Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Kjersti Foyn: Sky III, 2012 Olje på lerret 50 x 40 cm

Jeg ble engasjert i en sky som opprinnelig var ment som en del av bakgrunnen i en tegning. Engasjementet for skyen gjorde at jeg ikke lenger hadde interesse for å tegne videre på idéen jeg hadde tiltenkt tegningen. Litt som hvordan skyer forandrer seg på himmelen, forandret skyen seg i tegningen til den fant sin form. Skyen fikk arket helt for seg selv. Det var befriende og inspirerende. Jeg fikk pågangsmot og fortsatte å tegne og male skyer. Etter hvert gikk det over til andre motiver, der jeg begynte å avtegne virkeligheten. I begynnelsen gikk det lett, helt til det kritiske blikket begynte å hemme prosessen, som med jevne mellomrom saboterte innlevelsen i arbeidet.

Da jeg studerte ved Kunstakademiet i Trondheim i 2006-09, sluttet jeg å tegne og male. Jeg ønsket å skape noe nytt, noe uvant, som verken jeg eller andre hadde sett før. Jeg begynte å eksperimentere med video-installasjon og forskjellige medier. Det var spennende og interessant. Prosessen berørte meg mindre følelsesmessig. Idéen var viktigere enn at selve prosessen ved å skape noe skulle oppleves meningsfullt. Jeg forestilte meg at malerne hadde en givende prosess på atelieret sitt, men de kom heller ingen vei fremover. De skapte ingen ny sti, lagde ingen nye grenser, men satt fast i en tid som er forbi. Kanskje jeg ville følt meg mer som en middelmådig kunstner om jeg skulle male, noe som jeg ikke hadde mot til å gjøre.

Da jeg var ferdig med utdannelsen og jobbet på egen hånd, mistet jeg energien og interessen for video-installasjonene. Jeg ønsket å finne tilbake til en glede ved å skape, som hadde gått tapt på veien. Selv om jeg opplevde at jeg utfoldet meg i kunsten, var det noen uuttalte tabuer. Det var ikke helt problemfritt da jeg gjenopptok figurativt tegning og maleri. Teknisk dyktighet og noe som er fint å se på, kan virke overfladisk og tomt. Før kunne jeg ha en trygghet i ideene og gjerne poetiske refleksjoner om arbeidet. Samtidig virket det som jeg identifiserte meg mer og mer med selve ideene, der kontakten mellom meg og materialet var av mindre betydning. Jeg kan ikke helt si hvordan, men jeg opplever at meditasjon har bidratt til en måte å være i arbeidet på, der jeg har fått en større innlevelse og inderlighet.

Når jeg lever meg inn i arbeidet, ser jeg arbeidet innenfra og glemmer hvordan bildet “ser ut”. Handlingen er meningsfull i seg selv uavhengig av resultatet. Det å ville være flink kunstner og ville lage et bra kunstverk er utfordrende for prosessen. Mine egne og andres forventninger spiller inn på det jeg gjør på en ofte umerkelig måte. Arbeidet kan bryte med mine forestillinger om hva som er et godt bilde. Jeg kan da gjøre visse grep, viske vekk, dekke noe til. Jeg tar kontroll og handler på tvers av mitt opprinnelige engasjement i maleriet.

Inngrepet kan sette en stopper for det livet som var der. Jeg ser i etterkant at jeg kunne latt det være. Jeg trenger å akseptere malestrøkene, mine avtrykk, for å la bildet få leve sitt eget liv. Det er en kontinuerlig prosess, å komme inn i arbeidet, og havne utenfor. Miste kontakt med arbeidet, og gjenskape kontakt.

Da jeg begynte å tegne på skyen, hadde jeg ikke de store forventingene til hva skyen skulle bli til. Det var ikke den som var hovedpersonen i tegningen. Det gav meg rom, der mitt kritiske blikk tok mer fri, og lot meg gjøre noe uten å vurdere, sammenligne, eller sette spørsmålstegn. Skyen fikk plass til å være. Det trengtes ikke å gjøre noe med den, eller sette den i en interessant sammenheng for at den skulle bli meningsfull. Skyen som egentlig var noe “ubetydelig” i bakgrunnen, ble viet oppmerksomhet og fikk en egen verdi.

Kjersti Foyn: Stol 2013, olje på lerret, 45 x 55 cm

Kjersti Foyn Liten sky  2011, blyant på papir, 20 x 27 cm

Kjersti Foyn: Fjell 2013, olje på lerret, 45 x 48 cm

Kjersti Foyn: Ragnhild 2013, olje på lerret, 35 x 38 cm

Kjersti Foyn: Spredte skyer 2012, blyant på papir, 64 x 50 cm

Kjersti Foyn, f. 1985, billedkunstner. Tar nå mastergrad ved Kunst og designhøyskolen i Bergen.

Stikkord: kunst, kreativitet

Produkter

Dyade 2014/01: Flyt og friksjon

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2023-utgivelsene

2/23: Lyset: Dødens farge

1/23: Meditasjonsforskningen i en ny fase?

Tidligere utgivelser:

4/22: Frivillighetens kår i frivillighetens år

3/22: Du bor i din barndom

2/22: Tenke på døden

1/22: Skapende sinn

4/21: Forsoningens dans

3/21: Projeksjon og fordreining

2/21: Forfattere om livet

1/21: Stillhetens kraft

4/20: Korona - slutten på den lange freden 

3/20: Hvem blir vi når vi blir syke?

2/20: The Beatles og meditasjon 50 år etter

1/20: Skammen

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.