Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Da den engelske universitetslektoren Maurice Walshe døde i 1998, ble liket hans utstilt i et buddhistisk tempel i flere uker. Dette var etter hans eget ønske, og det var søkt om spesiell tillatelse, siden lik etter loven ikke skal behandles på denne måten. Mens kroppen hans lå der til beskuelse for besøkende, begynte den gradvis å råtne. Et skremmende syn?

Fredfylt

De som besøkte stedet, skal etter sigende ha funnet erfaringen langt mer fredfylt enn de hadde ventet. Ikke minst gikk flere barn med liv og lyst inn for å undersøke og berøre hans mørknende fingre og negler. En gammel venn av Walshe, George Sharp, uttrykte det slik:

Vi beskuet en ting som en gang hadde vært fylt av liv, en person, som nå var død; en gang var han den Maurice Walshe vi kjente, og nå var han så til de grader borte. Å røre den kalde, kittaktige kroppen var den eneste bekreftelse man kunne trenge på dette faktum. Men min egen følelsesreaksjon var glede over å se hans legeme der…

Man trenger ikke være buddhist for å gjenkjenne noe av følelsen. Å sitte ved en døendes seng både før og etter dødsøyeblikket kan fylle en med noe av den samme rene sinnsro. Men de fleste av oss stopper før kroppen begynner å råtne.

Motbydelig

Døde kropper som meditasjonsobjekt har en særlig plass innen buddhismen, og utstillingen av Maurice Walshes lik var en mild form sammenlignet med de vi finner i tidlige buddhistiske skrifter. Her skal den mediterende gå til de indiske likgårdene, der kropper ligger stablet i hauger i heten, fordi ingen har betalt for ved til kremasjon. Her må han eller hun finne seg et lik i det riktige stadium av forråtnelse - enten et blåsvart oppsvulmet lik, et lik som er blitt gnagd på av ville dyr, et skjelett med eller uten kjøtt, blod og sener, eller benrester i ulike stadier av oppløsning. "Meditasjon over det motbydelige" kalles øvelsen.

Øvelsen skal ha mange effekter, både ved å minne den mediterende om livets forgjengelighet og, skal man tro bøkene, ved å fungere som middel mot sterke lyster hos unge munker. Man skal unngå å velge et lik av motsatt kjønn, og et mål er å nå erkjennelse av kroppens – og dermed de kroppslige begjærs – urenhet. Men det mest overraskende er kanskje at denne form for meditasjon først og fremst tar sikte på å frembringe en tilstand av meditativ absorpsjon (dhyāna) - kanskje i slekt med den fredfylte roen som preget dem som beskuet Maurice Walshes lik.

Instruksjoner

Selve instruksjonene for meditasjon over det motbydelige er temmelig nøkterne. Vel fremme på likgården skal man først fokusere oppmerksomheten mellom øyenbrynene og så utføre to øvelser kalt mindfulness på kropp og kontemplasjon over virkelighetens grunnelementer. Det finnes også mer kompliserte varianter.

Men om dette lyder nøkternt, har opplevelsen nok vært temmelig opprivende for mange. Ifølge en historie instruerte Buddha en gang sine munker i øvelsen og dro så bort i to uker. Da han kom tilbake, var mange av munkene blitt så skamfulle over sin egen urene kropp at de hadde endt med å begå selvmord. Buddha lærte da de gjenværende munkene pustemeditasjon isteden, som utvilsomt er et tryggere alternativ! Meditasjon over døde kropper praktiseres fortsatt i mange buddhistiske kulturer, men er ikke spesielt utbredt.

Øvelsen har også sine egne ”fjellvettregler”. Man skal lytte til erfarne og bare gjøre øvelsen under kyndig veiledning. Man skal si fra hvor man går, slik at noen kan komme en til unnsetning om man begynner å skjelve i hele kroppen eller kaste opp - eller blir angrepet av ransmenn. Og man skal merke seg tegn langs veien til likgården, så man lett finner veien tilbake selv om man er forvirret. Og for å unngå unødig forvirring og kvalme skal man unngå å gå til likgården i motvind!

Knokkeldekorasjoner

Det er ikke bare i buddhismen døde kropper kan fungere som meditasjonsobjekter. Kjelleren i den kjente katolske kirken Santa Maria della Concezione dei Cappuccini i Roma er fylt av dekorasjoner laget av skjelettene etter døde munker og andre. Hodeskaller og knokler etter én og samme person er ikke holdt sammen, for å understreke at det fysiske individet har opphørt å eksistere. Det er som regel ikke mulig å etterspore hvem de ulike skallene og knoklene en gang tilhørte, så den identitet man hadde i livet, er fullstendig visket ut. Slik går katolikkene på et vis enda lenger enn det som er vanlig i mange moderne buddhistiske templer, som kan inneholde hele skjeletter plassert ved siden av et fotografi av den opprinnelige innehaver. På den annen side kan fotografiet fungere som en levende påminnelse om det sannhetens ord som kan leses i det innerste rom i den italienske kirkekjelleren: "Det du er, var vi en gang; det vi er, skal du også bli." Memento mori - husk at du skal dø!

Mens kirkekjelleren i Roma inneholder knokler fra omkring 4000 munker, har benhuset ved Allhelgenskirken i Kutná Hora utenfor Praha laget enda mer storslagne dekorasjoner av et sted mellom 40.000 og 70.000 skjeletter. I dette tilfellet er imidlertid den meditative hensikt ikke like åpenbar, og stedet fungerer snarere som turistmagnet. På et vis understreker imidlertid dette poenget enda tydeligere, idet de dekorative knokler og hodeskaller er enda mer løsrevet fra det vi vanligvis assosierer med menneskelig verdighet.

Plasseringen av en hodeskalle på mangt et europeisk skrivebord kan også fungere som et meditativt ”anker” og som en påminnelse om egen forgjengelighet. Mer spesiell er den rituelle bruken av hodeskallebeger i tibetansk buddhisme, som etter sigende har sitt opphav i menneskeoffer, men som knytter an til en kultur med et særdeles intenst og meditativt forhold til døden, blant annet gjennom Den tibetanske dødebok.

Konfrontasjon

Konfrontasjon med dødens ubarmhjertige virkelighet er også del av alminnelige ritualer i Norge. Ved et likskue kan nok begravelsesbyrået sørge for å pynte litt på den døde, men likevel er han eller hun blek, stiv og uten den gnist i øynene som vi assosierer med livet. Ved begravelser senker vi den døde ned i et hull og kaster jord oppå. I Øst-Asia går man et hakk lenger ved at familiemedlemmene selv slår spikrene i likkisten, og kremasjonsovnene brenner mens slekten står og venter på asken. I India kan liket brennes på åpne bål, gjerne på selve dødsdagen. I Tibets stenlandskap har man verken ved eller jord, så liket tas med på en høyde og kappes opp i småbiter før hunder og gribber slippes løs på det mens familien sitter i ring og ser på.

Mindre fysiske og sjokkerende former for meditasjon over døden er vanlige i en rekke kulturer og religioner. Platon oppfordrer til å kontemplere over døden, og det samme gjør gamle ørkenfedre som Evagrius og Johannes profeten. Hensikten kan være metafysisk, for eksempel å skille sjelen fra kroppen, eller moralsk, fordi bevisstheten om døden kan få en til "å gjøre gode gjerninger av egen fri vilje". Den engelske landsbypresten som skrev Bønnens epistel en gang på 1300-tallet, oppfordrer til å kombinere bønn med tanken på at du kan dø før du har rukket å be ferdig bønnen, for å skape en følelse av at det haster med å gjøre opp for all din fordervelighet. Memento mori-motivet er også vanlig i europeisk kunst, og i middelalderen var kunst like gjerne knyttet til meditativ og kontemplativ praksis som til estetisk nytelse.

Vanskelig aksept

Det er flere sider ved døden som gjør den til et egnet meditasjonsobjekt. Først og fremst representerer den en del av virkeligheten vi alle gjør mye for å holde på avstand. Vi klamrer oss til livet og vår egen identitet og lukker øynene for at det en gang vil ta slutt. Dette gjør oss ufrie og blinde for sentrale deler av tilværelsen. Er vi i stand til å se døden i øynene, jages vi ikke lenger av vår egen frykt, og vi kan møte livets grunnvilkår med en sinnsro som kanskje minner om den fredfylte stemning som preget rommet der Maurice Walshes legeme lå, den meditative absorpsjon enkelte buddhister har søkt på likgården, og den andektige stillhet som fylte knokkelkjelleren i Cappuccini-kirken i Roma.

Men på ett punkt går buddhistene lenger enn de fleste andre. De viker ikke tilbake for kontemplasjon over råtne menneskerester, som umiddelbart ville fylle de fleste av oss med vemmelse. Det er en større utfordring å bevege seg blant oppsvulmede og råtnende lik enn blant pene og renvaskede knokkeldekorasjoner. Det er derfor denne praksis kalles meditasjon over det motbydelige. Som forfatteren A. L. Basham sier: ”Vi er født i urenhet, og vi skal dø i urenhet.” Selv om buddhister gjerne gjør mye for å rense både kropp og sinn underveis i livet, kan verken de eller vi velge bort ”urenheten”, den tilhører livets grunnvilkår.

I begge tilfeller er et underliggende tema forsøket på å akseptere og romme deler av virkeligheten vi føler sterkt behov for å skyve fra oss. Både livets forgjengelighet og dødens ekkelhet er ufravikelige. Utfordringen er å se dem i hvitøyet.

Halvor Eifring

Litteratur

Bart Dessein: ”Contemplation of the Repulsive: Bones and Skulls as Objects of Meditation”. Artikkel fremlagt ved konferansen Cultural Histories of Meditation, Halvorsbøle, mai 2010.

Sarah Shaw: Buddhist Meditation: An Anthology of Texts from the Pāli Canon. Routledge: Abingdon, 2006.

Produkter

Dyade 2012/02: Med ansikt mot døden

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook