Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Norvège! Ah, ça c’est bien! roper Habib, Norge er bra! Han senker farten for å passere den første politi­sperringen. Det er fredag og stille på motorveien inn til Alger. Det venstre feltet er stengt med spikermatter. En politimann står ved sperringen og vifter med en femti centimeter lang metallstang festet til et håndtak. Sniffere. Cent pourcent de securité!, hundre prosent sikkerhet, roper Habib. Her er det politi over alt, det er trygt. I følge ham kan snifferne lukte sprengstoff og andre farlige kjemikalier i de passerende bilene. Så slipper de å stoppe folk unødvendig.

Jeg har reist til Algerie på grunn av et romanprosjekt (se Dyade nr 4/12). Vinteren 2012 er Algerie stadig et land for spesielt interesserte. Glemt av den arabiske våren, vanskelig tilgjengelig og innadvendt.

Det Algerie jeg har kommet for å oppsøke er vakkert, preget av avslappede dager og et middelhavsklima som gjør det godt å ha en kropp. Jeg føler at jeg har et forhold til dette landet gjennom de algerierne jeg har blitt kjent med i Brussel og Storbritannia. Og ikke minst gjennom litteraturen til Albert Camus. For bare noen måneder siden besøkte jeg Marokko. I mitt indre er Algerie som Marokko, bare bedre: Farget av en sammensatt historie som alle gjerne snakker om. Dynket i et litterært tryllestøv

Ett år senere dukker Algerie plutselig opp i mediene: Angrepet på gassanlegget i In Amenas vinteren 2013. Fem norske Statoil-ansatte var blant de drepte gislene. Men for meg denne vinteren året før, er trusselen om angrep noe abstrakt, noe det ikke helt går an å tro på.

Den siste nordmannen som ble bekreftet omkommet i In Amenas var Victor Sneberg, Statoils landsjef i Algerie. Jeg har mailet ham og har fått en avtale mot slutten av reisen. Det kjennes trygt å holde fast i noe norsk et sted der fremme.

Habib kjører inn i sentrum. Bakkene er bratte. Bykjernen virker nærmest klemt inn i åssidene. Alger by ligger som et amfiteater vendt mot nord og havnen. Habib stopper i en boulevard og peker opp en sidegate. Der ligger hotellet. Han kan ikke kjøre til døren. Gaten er sperret med metallbarrierer fordi det ligger en politistasjon på gatehjørnet vis-a-vis hotellet.

Jeg bærer selv bagasjen opp gatestubben, forbi den bevæpnede politimannen. Hôtel Suisse er en murbygning fra århundreskifte i umiskjennelig fransk stil. Interiøret er i mørkt tre. Rommet er enkelt, den bare lyspæren i taket, må bøye hodet for ikke å stange i karmen inn til toalettet. Det blir fort mørkt. Unngå smågatene, sier resepsjonisten. Jeg finner et pizzasted. Plastmøbler og neonlys i taket. Unge menn over alt, både i gatene og i den enkle restauranten. Under hele oppholdet det samme mønsteret: Kvinnene forsvinner med dagslyset.

Og mens jeg spiser forstår jeg at Albert Camus er en dårlig reisefører. Jeg har vært klar over at han ble fanget i den ideologiske kryssilden under frigjøringskrigen (se Eirik Jensens artikkel), men frem til nå har jeg tviholdt på at det litterære Algerie fortsatt er mulig å finne. Et nyttig selvbedrag, det har fått meg helt hit, til en mørk boulevard i en hovedstad der jeg har fornemmelsen av å være eneste europeer.

DET MØRKE TIÅRET

Neste dag tar Habib meg til innenriksterminalen. Han forteller om livet under Les annéees noires – borgerkrigen som varte fra 1992 og omtrent frem til 2002, men som alle bare refererer til som det mørke tiåret. Habib hadde flyttet til Frankrike og jobbet for en jødisk urmaker utenfor Paris. Så ble moren syk, og han måtte reise tilbake til Algerie. Der ble han fanget av statskuppet til FLN og den etterfølgende terroren.

— Jeg jobbet fra fem på morgenen til fem om ettermiddagen. Deretter var jeg hjemme. Hvis det banket på døren, lukket vi ikke opp, for da var det enten islamistene eller politiet. Begge deler var dårlige nyheter.

En generasjon vokste opp med dette som hverdag: Man holdt seg innendørs på kveldene. Storbyene Alger og Oran bærer ennå preg av dette: Jeg oppdager fort at det ikke er noe å gjøre når mørket faller. Den ene åpne kinoen i Alger er stusselig, foajéen er mørk og lite innbydende. Det er folk i gatene, det er restauranter, men alt har et trist preg. Kvelden i Algerie er stadig avlyst, ti år etter borgerkrigens slutt.

På veien ut til flyplassen passerer vi flere innsnevringer, der politimenn vifter med snifferne. Noen måneder etter hjemkomsten leser jeg på BBCs nettsider: Briten James McCormick skal i retten etter å ha ha solgt juksemaskiner til et stort antall land. Det viser seg at snifferne er golfball-finnere som McCormick importerte fra USA og satte klistremerket «International Association of Bomb Technicians» på, før han solgte dem videre for opp til £27,000 stykket til en rekke land. Cent pourcent de securité. Mai 2013 ble McCormick dømt til ti års fengsel for svindelen.

Mens flyet følger middelhavskysten vestover tar jeg frem en av de få bøkene som er å oppdrive om borgerkrigen. Den er skrevet av en algerisk akademiker bosatt i Frankrike. Han intervjuet et stort antall personer under konflikten. Boka ble gitt ut i Frankrike under det spanskklingende psevdonymet Luis Martinez. I boka forteller en yrkessjåfør om de falske veisperringene:

— De stopper biler, lastebiler, busser. De spør etter papirene dine. Hvis du ikke jobber for staten, har du ikke noe å være redd for. Jobber du for staten, tar de lastebilen din. Og hvis de lar deg leve, kan du si Hamdou lillah, takk Gud. Ved veisperringene i Jijel ødelegger de bilradioene. De sier at musikk er haram, ulovlig, og skyter istykker anlegget ditt hvis de ser det. Men ellers er de kledd som gendarmer, med klash (kalashnikov), caps, du kan ikke se på avstand om de er falske. De tar aldri privateide lastebiler, de spør deg hvem du jobber for, hvor du kommer fra og hvem du skal levere til. Men det hender de tar varene fra deg og sier: Vi forteller sjefen din at det var vi som tok dem, du har ikke noe å frykte. De gjør det helt rolig. Den første gangen trodde jeg at jeg skulle dø. Nå går det bedre. Når jeg ser dem, slapper jeg av. Det burde du også gjøre.

I mitt bilde av det moderne Algerie er veisperringene sentrale. Jeg har lest om hvordan islamister under borgerkrigen jevnlig drepte reisende ved falske veisperringer langs de store veiene. De utga seg for å være soldater, ikledd standarduniformen til hæren. Eller var det ekte soldater i ekte uniformer som utførte drapene – og hevdet å være jihadister i forkledning?

FLYTENDE FAKTA

Drapsmenn kledd som islamister slaktet uvæpnede landsbyboere innenfor høre- og synsvidde av soldater i nærliggende militærleire. Soldatene løftet ikke en finger for å redde dem (Rais-massakren 29. august 1997). Et stort antall vestlige som arbeidet i Algerie ble drept under borgerkrigen. Som med mye i Algerie, er det ofte uklart hvem som gjør hva når historien skal fortelles. Fakta er vanskelig å kontrollere. Landet rangerer nær bunnen i Reportere Uten Grensers pressefrihetsindeks, i liga med Afghanistan og Zimbabwe. Rundt 70 journalister ble drept under borgerkrigen.

Inn til Oran er det færre veisperringer. Her foregår handlingen i Camus’ Pesten. Til tross for den grusomme epidemien byen rammes av i romanen, har jeg alltid sittet igjen med et forførende bilde av Oran. I rapportene fra borgerkrigene har Alger vært åstedet for ondskapen. Oran var forskånet. Jeg har tenkt å ta inn på et sjarmerende hotell som viser seg å være nedlagt. I stedet ender jeg opp i et blåmalt betongbygg, anlagt ved en boulevard der trikken skulle gått, men som nå bare er et stort hull fordi linjen skal oppgraderes. Arbeidene har gjort Oran sentrum enda mer utrygt etter nattens frembrudd enn Alger. Jeg ender dagen med å forhandle frem en tallerken overkokte grønnsaker fra hotellkjøkkenet, etter betjeningens advarsler mot å gå ut i de trange passasjene langs trikketraseen. Skyggen av borgerkrigen tenker jeg, og forsøker å skype hjem uten hell.

Hvordan kunne et land som vant sin selvstendighet tredve år tidligere i en ekstremt blodig og brutal frigjøringskrig igjen senke seg ned i en komplisert voldsspiral? Militærstyret (med base i FLN - frigjøringsbevegelsen) satte valgresultatet høsten 1991 til side. De hevder at statskuppet var nødvendig for å hindre at islamistene kom til makten og ødela det algeriske samfunnet.

Men handlet det om religion? Kanskje er det en linje i volden helt fra før den blodige franske annekteringen i 1830.

Jeg vil gjerne diskutere dette med folk jeg treffer i Oran. Men de få møtene jeg har – med hotellfolk, betjening, noen ungdommer – gir meg følelsen av at de helst ikke vil snakke om landet sitt. Ben, sjåføren jeg blir hengende ved har en jakke med logoen til Barcelona fotballklubb og kan lite fransk. Ben er en gift og troende mann, men spør meg likevel om skandinaviske kvinner. I all sin vennlige anstrengelse for å få meg til å like byen, eksponerer han bare det motsatte: Selv om jeg forsøker å se forbi min egen litterære forelskelse, strever jeg for å se livsgleden her. Jeg vet den må finnes. Men hvor? Og idet jeg blir forsøkt ranet på et gatemarked jeg sikkert ikke burde ha besøkt, når jeg et nullpunkt. Jeg har blitt turist i et krevende land. Et frivillig gissel som ikke klarer å skifte perspektiv. På hotellrommet finner jeg igjen frem boken om det mørke tiåret.

PRØVEKLUT

Martinez mener hovedgrunnen til borgerkrigen er økonomisk. Under president Boumediennes lederskap var Algerie et fyrtårn i den tredje verden, med en sosialistisk, statsstyrt økonomi. Etter opprørene i 1988 var den også en prøveklut for hvordan man kunne håndtere overgang fra militærstyre til fullt demokrati. Landet var på vei i riktig retning. Så begynte nedstigningen mot borgerkrigen med annulleringen av valgresultatet. De to grupperingene FIS (Front Islamique du Salut) og GIA (Groupement Islamiqie Armé) bærer trolig hovedansvaret. Hovedmålene deres var å vinne makt og berike seg. Hæren på sin side utnyttet volden til å opprettholde herredømmet og forsterke sin tvilsomme legitimitet som makthavere. Dette gjaldt særlig på den internasjonale arenaen, der de poserte som garantister for «sekulære verdier» mot den «fundamentalistiske terroren» fra radikale islam.

Vi går vel aldri helt trett av denne øvelsen: De modererende kreftene blir overdøvet og samfunnet polariseres mot ekstremisme. En tilspisset situasjon som benyttes av alle parter til å få makt. I første rekke tilsynelatende av edle og ideologiske årsaker, men når skinnet av legitimitet slites bort, blir det igjen tydelig at makten er et middel til å berike seg selv og sine kumpaner. På befolkningens bekostning.

ENDELIG ET HJEM

Men så, kanskje fordi han fornemmet frustrasjonen min, inviterer sjåføren Ben meg hjem på middag. Endelig! Jeg er spent. Nå skal jeg få se innsiden, bli kjent med det egentlige Algerie. Vi kjører en drøy time ut av Oran, til et støvete nybyggerfelt der veiene ennå ikke har fått asfalt og husene venter på oppgangstider for å vokse en etasje til. Noen barn sparker fotball i kveldssolen. Ben tar meg med inn gjennom det som skal bli garasjen når neste etasje kommer. Enn så lenge er det lagerrom. Betongveggene er rå. En trapp leder opp til ingenting.

Bens kone er noen år yngre enn ham. De har ennå ikke fått barn, det kan virke som det begynner å haste. Kona er regnskapsutdannet og Ben har fortalt at hun snakker svært godt fransk. Nå befinner hun seg i dypet av den smale betongetasjen, kommer såvidt ut av kjøkkenet for å hilse på meg. Hun serverer oss coscous med kikerter og grønnsaker. Det er reisens kulinariske høydepunkt. Ben og jeg sitter på stas i det som er stuen i påvente av utbyggingen: Et rom uten vinduer med et maskinvevet teppe på gulvet, en sofa og en bokhylle med nips. Vertinnen har trukket seg tilbake.

Jeg spør Ben om hun ikke skal spise sammen med oss – ikke minst fordi det vil være spennende å få høre litt om hvordan forholdene er for kvinner i dagens Algerie. Han rister på hodet og sier Nei, nei ... Noen nærmere forklaring får jeg ikke. Noe av svaret finnes kanskje i Svend Davangers artikkel i dette nummeret: Det er ikke nøytralt å ta med fremmede hjem. Men likevel valgte Ben å invitere meg. Kanskje var det fordi jeg under de lange kjøreturene våre innover i landet fra Oran spurte ham om hans tro, om bønn. At jeg var nysgjerrig på hvordan han fikk tilværelsen til å henge sammen.

Men kanskje er det også langt fra de skandinaviske kjønnsrollene til en støvete forstad utenfor Oran. Den algeriske geriljabevegelsen FIS uttrykte blant annet følgende retningslinjer for kvinnelig oppførsel: «En kvinne har bare tre grunner til å forlate huset: En gang for bryllupet, andre gang ved sin fars død og tredje gang for sin egen begravelse». Det er umulig for meg å hvite hvordan Ben og kona egentlig har det. Jeg er på gjennomreise, men har i det minste fått et glimt inn bak portene. Ben kjører meg fra hotellet til flyplassen neste dag og tar farvel på sitt taust smilende, nesten naive vis.

KASBAHEN

Tilbake på  Hotel Suisse i Alger spør jeg betjeningen om gamlebyen – kasbahen. Kan jeg gå omkring der på dagtid? De anbefaler at jeg bruker guide. En halv time senere møter jeg Cherif, 62 år gammel, høy og vindskjev, med runde briller og alpelue. Han er intelligent og kunnskapsrik og utstråler stolthet over landet sitt. Han snakker bedre fransk enn noen annen jeg har truffet. På veien gjennom byen blir vi utsatt for en taxisjåfør som uten å blunke tar dobbelt betalt, selv med Cherif ombord. Det gir meg anledning til å sjekke ut et tema fra boka til Martinez som viser galskapen og kreativiteten under borgerkrigen.

Jeg vil vite hva Cherif tenker om markedet El Harrach utenfor Alger. For å finansiere krigføringen mot regimet kjøpte islamistiske grupper kif (marijuana) i Marokko og leverte det i Frankrike til mellommenn som bytte for stjålne biler som allerede var forberedt til eksport.

Denne byttehandelen gjorde det mulig for emirene (geriljalederne) å unngå oppmerksomhet fra myndighetene fordi den ikke krevde noen banktransaksjoner. Den baserte seg på den enkle sammenkoblingen av to typer nettverk, ett som drev med dophandel, det andre med stjålne biler. Nettverkene var godt beskyttet av politiske og militære ledere.

El Harrach ble brukt av forretningsmenn fra hæren eller den private sektor. Kundene var elitens barn (de såkalte thci-tchi), som ville ha de siste modellene av Golf, BMW og andre høystatus-biler. Emirene tilpasset gruppene sine hele tiden til borgerkrigens skiftende politiske og økonomiske betingelser. En operasjonsmetode var å la en kunde (hvis mulig med høye forbindelser i tollvesenet) bestille en bil som på det tidspunktet ikke fantes på markedet i El Harrach. Bilen ble umiddelbart fullastet med våpen og gitt falske papirer av emirenes eksterne nettverk i Frankrike og Italia. Når bilen ankom havnen i Alger, ville kunden sørge for at den ble sluppet gjennom tollen (jo høyere tjenestemannen var i systemet, jo mindre var sjansen for at tollere våget å sjekke ham). Når bilen var betalt, ville den bevæpnede gruppen beslaglegge bilen. Disse nye måtene å tjene penger på, gjorde at emirene og deres kjempende forlot slagmarken og heller begynte å investere i handel. Midt under borgerkrigen eksploderte derfor antallet privateide import/eksportselskaper.

GJENSIDIGHET

Cherif blir provosert av det jeg forteller. Han vil vite hvor jeg har dette fra. Jeg forteller om boka til Martinez. Cherif fnyser og mener franskmennene gjør hva de kan for å ødelegge for Algerie. En hver regimekritisk publikasjon i Europa, om den er aldri så analytisk, er fabrikkert av den gamle kolonimakten. Ingenting slipper gjennom den Algeriske tollen, det er tjenestemenn med høy integritet. Det kommer med så stor intensitet at jeg velger å la temaet ligge.

Senere drøfter jeg Cherifs synspunkter med folk med kjennskap til Algerie og FN. Det er alltid franskmennene som lager utkastene til resolusjoner i Sikkerhetsrådet når det skal handle om Algerie. Selv sier de at det ikke er av uvilje, men fordi arbeidet skal fordeles, og det er nå engang franskmennene som kjenner Algerie best. Men det gir grobunn til skepsisen og paranoiaen (noen ganger med rette). Under NATOs bombing av Libya gikk det rykter om at den algeriske hæren hjalp Gaddaffi i første fase av opprøret. En kontakt i Algeries forsvarsdepartement avfeide ryktene som løgner spredd av franskmennene. Beviset: Hadde den algeriske hæren vært involvert ville Gaddaffi fortsatt vært ved makten.

Idet vi avrunder turen i kasbahen, vil jeg vite hva Cherif tenker om fremtiden. Det blir bedre nå, sier han. Jeg sier jeg tror Algerie vil være et svært attraktivt turistmål, med flott klima, spennende arkitektur og levende historie. Til tross for at han har arbeidet et langt liv i reiselivsbransjen, virker ikke Cherif spesielt interessert i å få flere turister til landet. Hva om de gjorde som Marokko? Der fikk jeg turiststempel i passet på flyplassen og kunne bli i tretti dager. Vi praktiserer gjensidighet, sier Cherif. Hvis Norge ikke gir algeriere anledning til å dukke opp på flyplassen på den måten, ser vi ingen grunn til at nordmenn skal få det når de kommer hit.

ET LITE STYKKE NORGE

På slutten av denne siste dagen i Algerie besøker jeg Statoils kontorer, og blir tatt i mot av en mild og vennlig Victor Sneberg, Statoils landsjef. Han forteller meg om arbeidet i Algerie, om installasjonene i ørkenen og trusselen fra islamistiske grupper i Sahara. Statoil-gjengen inviterer meg med til en restaurant i Alger sentrum. Jeg får bli med i selskapets bil, med selskapets sjåfør. Ingen Statoil-ansatte har på dette tidspunktet lov til å gå på gaten alene. De må kjøres fra dør til dør – på grunn av risikoen for å bli kidnappet mot løsepenger. Middagen er hyggelig. Jeg får et glimt inn i expat-livet, at det kan være levelig selv i et så krevende land som Algerie.

Kanskje er dette det nærmeste jeg kommer det gode livet i Algerie. Ironisk nok i en boble, isolert fra hverdagen til befolkningen. Og sårbart: Ganske nøyaktig ett år etter mitt besøk blir Victor Sneberg drept i angrepet i In Amenas. En geriljagruppe knyttet til AQIM (Al Qaeda in Islamic Maghreb) tar en stor gruppe utenlandske gisler. De algeriske sikkerhetsstyrkene «redder» situasjonen med en helt annen holdning til tap av sivile liv enn det vi er vant til. Dødstallene var: 29 islamister, 39 gisler.

I skrivende stund befinner Algerie seg midt i flere av samtidens intense bruddflater. Konfliktene fra borgerkrigen har fått ny kraft med våpen fra Libya og uro fra tuaregenes kamp for en egen stat i ørkenen i sør. På UDs landssider var det offisielle reiserådet i månedene etter terrorangrepet i In Amenas at Utenriksdepartementet frarådet reiser til eller opphold i Algerie. Nå er det endret til at

Utenriksdepartementet fraråder reiser eller opphold i Algerie som ikke er strengt nødvendige. Utenriksdepartementet fraråder alle reiser eller opphold til Kabylia-området i Nord-Algerie. Likeledes frarådes alle reiser eller opphold til Sahel-området i det sentrale og sørlige Algerie, herunder regioner som grenser til Mauritania, Mali, Niger, Libya og det sørlige Tunisia. Utenriksdepartementet fraråder alle reiser til eller opphold i Tindouf fylke i det sør-vestlige Algerie.

Med mindre du er journalist eller naiv romanforfatter bør du nøye deg med å oppsøke Algerie gjennom litteraturen en stund til. Noen forfatterskap finner du i artiklene til Eirik Jensen og Karin Holter. La oss håpe at Algerie en dag blir mindre krevende.

Christopher Grøndahl

Kilder:
Samtaler i Algerie
The Algerian Civil War 1990 – 1998 av Luis Martinez (Hirst & Co, 2000)
Wikipedia

Stikkord: algerie, borgerkrig, reise

Produkter

Dyade 2013/03: Algerie i kryssilden

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook