Kaleidoskopet In Patagonia

- om å iscenesette seg selv som eventyrer

Bruce Chatwins beretning om sin reise til Patagonia har blitt en klassiker i sjangeren reiseberetning etter at den kom ut første gang i 1977. Med en overflod av historiske anekdoter og forfatterens karakteristiske penn, redefinerte Chatwin begrepet reiselitteratur. 

Men etter at In Patagonia hadde gitt forfatteren et navn i litterære kretser, kom det innsigelser fra innbyggere i Patagonia om at innholdet i boka ikke alltid var historisk korrekt. Møtet mellom Chatwin og omgivelsene aktualiserer tanker om møtet mellom subjekt og objekt; dét subjektet har med seg av erfaringer, avgjør hvordan objektet fremstår – i dette tilfelle i en reisebeskrivelse. De ulike elementene vi skal se på sier noe om hvor sammensatt en reise kan være.

-I min bestemor spisestue var det et glasskabinett og iskapet et stykke hud. Det var et lite stykke bare, men tykt og læraktig, med tråder av grovt, rødlig hår. Hudstykket var festet til et kort med en rusten nål. På kortet var det skrevet noe i svart blekk som hadde bleknet, men jeg var for ung til å lese da.
-Hva er det?

Chatwin forteller om hvordan dette merkverdige stykket av et gammelt dyr skapte en sterk nysgjerrighet i ham hver gang han som barn besøkte sin bestemor.

Som en klassisk Carl Barks fortelling med Donald Duck i hovedrollen som helt og utforsker, iscenesetter Chatwin seg selv som en eventyrer og oppdager. Barks var Disneys fremste tegneserieforteller gjennom tidene, og i hans fortelling er det nevøene som finner en merkelig gjenstand på loftet som de ber onkel Donald fortelle mer om. Derfra bærer det ut i verden. Fra Chatwins barndom går det også en sti som fører ham ut i den store verden. En verden ikke mindre fargerik enn Barks.

Et sted for eventyrere og rømlinger

Patagonia - et noe vagt definert område, mer enn 1 000 000 kvadratkilometer stort, delt mellom Argentina og Chile. For det meste et endeløst, steppeaktig sted. Lite vegetasjon, med mye stein, rodados patagonicos, småstein av basalt etterlatt av isbreene, og jarilla, den kortvokste busken så karakteristisk for området. Samt innsjøer som blir fylt med smeltevann fra isbreer. Patagonia er den sørlige spissen av Latin-Amerika, mellom Atlanterhavet i øst og Stillehavet i vest. Skarve 1,9 millioner innbyggere, under 1,9 per km2 – Norge har til sammenligning 13 innbyggere per km2.

Et område stort nok til å romme veldig ulike menneskers fantasi. Et område stort nok til å fange interessen til eventyrere og rømlinger.

Patagonia er litt som en norsk turistbrosjyre som har tatt alt for mye Møllers tran og voksesteroider. Det har kolossalt mye natur og vær. Sjøløver, seler, hvaler, pingviner, pumaer, skilpadder, marer, guanaker, ja, selv den patagonske enhjørningen får vi høre om. Snøbelagte fjelltinder som speiler seg i innsjøer og fjorder. Mellom oktober og mars blåser den patagonske vinden så hardt at den fikk Antonine de Saint-Exupérys aeroplan til å fly bakover.

Patagonia, under den kalde krigen det minst sannsynlige stedet som ville rammes av de avsindig store røyksoppene, utenfor supermaktenes interessesfære som det lå. Og ifølge Chatwin det stedet som var lengst borte fra menneskehetens vugge.

I seg selv et eventyr, fullt av eventyrere, men i egenskap av å være så stort, så fjernt, også egnet til å skvulpe over av overdrivelser, skrøner, vandrehistorier.

Det var dette som av en eller annen grunn tiltrakk Chatwin.

Verden møtes i Patagonia

Ifølge biografien om Chatwin, hadde han en egen evne til å få intervjuobjektet til å dele sine mest eksotiske og rare historier. Mens Prøysens søskenbarn bor på Gjøvik, er det en helt annen spenst over slektskrønikene i Patagonia. Det er som hele verden møtes her. I hvert fall den vestlige. Konger og keisere, vitenskapsmenn og verdenskriger. Det kan så være at Patagonia er langt borte, men samtidig er det fryktelig tett på Europa.

Her slo sørafrikanske boere seg ned etter nederlaget for Union Jack. Her treffer Chatwin på den russiske sykepleieren, en tidligere nazifange som ikke ville hjem til onkel Josef da krigen var over.

I Colonia Nueva Alemania, det kunne vært en landsby i Rhinland, sitter gamle Anton og forbanner den meningsløse krigen (2. verdenskrig) hvor de to mest overlegne folkene av den mest overlegne rase, som han ser det, blodtappet hverandre, mens han skåler i eplesider for keiser Ludwig.

Chatwin lar seg ikke friste til å bli med på vingene med den mer enn åttiårige Casimir. Det er ingen ende på personligheter med en avvikende historie i Chatwins bok.

Alt henger sammen med Patagonia og Patagonia henger sammen med alt. Fra det ville vesten går det, selvfølgelig, en helt uventet rød trå til det ville sør. Ja, det var hit de dro når det ville vesten var blitt temmet, for eksempel mormongutten som ble til Butch Cassidy, den mest vellykkete av alle ville vestens bankrøvere. En Robin Hood uten hette, men med en pasjon for raske fullblodshester. Det var derfor han hele tiden slapp unna. En pop-revolusjonær etter datidens standard fordi han tok fra de som hadde, men helt apolitisk etter alle standarder fordi han beholdt rikdommene selv. En mann som i følge sagaen ikke hadde drept noe menneske. Hans medsammensvornes stadige dreping gjorde ham tidvis svært opprørt, før han til slutt måtte drepe sin kompanjong, The Sundance Kid, da de var i ferd med å tape en shoot out med politiet i Bolivia i 1908. Den siste kula sparte han til seg selv.

Men var han egentlig død? Nei, mente etterforskeren, den senere presidenten i landet, René Barrientos, mannen som mange år senere skaffet Che Guevara av veien. Det samme mente Pinkerton, agentene som jaget de kriminelle på tvers av de femti statene and beyond. Butch Cassidys søster, en livslang støttespiller for det demokratiske partiet, mente også nei. Hun traff Chatwin som nittiåring og kunne fortelle at hun hadde spist pai med broren hjemme på farmen i 1925.

Slik vever Chatwin sin vev. De små fortellingene og storpolitikk. Cowboy og gaucho. Pinkerton og CIA. Navet i fortellingene er Patagonia.

Å skape seg et Patagonia

Den kunnskapsrike, slentrende telegrafstilen til Chatwin gir et selvsikkert inntrykk. Chatwin kan, vet og har sett. Og ikke minst lest. Før han la ut på denne reisen, må han tilbrakt år på det lokale biblioteket. Men Chatwin likte at folk trodde at han hadde skrevet boka med venstrehanda mens han loffet gjennom Patagonia i noen måneder.

Han skrev ikke en rapport for regjeringen, ei heller en reisebrosjyre. Teksten hans blir stadig forstyrret, den går inn og ut mellom andre tekster og tidsepoker. Han gjenforteller ikke Patagonia slik det er, han skaper seg et Patagonia.

Et helt vanlig trekk i sjangeren reiseskildringer er at leserens får god tid til å bli kjent med forfatteren og hans reaksjoner på det han møter. Chatwin selv er imidlertid mer uklar enn omgivelsene han betrakter med sitt skarpe blikk. At han ble arrestert av chilenske militære, at han skal ha forført en ung pianist, får vi vite av hans biograf, ikke av In Patagonia. Hans gleder, sorger eller forvirring hører vi ei heller om.

Chatwin blir aldri for lenge på ett sted. Han blir aldri emosjonelt involvert med sine objekter. Aldri venner eller uvenner. Knapt nok bekjente. Han fornærmer nesten onkel Anton da han sier noe skjevt om gamle keiser Ludwig, men det er det meste. Folkene er omgivelser som han beskuer som biter og mønstre i et kaleidoskop.

Men til gjengjeld får vi en innføring i vestlig sivilisasjon. Vi får vite at Coleridges berømte dikt Ancient Mariner har patagonske røtter. Ikke bare det: Darwins evolusjonsteori, noen av Shakespeares skikkelser, Dantes helvete, Conan Doyles fortapte verden, Swifts Gullivers reiser, hvorfor sosialismens farge er rød, en franskmann som oppnevnte seg til kongen av Patagonia – alt har noe med landet å gjøre. Ja, selv den patagonske skapelsesberetning blir vi ført inn i.

Meditasjon over rastløshet og eksil

Så spekket med anekdoter er teksten, at kritikere sier de opplever det som om det ikke er forfatteren som oppsøker historiene, men historiene som oppsøker forfatteren. Nicolas Shakespeare, Chatwins biograf, mener at det er ikke det at forfatteren forteller halvsannheter, men en sannhet og en halv.

Menneskene Chatwin traff i Patagonia var ofte rotløse historiefortellere som han selv. Chatwin var tiltrukket av grenselandskap som verken var det ene eller det andre, et evig limbo mellom noe. Hans kone mente at han var i eksil fra et land hvor han aldri har vært. Forfatteren som selv elsket å fritte ut intervjuobjektene, hatet selv å bli intervjuet.

I et brev til sin amerikanske forlegger ber Chatwin om at In Patagonia ikke skal rubriseres under overskriften Travel. Han ønsker også at noen andre forhold skulle klargjøres for leseren. Patagonia er det fjerneste punkt i forhold til menneskets opphav, og det er derfor et symbol på menneskets rastløshet. Fra det ble oppdaget, har det hatt samme tiltrekningskraft som månen, men slik Chatwin ser det, enda sterkere. Han vil også ha frem atbokas grep er like gammelt som litteraturen. Grepet kan kalles "jakten på et rart dyr i et fjernt land." Og endelig ønsker Chatwin å gi leseren valget mellom to reiser: én til Patagonia i 1975, den andre en symbolsk reise som en meditasjon over rastløshet og eksil.

  

Frykten for hjemme

In Patagonia er ikke så mye en Lonely Planet for den som skal til Argentina, som en Carl Barks for voksne. Den nysgjerrige kan, uten å være spesielt interessert i Syd-Amerika, fint gjøre den observante og reflekterte bokormen Chatwin til reiseleder i Patagonia. Og en vil undre og glede seg over alt det fargerike forfatteren kommer over, hans evne til å speile tilværelsens mange fasetter i en språklig formfullendt form. Du lærer minst like mye, om ikke mer, om europeisk, særlig anglosaksisk historie, politikk og litteratur, som om Latin-Amerika.

Akkurat denne delen av Amerika har hatt en spesielt stor tiltrekningskraft på europeere som er råket av et alvorlig tilfelle av det noen har kalte den største lidelse av dem alle: frykt for ens hjemsted.

Europeere i eksil er et fascinerende fenomen uavhengig om vi snakker om Amerika, Asia eller Afrika. De henfaller, som alle i utlendighet, til nostalgi om gamlelandet. Tyskeren, hvis stil og livsform ser ut som fra Brødrene Grimm. Den sveitsiske kvinnen som dekorerer sitt hjem med veggmalerier av hjemlandets høyfjellsinnsjøer, selv om det finnes nok av flotte patagonske motiv. 

De tidlige europeiske innvandrerne til Patagonia kom i grupper og bosatte seg i grupper. De holdt språk og kultur levende i sine lokalmiljø. Derfor opplevde Chatwin å treffe innbarka skotter som bar kilt til middag, men som aldri hadde vært i Skottland. Eller folk som snakket det, i Wales, nesten utdødde språket gælisk. Heller ikke waliserne hadde vært i Wales.

Bokas 250 sider og 97 kapittel er som et menneskelig menasjeri av den typen man kunne se i Europa på slutten av 1800-tallets kolonialisme, bare det at nå er det ikke en vaskeekte negerlandsby som er utstilt, men tidvis merkelige, tidvis fargerike hvite mennesker, deres liv og hjem, deres ekspedisjoner og utferdstrang, deres storslåtte oppdagelser, deres eksentriske ideer.

Den episodiske stilen og Chatwins karakteristiske innfallsmetode skaper et litterært kaleidoskop. Det er den samme gamle verden, men stadig nye mønstre trer frem for øynene på leseren.

Stikkord: reise, litteratur

Produkter

Dyade 2013/01: Reisen til verden og deg selv

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook