee må fortsette å bære barndommens skyld, og blir ikke kvitt den, slik også vi må bære det meste av vår skyldfølelse med oss til det narcissistiske lyset slokkes for oss.

Innimellom notatene fra intervjuene leser vi også små beskrivelser av temaer intervjueren ønsker å forfølge. I samtalene lover han å luke ut visse deler av intervjuene de synes kan være omtålelige (mens de i boken står ordrett gjengitt, ettersom de der fremstår som et råmateriale). Boken avslutter med noen fragmenter fra notatbøker som Coetzee skal ha etterlatt seg, blant annet en gripende skildring av faren, som tidligere arbeidet som advokat, men som mistet sin bevilling som følge av lovbrudd, og som deretter arbeider som regnskapsfører i et lite bilfirma. Forholdet er preget av stor avstand. Coetzee dveler her, som han også har gjort i flere av sine senere romaner, ved hvordan et liv kan arte seg mot slutten; moren hans er død, hans bror bor i utlandet. Faren er skrøpelig, og må bo sammen med Coetzee, som på sin side føler seg forpliktet til å ta seg av ham, men som samtidig overhodet ikke trives i dette samboerskapet. Hvordan skal et liv avsluttes med verdighet, uten samtidig å fornekte den ambivalens de fleste vil føler overfor gamle foreldre?

Bildet Coetzee tegner av seg selv i Summertime er altså ikke særlig flatterende. Til tider tenker denne leseren at det må være preget av en mer grunnleggende selvforakt hos forfatteren – kanskje også en forestilling om at en selvkritisk skildring må være mer ærlig enn den som fremhever det gode i forfatterens selvbilde. Dét er kanskje ikke noen selvfølgelig sannhet – selv om selvhat synes å være et pregende tema ikke bare hos Coetzee, og Knausgård, men også andre forfatteres selvbiografier.

En avsluttende tanke: Coetzee er åpenbart en nokså annen person enn Knausgård. Men det kan hende at ulikhetene i selvbiografiene også er uttrykk for ulike livsfaser. Knausgård er midt i livet, og befinner seg derfor av naturlige grunner også fortsatt midt i sitt eget liv. Coetzee er nå en 70. Tanker om hvilke spor han har lagt i andre, og hva som blir igjen etter ham, er kanskje mer fremtredende i en slik aldersfase enn midt i livet. (Les Jon Høylands bokomtale i dette Dyade for mer om dette.)

Summertime kan anbefales alle som ønsker seg en pause mellom bindene til Knausgård og er nysgjerrige på hvordan et alternativt selvbiografisk prosjekt kan utføres – her med meget stor kunstnerisk dyktighet og innlevelsesevne, og samtidig bemerkelsesverdig kjølighet og distanse.