Skyen

Kjersti Foyn: Sky III, 2012 Olje på lerret 50 x 40 cm

Jeg ble engasjert i en sky som opprinnelig var ment som en del av bakgrunnen i en tegning. Engasjementet for skyen gjorde at jeg ikke lenger hadde interesse for å tegne videre på idéen jeg hadde tiltenkt tegningen. Litt som hvordan skyer forandrer seg på himmelen, forandret skyen seg i tegningen til den fant sin form. Skyen fikk arket helt for seg selv. Det var befriende og inspirerende. Jeg fikk pågangsmot og fortsatte å tegne og male skyer. Etter hvert gikk det over til andre motiver, der jeg begynte å avtegne virkeligheten. I begynnelsen gikk det lett, helt til det kritiske blikket begynte å hemme prosessen, som med jevne mellomrom saboterte innlevelsen i arbeidet.

Da jeg studerte ved Kunstakademiet i Trondheim i 2006-09, sluttet jeg å tegne og male. Jeg ønsket å skape noe nytt, noe uvant, som verken jeg eller andre hadde sett før. Jeg begynte å eksperimentere med video-installasjon og forskjellige medier. Det var spennende og interessant. Prosessen berørte meg mindre følelsesmessig. Idéen var viktigere enn at selve prosessen ved å skape noe skulle oppleves meningsfullt. Jeg forestilte meg at malerne hadde en givende prosess på atelieret sitt, men de kom heller ingen vei fremover. De skapte ingen ny sti, lagde ingen nye grenser, men satt fast i en tid som er forbi. Kanskje jeg ville følt meg mer som en middelmådig kunstner om jeg skulle male, noe som jeg ikke hadde mot til å gjøre.

Da jeg var ferdig med utdannelsen og jobbet på egen hånd, mistet jeg energien og interessen for video-installasjonene. Jeg ønsket å finne tilbake til en glede ved å skape, som hadde gått tapt på veien. Selv om jeg opplevde at jeg utfoldet meg i kunsten, var det noen uuttalte tabuer. Det var ikke helt problemfritt da jeg gjenopptok figurativt tegning og maleri. Teknisk dyktighet og noe som er fint å se på, kan virke overfladisk og tomt. Før kunne jeg ha en trygghet i ideene og gjerne poetiske refleksjoner om arbeidet. Samtidig virket det som jeg identifiserte meg mer og mer med selve ideene, der kontakten mellom meg og materialet var av mindre betydning. Jeg kan ikke helt si hvordan, men jeg opplever at meditasjon har bidratt til en måte å være i arbeidet på, der jeg har fått en større innlevelse og inderlighet.

Når jeg lever meg inn i arbeidet, ser jeg arbeidet innenfra og glemmer hvordan bildet “ser ut”. Handlingen er meningsfull i seg selv uavhengig av resultatet. Det å ville være flink kunstner og ville lage et bra kunstverk er utfordrende for prosessen. Mine egne og andres forventninger spiller inn på det jeg gjør på en ofte umerkelig måte. Arbeidet kan bryte med mine forestillinger om hva som er et godt bilde. Jeg kan da gjøre visse grep, viske vekk, dekke noe til. Jeg tar kontroll og handler på tvers av mitt opprinnelige engasjement i maleriet.

Inngrepet kan sette en stopper for det livet som var der. Jeg ser i etterkant at jeg kunne latt det være. Jeg trenger å akseptere malestrøkene, mine avtrykk, for å la bildet få leve sitt eget liv. Det er en kontinuerlig prosess, å komme inn i arbeidet, og havne utenfor. Miste kontakt med arbeidet, og gjenskape kontakt.

Da jeg begynte å tegne på skyen, hadde jeg ikke de store forventingene til hva skyen skulle bli til. Det var ikke den som var hovedpersonen i tegningen. Det gav meg rom, der mitt kritiske blikk tok mer fri, og lot meg gjøre noe uten å vurdere, sammenligne, eller sette spørsmålstegn. Skyen fikk plass til å være. Det trengtes ikke å gjøre noe med den, eller sette den i en interessant sammenheng for at den skulle bli meningsfull. Skyen som egentlig var noe “ubetydelig” i bakgrunnen, ble viet oppmerksomhet og fikk en egen verdi.

Kjersti Foyn: Stol 2013, olje på lerret, 45 x 55 cm

Kjersti Foyn Liten sky  2011, blyant på papir, 20 x 27 cm

Kjersti Foyn: Fjell 2013, olje på lerret, 45 x 48 cm

Kjersti Foyn: Ragnhild 2013, olje på lerret, 35 x 38 cm

Kjersti Foyn: Spredte skyer 2012, blyant på papir, 64 x 50 cm

		Kjersti Foyn, f. 1985, billedkunstner. Tar nå mastergrad ved Kunst og designhøyskolen i Bergen.