Fanget av skjebnen

På et vis er langmeditasjon å ta seg en Kafka! Mye aktualiseres, men man forstår ikke selv så lett hva man egentlig er inne i. Den ledige og åpne holdningen i meditasjonen gjør at mye slipper til. Men det kommer ikke uten videre som klare tanker rundt et tema. Ofte kan det mer være forskjellige impulser, tanker litt her og der, skiftninger fra det ene til det andre. Forskjellige stemninger aktualiseres. Spontanaktivitetene der inne veksler. Det kan være uklart hva det egentlig dreier seg om. Ens eksistensielle og psykologiske temaer ligger innbakt i alt det som er der. Det er bare ikke så enkelt å få tak i. Erfaringen i lange meditasjoner kan være litt ”modernistisk”.

En del klassisk litteratur kan fremstå som mer avsluttet. Det dreiet seg kanskje om et begrenset antall temaer og konflikter i den enkeltes liv. I den stream-of-consciousness-skriving som kjennetegner enkelte moderne forfattere, er det nærmest et uendelig antall temaer. Flere av dem blir ikke tydelige. Ofte er det ingen egentlig avslutning.

Første lesing ikke nok

Klassisk litteratur er de fleste vant til å lese én gang. For mer modernistisk litteratur av den mer krevende stream-of-consciousness-stilen kan første gjennomlesing bare være en start. Flere lesinger er nødvendig for å forstå hva de mange antydninger, fragmenter og skiftende perspektiver handler om. Typisk for f eks William Faulkners Sound and Fury, Virginia Wolfs To the Lighthouse eller James Joyces Ulysses er også at stemmene og perspektivene i beretningen skifter. Å sette sammen fragmentene til noe som lar seg forstå, kan ta tid. Man kan ha behov for å drøfte litt med andre, søke til kommentarlitteratur, etablere en dialog med stoffet for å bringe seg inn i det.

Tilsvarende kan gjelde ens aktualiseringsprosesser i meditasjon. Ens eget sinn kan romme en rekke klangbunner; i meditasjon kan mer enn vanlig slippe til, men til dels i en fragmentert form. Det er ikke bare én stemme som aktualiseres, men flere. Impulsene kan gå om hverandre. Som ved lesingen av en del modernistisk litteratur bør man ikke være for utålmodig etter å forstå. Man trenger tid for å se en sammenheng i det fragmenterte. Ettertanke og dialog med andre kan hjelpe en til å se et mønster. ”Første gangs lesing” av langmeditasjon er ikke uten videre nok. Gjentatte meditasjoner og aktualiseringer kan hjelpe en nærmere vinduene som gjør ens eget liv mer tilgjengelig.

Med litt avstand og hjelp fra andre kan man begynne å forstå mer av hva ens aktualiseringer i meditasjon dreier seg om. Det kan være litt som å lese Kafkas Slottet eller Prosessen. Men skjønner kanskje stadig litt bedre hva fortellingene gjelder. Men det kan være som ved møtet med en del mangetydig litteratur: Helt sikker blir man ikke. Stoffet – og langmeditasjonene - har noe uavsluttet ved seg, og det er stadig mer å forstå.

De færreste har forfattergaven i seg. Men alle har en historie å fortelle, en sammenheng å se, livshendelser å få tak i. Aktualisering i meditasjon kan bringe en nærmere den historien. Mange ganger peker ikke det aktualiserte materiale eller impulsene i en tydelig eller klar retning. Men det er alltid mer som kan erkjennes. Aktualisering hjelper en aldri til å favne ens eget liv som et eneste stort sammenhengende plott. Men man hjelpes inn i fragmenter som igjen kan bygges sammen til større enheter.

Felles kjente

Skikkelsene i den mer krevende moderne litteratur er ikke uten videre felles kjente. Mange har, naturlig nok, ikke hatt lyst eller ork til å komme seg gjennom den type bøker. Det ligger også i den modernistiske tvetydighet at personene ikke alltid oppleves like klart som f eks en Ihab i Moby Dick. Selv om møtet med en del moderne litteratur kan ha fellestrekk med aktualiseringsprosesser sett innenfra, er det ikke så lett å bruke dens hovedpersoner som et pedagogisk illustrasjonsmateriale for å beskrive hvordan aktualisering kunne ha artet seg. Til det formålet er litteratur i mer tradisjonell utforming lettere å bruke. Det er mer en del av en kulturell fellesarv mange har et forhold til.
Ingen litteratur har skildret en aktualiseringsprosess i Acem-meditasjon. Enkelte skandinaviske forfattere har skrevet om personer, som mediterer, mest kjent er Rune Belsviks Kommoden, men uten at bøkene har dreiet seg om aktualisering. Derimot har mye litteratur dreiet seg om de skjebnevalg aktualisering kan berøre. Gjennom ytre hendelser konfronteres en del litterære skikkelser med sine karaktertrekk slik de har manifestert seg gjennom deres valg. Man kan også her fantasere over hvordan en aktualiseringsprosess kunne ha artet seg, hva den kunne bevisstgjort og hvordan livsvalg kunne vært påvirket.
litteraturens mest omtalte kyss

Et verk som grenser mot det modernistiske og har et visst stream of consciousness-preg er Marcel Prousts På sporet av den tapte tid (A la recherche du temps perdu). Med sine til slutt åtte bind og 3 000 sider skal Proust, litt spøkefullt uttrykt, ha skrevet den mest kjente ikke-leste klassiker i vestlig litteratur. Verket er ikke egentlig så vanskelig tilgjengelig, men den er altså uendelig lang. Men mange har nok begynt på romanen siden den er så omtalt, nærmest et litterært ikon eller landemerke, og har dermed fått med seg lengslene etter hovedpersonens mor i første bind. Få kyss, om noe, har i litteraturen vært så grundig omtalt som Prousts skildring av den intense lengselen etter dette godnattkysset.

Godnattkysset fra mor skildres av Proust som den svunne ømhet ingen senere partner evnet å gi hovedpersonen. Denne underliggende intenst lengtende stemning er en grunntone hos romanens forteller – sammen med den sjalusi som vekkes overfor dem som tar mor eller partneren fra ham. Sentrale personer i livet måles opp mot morens evne til å tilfredsstille fortellerens ”ursavn” – ”primal longing!”. Med slike indre bilder som målestokk på hva intimitet skal representere, er skuffelsene uunngåelig. I det siste bindet vet fortelleren at han skal dø. Sluttfasen av livet vil han vie til å skrive.

I lange meditasjoner kan en del personer komme inn i forskjellige stemninger om at livet skulle vært annerledes; det er noe som mangler; en intensitet eller fullbyrdelse som ikke er der; en rastløs lengsel som ikke finner hvile og gjør livet til en skuffelse. Det kan ytre seg som en følelse av at meditasjonen skulle forløpt på en annen måte; at den ikke blir helt slik den skulle være. Tydeliggjøringen, aktualiseringen, i meditasjon kan gi et grunnlag for å snakke om stemningene. Kanskje kan man få hjelp til å forstå hvordan noe i en strever etter det som er tapt, og hvordan man farger sitt liv inn i en klagende musikk om at intet er helt som det burde være.    

Selv om meditasjonen går godt, kan en person med en grunnleggende frustrert lengsel meditere seg inn i en stemning av skuffelse. Det er nettopp aktualisering. Et av meditasjonens eller aktualiseringens paradokser er at denne type savn kan manifestere seg sterkere jo bedre man mediterer. Da kommer mer av det frem som man bærer i seg. Veiledning kan hjelpe en til å se at denne lengselen eller frustrasjonen ikke er noe man skal kjempe mot i meditasjonen. Det er mer en side ved en selv det er viktig å forstå slik at det ikke styrer en for meget. – Man kan selvfølgelig ikke generelt si at jo mer skuffet man føler seg, desto bedre mediterer man! Men for noen kan en av aktualiseringens paradokser tidvis kjennes slik.

Selvforsterkende frustrasjon

En person lik Prousts litterære gestalt vil lett føle at intet blir helt slik det burde være. Det vil gjelde meditasjon, det vil gjelde livet. Man blir neppe kvitt denne eksistensielt skuffede posisjon gjennom meditasjon, men man kan få et litt relativisert og mer bevisst forhold til den. I meditasjon kan man få hjelp til å forstå at meditasjon går godt, selv om man også føler seg frustrert. Tilsvarende kan man kanskje også se at ens partner og liv for øvrig ikke er så verst, selv om det hele der inne også oppleves som frustrerte forventninger eller vagt utilfredsstillende. Møter man sin partner ut fra en indre skuffelse, vil det hele kunne bli selvoppfyllende. Ingen relasjon blir bedre hvis den ene stadig vekk uttrykker en oppgitthet. Lar man ut fra indre blindhet sine frustrerte livssavn rettes mot den man er sammen med, vil relasjonen lett ende opp som en skuffelse – for begge parter.

At Prousts bok har blitt et slikt – riktignok i helhet lite lest – samtidssymbol kan si noe om en allmenneskelig motvilje mot å akseptere livet slik det er. Vi forstår savnet og livsfrustrasjonen til Prousts forteller fordi vi selv kjenner strengen innenfra: Livet blir ikke slik det skulle være. Vi skulle gjerne hatt mer. Aktualiseringer i meditasjon kan hjelpe en til å se dette og gradvis forholde seg mer bevisst og rasjonelt til en eksistensiell misnøye som dypere sett er irrasjonell, men kanskje ekstra vanskelig å få et forhold til i en kravstor vestlig verden.

Moby Dick: Knust av målstyring

Call me Ismael, er den berømte åpningsreplikken i Herman Melvilles Moby Dick (- verdens mest kjente fiskeskrøne, slik enkelte har kalt boken). Verket handler om hvordan hvalfangstskipperen Ihab blir besatt av trangen til å hevne seg på den hvite hvalen Moby Dick. Ihab blir selv drept og drar mange med seg i døden med sitt blinde tunnelsyn der hvalen er det eneste han etter hvert ser. Hva den hvite hvalen symboliserer, kan man, lik så mange tidligere lesere, undres over: Gud, skjebnen, livets nederlag, alle dem man konkurrerer med, eller ganske enkelt et liv som gjøres til én kamp med ett fokus der alt annet neglisjeres. Ihab representerer dem som vier sitt liv til bare ett mål, uansett hvilken pris som må betales. Alt annet settes til side. For Ihab er det ingen plass til livets spontanaktivitet, til den perifere altomfattende bevissthet. Derfor knuser den hvite hvalen og tilværelsen ham.

Det er utenkelig at en så ekstremt drevet person som Ihab skulle ha sluppet seg inn i en ledighetsmetode som Acem-meditasjon. Man kan likevel ha tanker om hvordan en hypotetisk aktualiseringsprosess kunne artet seg. Melville skildrer i Moby Dick hvordan Ihab bare blir villere og villere jo vanskeligere og mer farefull jakten blir. I meditasjon kunne tilsvarende trangen til ett, og bare ett, fokus og til benhard målstyring blitt enda sterkere etter hvert som meditasjonen åpnet for ens indre impulser. Dialog og selvrefleksjon kunne hjulpet en til å innse at man på en destruktiv måte snevret inn livet. Imidlertid beskriver Melville overhodet ikke Ihab som en mann med sans for den introspeksjon som kunne brakt prosessen videre.

Litteraturens tydeliggjøring kan brukes til å drøfte dynamikken i en hypotetisk aktualiseringsprosess. Skalerer man Ihab betydelig ned til en hverdagsperson med noe overdreven målfokusering, kunne det tenkes at aktualisering i meditasjon ville gi et utgangspunkt for å se seg selv annerledes. I meditasjonen ville spontanaktivitetene ha sluppet til enda friere – den hvite hvalen ville ha kommet enda mer ut av kontroll. Da kunne man ha blitt fristet til å satse enda mer på målstyring, på å ”fange den hvite hvalen” ved å forsøke å holde tilbake spontanaktivitene. Det ville gitt en viss frustrasjon rundt meditasjonsutførelsen som man igjen kunne ha drøftet i veiledning. Der kunne man ha fått hjelp til klarere å se ens trang til å gjerde inn spontanaktivitetene i stedet for å la dem være fri. Kanskje kunne man tatt spranget fra å problematisere overstyring i meditasjon til tilsvarende utfordringer i hverdagen.

Vemodige livsmål

På sporet av den tapte tid og Moby Dick er meget ulike verk. Men begge fortellinger kan treffe en vemodig stemning. De underliggende livsprosjekter er så bortkastet. Prousts forteller lar sitt liv prege av trangen til en lengsel som aldri kan tilfredsstilles. Melvilles Ihab kaster bort sitt og andres liv i en fanatisk jakt der det egentlig ikke er noe som heter å lykkes. Skulle den hvite hvalen blitt fanget, hva ville egentlig vært annerledes? Hele fortellingens ånd forteller en tidlig at det er undergangen som venter.

Vi fanges av slike historier siden de vekker en gjenklang hos oss. Vi ser det lettest hos andre: Jakten etter en fullbyrdelse som ikke er der. Men de fleste kan også kjenne det igjen innenfra: Livsmålene vi løp etter, og som det viste seg egentlig ikke ga mening. Man kan bruke et helt liv på å jage etter slike livsprosjekter, uten at man kanskje noen gang forstår fullt hva det gjaldt. I meditasjon fortettes noe av ens livsdrama, ens løsningsforsøk og ens indre begrunnelser for å handle slik man gjør. Da kan man gjennom refleksjon og samtale få hjelp til å se hva man gjør der ute, i livet der det virkelig gjelder. Kanskje venter etter meditasjon og refleksjon over ens aktualisering, ikke prinsessen og kongeriket, men et liv der man forstår mer og kan satse sine ressurser på det virkelige liv og ikke mors godnattkyss eller et monster av en hvit
hval.