Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Hva med meditasjon, har meditasjon og utførelse av arkitektfaget noe til felles? Er det likheter i prosessene? Det må jeg skrive for å finne ut.

Jeg setter meg ned og skriver noen setninger. Umiddelbart virker det ganske tomt. Det er ingen kontakt inn til stedet der ideer fødes, stedet bak ordene. Jeg begynner en indre dialog: Hva kan jeg si om dette? Jeg har aldri tenkt på sammenhengen mellom å tegne hus og å meditere. Det står stille, jeg blir rastløs. En følelse av tvil og stagnasjon. Jeg kjenner det igjen fra alle kreative prosesser, som nå; når jeg skal skrive denne teksten. Noe må jeg kunne si om arkitektens arbeidsprosess etter å ha jobbet som arkitekt siden 1995? Men å sammenlikne det med meditasjon? Min erfaring som mediterende går snaue fem år tilbake, og i perioder har jeg meditert temmelig sporadisk.

Meditasjon. Det virker så flyktig å skulle beskrive. Som arkitekt jobber jeg med konkrete mål, og resultatet ender gjerne med et bygg, i hvert fall som en tegning, en beskrivelse eller en modell. Vi begynner med en oppgave som beskriver hva som er ønskelig å løse. Så diskuterer, skisserer og vurderer vi oss frem mot et konsept som vi enes om å følge. Noen ganger ender det i et byggverk, som en Opera, andre ganger som tegninger i en skuff for tapte konkurranser.
Uansett er det en endring fra en tilstand til en annen som skjer, og den er visuelt synlig, en fysisk form. Et arkitekturprosjekt er noe som er temporært (bestemt start og bestemt slutt), det har et bestemt mål, det skal resultere i en leveranse, et produkt, en tjeneste, flere mennesker skal engasjeres med klart definerte oppgaver og ansvar. Når prosjektet er realisert,har det skjedd en fysisk og funksjonell endring.

Ønske om forandring
Det er ikke lett å se hvordan det å jobbe med prosjekter, som jeg som arkitekt gjør, er sammenfallende med å meditere. Umiddelbart tenker jeg at én likhet er ønske om forandring. Både som arkitekt og som mediterende er drivkraften å forandre. Kan jeg snakke om kreativitet i samme åndedrag som jeg snakker om meditasjon?

Da jeg oppsøkte Acem for å lære å meditere, hadde jeg et mål; å håndtere stress, slik at jeg kunne sove bedre og få mer overskudd. Jeg visste lite om hvordan jeg skulle oppnå dette, men gjennom de årene jeg har holdt på, så ser jeg at det nok har vært en endring.

Min erfaring med meditasjon manifesterer seg ikke i et fysisk resultat, men det er konkret nok. Jeg har fått større forståelse av hvordan jeg er skrudd sammen, jeg har nok fått større selvinnsikt. Det har vært fascinerende å finne en metode for å komme i kontakt med de ordløse lagene i seg selv, og begynne å forstå sammenhengen mellom følelser og handlingsmønstre. Og: Jeg sover bedre.

Javel. Både som arkitekt og som mediterende har jeg et ønske om å oppnå en forskjell, og resultatene kan være mer eller mindre håndgripelige. Er dette noe å skrive om?

Motstand og stagnasjon, flyt og ledighet
Det er mange ulike måter å utøve arkitektfaget på, så mange ulike oppgaver, arbeidssteder, omfang, kompleksitet og ambisjonsnivå. Hvert prosjekt er ulikt det forrige, og alle prosjekter går gjennom faser som er ulike hverandre. For eksempel er det en veldig ulik prosess å jobbe med et lite prosjekt med et lite team, med en forutsigbar og profesjonell oppdragsgiver enn et stort og komplisert prosjekt og med mange involverte og krevende samarbeidspartnere.
Noen ganger jobber jeg med direkte innovative prosjekter, som å utvikle bygg som produserer mer energi enn det bruker, andre ganger handler kanskje oppgaven om å tegne et næringsbygg på et begrenset budsjett. Det er også mange ulike faser i en arkitektjobb. Ofte kan jobben starte med en utredning og mulighetsstudie, for deretter å gå over i et skisseprosjekt, etterfulgt av et forprosjekt, detaljprosjekt og til slutt et byggeprosjekt. Enhver oppgave, enhver fase i et arkitektprosjekt, består av kreative prosesser, blant mye annet. Det som ofte kjennetegner en kreativ prosess, er pendlingen mellom stagnasjon og flyt.

Når en oppgave virker uløselig, eller når ytre rammer tvinger konseptet til å endre seg, da kan motstanden mot arbeidet bli en dominerende følelse. Umiddelbart kan det være fristende å ønske seg vekk fra det som kan virke som et hinder eller noe som truer komfortsonen. Følelsen av å være i flytsonen, å være i bevegelse mot noe, å skape noe, den silkemyke følelsen av fremgang og ny erkjennelse er det motsatte av stagnasjon. Kanskje skaper pendlingen mellom å være i flytsonen og møte motstand en verdifull dynamikk, som bidrar til at forløsning skjer?

Ofte er det sånn at når tvil, kritikk og problemer ikke blir unngått men blir konfrontert og dermed får sin plass i den skapende prosessen at det blir en bevegelse i prosessen. Noen ganger introduserer arkitekter motstand i et prosjekt nettopp for å komme enda dypere inn i prosjektet. Jeg tror at noe nytt oppstår i prosesser som innebærer å undersøke, forkaste, oppleve motstand, diskutere, stagnere – for så å fortsette videre. I den kreative prosessen er altså motstanden viktig.

I meditasjon er friksjon, i form av bl.a motstand og vanskeligheter i meditasjonen, også et resultat av riktig meditasjon. Vi lærer å mediterer med ledighet. Etterhvert vil det også oppstå friksjon, fordi spenningsfylte rester i kropp og psykologi i større grad slippes til.

I meditasjonen kan det å føle motstand komme av at jeg nærmer meg en forandring, som mitt ubevisste ikke ønsker skal skje. Kan det være at denne motstanden er det beskyttende laget rundt det ordløse? At det som holdes skjult for meg, det som befinner seg i landskapet bak ordene, krever standhaftighet og mot å finne? Kanskje tvinger motstand oss til å bryte noen grenser i vårt vante tankemønster? Er den også i meditasjonen viktig for å oppnå endring? Motstand kan gjøre oss sårbare. Når motstand oppstår må vi mobilisere, vi må grave dypere og hente frem ressurser fra andre steder. Kanskje gjør nettopp motstanden dette; hjelper oss til å komme ned i andre lag i oss selv? Kanskje gjør det oss mer åpne for det intuitive, gjør oss bedre i stand til å tolke bilder fra det språkløse, få kontakt med en følelse? Kanskje er det her vi kan begynne å finne spiren til fortolkning - enten det er av våre indre mentale bilder eller det er arkitektoniske konsepter?

I den kreative prosessen er gjerne målet å virkeliggjøre ideer. Det dreier seg ofte om å utfordre det bestående, lage sin egen fortolkning. Slik erfarer jeg også at det kan være i meditasjonen. Ved å akseptere det som kommer og la det slippe til fra de ordløse lagene kan en større selverkjennelse vokse frem. Korreksjonen eller innspillene fra andre mediterende er verdifulle for å kunne innta nye perspektiver. I meditasjonen er motstand et sentralt begrep, men her gjelder det å gi slipp på, eller akseptere motstand, snarere enn å stimulere den.

Undring, dialog og spontanitet
Evne til undring er noe jeg synes kjennetegner både arkitekten og den mediterende. Felles er ønsket om å finne et svar, eller en ny løsning. Undringen er stimulerende for den indre eller den ytre samtalen, undringen er motoren bak det utforskende mennesket, det som gir energi til å lete etter svar eller nye erkjennelser. Kanskje undring kan beskrives som en driv mot det som foreløpig ligger der skjult, men som vi aner konturene av? Enten det er hva et arkitektprosjekt skal være eller det handler om en større selvinnsikt.

Undring nærer dialog og næres av dialog. I meditasjonen er store deler av dialogen innovervendt. I samtaler med andre, for eksempel i meditasjonsgrupper, kan den indre dialogen løftes frem og gjøres til en ytre dialog, og dermed trer den enda tydeligere frem. Gjennom å snakke om meditasjonserfaringen med andre mediterende, blir det lettere å se ting på nye måter og å skape nye referansepunkter i seg selv.

For en arkitekt er dialogen med andre en vesentlig del av det å jobbe frem et konsept. Et konsept kan også sies å være et referansepunkt som man skal jobbe med gjennom alle faser av et prosjekt. Før en tegning likner et bygg, eller form manifesterer seg så har det foregått en dialog i forkant. Et konsept eller ide blir ikke konkretisert uten dialog. Dialogene preges gjerne av frie assosiasjoner, undring, latter, innfall, åpen refleksjon og deling av informasjon. Dialogen skaper plattformen for den videre forståelsen og utformingen av selve konseptet.

Det å ha et rom for åpen og tillitsfull dialog, der ingen utsagn er ’feil ‘ og raushet er stor, har jeg erfart er utrolig viktig for å nærme seg nettopp denne forløsningen. Et rom der det spontane får sin plass, handler i stor grad å legge til rette for at den sosiale interaksjon oppleves så trygg og stimulerende som mulig. En kultur preget av toleranse og åpenhet, for eksempel, bidrar til at det spontane får spille seg ut. Når forholdene legges til rette med slike premisser, kan det også bidra til at det ordløse kommer nærmere et språk, nettopp fordi det spontane får slippe til. Og når noe får et språk får det også en tydeligere plass i verden. Det kan være forløsende, enten det handler om å se noe klarere om seg selv eller når det er noe abstrakt og tenkt som nærmer seg arkitektur.

I meditasjon er det å slippe til det spontane også viktig, men her er fokuset snarere å legge til rette for introspeksjon. Jeg må selv legge til rette for å finne rom, og tid, til fordypelse, enten det er en halvtime eller mange timer i strekk med meditasjon. For å slippe til det spontane i seg selv er metoden å gjenta metodelyden med ledighet. Det er en helt annen tilnærming til det å slippe til det spontane enn en kreativ prosess krever, men effekten er ganske lik: Det spontane åpner opp og synliggjør det som vanligvis ikke er så tilgjengelig. Både idéarbeid og meditasjon har det til felles at utbyttet er størst når vi kommer i kontakt med ressurser fra dypere lag i oss selv.

Meditasjon er kreativt arbeid
Jeg leser det jeg har skrevet. Ordene har bygget seg opp til en liten konstruksjon, et reisverk til en tekst med et innhold jeg ikke visste hva kom til å bli før jeg begynte å skrive. Jeg hadde et mål, og det var å svare på oppgaven jeg hadde fått. Og gjennom å arbeide meg frem til et tekstuelt konsept så har noe nytt vokst frem. Prosessen har, slik prosessen er med å tegne hus, vært preget av motstand, flyt, undring og indre dialog. Sånn er det med kreative prosesser. Sånn er det også i meditasjonsprosesser. Noe vokser fram fra et sted som blir tydeligere og tydeligere.
Gjennom meditasjon har jeg fått skjerpet evnen til å dykke ned i det ordløse. Jeg har oppnådd det jeg hadde et mål om å finne, nemlig avspenning og evnen til å sove. Det er en fabelaktig endring! Dessuten har jeg blitt tydeligere for meg selv, og dermed også for andre. Så det har skjedd en endring. Jeg opplever at jeg har bedre tilgang til det ordløse landskapet i det underbevisste, der bildene og fornemmelsene lever, der spiren til alle ideer ligger latent. Herfra kan de hentes frem og trekkes opp i lyset der de kan omgjøres til ord, innsikt, form eller bygg .

Det skjer en endring fra det som var til noe nytt gjennom å meditere. Derfor vil jeg hevde at den meditative prosessen er skapende. Den skapende prosessen for en arkitekt innebærer å snakke med det ordløse, å få øye på det usynlige, å høre det som ikke blir sagt men som har en stemme. Prosessen innebærer å komme i bevegelse og tåle at det er motstand. Den henter energi fra forløsning som skjer når noe nytt vokser frem; en ny fortolkning, et nytt bilde, et språk som tidligere var skjult. Prosessen krever tid, kanskje tålmodighet og evnen til å ville forstå mer enn det som umiddelbart oppfattes med sansene. Alt dette er slik jeg opplever at meditasjonsprosessen også kan være. Å meditere er å skape et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt. Når jeg mediterer skaper jeg en forståelse av meg, av meg i verden. Jeg skaper en sannere versjon av meg selv.

		Camilla Moneta er utdannet arkitekt i Oxford Brooks University og har master i ledelse fra BI. Hun jobber som arkitekt og prosjektleder i Snøhetta og har praktisert Acem-meditasjon siden 2008.