Den arabiske mannen

Det er generelt slitsomt å være mann, er det ikke? Sjefen på jobben kjefter, konen klager, barnene skriker. Det vet menn overalt i verden alt om. Jeg har forresten vært ett sted der det sant å si ikke var så verst å være mann: På landsbygden et sted i Uganda pleide kvinnene å tilbringe dagene ute på åkeren og hakke i jorden. Var de gravide, fortsatte de arbeidet på åkeren helt til veene kom. Da gikk den fødende av gårde for seg selv ned til bekken i skogen og kom tilbake en stund senere med den nyfødte på ryggen. Mennene, derimot, tilbrakte dagene inne i landsbyen. De satt med hvert sitt lange sugerør rundt en stor ølgryte og snakket om slikt som menn snakker om. Tar jeg ikke helt feil, var det om krig og sport og kvinner og sånt. Lenger nord, i den arabiske delen av Afrika, leser jeg ofte at kvinner også har det stritt. De undertrykkes, må gå med hijab eller det som verre er, hvis de i det hele tatt får gå ut, og har plikt til å stille opp med sex for mannen når han måtte kreve det. Her må det vel også være greit å være mann? Tja. Jeg vet ikke helt…

Få har forsket om arabiske mannsroller

Sett med våre nordiske øyne, gjennom nyhetsmediene, ser det ut til å være mye stridighet blant mannfolk i den arabiske verden. På den andre siden er det ikke lett å finne ut av, sånn utenfra. Hvordan er det egentlig å være arabisk mann? Begynner du å lete i internasjonal sosiologisk forskning, finner du lite om arabiske menn. Et søk på Social Sciences Index (Thomson Reuters: Web of Knowledge) gir 282 treff på søkeordene ”arab AND male”. Søker du på ”african american AND male” får du 3410 treff. To hundre og åttito er forsvinnende lite, om et forskningsfelt. En god del av det er artikler fra jødiske forskere som beskriver forskjeller mellom den jødiske og arabiske befolkning i Israel. På et vis litt tankevekkende, i og med at Midt-Østen er et område som i mange år har gitt opphav til en rekke nasjonale og internasjonale konflikter. Vesten vet mye om arabisk politikk, religion og økonomi. Og en god del om kvinnenes situasjon. Men hvorfor så lite om hvordan det er å være mann i denne delen av verden? Som tre arabiske forskere kommenterte om det beskjedne omfanget av forskning om selvtillit blant mennesker i den arabiske verden, sammenlignet med vestlige og øst-asiatiske kulturer: “A dearth of research exists in this domain,” (Abdel-Khalek et al., 2012). Selv gjorde de en studie som beskrev selvtillit blant studenter i fire ulike arabiske land, bl.a. Egypt. De fant at graden av selvtillit samsvarte med landets økonomiske situasjon (brutto nasjonalprodukt) og omvendt med arbeidsledigheten. Egypterne lå lavest, i forhold til Libanon, Kuwait og Oman.

En forunderlig rikholdig vei inn i arabiske menns verden finner vi gjennom en samling egyptiske kvinner - og en norsk kvinnelig sosialantropolog som har skrevet om dem, Unni Wikan. Siden 1969 har hun fulgt 17 familier i Kairos bakgater, ved å tilbringe tid i hjemmene deres. Hun har hatt et kvinneperspektiv, men skal du beskrive kvinners liv kommer du ikke utenom også å si en god del om de menn de har med å gjøre.

Mennesker overalt i verden er biologisk sett nokså like. Det er derfor lett for oss å kjenne oss igjen i adferd, livsvalg, følelser og reaksjonsmønstre hos folk andre steder i verden, f.eks. i Kairo. Det er mye som tyder på at menn i arabiske samfunn kan være utsatt for mer psykososialt stress enn menn mange andre steder i verden. Som en forsker innen medisin fortalte etter et lengre opphold ved et universitet i Jerusalem: Palestinske menn virket mye mer utrygge enn de jødiske. Ikke utrygge for jødene, men for hverandre. For hvilken reaksjon de kunne få fra andre palestinere hvis de sa eller gjorde noe utenfor normen. I klemme mellom samfunn som ikke legger til rette for økonomisk utvikling for mannen i gata, autoritære myndigheter og en streng religion på en ene siden, og konkurrerende menn, kritiske koner og konflikter med ungene hjemme på den andre siden, er det kanskje en del stress forbundet med det å være mann i mange arabiske samfunn? Og kanskje dette også setter sitt preg på unge gutter som vokser opp i en slik kultur? La oss gå tilbake til Unni Wikans beskrivelser.

Trangt, ungebråk og mas

Det er vel kjent at menn ofte har langt større offentlig frihet enn kvinner i arabiske land. Hvordan er dette for mennene? Ifølge Wikan kan menn i Kairo bevege seg fritt, de kan i forhold til hjemmet komme og gå som de vil. De går gjerne hjemmefra til arbeid om morgenen, enten hjem igjen eller til en kafé for å spise lunch, etter arbeidstid enten til en ekstrajobb eller igjen til kafé, og så hjem igjen for å legge seg om kvelden. Eier du en tv, er det vanlig at du bruker noe mer tid hjemme. Men de fleste menn liker seg ikke hjemme. Her er det gjerne trangt, dårlig luft, ungebråk og mas. En mann kan gjerne fortelle at han lett blir irritabel når han kommer hjem og slår ungene. Han har sitt fellesskap på en kafé. Gjerne en stamkafé. Her kan han treffe venner. De har generelt lite fritid, men den de har tilbringer de på kafé. I motsetning til det som ofte er vanlig i Norge, er det lite fellesskap med andre menn i form av nabolaget der de bor.

Har det vært krangel med andre familier mens mannen har vært borte, blir han informert om dette av sin kone. Det kan være at ungene har sloss i bakgaten, de klager til sine mødre som da kommer i krangel med hverandre, begge forteller sin ektemann om dette når han kommer hjem. Mennene vil da konfrontere hverandre, kanskje angripe hverandre, til og med med kniv. Familiene er ofte skeptiske til sine naboer. De ser ingen verdi i å la barnene leke ute sammen med andre barn. Barn som leker ute i de trange bakgatene oppfattes som skitne og frekke. Foreldrene liker ikke å ha barn rekende ute, det er best å holde seg inne.

Men inne i familieleiligheten er det ofte konflikt og krangling. De har ofte lite mat. Wikan nevner et sted hvordan fattige i Italia spiser godt, men er dårlig kledd. Det er omvendt i Kairo, forteller hun. Her prioriterer man å være skikkelig kledd, men har knapt med mat. Familiemedlemmene ”stjeler” ofte mat fra hverandre. Det hender at moren skjuler noe spesielt godt til en senere dag. Men hvis et av barnene finner det, vil hun eller han rappe det for seg selv. Og søsken kan rappe fra hverandre.

I Skandinavia er hjemmet ofte et fristed. Mange menn vil fortelle at familien hjemme betyr alt, mer enn arbeid og venner. For menn i Kairos bakgater er det ikke så enkelt. De er glad i familien sin, som alle andre, men det er kanskje en mer komplisert relasjon enn vi er vant til. Når han er hjemme, er han som nevnt ofte trett og irritabel. Han utøver autoritet overfor barnene på en langt strengere og mer utagerende måte enn mor. Hans kone holder seg hjemme med ham for å sørge for at hans behov blir dekket. Har hun venninner på besøk, blir de mer stille og avbryter etter hvert besøket.

En arabisk mann inviterer sjelden en ubeslektet venn med seg hjem. Han kan fortelle deg flere grunner til dette, ifølge Wikan: Et besøk krever utgifter til oppvartning. Han vil lett skamme seg over sin leilighet og frykte at vennen forteller videre til andre hvordan det ser ut hjemme. Hjemme er det trangt og det er fullt av unger og bråk. Dessuten kan det være problematisk hvis vennen skulle få et glimt av hans kone og få lyst på henne. Og motsatt: Hvis konen skulle få et glimt av vennen og tenke at han er bedre økonomisk stilt, blir det bråk på hjemmebane etterpå. Så leiligheten er et sted der kvinner kan besøke hverandre, vil han si, menn treffes på kafé.

Det hender at en mann kvier seg for å invitere en venn hjem til leiligheten i Oslo også. Vi kan forstå et slikt dilemma. Likefullt er det nyanseforskjeller og gradsforskjeller i væremåte ulike samfunn imellom.

Den hissige far og hans dilemma

Ved en anledning spiller to brødre fotball inne i leiligheten med det resultat at et glassvindu i en av dørene knuses. Brødrene krangler om hendelsen. Når faren kommer hjem, blir han rasende på den ene broren og går fysisk til angrep på ham. Med to blåveiser får han brølende beskjed fra faren om å forlate hjemmet og aldri mer komme tilbake. Sønnen går. Noen timer senere angrer faren seg og går ut for å lete. Etter lang tid får han sporet opp sønnen, som får beskjed om å pelle seg hjem og ikke menge seg med fremmede.

All formell makt i familien ligger hos faren/ektemannen. Men moren/hustruen har det meste av uformell makt. Dette kan bli brukt mot mannen.
Faren/ektemannen setter sitt preg på samværet hjemme. Han har krav på respekt fra barnene. Han kan ofte være trett og sur, og kan lett bli irritert og fare opp og straffe hardt. Wikan nevner følgende episode for å illustrere: Familien spiser sammen rundt bordet, de sitter tett. Mor sitter med sin ett-årige unge på armen, ved siden av sin mann. Far løfter glasset for å drikke, mens barnet i samme øyeblikk veiver ukontrollert med armene slik at glasset slås ut av hånden til far og faller i gulvet og knuses. Far tenner på alle pluggene og slår i vei på barnet og skriker: ”Jeg skal drepe deg, du datter av en hore, tror du jeg soper inn penger?”

Far har her et kritisk dilemma det er vanskelig å finne en vei ut av. På den ene siden bygger hans selvbilde og posisjon på evnen til å vise autoritet, være sjef og hevde seg selv hardhendt. På den andre siden eroderer denne væremåten bort det som måtte være av respekt og kjærlighet fra de øvrige familiemedlemmer, ikke minst hans egne barn. Langt på vei ser denne rollemodellen ut til å legge grunnlaget for hvordan presidenter og statsledere i Midt-Østen forsøker å utøve sin funksjon, og hvorfor dette i det lange løp ofte går galt. Prøv å ha Mubarak, Mursi, Sadam Hussain, al-Assad eller Gadaffi i bakhodet når du leser disse avsnittene!

Penger, eller mangel på penger, preger mye av hva far og mor i en familie samhandler om. De krangler ofte om penger, noe barnene som oftest er vitne til, i de trange leilighetene. (I familien som Wikan i begynnelsen bodde hos, var det syv barn.) Mor ber om penger til husholdningen, noe far gjerne avfeier som mas og kjefter på henne for å være alt for kravfull og for å sløse bort penger. Mor viser da til barnenes behov. Han skylder da på henne for å være svak og ettergivende. Han kan gjerne komme til å slå til henne i forløpet av en slik diskusjon eller krangel, noe barnene selvfølgelig plages av å se. En gråtende femåring ble truet av sin far i en slik situasjon: ”Når moren din kommer hjem og jeg slår henne, får du se til å la være å gråte!” Etter hvert som barnene blir større, blir det vanskeligere for faren å denge løs på moren, fordi han får dem sånn imot seg.

I en studie av holdninger til menns vold mot kvinner utført i Israel (Herzog, 2004) er det beskrevet at arabere i gjennomsnitt gir ekteskapelige overgrep en rating på 6,88 på en skala fra 1 til 11, dvs det nest minst alvorlige lovbrudd av 14 mulige. Jøder ga i samme undersøkelse ekteskapelig overgrep en rating på 9,40, dvs det tredje alvorligste på samme liste over 14 lovbrudd. Dette stemmer med Wikans observasjoner, terskelen synes ikke å være høy for at mannen i huset hevder sine interesser med vold mot sin kone.  

Ikke bare i Kairos bakgater

Ahmad Abd al-Jawad er far og overhode i en øvre middelklassefamilie i Kairo. Han er riktignok fiktiv, hovedperson i en av Naguib Mahfouz kjente romaner (”Palace Walk”, 1956), og lever i første del av 1900-tallet. Men la oss se på Mahfouz beskrivelser av familiens liv: Familien bor i et fleretasjes hus med egen bakgård i Kairo. Abd al Jawad eier en forretning. Han kommer hjem hver eneste kveld rundt midnatt. Hans kone våkner da for å ta i mot ham. Hun vasker hans føtter, hjelper ham av med klærne og serverer ham nylaget mat. Hun har hørt ham ta farvel med sine venner ute på gaten i det han ankommer. Han har da tilbrakt en lang kveld, som alltid, med fornøyelser, dvs i lystig lag med venner på kafeer, restauranter og klubber. Han drikker alkohol, og har fra tid til annen elskerinner. Han passer alltid på å være på nedadgående beruselse når han kommer hjem, for å bevare sin myndighet og autoritet, selv om det bare er hans kone som ser ham. Etter natten begynner morgenen med at konen våkner og starter å bake brød. Hun finner tøy til sin mann, og gir ham te. Frokosten er den eneste tid på dagen da faren ser sine sønner, mens hans kone står i et hjørne og følger med på om de skulle trenge noe. Sønnene er fulle av respekt, til og med frykt, for sin far. Faren er hjemme for lunch og en lur midt på dagen, men da er sønnene på skole, studier eller jobb. Faren ser kritisk på dem for å se om han kan finne en flekk eller annet å skjelle dem ut for. Han spør den ene: ”Har du vasket hendene dine?” Gutten bekrefter det. ”Vis meg dem!” Gutten strekker skrekkslagen frem hendene sine, som er rene. ”Hvis du noen gang glemmer å vaske hendene dine før du spiser, vil jeg kutte dem av deg, så slipper du bryet med å passe på dem!” Når faren er ferdig med å spise frokost, slipper de tre sønnene seg løs. Da først tør de spise det de har lyst til, men kan krangle og kive om godbitene.

En gang, for mange år siden da de var nygift, hadde hans kone på høflig vis spurt ham om det var nødvendig at han tilbrakte alle kvelder ute på byen. Han grep da tak i ørene hennes og sa strengt og kraftfullt til henne: ”Jeg er en mann. Jeg er den som gir ordre og forbud. Jeg aksepterer ingen kritikk av min oppførsel. Alt jeg forlanger av deg er at du adlyder meg. Tving meg ikke til å disiplinere deg!”

Beveger vi oss noen hundre kilometer vestover, til Israel, og til nåtiden, er det nylig gjort studier av fysisk avstraffelse i arabiske og jødiske familier blant israelske universitetsstudenter (Davidov & Khoury-Kassabri, 2013). Kun 11 % av de mannlige arabiske studentene har ikke mottatt fysisk avstraffelse av sin far, mens 61 % har blitt fysisk avstraffet tre ganger eller flere. Blant de jødiske mannlige studentene er tallene henholdsvis 39 % og 30 %.   

Arabisk og muslimsk kultur er mangfoldig og variert. Mennesker er forskjellige fra sted til sted i den arabiske verden, som de er det for eksempel i Europa. Og kanskje ville en Egyptisk sosialantropolog kunne finne autoritære familiefedre etter å ha tilbrakt mange år på Vinderen i Oslo også. Det er allikevel mye som tyder på at det i beskrivelsene til Wikan er trekk som kan karakterisere mange miljøer i Midt-Østen, ikke bare fattigfolk i Kairo. De Nord-Afrikanske landene har mange fellestrekk. Egypt, Tunisia, Libya og Marokko er sunnimuslimske samfunn. De deler mye av den samme historien i forholdet til Arabia og Europa. Mange av de skikker og mellommenneskelige relasjoner vi finner i Egypt vil langt på vei kunne tilsvare dem som er i Algerie.

Taper kampen om barns hengivenhet

Tilbake til Kairos bakgater. Ifølge Wikan er mor tilstede det meste av tiden for barnene. Hva far bidrar med, er mindre synlig for dem. Han skaffer penger til familien, men de merker oftere mangel på penger enn de han faktisk forsyner familien med. Far forsvarer alltid sin familie i konfrontasjoner med naboer etc, som vi har hørt, men i de fleste tilfeller er det bare mor som er hjemme i det konfliktene oppstår og skjer. Det er hun som derfor straks kommer til unnsetning, hun som der og da gir sine barn direkte forsvar og beskyttelse.

Selv om far kan leke med barnene når han er i humør til det og har tid, og det oppleves som stor stas, og han kan ta dem med på besøk til slektninger, er barnenes grunnleggende opplevelse at han svikter dem. Han stiller strenge krav og er en kilde til hardhente sanksjoner. Denne opplevelsen av faren er felles for barn i alle aldre, også som voksne. Wikan skriver at hun gjennom sine mange års observasjoner i egyptisk familieliv ikke har ett eneste tilfelle der et barn har støttet sin far i konflikt med moren, tvert imot er det vanlig at de skarpt kritiserer sin far i mor/far-konfliktene. Ved en anledning hvor en hustru truet med å forlate sin ektemann, ble hun unisont støttet av sine seks barn (5-22 år) som ba faren reise istedenfor: ”Han gir oss ingenting, bare klager og skjeller og forlanger!”

Hvordan er det for en gutt å vokse opp med et slikt farsbilde? Hva gjør det med hans eget selvbilde? Hva gjør det med hans forhold til aggresjon? Eller med hans trygghet og tillit til andre? Sønnens antagonisme til far ser ut til å vedvare i voksen alder. Forståelig, men tragisk. Voksne sønner strekker seg ofte langt for ikke å ha kontakt med faren, mens fedrene på sin side er bitre over mangelen på respekt fra sine sønner. Wikan oppgir to anledninger hvor unge menn ikke engang inviterte sine fedre til sitt eget bryllup. På den andre siden kan døtrene i voksen alder fortsatt bruke sin far som appell-instans og forsvarer, selv om de ikke nødvendigvis besøker ham så ofte. Kanskje har en datter litt mer emosjonell avstand til en far, hun skal ikke ha ham som modell uansett. Kanskje er den arabiske farsmodellen verre for en sønn å oppleve? Men uansett, moren har både voksne sønner og døtre god kontakt med, hun fremstår livet ut som den kjærlige forelderen, faren som den kravfulle.   

Uavhengig og autoritativ

Ifølge arabiske tradisjoner og verdier skal altså mannen være uavhengig og autoritativ (Wikan, 2004; Kaufman et al., 2012). I Egypt er menn og kvinner ansett som grunnleggende sett ulike personer. Menn er uavhengige, men de skal være respektfulle overfor eldre menn. De skal være autoritative og dominerende. Møter de tegn til at andre ikke synes de har disse kvaliteter, skal de forsvare sin ære. De kan pleie omgang med andre menn, men ikke med andre kvinner enn i sin egen familie. Slik kontakt er bannlyst. På den andre siden behøver de ikke vise ansvarlighet eller selvdisiplin. Denne mannstypen er forbundet med at man prioriterer sin egen fornøyelse og nytelse. Mannen kan bevare en tett, barnslig relasjon til sin mor. Det er legitimt i denne mannsrollen å være opptatt av og finne maskulin bekreftelse i kvinner som seksuelle partnere. Ektemannen har monopol på hustruens og døtrenes arbeidsytelser.   

Kvinnen, på sin side, skal være ydmyk og lydig, respektfull og lojal. Hennes sosiale stilling i verden avgjøres av hennes verges eller manns posisjon. Dersom hun må søke arbeid utenfor hjemmet pga økonomiske behov, ses dette på som skamfullt og et nederlag for mannen. Men kvinner kan i økende grad ta arbeid utenfor hjemmet hvis det er prestisjefylt fordi det krever utdannelse. Men det er allikevel slik at kvinnens verdi langt på vei avgjøres av de materielle goder hun får gjennom sin mann, ikke gjennom realisering av seg selv. Materielle goder er den eneste synlige tegn kjærlighet for en kvinne. Hun blir elsket av sin mann i den grad hun får slike goder.

Med andre ord, selv om mannen kan ha styringsrett over sin hustru og sine døtre, følger det sterke forpliktelser med dette. Det er ikke lett å være fattig ektemann! En ting er mangel på penger eller verdier og goder i seg selv, i tillegg kommer skammen ved ikke å kunne ivareta sine kone og sine barn. Hans evne til å skaffe kone og familie materielle ressurser, er avgjørende for hans sosiale rang og uavhengighet i møtet med andre menn. Det kan heller ikke være lett å være sønn i en slik familie, og være vitne til sin fars sosiale avmakt.

Mannen har også økonomiske forpliktelser i en annen retning i tillegg til sin kone, dvs overfor den familien han er født inn i. Som Wikan formulerer det: ”Resultatet er en intens konkurransesituasjon mellom de personer som en mann har forpliktelser til, først og fremst kvinnene i hans fødsels- og ekteskapsfamilier.”

Kvinnen har det paradoksalt nok enklere. Hennes forpliktelser er ikke-materielle, dvs slike som arbeid, respekt og støtte. Slike ytelser kan hun lett fordele mellom flere, de er ikke like strengt avgrenset som materielle bidrag. Dessuten opplever hun i mindre grad et sosialt og moralsk dilemma enn sin mann, mannens behov skal prioriteres.

På den andre siden gjør dette det enklere for henne å kritisere sin mann. Om han mislykkes i å skaffe det de trenger av mat og klær til heimen, må han ta skylden alene. Hun vil gjerne sammenligne ham med andre menn i deres sosiale verden som ser ut til å klare sine materielle familieforpliktelser bedre. Slik kritikk vil hun gjerne fremføre til ham åpenlyst, foran venner og familie. Kanskje ikke så rart at menn nødig inviterer andre menn hjem hvor de kan møte hans kone!

Svend Davanger

Litteratur

• Abdel-Khalek & Korayem: Self-esteem among college students from four arab countries. Psychological Reports (110, 1, 297-303). 2012
• Davidov & Khoury-Kassabri: Recollections of harsh discipline in childhood and depressive feelings in adulthood: The roles of culture and gender. Children and Youth Services Review (35, 1007-14). 2013
• Herzog: Differential Perceptions of the Seriousness of Male Violence Against Female Intimate Partners Among. Journal of Interpersonal Violence (19, 891-900). 2004
• Mahfouz: Palace walk. Everyman’s Library. 2001. Første gang utgitt på arbisk i 1956
• Wikan: Medmennesker. 35 år i Cairos bakgater. Pax Forlag. 2004 og 2006
• Wikan: Fattigfolk i Cairo. Gyldendal Norsk Forlag. 1976 og 1995
• Kaufman, Abu-Baber & Sa’ar: Arabic society in Israel: Social fabric, ethnicity, family, gender. The Open University of Israel. 2012