Feriereisen og fortellingen om deg selv

Du har forsket på hvordan feriereisen er for individet. Hvilken psykologisk betydning har feriereisen?

Våre undersøkelser fra Beijing, England, Italia, Singapore, Sør-Amerika, og middelhavsområdet gir noen indikasjoner. Jeg tror det i stor grad handler om å skape en mening av reisen, og at denne meningen har å gjøre med at man opplever seg selv som unik og annerledes enn for eksempel andre turister, på en positiv måte.

Alt mennesket gjør vil følges av en impuls til å danne mening. Vi forsøker å forklare hendelser og utfall hele tiden, og også turister tenker seg selv inn i en meningsbærende fortelling om seg selv. Og den fortellingen plasserer dem på en litt høyere hylle, enn det de plasserer andre turister på.

Vi har for eksempel spurt turister om holdninger til bærekraftig turisme og om deres villighet til å rette egen atferd etter kravet om bærekraftig turisme. Vi har også spurt om hva turister tenker om den typiske turist på dette området. Det viser seg da at turister tror at de selv har mer positive holdninger til bærekraftig turisme og bedre atferd på dette området enn det de tillegger den gjennomsnittlige turist. Det kan til og med se ut som om turister tenker at de har bedre holdninger enn det de synes er nødvendig eller ønskverdig når det gjelder bærekraftighet.

I dette tror jeg vi kan lese en bestemt mening: den enkelte turisten ser seg selv som annerledes enn andre turister; han eller hun tilhører ikke gruppen ”turister” på samme måte som de andre gjør, man har kanskje en tendens til å se seg selv som ”bedre”. Og jeg tror at folks ferie og spørsmålet om hvilken betydning ferie har, kan besvares med referanse til dette. Reisen og turismen er en arena der folk utvikler en identitet, en følelse av å ikke være typiske turister, kanskje til og med en følelse av å være bedre enn andre turister. På denne måten tror jeg mange skaper seg meningsfulle fortellinger om seg selv på når de er på reise.

Det er vel en gammel sannhet at innen turisme så har temaet om at man er ”unik”, eller at noe er ”unikt”, vært viktig?

Ja, det er riktig. Og mitt eksempel fra området bærekraft støtter dette generelle trekket innen turismen. Samtidig er også turistnæringen nøye med å kommunisere til den enkelte turist at han eller hun er unik, eller at det stedet turisten besøker er spesielt. Alle kjenner historier om folk som vært på et sted hvor det «aldri har vært noen turister før», hvor man ble kjent med den og den fra stedet selv. Fortellinger som dette bidrar til å gjøre den enkelte spesiell og individuell.

Ryggsekkturistene

Er backpackere noe for seg selv?

Blant backpackere oppnår man sin status som unik i den grad man kommer nær og likner mest mulig på lokalbefolkningen, at man får lavest mulig priser på lokale produkter osv. Dette rapporteres gjerne fra studier om backpackere.

Våre studier viser samtidig at det er veldig lite forskjell på backpackere og andre turister. Vi så på så vel motivasjon som risikovurderinger og bekymringer blant backpackere og ikke-backpackere. Studien viser at det er liten forskjell mellom de to gruppene. For eksempel synes backpackere å verdsette det å lære og kultur, de typisk edle motivene. Det samme finner man imidlertid også om man ser på ikke-backpackere. Men på ett område er backpackerne forskjellig fra andre turister: De ser seg selv som mer individualistiske reisende, mer selvstendige, mer som utforskere og mindre som turister.

Samtidig, når vi ser på innenlandske turister i for eksempel Kina, England og Skandinavia, framkommer det samme bildet. Feriemotivene er omtrent de samme over hele linjen.

De samme ønsker og bekymringer verden over

Hva er turistene interessert i å oppnå med reisen?

For det første er folk interessert i å være sammen med andre. Dernest er det viktig å skaffe seg kulturell kapital, det vil si at man opplever noe som gjør at man kan snakke med andre om det. Man vil være borte hjemmefra, oppleve noe nytt, og bringe dette tilbake som en slags kulturell kapital. I tillegg uttrykker folk i mindre grad at de er interessert i avslapning og luksus som primærmotiver for feriereiser. Folk leter mer etter samvær, det å skaffe seg personlige historier, og rett og slett det å komme vekk hjemmefra.

Men er virkelig turister like over hele verden?

Man kan ikke alltid generalisere og det finnes forskjellige typer av reiser. Ta for eksempel den innenlandske pilegrimsreisen i India. 100 millioner mennesker deltar hvert år! Dette er ikke det vi vanligvis vil kalle ”typiske” turister. For denne typen reiser kan det være særegne motiver som ligger til grunn.

Det jeg likevel synes å se, er at nasjonalitet, eller kulturell bakgrunn, ikke spiller en særlig stor rolle for hva folk søker med feriereisen. Heller ikke for risikovurderinger knyttet til feriereisen er det noen markante forskjeller. Kinesiske og andre turister vurderer risiko omtrent på samme måte. Det man synes er risikabelt ved feriereiser, er for eksempel å bli frastjålet ting, eller maten, hvor man nevner slikt som salmonella, kugalskap og genetisk modifisert mat. Man bekymrer seg for disse risikofaktorene på samme måte. Interessant nok mener den reisende at mat er nøyaktig like mye mer farlig i utlandet enn i hjemlandet uansett hvor han eller hun kommer fra, og uansett hvor vi har spurt. Vi har faktisk snakket med turister fra mer enn 70 nasjoner, og finner at det er nøyaktig lik engstelse for det utenlandske sammenliknet med det hjemlige. Kanskje er det en kognitiv grunnmekanisme her, en det-er-tryggere-hjemme-enn-borte- effekt så å si?

Jo mere vi er sammen

Er det forskjell på ulike aldersgrupper?

Siden vi har berørt pilegrimsreiser vil jeg fortelle om en liten case-studie av en norsk skoletur. Det var en klasse som reiste til Trondheim og blant annet var med på pilegrimsvandring. Vi intervjuet dem i forkant, mens de var på turen, og tre uker etter at de var kommet hjem. Turen var i utgangspunktet begrunnet med det vi kan kalle religiøst-kulturelle motiver, nemlig det å komme til Trondheim og vandre på pilegrimsveien. Dette var en klasse fra en kristen skole, og turen hadde altså en åndelig dimensjon.

Da vi intervjuet elevene på vei hjem, fikk vi imidlertid helt andre svar angående opplevelser på turen enn det vi hadde forventet. På spørsmål om elevene hadde gjort noe spesielt på denne turen, var svarene av typen: ”Ja, nei, vi har hatt det veldig gøy”. ”Men besøkte dere ikke for eksempel en kirke?” ”Jo, det var visst en kirke der, som vi besøkte ja”.

Svarene tydet samlet sett på at det sosiale samværet, det å være med klassen på tur, var det sentrale motivet, og det som elevene husket fra reisen. De hadde hatt det moro sammen. Dette var 15-16-åringer, og man kan jo tenke at i denne aldersgruppen er dette motivet spesielt viktig – man er på jakt etter identitet og går gjennom en gradvis løsrivelse fra hjemmet, slik at gruppetilhørighet og identifikasjon med folk i samme alder blir viktig.

Men noe liknende finner man også for helt andre aldersgrupper. Å være med familie og venner står sentralt i de større undersøkelsene. Å bli rykket ut av hverdagen og kunne være sammen i en uformell setting uten bestemte arbeidsoppgaver, er viktig. Samvær i nye omgivelser er i seg selv nok. Når man kommer litt bort fra hverdagen, blir man litt mer avsondret som gruppe, slik at samværsfaktoren intensiveres. Man får et fellesskap gjennom å gjøre noe felles, og dette er helt grunnleggende for mennesket. Slik sett kan man si at skoleturen til Trondheim ivaretok noe svært viktig, selv om elevenes utsagn i etterkant ikke stemte helt overens med skolens offisielle begrunnelser for reisen.

Ferien fungerer altså slik at man på den ene siden gjør seg selv unik, bygger opp en personlig fortelling, men på den andre side er ferien gjerne også del av et felleskap. Ingen vil være alene, selv om man vil være unik.

Hva med turister som reiser på egen hånd?

I en liten kvalitativ studie som ble publisert for noen år siden, ble det fokusert på folk som reiser alene. I denne studien viste det seg at de reisende kom opp med typisk hederlige motiv for reisen, som for eksempel at det er lettere å få kontakt med lokalbefolkningen når man reiser alene. Merk at man også da profilerer seg som individ i gruppen, selv om den enkle sannheten kanskje var at disse alenereisende ikke hadde noen å reise på ferie med. Bare én av syv som ble intervjuet i denne studien, oppga ensomhet som en bakgrunn for reisen.

Reise og personlig utvikling

Dannelsesreisen er en viktig del av reisens historie. Utvikler man personligheten når man reiser?

Et vanskelig spørsmål. Hvordan måler man personlig utvikling? Rent intuitivt vil jeg si at jo mer du eksponerer deg for, jo større er muligheten for å lære. Nå foregår ni av ti turistreiser innenfor det som forskeren Eric Cohen kaller ”turistboblen”. Det vil sannsynligvis si at hva som forandrer seg i livet ditt når du reiser til Syden, er, grovt sagt, temperaturen og prisene på enkelte varer. Den sosiale settingen er i stor grad den samme, og det er ikke gitt i hvor stor grad du klarer å komme deg ut av ”boblen”. Så det er ikke nødvendigvis slik at man virkelig eksponerer seg for helt andre typer erfaringer under feriereisen.

Samtidig kan jeg bli litt lei av en elitetenkning som går på at man ikke er en skikkelig turist eller reisende hvis man ikke spiser grøt hos en bestemor i Sør-Sahara. Jeg tror mange kommer til det ytterste av det de tør å kaste seg inn i ved å være på en sydentur. En sydentur byr på anledninger for de fleste til i alle fall i noen grad å engasjere seg i det andre. Da kan det være en litt arrogant holdning å si at disse menneskene er i ”turistboblen”. Ja, på en måte er de det, men kanskje er det så langt de klarer å strekke seg.

Dannelse: Å bygge opp en fortelling

Så hva er turistopplevelsen?

Det er en reiserelatert hendelse i fortid som har kommet inn i langtidsminnet. Turistopplevelsen er derfor en mental prosess som materialiserer seg som et minne om noe som har vært. Hvis man tar det tyske begrepsparet Erlebnis und Erfahrung, så er Erlebnis (opplevelse) det umiddelbart emosjonelle som treffer deg i situasjonen. Men den Erfahrung som du har når du kommer tilbake, det er turistopplevelsen, det som har vært. Og som nevnt, folk søker å skaffe seg en kapital slik at de har noe å snakke om, noe å formidle. Det er ikke fyllestgjørende når markedsføringen snakker om at ”vi lager opplevelser for turistene”. Det kan man strengt tatt ikke vite, for turisten bidrar selv til å skape turistopplevelsen gjennom mentale prosesser før, under og i etterkant av en reise.

Kan man si at turistene arbeider med et narrativ omkring sitt eget liv gjennom ferie?

Det kan man godt gjøre. Det er fortellingen om oss selv vi utvikler når vi reiser på ferie. Det er ikke nødvendigvis fortellingen om de andre, om den andre kulturen som vi besøker.

Mennesker ønsker å bli oppfattet som individer og ikke som tilhørende en gruppe av andre, og slett ikke gruppen typiske turister. Folk streber etter å skille seg ut. De leter etter narrativer om seg selv og ønsker å utvide sitt narrative repertoar. Det betyr nok også at turisme og reise har noe av tradisjonen fra dannelsesreisen i seg ennå, og at reisen også handler om utvikling av individet.