Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Jada. Mannen er blitt offer. Den islandske statsministeren Johanna Sigurdardottir, verdens første åpent lesbiske statsleder, erklærte i valgkampen at hun skulle få slutt på testosteronens tidsalder. ”The End of Men”i heter en meget omtalt artikkel og ”How the Rise of Women Has Turned Men into Boys”ii er undertittelen på en mye omtalt bok. Carl Henrik Grøndahl refererer til dem begge i denne artikkelen, der han forsøker å tegne et større bilde.

På 1970-tallet fant den amerikanske biologen Ronald Ericsson en metode for å skille sædceller med det mannlige Y-kromosomet fra celler med det kvinnelige X-kromosomet. Kvinner reagerte sterkt og så for seg en dystopi, der gutter ble masseprodusert. Preferansen for guttebarn er universell. Omtrent så lenge sivilisasjonen har eksistert, er den førstefødte sønnen gjevest og arving til riket. Med få unntak. Kvinner er blitt avvist og drept fordi de ikke klarte å produsere en sønn. Enbarnpolitikken i Kina har abortert millioner av jentefostre. Simone de Beauvoiriii antydet i 1949 at kvinner forakter sitt kjønn så sterkt at de betrakter sine nyfødte døtre med irritasjon og avsky.

Men hva skjer? På 1990-tallet, da Ericsson undersøkte statistikken på de 20-talls klinikkene som benyttet hans metode, fant han til sin overraskelse at par oftere bestilte jenter enn gutter. På 2000-tallet er forholdet 2 til 1.

At first, Ericsson says, women who called his clinics would apologize and shyly explain that they already had two boys. “Now they just call and [say] outright, ‘I want a girl.’ These mothers look at their lives and think their daughters will have a bright future their mother and grandmother didn’t have, brighter than their sons, even, so why wouldn’t you choose a girl?”iv

Symbolene er tydelige. En norsk prinsesse født i 1971 arver ikke riket - fordi hun er jente. Hennes lillebror går foran i kraft av sitt kjønn. Men hans sønn, født i 2005, når ikke opp. Hans manndom er ikke lenger så storartet. Lillebror blir slått av storesøster.

Man has been the dominant sex since, well, the dawn of mankind. But for the first time in human history, that is changing—and with shocking speed.v

Sør-Korea er et godt eksempel på utviklingen. Et av de mest rigide patriarkatene. Hustruer som ikke fikk sønner, ble mishandlet. Så, på 1970- og -80-tallet åpnet makthaverne for den industrielle revolusjonen og trengte kvinnene på arbeidsmarkedet. De flyttet til byene og begynte å studere. Det tradisjonelle kjønnsrollemønstret knaket i sammenføyningene. På 1990-tallet kom lovgivning som tillot kvinner å ha formue og omsorgen for barna etter skilsmissen. I 2005 avgjorde domstolene at kvinner kunne registrere barn i sitt eget navn. I 1985 sa halvparten av kvinnene i en undersøkelse at “jeg må få en sønn.” I 2003 var det bare 15% som insisterte på å måtte føde en mann. Dette bildet er talende:

MENN SOM VEGGPRYD

I Béarn i sydvest-Frankrike hadde eldste sønn på storgårdene alle patriarkatets privilegier. Men etter hvert gjorde den økonomiske utviklingen disse privilegiene til en forbannelse. Jorden ga ikke lenger samme avkastning, men de privilegerte sønner følte seg forpliktet av farsarven. De unge kvinner derimot, hadde ingen bindinger. De forsvant inn til byene til utdannelse og frihet. Det hendte de dukket opp igjen på de tradisjonelle ballene, men de mennene som prøvde å kapre dem, hadde mistet sin prestisje og var ikke lenger attraktive. Så står de der, ungkarene på festen, som veggpryd, sammenkrympede attgløymer.vi

Kvinnelige studenter er i flertall i Storbritannia, Frankrike, Australia og Norge. Kvinner mellom 21 og 30 i New York har nå en inntekt som er 117 prosent av det deres mannlige jevnaldrende tjener. I 1960 var 6% av legene og 3% av juristene kvinner i USA. Nå er tallene henholdsvis 49% og 47%. Mellom 1997 og 2007 var det 4% økning i doktorgrader tatt av kvinner, 1% økning i grader tatt av menn.vii

I USA har man observert at noe av den vante kjønnsverden er snudd på hodet. Eldre menn har alltid flottet seg med til dels mye yngre kvinnelige partnere. Nå gjør kvinner, best representert av stjerner som Susan Sarandon og Demi Moore, ingen hemmelighet av at de har forhold til langt yngre menn. Og det, hevder menerne, skyldes ikke at det er kvinnene, men mennene som er desperate. De må knytte seg til noe trygt og velstående.

HUN KAN IKKE VÆRE HAN

De som har greie på slikt, hevder at vi er formet av en genetikk tilpasset tilværelsen for 10 000 år siden. Menn er fysisk sterkere, raskere, utrustet til å føre kampen om knappe ressurser og beskytte kvinner og barn mot tilværelsens ondskap. Kvinner er programmert til å velge seg gode beskyttere og ivaretakere, de er utstyrt med omsorgsevne, ansvar for slektens overlevelse og er i større grad tilpasningsdyktige.

Noen av disse biologiske imperativene er uomtvistelige. En manager som skal plukke de beste spillerne til et fotball-lag, velger ikke kvinner, er de aldri så gode. Den sørafrikanske løperen Caster Semenyas fysikk hjalp henne til gull på 800m i VM i Berlin i 2009. Så startet bråket med mistanke om at hun egentlig er han. Det er en grunn til at kjønnene ikke konkurrerer med hverandre i friidrett. I mørkere avkroker kommer denne forskjellen til uttrykk som seksualisert vold.

Men hva om rollefordelingen disse forskjellene førte med seg, ikke bare er biologisk styrt, men i like stor grad uttrykk for det som var hensiktsmessig gjennom historien? Hva om forutsetningene som skapte disse rollene, nå er totalt forandret? Ikke minst – hva om den post-industrielle økonomien er bedre tilpasset kvinner?

INGEN LEGEVAKT

Samtiden kan fort gjøre oss blinde. Det er lett å glemme at gjennom historien har kvinnens seksualliv gitt henne rikelig med svangerskap i den fertile perioden av hennes liv og krevd hele hennes livskraft. Det er like lett å glemme at det å holde en familie i drift, var et meget arbeidsintensivt yrke. Alt vann måtte bæres inn i kjøkkenet og ut igjen. All mat måtte hentes og samles, konserveres og tilberedes. Ingen ferdigmat i butikkene. Alle klær måtte formes fra råstoff. Ingen ferdigsydde lavprisklær og slett ingen bleieavtaler. Ingen vaskemaskiner, støvsugere, mikrobølgeovner, kjøleskap, frysere. Ingen stønader, ingen penicillin eller legevakt.

Da kan man også ane hvilken kraft som ble frigjort med innlagt vann og elektrisitet, sikre prevensjonsmidler, fri abort, medisinske revolusjoner og velferdssamfunnet. Man kan også ane hvilken pris arabiske land betaler ved å bekjempe det moderne og stenge halvparten av befolkningens talent, kraft og innsikt ute fra det offentlige rom.

Så skulle altså den medisinske, økonomiske, politiske og teknologiske utviklingen legge virkeligheten pent til rette for likeverd mellom kjønnene. Voksne kvinner og menn kan lettere finne sammen som jevnbyrdige i en post-feministisk verden.

Uten tvil skjer det også. Særlig blant dem med høyere utdannelse. Men – hvis vi igjen bruker USA som tegn på utviklingen – i 2010 falt antallet gifte partnere til rekordlavt nivå: 48%, og over halvparten av den voksne befolkningen lever som single. Alt tyder på at tallet kommer til å øke.viii Trenden er ikke likeverdige forhold. I stedet får vi velskrevne og veldokumenterte analyser med undertitler som ”How the Rise of Women Has Turned Men into Boys.” Og dette: ”Surprisingly, a 2007 study commissioned by the Justice Department suggested that male virgins outnumber female virgins on campus.”ix Rollene har skiftet her også:

Guys high-five each other when they get a C, while girls beat themselves up over a B-minus. Guys play video games in each other’s rooms, while girls crowd the study hall. Girls get their degrees with no drama, while guys seem always in danger of drifting away.x

Snart er jeg utdannet lege, sier en kvinne. Og da må jeg date gutter som ikke engang har en bachelor? Det blir færre og færre normalt ambisiøse menn å velge mellom.

LEGG NED DO-SETET!

I sin artikkel ”The End of Men” undres Hanna Rosin over en reklamekampanje kjørt under det kanskje mest macho arrangementet i USA, cupfinalen i amerikansk fotball. Malboro-mannen, som behersker villdyr og villmark, er for lengst ute som modell. Hva gjør de trend-snusende reklamefolkene i stedet? Fire menn stirrer inn i kameraet etter tur, de rører seg ikke, ser ut som de har fått en beroligende sprøyte og kan blåses overende av lett bris. De snakker ikke. En stemme klager over hvordan de har det. De blir tuktet til å holde kjeft av økofascister og kvinner. Særlig av kvinner. Mannen svarer: ”Jada, jeg skal gjøre som du sier, jeg skal spise frukt til frokost, jeg skal legge ned do-setet etter meg. Jeg skal sortere søpla og legge underbuksene i skittentøykurven. Jeg skal ta med meg leppepomaden din.” Den siste, sier Hanna Rosin, ”is expressed with the mildest spit of emotion, the only hint of the suppressed rage against the dominatrix.” Så kommer løsningen: En bil. En Dodge Charger vræler seg inn mot kameraet med store bokstaver: MAN’S LAST STAND. En muskuløs bil. Hanna Rosin er ikke overbevist. Etter at vi har fått servert all denne maskuline hjelpeløshet, er det vanskelig å forestille seg annet enn at dette bilbeistet blir kjørt av en kvinne. Med leppepomade.xi

Så er det store spørsmålet: Hvorfor har vi fått denne guttemannen, som bruker penger og tid på World of Warcraft og rader av iDetabsoluttsiste, og alfa-hunnen - the dominatrix - som målbevisst utdanner seg til posisjoner hun kan utfolde seg i?

Monsteret kan være en av forklaringene.

DEN STYGGE MASKULINITETEN

I tv-serie-suksesser fra HBO som Deadwood, The Sopranos eller Game of Thrones er ikke mannens underlegenhet påtrengende, og i The West Wing er kjønnsbalansen befriende udogmatisk. I dette politiske maktsentret er styrker og svakheter jevnt fordelt. Men det finnes rikt med eksempler på filmer og tv-serier med tafatte menn.

Up in the Air, a movie set against the backdrop of recession-era layoffs, hammers home its point about the shattered ego of the American man. A character played by George Clooney is called too old to be attractive by his younger female colleague and is later rejected by an older woman whom he falls in love with after she sleeps with him—and who turns out to be married. George Clooney! If the sexiest man alive can get twice rejected (and sexually played) in a movie, what hope is there for anyone else?xii

NRKs tv-seriesuksess fra 2008, Berlinerpoplene, basert på Anne B. Ragdes romaner om familien Neshov, er en utstilling av tusseladder: Fire brødre – en sterkt forkommen, en fordrukken, en seksualnevrotiker og en søt, men strevende homoseksuell. De er ødelagte av urmannen, deres far, et monster av en kjønnskanon som tok for seg og forkrøplet sin familie i generasjoner. Kvinnene rykker inn for å rydde opp i møkka etter dem og deres liv. Sett i ett perspektiv må det være en grei feministisk triumf å få selve den maskuline urkraften i norsk teater, Espen Skjønberg, temmet inn i rollen som den fullstendig livsudugelige Tormod. Mens en annen kraft, Bjørn Sundquist, er ufarliggjort som nevrotiker, livredd for kvinner.

I Thomas Seeberg Torjussens serie Koselig med peis (2011) er den sykelige maskuliniteten alle konflikters og all elendighets far. Her er ikke monsterfaren bare en skygge i fortiden. Vi møter ham i full utfoldelse, der han ødelegger for alle rundt seg. Ikke minst gjør han sine sønner til særinger. Karakteren Frank Brock-Hansen, paranoid, schizofren advokat fra 68-generasjonen med sprit og skytevåpen, er en storslagen parodi på en mann som herjer med verden ved å være mann. Sønnen Terje sier det som muligens er en kjerne: ”Tror ikke jeg har truffet noen på min alder som ikke har en far som er fucked.”

MONSTRENE

Her er vi på sporet. Den hensynsløse forfar Neshov og Frank Brock-Hansen er større enn seg selv. Det 20. århundre gikk med til å nedkjempe de store, totalitære monstrene: Lenin, Stalin, Hitler, Mao. På ulike måter drømte de menneskehetens eldgamle drømmer om det gode liv, og de gjorde det på måter som åpnet avgrunner av lidelsexiii. De var menn. DDR med Stasi må ha vært et av de mer umenneskelige regimer verden har settxiv. Styrt av menn. Menn er monstre også i mindre målestokk med bølger av overfallsvoldtekter. De som ødela de islandske bankene, er menn. NOKAS-ranerne er menn. Forfar Neshov og Frank Brock-Hansen er representanter for hverdagsmannemonstrene. Å nedkjempe monstrene er å nedkjempe menn.

For all del - også kvinner har utvilsom evne til brutalitet, både i den lille og den store verden. Det følger ikke bare harmoni og ivaretakelse med kvinnens ferd fra avmakt til makt:

Rates of violence committed by middle-aged women have skyrocketed since the 1980s, and no one knows why. (…) In her video Telephone, Lady Gaga, with her infallible radar for the cultural edge, rewrites Thelma and Louise as a story not about elusive female empowerment but about sheer, ruthless power. Instead of killing themselves, she and her girlfriend kill a bad boyfriend and random others in a homicidal spree and then escape in their yellow pickup truck, Gaga bragging, “We did it, Honey B.”xv

Joe McGinniss’ nøkterne og veldokumenterte bok om Sarah Palinxvi viser at kvinnelig brutalitet kan ta mange former og ikke bare er fiksjon. Men de fleste vil ha problemer med å forestille seg at en kvinne samler så mye paranoid handlekraft, skaffer seg våpen, kunstgjødsel, politiuniform, slakter ned unge og erobrer en dato for overskuelig ettertid. Slik sett blir ABB i sin drøm om fallisk handlekraft enda et eksempel på en maskulinitet verden har sett mer enn nok av. På denne historiske bakgrunn er det uunngåelig å tenke at verden kanskje blir et bedre sted med menn som er en smule avvent fra en manndom som kan ta monstrøse former. Og i stedet blir guttemenn.

FØRVOKSEN

Demografien er muligens en annen forklaring. På samme måte som kvinnene bruker menn lenger tid på utdannelse, lenger tid på å finne seg en yrkesvei og ikke minst boltrer de seg mange år før de eventuelt finner seg en partner og blir far. Gjennomsnittsalderen for inngåtte ekteskap var 23 i 1970. Nå er den 28. Blant de velutdannede er den langt høyere. Før delte man livet i fire faser: barndom, ungdom, voksenliv, alderdom. Ungdommen tok slutt idet ekteskap, barn og forpliktelser inntraff. Nå har det kilt seg inn en ny fase: Før-voksen. Vi har fått horder av unge kvinner og menn mellom 18 og 35 etter hvert med gode inntekter og ingen å forsørge.

I denne gruppen er det, som vi har sett, til dels store forskjell på kvinner og menn. De som analyserer den slags, ser ut til å være enige om at det er vanskeligere for menn å tilpasse seg den nye kunnskapsøkonomien. Flere kvinner enn menn finner mening i å ta høyere utdannelse, og i nedgangstider er det langt flere menn enn kvinner som mister jobbene.

Disse forskjellene finner ulike uttrykk. I Japan er man bestyrtet over horden av unge menn, ”herbivorene”, som nekter å gi seg inn i det tøffe, hardtdrikkende lønnsmottaker-livet til sine fedre og i stedet dyrker hagen, steller i stand dessert-selskaper, opptrer feminint og nekter å ha sex. Kvinner i samme generasjon er betegnet som ”carnivorene” eller noen ganger ”jegerne.”xvii

Amerikansk popkultur ser ut til å produsere endeløse rekker av omega-hanner, den som står lavest i kraft-hierarkiet. Han kan være søt, bitter, nostalgisk, kynisk, smart, men han finner ikke ut av det å være mann. Roger i filmen Greenberg samler seg sammen etter et nervøst sammenbrudd: ”Vi kaller hverandre menn, men det er en vits. Vi imiterer andre.”

RUSSETID OG TV-SPILL

SUM kaller markedsførerne mennene i dette segmentet - single, unge menn mellom 18 og 35 med tildels solid kjøpekraft. Dette er Kay Hymowitz’ beskrivelse av dem i Manning Up. Etter alt å dømme en alfa-hun som beskriver omega-hannene:

Tidligere var SUM en vanskelig gruppe for konsumindustrien, mer eller mindre immune mot reklamen som veltet mot dem på tv og i magasiner. En utfordring konsumentreprenørene løste på 1990-tallet. Hva søker en 28 år gammel mann, ugift, med en inntekt på 400 000 kroner? Ikke nødvendigvis Proust. Magasinet Playboy, som dukket opp i 1953, har en slags ideologi om intelligent kjønnsliv. Du skal kunne snakke med din sengekamerat om politikk og økonomi, jazz og Picasso i tillegg til sex. Magasinet Maxim, som suste inn i mange SUM-behov på 1990-tallet, baserte seg på vitenskapelige markedsundersøkelser og gidder ikke gjemme seg bak slike ferniss av dannelse. Ta en titt på hjemmesiden, maxim.com, og du ser hva som treffer det velutdannede segmentet av SUM. 2,5 millioner av dem abonnerer:

Sports WAGs (wives and girlfriends) Who Love to Party. Every party with these girls is a home run.

10 Most Anticipated Games of Fall. The summer gaming drought is over as Gears of War 3, Deus Ex: Human Revolution and Resistance 3 hit store shelves.

Best TV Nymphos

Best Bars in America

Best New Games & Apps

Best Food & Music Pairings

Med andre ord: russetid og tv-spill. En gang var dataspill noe som sugde små gutter til Nintendo’en. Foreldrene bekymret seg. Nå er disse småguttene blitt SUM og har gjort spillindustrien til en bransje som omsetter for mer enn 60 milliarder kroner i året. Internett er SUM-hjemmet, der ingen pekefinger kan vifte seg inn mellom SUM’en og hans behov.

Manneblader er ikke noe nytt. Men tidligere inviterte de sine menn inn i en slags voksenverden. Maxim spurte SUM hva de ønsket seg og fikk til svar: Vi har ikke behov for å bli voksne. Vi vil være guttemenn. Vi utvikler app’er som iFart.

Selvfølgelig må også SUM jobbe for å ha råd til ønsket livsstil. Noen jobber også hardt. Den emosjonelle intelligens som kreves i kunnskapsøkonomien, er ikke nødvendigvis guttemannens sterke side. Men heldigvis finnes det godt med arenaer for SUM. Alt fra mikrobryggerier til børs- og finansmegling. En kjent vits: “What’s the difference between a bond and a bond trader? A bond matures.” Teknologibedriften med klatrevegger, bordtennisbord, musikkrom og videospill er guttemennenes arena. Blizzard Entertainment har ansatt 4600 bare for å utvikle World of Warcraft.

Så langt Kay Hymowitz.

VOKSNE ER DUMME

I tidligere kulturer var overgangsritualet for gutter krevende. De sto foran livsoppgaver som lettere ble løst med styrke, mot, besluttsomhet og potens. Moderniteten overførte mange av mannens oppgaver til forsvar, politi og maskiner. Men helt fram til midten av forrige århundre var unge menn utsatt for solid sosialt og økonomisk press til å bli voksne og stifte familie. Menn ville bli voksne, fordi bare menn – som Don Draper i tv-serien Mad Men – kunne røyke, drikke, ha sex og sette spor i verden. Mannen sto overfor et ferdig manuskript: Målet var å bli familiemann. Slik avverget kulturen kaos: enslige mødre ingen tok seg av, forlatte barn, søsken med forskjellige fedre, omstridte farskap, sjalusi på villstyr, testosteronstyrte menn uten bånd og forpliktelser.

SUM er sønner av 68-generasjonen, som gjorde opprør mot innbilte og virkelige autoriteter. 68-generasjonens unge menn jaktet på nytelsen, både den revolusjonære, den seksuelle og den farmasøytiske og håpet å dø før de ble gamle. I stedet ble de skilt og desillusjonert. Underveis allierte de seg med sine barn mot seg selv: Voksne er dumme, barn har alltid rett. Så hvorfor skulle deres barn streve for å bli voksne? Men en slik mangel på voksen-modeller får psykologiske konsekvenser. Barneoppdragere som prøver å alliere seg med barna, mot de ”andre” voksne, er ikke ”kule voksne”, men en slags forvokste ungdommer: en abnorm skapning skriver Ingerid S. Straume. Resultatet er at barnet

må bruke forestillinger som de har et ambivalent forhold til, som elementer i sin egen selvdannelse – dannelsen av et selv. Barnets bevissthet om sin egen utilstrekkelighet, kombinert med et voksenbilde som blir nedvurdert av de voksne selv, bidrar trolig til utrygghet og mangelfull karakterutvikling.xviii

Også jenter blir selvfølgelig utsatt for denne voksne-er-dumme-fritagelsen fra de voksne, men gutter får i tillegg kjønnsbelastningen. Mor er tettest på barnet. Gutten lærer derfor å se mannen, sin far, gjennom sin mors øyne, og der er mannen ingen enkel skapning.xix Slik arver gutten også den mørke, truende seksualiteten.

LYKKEN ER EN PENIS?

I den arabiske verden er kvinners seksualdrift fortsatt en samfunnstruende kraft. Hun omskjæres for at hun ikke skal ha glede av lyst. Hun må pakkes inn og skjules i offentlige rom for at hun ikke skal vekke sin egen og andres attrå. Og gir hun etter for sin seksualitet, påfører hun sine menn skam og kan drepes. I andre former var dette også Victoriatidens holdninger. Siste gang man fjernet klitoris fra en vestlig kvinne for å bevare hennes renhet, skal visstnok vært i USA i 1946.xx

En av de mest markante virkningene av 68-opprøret i Vesten er at kvinnen klarte å overføre denne, farlige, truende seksualiteten til mannen. Det gikk blant annet hardt ut over Sigmund Freud, som mente at unge jenter lider under penismisunnelse. I hennes fantasi er hun blitt kastrert og ønsker å få sin penis tilbake. Med andre ord: Å være utstyrt med den slags er hva alle mennesker egentlig drømmer om. Den gikk ikke hjem hos nyfeministene. Mye av kvinnekampen besto i å bevisstgjøre menns seksualiserte hersketeknikker og få slutt på dem. Hvis en sparsomt kledd kvinne får en mann til å sikle i sin kåtskap, er det hans problem, ikke hennes. Det er ikke hun som lokker, det er han som er grisete.

I tillegg til forestillingen om mannen som politisk monster, en far som er ”fucked” og foreldre som abdiserte, er altså SUM vokst opp med nok undertoner som kan få ham til å skamme seg over sin seksualitet. Mannens sexdrift er en samfunnstruende kraft. Han ødelegger liv med seksuell vold - incest og voldtekt. I moderne heksejakt er mannen jaget. Jan Guillou mener hekseprosessene knyttet til overgrepssaker og lignende kriminalhistorier oppsto i USA på 1980-tallet, og at det gikk galt da psykologer fikk fullt gjennomslag som eksperter og ga falske vitner autoritet i retten.:

Bjugn-saken oppfyller nesten alle kriteriene for en hekseprosess, med barnevitner, panikk og galskap - spesielt med «ekspertene» som kom løpende og framstilte alle beskyldninger som sannhet. xxi

FRYDEFULLT STYGG I KJEFTEN

Det kan altså være mange grunner til at SUM finner bedre og lettere utfoldelse som gutte-menn. Og at de i en japansk versjon ikke er opptatt av sex, mens de i Maxim-verdenen dyrker en uforpliktende og muligens umoden seksualitet, som ikke når inn i de mer kompliserte og utfordrende lag av personligheten.

Medieanalytikerne oppfant ikke Maxim-segmentet i befolkningen. De forstørret og appellerte til de mer enkle og primitive sider i ethvert menneske, der SUM muligens fant et fristed.

Det er for eksempel SUM-oppslutningen som har gjort animasjons-tvserien South Park til en suksess - niåringer som er frydefullt stygge i kjeften. Her er ikke mannlig aggresjon farlig, den er bare uskikkelig. SUM har tatt gutteværelsets frihet inn i det offentlige rom. Det er dem som hevder at komikerne Harald Eia og Bård Tufte Johansen har vært profeter for denne SUM-humoren i Norge. Gutteværelsets råhet er guttemannens fortrukne uttrykksform. Vil du studere den, er menarebetterthanwomen.com et sted å begynne.

Og for all del: SUM er ikke dum og kan ironisere intelligent:

We seem like just a bunch of horny, stupid, insensitive guys, but we don’t take ourselves too seriously. You shouldn’t either.xxii

FISK OG SYKLER

I siste halvdel av 1900-tallet fanget Playboy og nyfeminismen opp samme impuls og var allierte. Det en kvinne ønsker seg, er trygghet, og hun knuser gjerne mannens eventyrlyst og frihetslengsel for å få det, skrev Playboy og freste mot ekteskapet som mannens slaveri. Dag etter dag, uke etter uke blir den amerikanske ektemannen invitert til sin egen begravelse. For å unnslippe denne døden, må menn forbli playboys, guttemenn.xxiii

På samme tid avviste nyfeministene forestillingen om at kvinner er avhengige av å ha en mann. ”A woman needs a man like a fish needs a bicycle”, var Gloria Steinems berømte marinbiologiske analyse. Enslige mødre blir ikke lenger uglesett, men tvert om støttet av fellesskapet, og slik endte den historiske forestillingen om at menn har en avgjørende viktig rolle som fedre og forsørgere.

TESTIKLENE HOLDER DET GÅENDE

For en SUM er ikke lenger stien staket opp. Det er ikke noe som forventes av ham der framme: å få seg en familie. Og i motsetning til kvinnen, som har en absolutt biologisk deadline for sin mulighet til å bli mor, kan mannen utsette og utsette. Eggstokkene etterfylles ikke. Testiklene holder det gående. Det er lite som tvinger mannen til å gå inn i det forpliktende livsfeltet. Foreldregenerasjonen har lite å bidra med – som rollemodell eller rådgiver.

En film som presist beskriver guttemannen og hans dilemma, er Knocked Up. Det siste den 23 år gamle partyløven Ben venter, er at hans one-night-stand Allison dukker opp åtte uker senere og forteller at hun vil beholde barnet han har påført henne. Han er verken slem eller dum, men ingen i hans omgivelser kan fortelle ham hva man gjør når sånt inntreffer. Hva en gravid kvinne og et barn krever av en mann. Faren hans er helt ubrukelig: ”Jeg er skilt tre ganger. Hvorfor spør du meg?” Kompisene er like hinsides. De krangler bare om hvem som prompet på hvilke puter, og når de skal release pornosiden sin på nettet. Ben trasser alt rundt seg, forsøker å bli voksen, får seg jobb og leilighet og knytter seg til Allison og barnet. En aparte livsløsning. Han gir dermed fra seg den gaven han har fått: En SUM er så fri som ingen før har vært i menneskenes historie.

Carl Henrik Grøndahl

Noter:

i http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2010/07/the-end-of-men/8135/2/

ii Kay S. Hymowitz: Manning Up. How Rise of Women Has Turned Men into Boys. Basic Books 2011. En grundig dokumentert og meget velskrevet bok. Et kapittel jeg overhodet ikke stjeler fra, ”Love in the time of Darwinism”, er virkelig verdt å lese.

iii Det annet kjønn

iv http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2010/07/the-end-of-men/8135/

v http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2010/07/the-end-of-men/8135/

vi Pierre Bourdieu: The Bachelors’ Ball. The Crisis of Peasant Society in Bearn. 2007

vii Manning Up

viii http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2011/11/all-the-single-ladies/8654/?single_page=true

ix http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2011/11/all-the-single-ladies/8654/?single_page=true

x http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2010/07/the-end-of-men/8135/2/

xi http://www.youtube.com/watch?v=2RyPamyWotM

xii http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2010/07/the-end-of-men/8135/2/

xiii Timothy Snyder: Bloodlands. Europe Between Hitler and Stalin. Basic Books 2010, beretter om de politiske massemordene mellom 1933 og 1945. 14 millioner mennesker ble drept, ikke i kamphandlinger, men fordi noen besluttet at de skulle drepes.

xiv Anna Funder: Stasiland. Stories from Behind the Berlin Wall. Granta 2003. På norsk i 2005. Du trodde ikke det var mulig.

xv http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2010/07/the-end-of-men/8135/2/

xvi Joe McGinniss: The Rogue. Searching for the real Sarah Palin. Crown Publishers 2011

xvii http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2010/07/the-end-of-men/8135/2/

xviii http://uio.academia.edu/IngeridSStraume/Papers/306337/Oppdragelse_og_ambivalens

xix Poul Behrendt har meget gode analyser i sin bok Bissen og dullen. Familiehistorier fra nutiden. Dansk Gyldendal 1994

xx http://www.nfks.no/Sexologi%204_2007_webutgave.pdf

xxi http://www.adressa.no/nyheter/sortrondelag/article553942.ece

xxii Manning Up, s 114

xxiii Manning Up, s 132

Stikkord: mannsrollen

Produkter

Dyade 2011/04: Krig eller kastrasjon

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook