“Jeg tenker, altså er jeg”, sa en berømt filosof en gang. I vår tid har Descartes’ utsagn fått en aktualitet han selv ikke kunne forutse, med forskning om mental aktivitet generelt og spontane tanker spesielt.
Kanskje er det mer krutt i denne forskningen enn vi ennå helt er klar over. Vi er vant til å se på tankers nytteverdi ut fra de problemer de bidrar til å løse, som når Edisons tanker om å få en elektrisk ledning til å gløde i vakuum ble brukt til å lage lyspærer.
Men nyere forskning er nå rettet mot alle de andre tankene. De vi nesten ikke tenker over at vi har. De spontane, små, dagligdagse tankene, dagdrømmene, de tilsynelatende tilfeldige og unyttige. Hvilken rolle spiller de i våre liv? Hvorfor er de der? Blir oppfattelsen av oss selv og våre liv endret av at vi tar dem alvorlig, aksepterer dem, gir dem betydning? Blir vår forståelse av kulturen forandret?
De spontane tankene er for tiden heftig diskutert innen bl.a. vitenskap og meditasjon. Noen mener de gjør oss fjerne, ufokuserte og ulykkelige. Andre at de hjelper oss å bearbeide fortiden, fange inn mer av nåtiden og planlegge fremtiden. Hvor diskusjonen ender, vet ingen.
Hva skal du selv tenke om den spontane strømmen av tanker? Du kan jo begynne med å lese dette nummeret av Dyade. Kanskje får du noen nye tanker om tankene?
Svend Davanger og Halvor Eifring
